Og hva tenker så jeg om det? Jo, for så vidt at de er litt for gamle, men at barna kan jeg sikkert bli glad i og ha et godt forhold til, akkurat som mannen må kunne bli glad i og sette pris på min sønn. Dersom de har barn fra før blir jeg mer oppmerksom på hvor de bor og om avstanden lar seg kombinere med eget bosted. Videre blir jeg nysgjerrig på hvilken rolle de spiller i sine barns liv og på hvilken rolle de spilte i et eventuelt tidligere samlivsbrudd. Om de selv valgte å “stikke” med det samme hverdagen ble vanskeligere og ansvaret ble for stort , backer jeg ut. For en mann må vite å ta ansvar dersom han først har inngitt seg på å få barn. Dersom han har et avklart og greit forhold til barnas far, tenker jeg at da får det være greit. Man kan ikke kun se på om en person har barn og umiddelbart trekke seg vekk på grunn av det. Da risikerer man å gå glipp av
noe som kunne vært “den store kjærligheten”.

For min egen del vet jeg videre at barnet mitt på mange måter gjør meg til en mer attraktiv person i meg selv. Han gjør meg til et lykkeligere, gladere og mer harmonisk menneske. Han forsterker lekne, barnslige, humoristiske og ekte sider ved meg, noe som gjør at jeg også har mer overskudd og glede å gi en mann. Det å få barn har også gjort meg mer moden og reflektert. En mann som ikke vet å sette pris på disse sidene, vet ikke hva han går glipp av. Dersom han på så tynt grunnlag heller ikke ønsker å utforske om jeg kan være noe for ham – nei, da er han ikke noe for meg.

Men jeg vet at det finnes mange stødige, harmoniske og bra menn der ute – jeg skal nok finne en av dem. Om det blir på sukker gjenstår imidlertid å se.

Og som en tidligere har nevnt her – jeg håper virkelig at alle menn/kvinner som ikke ønsker å treffe noen med barn, har gjort dette klart i profilen sin.

Kommer hun/han til å synes jeg er bra nok for barnet?
Tenk om ikke barnet liker meg?

Selvfølgelig tenker jeg som har barn mer på om denne personen er noe jeg kan tenke meg å ha i nærheten av mitt barn. Er ikke 1 person du må sjarmere, men den kvinne/mann du har falt for pluss deres barn..

Jeg er definitivt ikke en som de rundt meg setter i båsen ‘stakkars alenemor’, da jeg er en ressurssterk multitasker som nyter livet – både med og uten mann – men først og fremst fordi jeg ELSKER barna mine. Jeg er så heldig at jeg har det viktigste i livet rundt meg nesten hele tiden, noe som gjør meg til et lykkelig menneske. Ja, jeg ønsker også en mann å dele det med og er derfor på sukker.no for å øke sjansene, men det er ingen forutsetning for å leve livet videre med et stort smil! Og ja, det er et faktum mye av det som skrives over her. Men det er da mange nåløyer en skal gjennom enten en har barn eller ikke, det gjelder bare å finne den rette matchen. Jeg ser ingen tråd for ‘stakkars menn som lider av tidlig håravfall’ selv om det er en make it og break it for meg. Overfladisk? Kanskje det, men ikke mindre en forutsetning for om jeg tenner eller ikke.

Det som skrives over her er heldigvis ikke representativt for alle menn. Og jeg håper inderlig ikke at andre nydelige oppegående alenemammaer (som meg selv) lar seg demotivere.

Kos dere videre

Men å lese at ingen andre så mye som vurderer alenemødre, kjenner jeg at jeg ble veldig skuffet og lei meg over å lese. Er det virkelig sånn at vi alltid vil være second best..? Da kan vi jo like gjerne logge oss av sukker med en gang…

Jeg håper dere i alle fall har merket dere av med at det ikke er aktuelt å treffe alenemødre, slik at dere ikke en gang kommer opp på listene våre. I så fall kaster dere bort noen verdifulle tid og energi, som kunen vært brukt til noe bedre…
Hilsen trist og skuffet

Jeg er en singel jente på 33, har ikke barn, men håper at jeg også får gleden av å bli mor en vakker dag og får min egen familie sammen med en jeg er glad i. Alle foreldre er selvfølgelig glad i barna sine og ønsker det beste for dem uansett om de er biologiske barna eller ikke, men det er mer naturlig og lettere å etablere et godt forhold til barna når man har vært sammen med dem helt fra starten, gjennom hele prosessen og vokser sammen med dem. Dette er den idelle selvfølgelig at to vokse individer stifter familie sammen og laget barn sammen og oppdrer sammen og deler alt og fullt ut.

