Nå kan man jo slå et slag for litt skikkelig og ærlig kommunikasjon da det blir vel aldri feil

Men jeg tror vi kvinner har også våre greier, som mannen ikke har, som eksempelvis vårt behov for forutsigbarhet og trygghet og samhørighet. Jeg føler det noen ganger frustrerende at slike behov nesten anses som nevrotiske og gammeldagse. Mulig det er veldig middelaldersk og kristent, mulig det er slik at vi ikke lenger skal ha noe evolusjonært behov for en mann som gir oss og barna trygghet gjennom familien, i en tid der vi selv tjener våre penger og kan passe på oss selv. Likevel er det ikke slik vi føler det bestandig. Vi føler vi trenger forutsigbarhet og trygghet i relasjoner, det er det som er vår virkelighet, like mye som menn føler de trenger frihet.. Hvorfor er det alltid vi som skal bøye oss for mannens behov, tenker jeg noen ganger? Og når vi ikke får forutsigbarhet tross i at vi prøver å forstå mannen i hjel på bekostning av våre egne behov, så tror jeg det er temmelig vanlig og normalt – om ikke særlig pragmatisk, å bli temmelig frustrert, lei, og kanskje til og med falle for fristelsen å demonisere mannen til å være ondsinnet og egoistisk og ustabil. Vi tror at vi skal få valuta for innsatsen vi gir i form av å dedikere oss totalt. Vi tror kjærlighet er et spørsmål om å gi eller ta.

Jeg vet ikke hva løsningen er, men hvis kjærlighet er så tilfeldig at den faller like lett på en lilje som på en lort, kan vi like gjerne fokusere på våre egne behov og ikke trenge å tilpasse oss så himla mye mannens behov. Og det kan vi gjøre uten å dømme mannen som ikke greier å møte oss. Vi kan elske uten at vi trenger å eie, tilhøre, være nær eller oppleve samhørighet og fellesskap og evighet. Det å elske handler om å se den andre som den er, ikke som han burde være. Og heldigvis kan vi elske mange personer og trenger ikke binde oss emosjonelt til frosker som forblir frosker uansett hvor mye vi kysser dem. Slik sett er det uforpliktende langvarige forholdet ideelt – det går ikke an å skuffe eller bli skuffet i et forhold der man ikke har forventninger. Kanskje kan slike forhold lære oss mye om ekte kjærlighet. Jeg synes ikke at slike forhold skal undervurderes. De kan være vakre og givende. Men jeg er enig i at slike forhold nok samsvarer mer med menns behov enn kvinners tradisjonelle behov. Så igjen ofrer vi kvinner vår virkelighet for å tilpasse oss mannen og den moderne verdenen der kvinner har blitt som menn for å bli likeverdige.

Men min mening er likevel at når vi velger å stifte familie, er ikke kjærlighet nok. Da må vi tenke pragmatisk og på våre egne behov. Forelskelse derimot er så berusende at vi kvinner oftere velger lidenskap fremfor fornuft når vi velger ut våre potensielle livspartnere, og det får vi igjen i form av skuffelser og svik – for ikke alle menn er ekteskaps-kandidater. Vi er ikke kritiske nok. Jeg lurer på om det er fordi vi fremdeles har spor av forestillingen at vi må elske og være innstilt på ekteskap, for å nyte sex uten å være billige horer. Så får vi det til å bli at siden vi nyter sex og ikke er billige horer, er mannen vi deler seng med, prinsen i vårt liv.

Hvis vi kvinner bedre greier å sortere ut hvem som er elsker-kandidater og hvem som faktisk er gode ekteskapskandidater, så sparer vi oss for mye trøbbel. Problemet er at vi ikke vet det før vi har gått gjennom ganske mye sammen, og kanskje har gått til og fra hverandre litt – valgt hverandre på nytt etterhvert som vi oppdager mer og mer av de kjedelige egenskapene. I gamle dager hadde man ikke noe valg, man måtte leve med hverandre for skilsmisser var sjeldent aktuelt for kvinnens del. Skilsmisser ga etterhvert kvinner retten til å velge seg vekk fra vanskelige forhold, men lærte vi da å leve med et annet menneske?

Selv har jeg valgt vekk min store kjærlighet i livet – fordi frustrasjonen over at han så sjeldent hadde tid til meg, hentet fram det verste i meg, og da kunne jeg ikke like meg selv. Jeg velger å ikke anklage han på noe vis, men det tok lang tid å komme ut av fellen hvor jeg vekselsvis demoniserte han eller hatet meg selv fordi jeg ikke var bra nok for han til at han kunne sleppe alt han hadde i hendene og bli min Likevel var det jeg som avviste han til slutt, fordi jeg trengte å føre et liv der jeg kunne like meg selv og mine reaksjoner og hvor hverdagen var gjennomførbar uten de store følelsevariasjonene. Han var aldri nedsettende mot meg, han var bare et menneske med sine feil og mangler. Han ga meg det han kunne gi, jeg ga han det jeg kunne gi – jeg kunne ikke greie at det tok for lang tid mellom møtene våre. Hvem kan klandres egentlig? Jeg er bare glad jeg har gjennomgått det for det var da jeg etterhvert skjønte hva kjærlighet er. Og jeg lærte å ta meg selv på alvor.

Så jeg er faktisk helt enig med Prebens svar. Jeg håper jeg har greid å formidle hvorfor.

Så enkelt, og så vanskelig. Fordi det ligger i menneskets natur å finne forklaringer (reelle eller innbilte) for å gjøre det lettere å takle ting vi ikke forstår. Vi tror det er nødvendig for å lege sårene, men det vi egentlig gjør er å holde såret åpent lengre enn nødvendig.

Man får ikke alltid den man vil, forklarer han videre. Nei, men hun sier da at hun ikke skjønner hva hun så i ham lenger, og vil jo ikke ha ham lenger. Manglende respekt i forhold til MÅTEN det ble gjort slutt på, må hun likevel få lov å mene noe om…

Jeg skjønner ikke hva BMI-fokuset gjør i historien, men jeg skjønner at det føles ugreit når noen slår opp uventet på SMS…

Hilsen S. 57 år