Alle innlegg Sukkerforum

Nest best eller vente på den rette?

Vis siste innlegg
Skjult ID med pseudonym Tinka to. 4 des. 01:04

Kunne gjerne tenke meg den perfekte match hvor det meste bare ”stemmer”, hvor jeg føler sterk tiltrekning, fysisk og mentalt, og hvor jeg tenker at dette er en jeg virkelig kan ri gjennom stormer og inn i solnedganger med. Det kan ta lang tid, kandidatene er få og ikke alltid lette å møte. Om jeg forblir alene fordi ”den rette” ikke kommer min vei; heller det enn å velge nest best. For mange ser det ikke ut til å være mulig… å vente. Jeg skjønner det ikke.

Jeg kjenner en del som ”tar til takke med nest best”; bedre å være tosom enn alene, liksom. De vil så gjerne ha kjæreste, tiden går og den rette uteblir. Så møter tålmodigheten utfordringer, savn av forelskelse, sex osv. De treffer en som er bra på mange måter (selv om ikke absolutt alt stemmer), de forelsker seg, kanskje like mye i ideen om å være forelsket som i personen. Eller det kan være en lystdrevet forelskelse i et ytre, men så glemmes videre kvalitetssjekk av verdier og egenskaper, før boet er etablert.

Jeg tenker at noen ganger står ønsket om å få barn i veien for vurderingsevnen rundt kjærlighetspotensialet. Men like ofte tror jeg ALENELIVET står i veien. Heller sammen enn alene, ulike motiver sammenblandes med følelser, de får i hvert fall kjæreste, om enn på lavere ambisjonsnivå enn opprinnelig ønsket. Når den pene partneren krakelerer og forelskelsen er over, tja da går mange forhold over i modus hvor jeg lurer på hvorfor i all verden de fortsetter sammen. Men så var det det med å være alene da…(jeg sier ”de”, men jeg har vært der selv, og vurderte aldri å bli, ref: heller alene).

Vi er vel her for å treffe en spesiell, noen for søndagskjærester. Men – for det lange strekket; er den ”nesten rette” virkelig bedre enn å være alene? Om jeg ser meg rundt, så ser det ikke sånn ut, et frakoblet forhold er mer ensomt enn å være alene. Da heller vente, være kresen og leve lykkelig alene, med venner og kanskje med en søndagskjæreste i ny og ne. Eller hva?

Skjult ID med pseudonym Powpowgutt to. 4 des. 02:27

Tja.. Hva skal en si? Personlig er jeg helt enig. Kommer aldri til å bli sammen med noen med annet jeg føler at dette er riktig at hun her ønsker jeg å beholde.
Men samtidig så tror ikke jeg på at det finnes noen den eneste ene.
Jeg tror det er mange som passer bra sammen med meg. Som ville vært bra for meg og som jeg ville vært bra for.

Eller så er jeg helt enig, med unntaket at jeg ikke har noe behov for en søndagskjæreste. For når jeg er singel så "skrur" jeg bare av lysten. Enkelt og greit. :P

Skjult ID med pseudonym Kåre to. 4 des. 06:44

Jepp, leve livet lykkelig kresen og alene, med venner og en søndagskjæreste i ny og ne, høres bra ut. :)

Skjult ID med pseudonym jaudå to. 4 des. 07:07

Det er selvfølgelig mange potensielle partnere der ute, å tro at det er bare en er mildt sagt en misforståelse. En blir uansett ikke kjent med en brøkdel av dem... selv de som bor i samme kommune. At en ikke vil eller kan etablere lengre forhold handler mest om (mangler hos) en selv. Hipp som happ hva en kaller det.

Så er jeg enig i at en bør ikke ha det "dårligere" sammen med noen enn det livet en har som singel, da er hele poenget borte... det er ikke sånn at vi MÅ formere oss for å "fylle jorden" lengre, heller tvert imot :-)

(mann 41 år fra Oppland) to. 4 des. 15:41 Privat melding

Been there,done that!!:)
Aldri mer! Finn den riktige og kjenn på kropp og sinn. I slike sjeldne øyeblikk ser man på verden og mennesket med helt andre øyne og lever virkelig for seg selv og den andre. For en nydelig tilstand:) Den "Riktige" Kommer! Bare vær deg selv og vær aktiv og søkende.

