Barn/ ikke barn?

Etter min oppfatning er majoriteten av menn mellom 35 og 42 år her inne barnløse, og ønsker helst å finne en kvinne som ikke har barn fra før. Er dette realistisk? Er de fleste kvinnene her inne i samme aldersgruppe også barnløse? Eller er det som jeg tror ganske mange av oss som har barn fra tidligere forhold? Begynner å tenke at jeg har for mye "bagasje" til å prøve lykken her inne.

Hva er det gutta tenker egentlig?

Tosomheten er "en sosialt eksluderende samlivsform sentrert rundt reproduksjon", skriver min kollega Scruella de Ville.

Det er mulig jeg sitter og spikker på et veldig fint økseskaft her, men min umiddelbare reaksjon på innlegget til jentesukk er denne:

Selv er jeg rimelig klar på at jeg ikke ser meg selv som noen potensiell familiefar. Jeg vil ikke bruke livet mitt på å fylle en rolle i et annet menneskes redebyggingsprosjekt. Jeg er verken avlshingst eller reservepappa, og blir provosert når kvinner tror de har en slags rett til å kreve at menn skal la seg bruke i denne typen sammenhenger.

Jeg har altså valgt å leve uten barn eller konvensjonell familielykke. Det er flere grunner til det - blant annet at at kjernefamilien som nevnt bygger på sosial eksklusjon og forakt for alle som ikke lever opp til A4-idealet - men det viktigste her og nå er at jeg forlanger respekt for at jeg ønsker å leve mitt liv på min egen måte, og at jeg ikke er mer egoistisk enn de fleste alenemødre er, når de kommer med sine mer eller mindre tydelige ønsker om at mannen skal stille opp som et farssubstitutt for barnet/barna deres. Å bruke et annet menneske for å fylle et behov man selv har, uten å ta hensyn til hva den andre vil, har i hvert fall ingen ting med kjærlighet å gjøre.

Jeg er generelt forbannet lei av det fokuset på vellykkethet og perfekt familieliv som preger så mye av kulturen. Å ha "ordnet seg" med barn og ektefelle er blitt et spørsmål om sosial status. Det blir litt for høy Bridget Jones-faktor, for å si det slik. I jakten på "noen" mister man evnen til å se de man møter som "noen" - som unike individer. Når partner bare skal gjøre en jobb i forhold til å avle og oppdra barn, blir mennesket substituerbart, og man ender opp med noe som ikke kan kalles annet enn menneskeforakt.

Hvis du skal ha et (nært) forhold til meg, må du interessere deg for meg som person - slik jeg må interessere meg for deg. Jeg ønsker ikke å være en oppvaskhjelp/bleieskifter/håndverker som i prinsippet kan byttes ut med en annen når som helst. Skal man ha et forhold, må det bygge på noe mer enn utnyttelse. Det må faktisk bygge på at den andre parten har en VERDI I SEG SELV.

Det er det kravet jeg stiller. Det er det kravet alle burde stille. Det er mulig disse linjene diskvalifiserer meg som potensiell partner for de fleste av de sukkersøte damene her, men jeg kan gå gjennom livet med rett rygg. Det er det ikke alle som kan!

well said:-)

@Jentesukk:
Jeg skjønner hva du mener, og er vel i tilsvarende situasjon som deg, men jeg har inntrykk av at majoriteten av jentene her inne i aldersgruppen du nevner faktisk har barn fra tidligere forhold? (Hmm.. er noen gutter som har forsynt seg grovt her da eller? ;-) )

Hvis jeg kunne lekt gud og plukket kvinner fra øverste hylle skulle jeg nok valgt en søt dame uten barn, og som ikke ønsket barn heller men som forgudet mine barn.. Nå er jeg ikke gud da.., og skjønner at jeg har lite jeg skulle sagt når det kommer til min kommende kjærestes "bagasje" eller hennes forventninger i forhold til ønske eller ikke ønske om flere barn.
Praktiske hensyn tilsier at mitt liv ville vært enklere om min kommende kjæreste ikke ønsket barn med meg, men da jeg vil tro alle kvinner har et sterkt ønske om å få barn, vil vel ikke dette være sannsynlig om ikke hun har barn fra tidligere.
Nå er det ikke barn jeg frykter, men jeg vil for alt i verden ikke oppleve et samlivsbrudd igjen hvor felles barn er innblandet!!

