Alle innlegg Sukkerforum

Ærlighet.

Vis siste innlegg
Skjult ID med pseudonym Koko to. 27 mars 18:06

Hvor ærlig skal man være hvis man har en sykdom feks. kreft? Bør man opplyse det med en gang eller er det noe som kan komme etterhvert hvor man går litt videre fra chatting til å feks ta en kaffedate.

(mann 35 år fra Troms) to. 27 mars 18:19 Privat melding

Tror det må være opp til hver enkelt person å avgjøre selv... Selv ville jeg fortalt det så snart jeg følte meg trygg på at vedkommende var en person jeg ville møte en dag, ærlighet varer lengst.

Jeg ville foretrukket å vite før man møtes første gang.

Skjult ID med pseudonym Tullsjur to. 27 mars 18:21

Huff den er vrien.
Jeg tenker det er et passende tema når man har blitt litt kjent med hverandre. Hadde jeg datet en kar som fortalte meg at han feks Kreft, så ville ikke det skremt meg.

Skjult ID med pseudonym 2000 to. 27 mars 19:25

For en del år tilbake var jeg på match.com og fortalte en jeg pratet med der, som ikke bodde langt fra meg dessuten og som jeg hadde mye til felles med, om min eks som trakasserte alle i byen og alle jeg hadde truffet.
Når vi endelig møttes brukte han det mot meg, sa at jeg hadde fortalt han det etter tredje gangen vi skrev med hverandre, at det var alt for tidlig osv. Etter et par uker begynte han å trekke seg tilbake siden jeg hadde en hel del rettssaker foran meg angående min eks, følte vel at det var mye rundt meg.
Men da jeg gikk meg på han etter at jeg hadde vunnet alle mine saker og kampen var over, ville han absolutt treffe meg igjen, fortalte meg at han møtte bare gale kvinnfolk etter meg, at han hadde tenkt mye på å kontakte meg igjen osv. Vel, det hele endte med at jeg besøkte han noen ganger, men tenkte som så at han var ikke interessert i meg da jeg hadde det vanskelig så hvorfor skulle han få meg nå, ergo brøt jeg med han tvert.

Forteller du at du har kreft på et tidlig stadie så får du i alle fall silet ut alle de som aldri kommer til å støtte deg under en vanskelig periode senere i livet i alle fall.
Slik ser jeg det.
Lykke til nå! :-)

Skjult ID med pseudonym Z to. 27 mars 19:27

Synes det er fryktelig vanskelig å sette seg inn i en sådan situasjon.
Men om jeg hadde hatt kreft, ville jeg nok skrevet det i profilen min

- men jeg hadde nok ikke vært på sukker om jeg hadde hatt kreft.
Slik er det jeg føler det nå i alle fall.

(mann 35 år fra Vestfold) to. 27 mars 19:37 Privat melding

Det spørs nok litt hvilken sykdom man har og hvor mye det begrenser deg. Jeg har ikke så mye valg liksom, kan ikke akkurat skjule så lett at det er noe, men andre har jo den muligheten. Uansett er det en vanskelig avgjørelse. Venter man for lenge så kan de føle seg litt lurt når man sier det, men sier man det for tidlig tør dem kanskje ikke å bli ordentlig kjent med deg.

Si det når du føler for det, takler dem det ikke er nok ikke vedkommende den rette for deg uansett er nok den enkleste regelen. Hvis man ikke sier noe så kan det være at den andre parten syns at det er noe underlig for det kan være at man gjør ting litt annerledes for å kompensere for funksjonsnedsettelse man har. Kan være så enkelt som at man ikke orker å treffes når man har planlagt en dato pågrunn av at man har en dårlig dag, ikke for at man ikke er interessert i å treffes.

Jeg som ikke kan skjule det så lett syns at det er greit at folk spør, trodde faktisk jeg skulle få litt flere spørsmål enn det jeg har fått.