(mann 44 år fra Vestfold) to. 4 des. 17:20 Privat melding

Selv vil jeg nok heller være alene enn i noe som er halvveis. Men jeg kjenner flere som ikke har det slik, og som individer har vi jo forskjellige ønsker og behov også. Og i tillegg forandrer disse seg med hvilken livsfase man til enhver tid går gjennom..

Oss menn og dere kvinner er heller ikke spesielt samkjørt fra naturen sin side, naturen tar kun hensyn til formering og videreføring av arten, ikke individuell lykke for den enkelte. Og forelskelse er vel naturens effektive metode for å svekke vår kritiske sans og eventuelle motforestillinger til prosjektet formering? ;-)

Hva så når man blir eldre, og er ferdig med barn? For meg ser det ut til at de fleste i den vestlige verden prøver å oppnå de tre øverste trinnene i Maslows behovspyramide samtidig, kjærlighet skal kombineres med anerkjennelse og selvrealisering. Og da begynner det å bli en smule avansert når alt dette skal koordineres med en person som prøver å oppnå det samme, en som sannsynligvis har et ganske forskjellig utgangspunkt og en helt annen bagasje fra tidligere..

Selv tror jeg nøkkelen til at et forhold skal fungere ligger i kommunikasjon, selvfølgelig må andre ting være på plass som fysisk tiltrekning osv. Slitasje over tid er naturlig, og vi lever nå også mye lengre enn våre forfedre gjorde. Dermed får vi flere år sammen, og mer slitasje. Kombiner dette med tilværelsens uutholdelige letthet, som gjør det lett å fokusere på bagateller... ikke rart det skjærer seg.

Helt til slutt, for min egen del har jeg opplevd super match et par ganger så langt i livet, og dermed har jeg et håp om at det skjer igjen! ;-)

(kvinne 36 år fra Rogaland) to. 4 des. 17:26 Privat melding

Støtter trådskriver jeg. Vært i ett forhold og blitt i ett forhold fordi det var så skremmende å skulle bryte ut, ødelegge en familie osv. Men nå har det gått noen år, forstår ikke hva jeg så i fyren. Selv på avstand sliter vi med å samarbeide om noe så enkelt som når barna skal ha ferie med hvem og hvordan byttene skal skje....
Skjønner ikke at jeg noen gang var forelsket i fyren, men det må jeg jo ha vært...

Heller alene, lykkelig og fri enn i ett forhold uten kjærlighet, tilhørighet og respekt...

Skjult ID med pseudonym Missb to. 4 des. 18:33

@Thatgirl80: Den siste setningen din har jeg lyst til å stjele, for den sier akkurat hva jeg tenker om saken! :)

Jeg har prøvd det motsatte, men det var rett og slett bortkastet tid, vonde følelser og mye leit, så aldri igjen :p

Skjult ID med pseudonym Girl to. 4 des. 18:51

For å snu litt på det- hvem vil være partneren som lever i et slikt skeivfordelt forhold? Der jeg er hans rette og han er min neste beste? Jeg kunne ikke gått inn i et forhold med disse forutsetningene, å vite at han bare er nest best. Ei heller gjort det mot han. Det er noe annet når denne følelsen oppstår etter å ha vært en stund sammen. Noen ganger oppdager man man ting som gjør at man endrer syn og følelser. Men jeg tror de fleste av oss som går inn i nye forhold, begir seg ut på dette med tanke om at han eller hun er riktig og bra. At det er et godt valg.

(mann 39 år fra Akershus) to. 4 des. 18:55 Privat melding

Når det beste blir det godets fiende.
Man skal selvsagt ikke ta til takke med det som ikke er bra, kun det beste er godt nok. I mange settinger er det det beste eller ingen ting for meg, men man må være oppmerksom slik at ikke det beste blir det godes fiende.
Husk på at om jakten på det beste blir en leting etter feil så har man mistet seg selv før man har begynt. Det er ofte slik at man kan starte med å lete etter det gode, for så å vokse sammen. Jeg tror ikke det er mange som møter hverandre uten å ha forskjelligheter. Derfor er det alltid en innkjøring, en test på om man klarer å finne sammen. Vil man klare å møtes og bygge noe sammen. Er man identiske vil det aldri bli bra da heller.

