Alle innlegg Sukkerforum

Tanker rundt forhold...

Vis siste innlegg
(mann 31 år fra Oslo) to. 30 okt. 21:37 Privat melding

Stadig hører jeg fra venner som slår opp over ting jeg ser på som veldig overkommelige problemer.

For meg handler forhold om utfordringene rundt det å tilrettelegge og støtte en partner, slik at de blir den beste versjonen av seg selv. Det handler om å slippe noen inn og dele ting man i en singel hverdag ikke deler med noen, og tilliten som bygges av dette. På godt og vondt. Noen ganger innebærer dette å dele frustrasjon og fortvilelse rundt ting som ofte har ingenting med partneren å gjøre, selv om det der og da kan virke slik ;-)

Jeg sier ikke at man skal godta alt mulig dritt, men skal man ha et forhold må man godta alle sider ved partneren man velger, også de dårlige og bagasjen som hører med.

Hva tenker dere?

Skjult ID med pseudonym Fluufi to. 30 okt. 21:48

Jeg tror nok at problemer som ser små ut fra utsiden, kan virke veldig store for de som står rett foran de. Derfor blir det vanskeligere for dem å se løsninger og det enkle valget er å splitte.

Også er vi jo alle forskjellige. Noe som er ett lite problem for deg, kan jo være et enormt problem for meg :)

(kvinne 32 år fra Buskerud) to. 30 okt. 22:07 Privat melding

Jeg er enig, og jeg synes det er kjipt at forhold blir som en forbruksvare man kan legge fra seg hvis det er en liten uenighet om noe. Skulle gjerne sett at den man velger å dele livet med betyr såpass mye at man er villig til å kjempe for å få det til å funke. Det er kompromiss, det er utfordringer, men faen, ta de sammen da.

(mann 31 år fra Oslo) to. 30 okt. 22:20 Privat melding

Godt sakt Bene!

Skjult ID med pseudonym Powpowgutt to. 30 okt. 23:43

Bare fordi DU syns det er overkommelig problem, så betyr det ikke at de som er oppe i det syns det er et overkommelig problem.

På samme måte som at det finnes de som for meg merkelig nok tilgir utroskap, mens andre overhodet ikke gjør det.

Hvis forhold havarerer på grunn av små uenigheter, ja da er det for meg et bevis på at det kanskje ikke var et forhold som var basert på de riktige tingene i utgangspunktet.

Når det er sagt så er jeg av typen som er villig til å legge mye tid, energi og kompromisser for å få et forhold til å fungere.
Men det har kanskje noe med at jeg ikke har lett for å få meg ei dame. Så hvis jeg først får ei så er jeg villig til å jobbe hard og strekke meg langt for å få til å fungere.

Andre igjen har lettere for å få seg kjæreste og er kanskje ikke innstilt på å kjempe like innbitt som meg, fordi de i bakhodet vet at de kan bare få seg en nye om det ikke fungerer.

(mann 36 år fra Oslo) to. 30 okt. 23:49 Privat melding

Har noen sett gift med første blikk? Der handler det om at noen proffe mixer noen sammen som de mener er perfekte for hverandre. Morsomt her at det ser ut som funker, men noen henger seg opp i meningsløse bagateller. Virker som en der saboter fordi hun ikke tror på det selv. Jeg selv synes noen jenter er alt for bortskjemte, men mannfolk dere jenter har vel en mening om oss å.. Men jeg synes folk gir opp for lett...

Skjult ID med pseudonym Frolicat fr. 31 okt. 00:01

Syns det er helt fjernt å mene noe om andre pars brudd i det hele tatt. Tror ingen gir seg uten kamp, selv om ikke Du og Jeg ser den. Kjærlighetslivet er en privat sak - i betydningen at kun de involverte har egentlig tilgang til situasjonen.
:)

Skjult ID med pseudonym Fluufi fr. 31 okt. 00:08

Hear hear, Frolicat!

Skjult ID med pseudonym Jente30 fr. 31 okt. 00:36

Signerer trådstarters innlegg! Utrolig bra skrevet, føler det på samme måte når det gjelder å godta alle sidene ved en kjæreste. "I gode og onde dager.." ;-)

(kvinne 32 år fra Buskerud) fr. 31 okt. 17:36 Privat melding

Hva mener du, frolicat? Hvor ofte hører man ikke "mje, det bare funka ikke" eller "vi bare hadde litt ulike ambisjoner" eller noe annet teit. Hvorfor kan ikke en gjøre noe de vil selv om de er sammen med noen? Måå man gjøre det samme og følge den samme veien? Jeg tror det ofte bunner i at man bare ikke opplever at kjærligheten er der.

Skjult ID med pseudonym på date lø. 1 nov. 08:41

Jeg forstår ikke helt jeg. Tider kommer tider går. Vi forandrer oss. Kjærlighet kommer kjærlighet går. Hva er problemet med det? Når det er barn inn i bildet skjønner jeg at man må gjøre så godt mann kan, selv om kjærligheten kanskje ikke er der lenger. Men ellers? Hvorfor tviholde på noe som ikke lenger er? Min mening er at det beste forholdet er basert på frihet, at man ønsker å være sammen. Det blir aldri bra om man tvinger seg selv eller den andre til å holde ut for en hver pris. Kanskje jeg misforstod denne tråden. Kan også være at jeg tenker annerledes da jeg for det meste av mitt voksne liv har vært singel. Har et tre år langt samboerforhold bak meg. Jeg prøvde å berge forholdet lenge, kjempet det jeg kunne på grunn av at vi har barn sammen. Men når det kun er en person som prøver å berge det, da går det ikke. Og da var det faktisk en befrielse når det ble slutt. Ikke godt å være i en tosomhet hvor man ikke lenger har det godt sammen.