Skjult ID med pseudonym Koko to. 27 mars 19:49

Tusen takk for kloke og flotte svar:=))

(kvinne 44 år fra Akershus) to. 27 mars 20:02 Privat melding

Jeg tror at uansett hva du gjør vil noen føle at du enten skulle ha ventet eller sagt det tidlig. Jeg tror du bør følge hjertet ditt og gjøre det som føles best der og da. Noen mennesker åpner man seg fortere for og andre ikke. Jeg tror at man luker bort de som ikke er interesserte hvis man er ærlig med en gang, noe som kanskje ikke er så dumt, men samtidig gir man dem ikke en sjanse. Det kan sikkert være overveldende for en person å få høre om en sykdom/skade med en gang og denne personen da velger å ikke gå videre. Men hvis man møtes liker man hverandre så godt at da spiller ikke sykdom/skade noe rolle. Finnes Ingen fasit :)

(mann 33 år fra Rogaland) to. 27 mars 20:09 Privat melding

Helt uenig med deg "2000".

Å kalle det egoisme at han ikke har lyst til å bære ditt tonn med bagasje er helt feil. Jeg vil heller påstå at det er du som er egoisten som velger å klandre ham for at han ikke vil bære dine problemer før han kjenner deg.

Skjult ID med pseudonym hemmelig to. 27 mars 20:12

Tja... Sykdommer som (potensielt) fører til tidlig død kan jo være greit å få vite om rimelig tidlig. Å vite at dama er forkjølet er bare interessant om det hindrer henne i å møte opp til et avtalt treff.

Andre problemstillinger kan jo være om en bør få vite at hun er frisk fra kreften men ennå venter på å få reksontryert et bryst eller to. Eventuelt at han faktisk mangler en testikkel etter sykdom og droppet å få en silikonballe. Ingen av disse har noen fasitsvar. Nettopp fordi den eks-syke og den friske kan ha personligheter der det er naturlig å fortelle, eller ikke ha denne typen personlighet. Som med nesten alt annet her i livet, en må føle seg frem og ta en sjanse nå og da.

Skjult ID med pseudonym blindebukk to. 27 mars 20:14

ta det i senga etter første sexen...P

Skjult ID med pseudonym hemmelig to. 27 mars 20:30

@blindebukk

Etter dampende samkvem "Du, jeg er i et tidlig stadie av AIDS, har jeg husket å si det?" Ai, ai, ai så mye en har å snakke om plutselig! Pinlig stillhet blir det i alle fall ikke B-)

Skjult ID med pseudonym fyr84 to. 27 mars 20:32

Sliter med samme. Jeg er nyresyk og trenger ny nyre og evnt dialyse fra sommeren av om det ikke dukker opp noe før der. Sliter med å vite om og når jeg skal fortelle det. Forstår om ingen vil satse på noe nå når sykehuset vinker der borte. Samtidig er jeg jo "frisk" etter en nyretransplantasjon. Kommet til at jeg skal si det ganske raskt til nye folk jeg blir kjent med, bare fordi det da virker mer naturlig. Jo lenger jeg hadde ventet med å si det, desto mer fremmed vil det virke tror jeg. I mitt hode er jo dette en bagatell. Inn på verkstedet og bytte noen defekt deler liksom.

Skjult ID med pseudonym 2000 to. 27 mars 20:56

@Publikim... Sitat; "Å kalle det egoisme at han ikke har lyst til å bære ditt tonn med bagasje er helt feil. Jeg vil heller påstå at det er du som er egoisten som velger å klandre ham for at han ikke vil bære dine problemer før han kjenner deg."

Jeg har aldri kalt han egoist, heller ikke bedt han bære ett tonn med bagasje. Om du scroller opp ser du at det har du faktisk tatt fra løse lufta.
Det jeg mente, som var opplagt, og som jeg regnet med var lett for Alle å forstå, inkludert deg, var at når man ikke støtter deg når du har det vanskelig og behøver det, men bakker fordi de er redd eksen, så er det ikke noe materiale for meg.