Tenk på det som å bygge en plattform, der du er en søyle, den søylen står for noe. Så møter du en søyle til, den bør også stå for noe. Dere bør stå nært, men ikke for tett, da blir dere ustabile og kan velte. Om dere nå finner sammen så begynner man å bygge en plattform, man bygger et dekke, og kobler søylene sammen. Etter hvert får man hus, bil, barn og de utgjør også egne søyler, man får seg en stadig mer solid og trygg plattform. Om alle søylene var identiske og stod på samme sted ville ikke plattformen bli veldig ustabil?

Jeg tror ikke på å møte en som er for meg perfekt, jeg tror på å møte en som vil bygge sammen med meg, som vil møte meg og dele med meg og bli en god plattform sammen med meg. I det ligger det jo at jeg ikke tror jeg er perfekt heller, og at vi må finne hverandre, tilpasse oss hverandre.

Skjult ID med pseudonym Z to. 4 des. 20:15

Tja, hva skal man si til dette da? Tenker litt høyt, jeg....

For min del handler det mer om å fokusere på å være den rette fremfor å finne den rette. Jeg tror egentlig ikke så veldig på å lete. Jeg har en slags tillit til at det som skjer, skal skje. Klarer ikke helt å forklare hvorfor. Men når jeg ser tilbake, ser jeg at ting har skjedd av en grunn stort sett. Derfor setter jeg min lit til livet. Men det betyr også jobbingen med "Hvordan kan jeg bli et mer ekte og tilstedeværende menneske" med all min følsomhet, styrke, svakhet, sensitivitet, evner, kropp og sjel.

Ensomhet. Jeg har aldri vært så ensom som singel som jeg har vært i dårlige forhold. I forhold kan i alle fall jeg ha en tendens til å ville jobbe så mye med et forhold om det ikke er helmax, at jeg kan "gi bort" meg selv. Da blir det dobbel dose ensomhet; En mann som ikke er på nett, og min egen forlatthet fra meg. Derfor bruker jeg tiden til å være tilstede i eget liv, og etablere denne grundig, stødig og stabilt over tid. Dette med forlatthet er selvsagt også da årsaken til at jeg egentlig er minst ensom når jeg er for meg selv. Neida, det har ikke kommet av seg selv. Men jeg har det godt alene i eget selskap. Derfor kan jeg også nå dele livet mitt med en mann fordi jeg ikke trenger en mann for at han skal "gi" meg noe. Nå kan vi dele, støtte hverandre og være både sterke og svake sammen, være levende sammen uten krav og forventninger.

Nestbest. Hva betyr dette egentlig? Igjen handler det om å være seg selv. Jeg vil nok si at den som er "best" er den som ser meg, som elsker meg og som lar meg være meg uten å prøve å endre meg. Så enkelt.

Og så vanskelig.

Skjult ID med pseudonym Tilia to. 4 des. 21:58

Interessant tema, TS. Jeg har selv tenkt mye på disse tingene - og for meg er det iallfall helt uaktuelt å gå inn i et forhold halvhjertet, og liksom "nøye meg med" en fyr, bare for å ha noen. Med halvhjertet inngår også det å gå for en man kun er fysisk tiltrukket av, men ikke forelsket i, eller en man liker som venn, men ikke tenner på. I min mening er det akkurat denne type forhold som fører til mye følelsesmessig elendighet, da det gjerne er én av partene som er halvhjertet, mens den andre er opp over ørene forelsket, og tror på at det er tilfellet for begge to... Oppskrift på å få hjertet sitt knust, altså. :( - men den forelskede parten har da iallfall gått inn i det med de beste intensjoner og forutsetninger, og kunne jo ikke vite at den andre bare "ville ha no'n", og dermed tok den første og nest beste. Hvis to slike parter går inn i et forhold, er det jo bare et tidsspørsmål før den som var halvhjertet (antakelig etter ganske kort tid) kanskje møter en som h*n VIRKELIG vil ha, blir stormforelsket, og bryter ut av forholdet. Og igjen sitter den som hadde lagt hjertet sitt inn i forholdet; forvirret, sjokkert og deretter dypt såret - fordi h*n trodde at de hadde det sååå bra sammen, og at de begge var fylt av kjærlighet, men så viste det seg at h*n kun var blitt (for)ført bak lyset, og i virkeligheten kun var et tidtrøyte for den andre. :(

For meg ville det vært utenkelig å leke med noen på den måten, og det å gå inn i et forhold hvor BEGGE var like lunkne, frister heller ikke nevneverdig. Så tafatt og tamt. Nei, da har jeg det mye bedre alene og sammen med venner, og venter heller litt lenger på den EKTE forelskelsen og kjærligheten.