Jeg har tenkt mye på dette, men jeg skjønner at problemstillingene og prioriteringene til dels er ganske absurde.. Jeg har vel heller kommet dit hen at jeg kommer til å tillate meg å forelske meg uavhengig av slike "praktiske" hensyn.

Gleder meg til fremtiden, også om det blir med flere barn i bagasjen.
-Barn er da vel også "meningen med livet", og kan livet blir for meningsfylt? ;-)

Dette syns jeg det står respekt av, du har jo virkelig ryggrad!
Menn og kvinner som tar et bevisst valg om å leve uten barn må da være helt greit.
Men for meg som da allerede har barn og et havarert ekteskap bak meg, er det ikke greit for meg også å finne en ny partner?
Jeg ser ikke etter noen reservefar for mine barn, jeg ser etter en ny livspartner for meg selv. Men selvfølgelig må han også
ta barna mine med i forholdet.
Men jeg blir oppgitt når menn poster at det er greit også å treffe aleneforeldre, for deretter å uttrykke at de ønsker egen familie uten stebarn. Som deg ønsker jeg at de jeg snakker med her inne skal bli kjent med MEG, men pga egne barn kommer jeg ikke så langt.
Jeg greier å ta meg av mine egne barn helt fint på egen hånd, trenger ingen til å dele husarbeidet med. Jeg ønsker meg en voksen mann å dele livet med!

@goody72:
vi har veldig likt syn på dette, fint å vite at flere tenker slik!

Mye bra skrevet her Mr.X og goodguy72.

Som kvinne uten barn, skulle man tro (når man leser hva som er skrevet her) at jeg scorer ganske høyt.
Men neida, virker ikke som det spiller noen rolle.
Ingen har kommet med positive tilbakemeldinger om at jeg ikke har barn eller ønsker å få barn.

Jeg ønsker heller ikke å være småbarnstemor. Greit for meg om en evt partner har barn, men da aller helst
større barn, som er selvhjulpne.
Min erfaring her er at veldig mange menn rundt 40-50 har relativt små barn, dermed faller endel menn bort for min del.

Jeg er vant med å leve mitt liv (mulig ganske egoistisk i noens øyne) etter egne ønsker og behov.
Om jeg plutselig skulle tilbringe annenhver helg og hver ferie tilpasset mannens barn?
Til en haug med badeland, Dyreparken, et chartersted med bamseklubb....
Nei takk :-)

Kvinne, du er hermed høytidelig tildelt stjerne i min bok.....

@Mr.X

Takker så altfor mye for det :-)

Synes endel av kommentarene er litt sneversynt. Tror ikke jeg vil ha en mann som setter krav til hvordan min fortid skal være før jeg har truffet han. Viss det er den rette gutten passer vi uannsett bra tilhverandre, og da blir alt det andre kun formaliteter. Jeg synes jeg er heldig, for jeg vet at personlig har hjertet mitt plass til mer enn 1, viss jeg skulle falle for en med barn. Ser heller på det som et pluss, og få lov til å bli kjent med flere mennesker. Biter litt tak i det med "like egoistisk som en alenemor som vil ha en mann til å være et substitutt"
Vel jeg må påstå at den som får lov til å bli endel av barna mine sitt liv, er like heldig som vi er for å bli en del av hans...Hvor er det blitt av tanken på et felleskap.. Skjønner imidlertid at det kan bli vanskelig med et sneversyn inn i et felleskap, har vel noe med å være et åpent menneske, og for å være det kreves en god del modehet og livserfaring.

@VA
Det er vel ikke krav til hvordan din fortid skal være....
Det er vel heller et krav/ønske til hvordan hans fremtid skal være ;-)

Vel vi kan jo sette det slik, at jeg tror ingen velger selv hvem man blir hodestubs forelsket i. Viss man hadde muligheten til det ville ikke verden vert så komplisert og sukker ville ha vert overflødig. Viss man velger å ignorere egne følelser fordi man er forreslket i en mann feks, med barn, så begrenser man seg selv. Muligheten er jo stor for at det kanskje var den rette, og kanskje var det da den muligheten til å bli lykkelig med et annet menneske.
Som person er jeg ikke slik. Jeg kunne for eks, sagt at jeg ikke vil date gutter under en spess alder, eller satt andre kriterier for hvem jeg skal møte, når jeg skal møte de etc...
Jeg personlig tror at når jeg treffer den som er ment for meg så vet jeg det. Kanskje det er en gammel gubbe på 60 eller kanskje det er en 18 åring, who knows.
Tror at alle er her fordi de nettop savner den rette og ikke har funnet den, og siden ingenav oss egentlig vet hvem den rette er..Selvsagt har alle valg nå som i fremtiden, men man kan også velge å bli en gammel bitter førkje likegodt som å velge å satse på de følelsene man måtte innha.
Jeg velger å ta alle situasjoner når de kommer, og bestemme meg der og da.