Skjult ID med pseudonym Ærligheten to. 27 mars 21:05

2000: At man ikke vil involvere seg med noen som har en alvorlig sykdom betyr ikke at man ikke vil støtte en partner som får en alvorlig sykdom...

Skjult ID med pseudonym blindebukk to. 27 mars 21:08

hemmlig..nei det må ein sei under akten..;)

Skjult ID med pseudonym 2000 to. 27 mars 21:16

@Ærligheten. Hver tredje av oss vil få kreft

(kvinne 42 år fra Akershus) to. 27 mars 21:24 Privat melding

Vanskelig tema, men jeg ville nok brukt litt tid på å bli litt kjent først. Men tror jeg ville ha fortalt det før ett møte.

Skjult ID med pseudonym Håp... to. 27 mars 22:40

Det er ingen lett spørsmål... Tenker at hver og enkelt må bestemme det for seg selv ut fra sine egne verdier.

Men personlig tror jeg, at uærlighet er dårlig startpunkt.
Samtidig, har jeg tro på deg gode i mennesker og ville gi dem sjanse - fortelle raskest mulig. Da kan den andre ta valg ut fra sin interesse, følelser, ressurser og muligheter.

Men ingen fasit svar her.

Skjult ID med pseudonym Lipton to. 27 mars 23:41

Jeg ville helst ventet til jeg ble bedre kjent med vedkommende. Jeg synes at det er veldig privat sak når det gjelder sykdommer og noen kan være ganske skeptisk hvis de får vite om det med en gang. Blir man bedre kjent med hverandre så kan faktisk sykdommen ikke være så viktig til slutt for man liker hverandre så godt..

Skjult ID med pseudonym griffin to. 27 mars 23:48

@Lipton - problemet oppstår vel dersom det er snakk om en syksom som begrenser hvor lenge man lever. Det er vel neppe så hyggelig å bli skikkelig glad i noen, så får du plutselig vite at de har 3 mnd igjen å leve, noe de selv har vært klar over siden før man møttes.

Skjult ID med pseudonym femtitre fr. 28 mars 00:19

Dette er ikke lett for trådstarter,jeg mener at du godt kan vente i tilfelle du har
denne sykdommen.Jeg har arbeidet i helsevesenet for noen år siden,og mye
nytt pos.har kommet med nye medisiner.Jeg vet om flere som er blitt friske
enn sykere,man skal ikke svartmale dette.
Jeg hadde selv en nær mannlig venn som jeg var veldig glad i,det var kjærlighet fra første blikk,tror jeg aldri har vært så forelska i voksen alder.
,men,han fikk alvorlig kreft,og døde etter et år.Det året vi kjente hverandre
vil jeg aldri være foruten,ble så nær,og gode minner som aldri blir borte.Hadde han levt i dag med de nye medisiner som er komt på markedet hadde han levt enda i mange år,,så opp med humøret,dette går
bra.

(kvinne 37 år fra Oppland) fr. 28 mars 09:51 Privat melding

Velger å være åpen uansett jeg, har ingenting å skjule for noen og snakker litt for ofte rett fra levra, noen syns det er provoserende, andre takler det, men tenker at den som ikke takler hvordan jeg er som person om det er at jeg må trene hver dag for at ryggen skal fungere eller om det er min frittalendhet til tider, den er det heller ingen vits å prøve å bli litt kjent med heller. :) Hvis kjemien kommer til å stemme med noen så vil den uansett. :D

(mann 39 år fra Akershus) fr. 28 mars 10:14 Privat melding

Dette er ikke lett, men som andre har nevnt så bør du følge ditt eget hjerte. Snu på flisa, hva ville du forventet å få vite når av din mulige partner?

Ville du syns det var greit å få denne beskjeden på hvilket tidspunkt?
Ingen har lyst til å finne en kjæreste og bli enke etter kort tid. Nå vet jeg jo ikke hva sykdommen er og for så vidt er det heller ikke interessant, det som er interessant er hvordan du bærer det hele.