Men jeg har jo også, som dere andre, registrert at det finnes en del single som ikke går av veien for å benytte seg av sånne "løsninger", bare finne en som er ok, brukandes, som "duger inntil videre". Huff... Og dette gjør at jeg nok har vært i overkant vár for slike signaler hos motparten, når jeg har datet. Utrolig fæl følelse og en knekk for selvbildet hvis en man begynner å like veldig godt, og som har signalisert det samme tidligere, plutselig viser seg å ikke ha en som førstevalget sitt for et seriøst kjærlighetsforhold likevel. Da vile jeg følt meg utrolig dum, brukt og tråkka på. :(

Skjult ID med pseudonym Tinka to. 4 des. 23:07

Så enig med dere (alle her faktisk) som svarer ”går for gull” og heller venter...

Powpow,
jeg er også sikker på at det finnes flere enn 1 rett. Men heller ikke veldig mange, det gjelder i hvert fall for meg, (selv om jeg tror det har med både sterke og svake sider hos meg, og nødvendigvis ikke mangler, Jauda)

Z,
Jeg satser på begge deler, haha. Å både være/bli en god partner, og å finne en. Det er vel ingen motsetning?! Men jeg er enig i perspektivet, at det er viktig å se i seg selv. Praktiserer samme "letemetode" som deg, ta meg tid til å la ting komme når de skal, tenker at det har med å trives alene å gjøre også. Det er viktig. Hvem vil ha en desperat en?

Tilla
Hjertens enig med deg også, å ikke være førstevalg og den beste for en partner, nei fy.

For å avslutte litt "ukorrekt" her, blant de mange jeg kjenner som a) ”holder ut” i dårlige forhold eller b) som finner en ny ganske raskt, selv om den nye ikke er top notch, så kommer menn dårligst ut. Jeg synes særlig det er menn som heller velger en "nesten rett" fremfor å vente til de finner gull. Da tenker jeg ikke på søndagsvarianten, men en for et dypere forhold…Vet at ”it takes two to tango”, men synes kvinner forlater dårlige forhold raskere, og synes kvinner heller er alene (og er bedre til å trives med det) enn å velge en som ikke når helt opp…? :-)

Skjult ID med pseudonym Powpowgutt to. 4 des. 23:40

Men da lurer jeg egentlig litt. Hvis en firer på kravene sine, velger enn ikke da egentlig det nest beste?

Skjult ID med pseudonym Tinka fr. 5 des. 00:22

Powpow
Jo, enig. Hvem refererer du til? finner ingen her som vil fire, jeg:-)

Skjult ID med pseudonym Z fr. 5 des. 08:08

Jeg mener at jo mer man evner å leve levende med seg selv i nåtid, jo mindre handler det om hvilken partner og "best" eller "nestbest" man lever med. Min opplevelse er at fokus endres. Da handler det mer om hvilken mann som anerkjenner og respekterer til fulle den jeg er og hvem jeg er komfortabel med å leve med - helt fritt.

Skjult ID med pseudonym 37 fr. 5 des. 15:12

Det er greit å vente på den rette - må bare ha i bakhodet at h*n er nok heller ikke perfekt...

Skjult ID med pseudonym Tinka fr. 5 des. 16:16

37
For meg kan det uperfekte også være helt perfekt:-). Det gjelder bare å finne en med perfekt uperfekte sider, så lenge grunnleggende verdier er kompatible:-)

(mann 31 år fra Oslo) fr. 5 des. 16:36 Privat melding

Et singel liv er betre enn eit frakobla forhold, men det frakobla forholdet er ikkje resultatet av at partneren din ikkje er den perfekte. Det frakobla forholdet er resultatet av din og din partners evne til å vere påkobla. Den vil forfølgje dykk til dykk dør. Det er dykkar store forventingar, dykkar krav til andre, dykkar manglande tolleranse for ambivalens, krangling, kompromiss, sorg og tap som gjer at forholdet er frakobla.

I mine augo er kresenhet det same som umodenhet.

Og ja, eg lider av dette same sjølv.