Men vi lever ikke en ideel verden, dessverre. Jeg har bodd i Norge i snart 7 år nå, og jeg ser at det er forholdsvis ganske mange alene foreldre her i landet. Jeg er egentlig ganske skeptisk til å ha et forhold med en mann som har barn fra før, og dette kommer først og fremst av naturlige årsaker som jeg har prøvd å definere ovenfor, samt er det fullt mulig hvis man har blitt glad/forelsket i vedkommende. Da prøver mann å akseptere hele pakka som det er og prøver å får til et kompromiss med seg selv.

Selv om jeg har vært skeptisk til å bli involvert med en alene pappa, så ble jeg likevel sammen med en mann(36 år) som hadde en datter på 10 år (ikke gjennom sukker). Han er en dyktig på jobb, arkitekt, har fast jobb og trygg økonomi, og er litt av den kunstneriske typen. I tillegg sliter han med ganske god porsjon av psykilske lidelser som angst og depresjon. Det kan hende at det var på grunn av slike årsaker at dte ikke fungerte mellom oss. Jeg fikk aldri møte datteren selv om jeg har prøvd å ta initiativ til det i et senere fase i forholdet, men ventet mest fra ham å ta initiativet. Til slutt det ble så vanskelig å takle hans indre problemer, negativitet og usikkerhet at det måtte bli slutt mellom oss, han sa at “han gjør dette for min egen skyld, og at han var ikke bra nok for meg, og at jeg ville takke ham en dag.”

Kankjse det viktigste er ikke om man har barn eller ikke fra før, men om man er fornøyd og trygg på seg selv og vet hva han/hun vil med sitt liv. Jeg tror at det er ganske ofte slik at det er denne usikkerheten som ødelegger mellom mann og kvinne og setter barrierer foran et langvarig forhold. Jeg vil ikke fornærme noen og vet veldig godt at det finnes mange flotte mannfolk der ute men, etter mine erfaringer og et utall date med norske-menn har jeg fått inntrykk av at de føler seg ganske utrygge innerst og vet ikke helt hva de skal med sitt liv – derimot de er vel-bevæpnet, trent, og vet hvordan de skal skjule dette i virkelige verden. Mange jenter føler seg nok litt frustrert sammen med en slik mann, i et av/på forhold som ikke fører til et sted.

Hva gjør jentene da? Get him drunk and get pregnant with him?!

- Du vil alltid forbli nummer 2 (eller 3, eller 4 -avhengig av hvor mange barn hun har)
- Du vil alltid måtte forholde deg til eksen(e) hennes (barnefaren)
- Du får rett opp i hendene ansvar for et lite vesen, og dette lille vesenet vil i 9 av 10 tilfeller se på deg som en inntrenger i familien. Bare vent til h*n blir tenåring. Da skal du ha gode nerver og mye tålmodighet når skyllebøttene kommer.
- Er du riktig uheldig vil barnefaren også prøve å sabotere og snakke dritt om deg til barnet – og dette går utover forholdet – eller vil blande seg inn i barneoppdragelsen og la barnet få lov til ting du er sterkt imot osv.
- Moren er kanskje i konflikt med faren, med alt det dritthumøret det vil føre med seg i det lange løp

Snakker av erfaring. Your mileage may vary.

1. En alenemamma er ikke plutselig blitt mindre opptatt av at forholdet skal blomstre og ha gnister bare fordi barna naturligvis er nummer en. Mange alenemammaer har den fordelen faktisk, at straks det er “alenetid” med far, så blir denne tiden dobbelt så blomstrende! nettopp fordi hun er mer lysten på den tiden når den er sjelden, og dyrebar. Tenk litt på det!

2. Det er en foreldet tanke at mange menn ser kvinner med barn som uattraktive. Noen gjør det, selvsagt fordi de tenker på juridiske og biologiske relasjoner som nevnt her, mens andre igjen nærmest har det som en FORUTSETNING at kvinnen må ha nær og tydelig omgang med barn/ være velutrustet med barn så og si, for at han skal tørre å inngå et seriøst forhold med henne hvor flere barn (hans barn) kanskje også ringer i klokkene.

3. Menn er blitt mykere hva gjelder barn som førsteprioritet og seg selv som annenprioritet. Mange menn nå til dags foretrekker, eller hvertfall begynner å foretrekke, at barna er en STOR del av hverdagen , som både beriker og tilfredsstiller parets forhold i den grad at han og hun ser hverandre på en ny og bedre måte når barn er involvert. Man ser håndteringen av barn som attraktivt, og man ser hverandre i et bedre lys rett og slett… så sånn sett er det mange menn (hvertfall de som tenker seriøst på langvarig forhold), som helst vil at barn skal inn i det store bildet, mens den første forelskelsesperioden mange single snakker om hele tiden er mindre viktig. Den store forelskelsen kan også komme gryende og økende med barn til stede. Mange menn OG kvinner, opplever et enormt bånd til hverandre fordi de ser hvilken farsrolle eller morsrolle som utspiller seg. Noe som er langt viktigere enn annen type forelskelse egentlig?

kommentér gjerne