Mennesker som ikke har forståelse for andre menneskers vanskelige situasjoner er kanskje ikke mennesker du ønsker å innlede et forhold til??

Følg hjertet ditt, det er det du skal bli gammel med.

(kvinne 37 år fra Oppland) fr. 28 mars 10:35 Privat melding

Følger man hjerte bør man vel velge folk utifra hvordan de er uansett. :) Ærlighet varer lengst, men rik blir du ikke. ;)

Skjult ID med pseudonym Skjerm fr. 28 mars 10:48

Det er flere her som presenterer tanker jeg må si meg enig i. (Hawkeye, Tullsjur, TealcC, osv.) Jeg syens Ærlighetet skrev det veldig bra: "At man ikke vil involvere seg med noen som har en alvorlig sykdom betyr ikke at man ikke vil støtte en partner som får en alvorlig sykdom..."

Samtidig kan jeg bare skrive ut fra mitt eget perspektiv. Om jeg hadde truffet på en hyggelig person som jeg følte jeg kommuniserte bra med, men så fikk vite at vedkommende hadde en alvorlig sykdom eller store familiære problemer (en psykopatisk ex, familieære som skal gjenopprettes o.l.), så ville jeg ha vært *veldig* avventende til å involvere meg for mye følelsmessig. Dette er sikkert ekstremt egoistisk, men spørsmålet er også hvor mange problemer man bevisst skal ta på seg når man går inn i et forhold.

Jeg personlig ville imidlertid ikke ha noen problemer med å støtte og være en venn for vedkommende. Om dette hadde vært rettferdig er en helt annen sak, men hvis man er åpen om det, så håper og tror jeg man også hadde fått aksept for det.

Det som imidlertid *hadde* vært feigt, hadde vært å forlate vedkommende for godt fordi han/hun hadde turt å åpne seg. Dette er vel et godt eksempel på "Damned if you do, damned if you don't". Ingen har lyst til å være et dårlig menneske, men man er nødt til å også vurdere hva som er riktig for en selv.

Det er også verdt å ta med seg hva man synes er "baggasje" man føler seg ukomfortabel med. Om vedkommende f.eks. hadde vært tidligere prostituert eller kjørt i fylla og drept et menneske, så tror jeg ikke jeg hadde hatt noen problemer med dette. Førstnevnte ville ha vært et livsvalg som ikke skadet andre mennesker, sistnevnte kan ha vært et dumt valg som neppe vil bli gjort igjen.

Så .... nei, noe godt facitsvar finnes ikke her.

Skjult ID med pseudonym Ærligheten fr. 28 mars 12:49

2000:
Så det bruker du som argumentasjon for å hevde at noen som ikke bevisst går inn i et forhold med en kreftrammet også vil stikke med en gang en partner gjennom flere år rammes?

Selv vil jeg ikke involvere meg med noen som har en slik sykdom.. Men hadde jeg vært i et forhold til ei som fikk kreft ville jeg da selvsagt støttet henne..

Man kan takle en krise bra selv om man ikke aktivt oppsøker den.

Skjult ID med pseudonym mann36 fr. 28 mars 13:25

Enig med ærligheten. Det at du ikke ønsker å innlede et forhold med noen som er alvorlig syk eller midt i en livskrise betyr da ikke at du ikke vil stille opp og støtte en du allerede er kjæreste eller ektefelle med, hvis krisa rammer. Og seriøst, hvor mange kan med hånda på hjerte si at slike ting som alvorlig sykdom, livskrise eller handicap betyr noe?