Skjult ID med pseudonym jaudå fr. 5 des. 17:49

bifaller "nemis" og "Haimon"

Skjult ID med pseudonym Tinka fr. 5 des. 18:08

Haimon
Dogmatisk perspektiv, synes jeg. Verken du eller jeg eller noen kan ane noe om årsaker til at et forhold er frakoblet, det handler ikke bare om evnen til å være påkoblet. Mange forhold burde aldri blitt til og har aldri egentlig vært skikkelig påkoblet, det var mitt sukk i starten her. Synes det er helt strait å koble fra, langt flere burde gjort det lenge før. Eventuelt aldri koblet på:-)

Glad du tilføyde "i mine augo". I mine øyne er kresenhet en vakker, moden og nødvendig dyd. Det er de umodne og desperate som legger lista for lavt; alt går i grisen. Uten kresenhet kunne Sukker legge ned. Da fant vi vel bare "the next door boy/girl"

Skjult ID fr. 5 des. 19:44

Nå skal ikke jeg være kjip eller noe.. men "den rette" som mange beskriver er som oftest en imaginær person som ikke bare tolerer, men nærmest omfavner dine feil og mangler, samtidig som vedkommende har alt sitt på stell og er "alles" drøm men det er DEG han vil ha..

Velkommen til virkeligheten: jo raskere man innser at verden ikke rosa, at man selv ikke er perfekt (for da ville antakelig alle vært ute etter deg) og begynner å kompromisse/samarbeide for å bli lykkelige jo bedre.

Det er milevidt fra "den ene" til "et forhold som utelukkende er basert på frykten for å dø alene".

(mann 39 år fra Oslo) fr. 5 des. 19:54 Privat melding

Enig med Z,
verden er ikke svart eller hvit, av eller på, snill eller slem.

Et forhold er heller ikke perfekt eller avkoblet.. Og at det finnes eksempler på mennesker som aldri burde vært sammen er det ingen tvil om..

Men med mindre man gikk inn i et avkoblet forhold med åpne øyne i den naive tro at "alt vil bli bedre".. så var det er et eller annet som skjedde på veien fra "påkoblet" til "avkoblet".. antakelig er sannheten at man av eller annen grunn gikk lei på vien og sluttet å forsøke..

INGEN ting blir bedre av seg selv.. Gøttser man ikke,litt og jobber for et forhold.. så blir det bare verre..

Skjult ID med pseudonym Tilia fr. 5 des. 20:00

Vi vil vel alle at den som faller for oss skal være "kresen". ;) At det er en spesiell grunn til at vedkommende faller for nettopp oss og ikke "de andre", at vi ikke blir valgt bare fordi vi tilfeldigvis befant oss i nærheten og virket interessert, snarere enn interessant. ://

Jeg kan like tilfeldigheter, altså - som i et plutselig, herlig møte mellom to fremmede, som sår en spire som kan bli noe mer - men jeg ville ikke likt å bli valgt som kjæreste av en tilfeldighet, som om det var hipp som happ for mannen om det ble meg eller en hvilkensomhelst annen. Angående umoden, så var det nettopp dette jeg opplevde i ett av mine første famlende forhold, som tenåring, da jeg spurte gutten jeg ble sammen med, hva som gjorde at han falt for meg...
Han: "Du var interessert i meg." Oh, well... ;)

For øvrig leter jeg ikke etter noe "perfekt" per se, men det som iallfall jeg mener når jeg sier "den rette", er den personen hvor man kjenner det BÅDE i hjertet, hodet og resten av kroppen, at man ønsker med hele seg å være sammen med akkurat DENNE personen, med alle sine "feil og mangler" (som kanskje slett ikke er dette), utfordringer, herlige og mindre herlige sider, og ...ja, alt! Og som vi ønsker å dele gode og "onde" dager med, småkrangle med, elske med, hengi oss til, dele vårt innerste med, og bygge et liv og en framtid med. De som er heldige får til noen kjærlighetsspirer og -avleggere også, som igjen fører til enda mer kjærlighet i det livet man bygger sammen.

Sånn "rett", sånn "perfekt" mener jeg. Det kan i utgangspunktet være MANGE potensielle og ganske så forskjellige "Mr. eller Ms. Rights" der ute for hver og en av oss, men når vi finner den personen som gir den der hjertejublende følelsen, da GJØR vi den ene personen til den ENE RETTE, og den "perfekte" for oss.
Den ene som vi ønsker å skape et (forhåpentligvis) varig, kjærlig, herlig forhold sammen med. Og da faller samtidig de andre tidligere potensielle "Mr./Ms. Right"-kandidatene vekk, og er ikke lenger aktuelle. Slik fungerer det for meg iallfall.
Går man derimot for en man ikke egentlig har denne spesielle følelsen for, da holder man antakelig de andre "mulighetene" fortsatt åpne, selv når man går inn i et forhold - men det er ikke min greie iallfall, og jeg håper jeg aldri aldri kommer til å treffe på noen av den sorten...