jeg er kynisk (og ærlig);
når jeg ser en profil til ei jente uten unger stiller jeg spørsmålet: kunne jeg blitt kjemt med/kjæreste/samboer/gift med henne?
når jeg ser en profil til en alenemor stiller jeg spørsmålet: kunne jeg hatt henne som elsker?

jeg tror rett og slett ikke jeg er moden nok til å komme inn i en etablert familie. Jeg vil oppleve tiden fra man er samboere til familien vokser fram, unge etter unge..

nå skal det sies at jeg snakker med ei alenemor her inne som er ufattelig søt... savittigheten er like ren som leiligheten min.. sukk..

@jepp

Fint å lese noe så ærlig, seriøst og personlig.
Dilemma det der....

Skjønner hva du sier, det er jo det alle drømmer om. De skal finne den rette og få barn og leve sammen 4 ever. Det er jo det jeg også ønsket da jeg etablerte meg. Men har innsett at når jeg etablerte meg var jeg ikke moden nok til å ta den avgjørelsen, selv om man på det tidspunktet følte at man var det.
Å bli sammen med noen som har barn er ikke alltid en dans på roser, for man må bli kjent med barnene også, og de må fanktisk like deg. Det man ikke vet så masse om er man alltid mest redd for.. Og når man ikke har barn fra før, så tenker man kanskje 2 ganger igjennom før man treffer noen med barn. Det er egentlig en positiv ting.
I mitt liv opplever jeg ikke barna mine som en hindring til å treffe den jeg måtte ønske. Men det er utrolig viktig for meg at viss jeg skulle invitere noen hjem, så skulle barna like han.
Helt ærlig innerst inne tror jeg alle vet hva de vil, og viss det de vil ha barn, so be it....

Jeg ser ingen problemer med at jenta har 1 eller 2 barn fra tidligere forhold så lenge det ikke ligger skjulte spøkelser bak.
Om forholdet med eksen er kun 3 mnd bak i tid er det problematisk. Samme om far til barna har problemer med å akseptere meg som nytypen til dama. Forholdet til faren er faktisk viktig. Jeg ville aldri akseptere å bli kalt for pappa av barna så lenge det finnes en ekte far som er sitt ansvar bevist og gjør sin jobb.
Har vært borti situasjoner der man har blitt presentert for barna som pappa etter 3 dater. Det er ikke riktig.
For å komme tilbake på sporet så er ikke barna noe problem i det hele tatt så lenge de riktige hensyn blir tatt.
Jeg har forresten ikke barn selv.

Enig i det, man bør vite hva man vill før man pressanterer nye i tilværelsen.

Jeg er en mann som elsker barn, og ønsker gjerne å treffe de som har barn. Har desverre ikke barn selv. Så alle damer med barn, og som ønsker å bli kjent med meg må bare ta kontakt. Jeg er mobil og kan flytte på meg vist jeg skulle finne den rette.

idag endret jeg status til "nei" på spørsmålet om jeg vil treffe jente som har barn ...

@mr x
Jeg kan respekrere at du har tatt valget å leve uten barn , det er ikke noen mindre verdig måte å leve på.
Men som alenemor må jeg få lov til å si at jeg ikke ønsker en reservepappa til min unge . Han har en pappa.
Men at han vil ta en del i livet hans ja..... Det er ikke egoistisk . Dette er med tanke på at barnet skal få et godt forhold til den jeg velger å dele livet mitt med .

@goodguy
Det er da ikke alle damene som ønsker unger , men da vil vel de se etter menn uten barn.
Men du kan jo være heldig , syns ikke du skal gi opp med å finne den som er pefekt for deg . :o)

Det er heldigvis andre ting som spiller inn når man møter en man blir glad i ...
Selvsagt har jo tanken slått meg at det hadde vært best med en som ikke har barn og som ønsker det i fremtiden .
Men dette er ikke et krav ... om mr.right har barn fra før er det greit så lenge muligheten er der til at han ikke sier nei til en til. :o)
Men klart det blir jo mye "dine","mine"og "våre"... men kjernefamilien er jo i ferd med å dø ut så .. hehehe