@ 2000
Vil du gå inn i et forhold med noen som for eksempel har mistet begge armene eller begge beina i en ulykke? Ja, faktisk møte en person du ikke kjenner fra før som har slike store handicap med den hensikt å se om det kan bli dere to? Og hvis ikke, betyr det at du også ville stukket av hvis du hadde vært sammen med noen i ti eller tjue år og vedkommende ble alvorlig skadet i en trafikkulykke? Håper ikke det. Dette er da det samme med alvorlig sykdom som med ulykker og skade. Det er forskjell på å starte på noe med en som har slike utfordringer, og det å stå last og brast med en som får det senere når dere allerede har noe sammen.

Skjult ID med pseudonym 2000 fr. 28 mars 13:37

Ærligheten. Sitat; "Så det bruker du som argumentasjon for å hevde at noen som ikke bevisst går inn i et forhold med en kreftrammet også vil stikke med en gang en partner gjennom flere år rammes?

Selv vil jeg ikke involvere meg med noen som har en slik sykdom.. Men hadde jeg vært i et forhold til ei som fikk kreft ville jeg da selvsagt støttet henne..

Man kan takle en krise bra selv om man ikke aktivt oppsøker den."

Jeg har ikke sagt noe sted at en person som ikke vil involvere seg med en som f.eks har kreft, vil stikke av etter flere års forhold om ens partner skulle rammes. Vet ikke hvordan du definerer når det skulle være akseptabelt å gå, om det er etter 3 mnd, 6 mnd, 1 år eller 5 år,

Hvordan man ville reagere vet man ikke, om man ville støttet vedkommende partner.

Er man like redd for å fortelle om sine mer negative egenskaper, hvordan man har behandlet tidligere partnere osv. som å informere om at man har kreft.
Jeg personlig skulle heller rygge unna en med en historie med vold enn en som hadde kreft, så lenge man ikke er i siste etappe og at alt håp er ute.

Skjult ID med pseudonym 2000 fr. 28 mars 13:43

@mann36, sitat;
Vil du gå inn i et forhold med noen som for eksempel har mistet begge armene eller begge beina i en ulykke? Ja, faktisk møte en person du ikke kjenner fra før som har slike store handicap med den hensikt å se om det kan bli dere to? Og hvis ikke, betyr det at du også ville stukket av hvis du hadde vært sammen med noen i ti eller tjue år og vedkommende ble alvorlig skadet i en trafikkulykke? Håper ikke det. Dette er da det samme med alvorlig sykdom som med ulykker og skade. Det er forskjell på å starte på noe med en som har slike utfordringer, og det å stå last og brast med en som får det senere når dere allerede har noe sammen."

Jeg har vært gift med en psykopat så jeg ville heller unngå en sånn en igjen, og hvordan jeg ville reagere om jeg møtte en mann uten begge beina, det kan jeg ikke svare på, for det har aldri skjedd.
De fleste har jo 2 bein, men derimot, som jeg skrev lenger opp her, så blir hver tredje av oss rammet av kreft. Kreft er noe man i dag i mye større grad enn for en del år tilbake kan bli bra av.

Skjult ID med pseudonym Koko fr. 28 mars 21:32

Takker igjen for gode svar. Jeg har kreft men prognosene er veldig veldig bra. Får cellegift som virkelig hjelper. Har levd med dette i snart 4 år,men har ikke følt meg syk en eneste dag. Er i full jobb og trives godt med det. Fornuften sier meg at jeg kanskje skremmer bort de fleste når jeg forteller potensielle partnere at jeg lever med kreft, men så lengter man jo etter en kjæreste da. Er jo kjedelig å gå hjem til tomt hus selv om jeg har et stort sosialt nettverk

Skjult ID med pseudonym positiv fr. 28 mars 21:55

Jeg har vært gjennom langvarig kreftbehandling! Da det sto på som verst var dette en så stor av min hverdag at å innlede en ny relasjon uten å være åpen om det fra dag en ville vært helt umulig!

I dag, 4 år etter at jeg er ferdigbehandlet, men ennå ikke erklært frisk, er situasjonen annerledes! Jeg ville nok ikke fortalt det før jeg følte meg trygg på personen jeg ev møtte!