Skjult ID med pseudonym Z fr. 5 des. 22:34

Tilia.
Noen sitater fra deg. Du sier "ikke perfek", men rett.

Eh.....

- person hvor man kjenner det BÅDE i hjertet, hodet og resten av kroppen.

- at man ønsker med hele seg å være sammen med akkurat DENNE personen, med alle sine "feil og mangler"

- ønsker utfordringer, herlige og mindre herlige sider, og ...ja, alt!

- som en ønsker å dele gode og "onde" dager med

- småkrangle med. Elske med. Hengi seg til.

- dele vårt innerste med, og bygge et liv og en framtid med.

- få til noen kjærlighetsspirer og -avleggere også, som igjen fører til enda mer kjærlighet

- den personen som gir den der hjertejublende følelsen

- en ene som ønsker å skape et varig, kjærlig, herlig forhold.

Kommentar:
Finner du dette, HOLD PÅ HAM, DYRK HAM OG ELSK HAM!
Mer perfekt tror jeg ikke du kan finne.

Skjult ID med pseudonym Innside fr. 5 des. 22:47

Was i chasing after rainbows? One thing for sure, you never answered when i called...

Skjult ID med pseudonym Tilia fr. 5 des. 23:30

Z: Jo, ja, ENIG - det ER såvisst perfekt, men jeg mente mer at det kan synes at enkelte søker etter en "perfekt" person utifra andre mer ytre kvaliteter, eller hva jeg skal kalle det... Mener bare at man kanskje ikke må ha en smørbrødliste med sjekkpunkter over alt som drømmekjæresten skal være, ha og gjøre - men heller gå etter FØLELSEN og hjertets tale. Plutselig kan man finne seg stormforelsket i en man ikke trodde var ens type, f.eks. utseendemessig, utifra interesseområder/hobbier/gjøren&laden, eller i forhold til forskjellig bakgrunn, bosted, livsstil osv osv. Hjertet "ser" jo etter andre "perfekte" kvaliteter, ikke sant?

Men ser at jeg var uklar, altså ;) - som jeg alltid blir litt når jeg prater fra hjertet - bablende og lett uforståelig, hehe. Og her kom litt til. ;p

Skjult ID med pseudonym Tilia fr. 5 des. 23:33

...og: finne (og tørre å møte) ham, holde på ham, elske ham - og håpe at JEG er den rette i HANS hjerte også, da... det var liksom dét og... hmmm...

(mann 50 år fra Oppland) sø. 7 des. 01:22 Privat melding

Ta aldri den nest beste.
Du fortjener det beste og kjæresten din fortjener ekte kjærlighet.
Hva skjer den dagen den beste dukker opp?
Ta sparker du ut den nest beste og forklaringen du bruker er til kjæresten din er at du har funnet mannen i ditt liv.
Da forstår han at han har levd på en løgn om at du elsket han.
Det er veldig veldig stygt gjort

Skjult ID med pseudonym Tinka sø. 7 des. 04:24

Hekka2007
Enig med deg, hadde jeg valgt nest best - og så dukket prinsen opp, ja da hadde jeg holdt både "nest best" og meg selv for narr. Og nest best ville blitt den forsmådde taper, bedratt og forlatt. Dårlig gjort!

Går for gull om det er snakk om "the long run", og knasker på noen supergode søndagskjærester av høy kvalitet, i mellomtiden. Jeg synes faktisk mellomtiden er veldig bra jeg:-)

(kvinne 48 år fra Oslo) sø. 7 des. 10:33 Privat melding

Hm, mye prat om perfekt, rett og best her.... Helt enig med alle som sier at det er bedre å være alene enn å være i et forhold hvor gjensidige følelser, respekt og omsorg ikke er på plass. For i min verden er det akkurat det dette handler om: følelser!! Jeg bryr meg ikke om hverken perfekt, rett eller best! Men jeg går aldri inn i et forhold dersom ikke de rette følelsene er på plass! Da er jeg mye heller alene! :-)