Jeg forstår godt at enkelte reserverer seg for å innlede et forhold til en som er i behandling med usikker fremtid! Ingen vil vel satse på noen for så samtidig kjenne på redselen for å miste den du er i ferd med å bli glad i? Jeg ville nok ikke gjort det!

Men som nevnt over her, hver tredje av oss vil på et eller annet tidspunkt bli rammet av denne sykdommen! Men vi kan også bli påkjørt av bussen i morgen!

Ønsker TS veldig, veldig lykke til!

Skjult ID med pseudonym Skjerm fr. 28 mars 22:42

Det som @Koko og @Positiv skriver, viser også med all tydelighet hvor vanskelig det er å være for spesifikk om slike temaer. Det er så situasjonsbetinget.

Begge to virker som oppegående og reflekterte mennesker som det sikkert er lett å like og bli glad i. Og i en gitt sammenheng sikkert også ønske om å etablere et samliv med.

Men da skal man også vite hva det er man begir seg inn på, og være inneforstått med byrdene - og det *må* kunne kalles byrde - det vil innebære hvis sykdommen slår til igjen, før man i det hele tatt har begynt å lære hverandre å kjenne skikkelig. Det tror jeg vil oppleves som ganske urettferdig av begge parter.

Men også her er stikkordet "tror jeg". For det avhenger til syvende og sist av personene det gjelder selv. Så for å vende tilbake til det opprinnelige spørsmålet: hvor ærlig bør man være? Vel ... ut fra disse spesifikke eksemplene ville f.eks. informasjon om kreft hverken ha vært det første eller siste jeg hadde fortalt.

Men det burde nok bli informert ganske tidlig i prosessen. Noe man uansett burde gjøre med alle punkter som kan være potensielt alvorlige og påvirke forholdet, f.eks. psykopatiske ex'er, vold, lidelser, dom, fortid osv.

(kvinne 35 år fra Buskerud) fr. 28 mars 23:01 Privat melding

Kreft med gode prognoser hadde ikke skremt meg. Kreft med dårlige prognoser, hadde gjort at jeg hadde unngått å vurdere noe forhold.

Skjult ID med pseudonym blindebukk fr. 28 mars 23:10

uansett korleis det går på damefronten så håper eg det går bra med dere:)

(kvinne 35 år fra Buskerud) fr. 28 mars 23:36 Privat melding

HDV: Her var det vel snakk om å date noen fra internet?
En mann med dårlig kreftprognose har kanskje mer enn nok med seg selv og sykdommen sin, om han ikke skal bli kjent med en dame via nett som han vet han kommer til å dø fra om ikke så lenge også oppe i alt sammen. De jeg kjenner med dårlig prognose, har i allefall fokuset et helt annet sted. Og den ukjente dama, har antakelig ikke lyst til å møte en som man skal bli kjent med, og vurdere som mulig kjæreste,når man jo vet at tiden man får sammen blir kort. Det er jo noe med at man gjerne ønsker å finne en å dele livet med, og da er det ikke så ønskelig å bli glad i en som man ikke vil få beholde. Noe helt annet er jo om man allerede er i et forhold med en som blir syk.

Skjult ID med pseudonym Ærligheten sø. 30 mars 20:25

2000:
Vel, det er ganske mange som utmerket godt klarer å være en god støtte for andre mennesker, men det betyr som sagt ikke at man bevisst går inn i denne typen situasjoner.
Er man blitt emosjonelt knyttet til en person vil ikke en slik diagnose være noen stopper i første omgang, er man ikke emosjonelt knyttet til en person med en slik diagnose trenger man ikke gå inn i det med løpefart akkurat..

Det er utrolig hvor dømmende du opptrer her.

(kvinne 47 år fra Oslo) ma. 31 mars 06:17 Privat melding

Jeg ville ikke latt det stoppe meg om jeg fikk høre om en kreftdiagnose. Tenker at 1. Eller andre treff ville være naturlig å fortelle/ få vite.