Alle innlegg Sukkerforum

Hvor lenge må man vente med dating?

Vis siste innlegg
Skjult ID med pseudonym Gamlemor sø. 15 feb. 21:25

Jeg opplever gang på gang at de jeg møter for kaffe eller middag løper avgårde med halen mellom beina fordi det er bare noen mnd etter jeg ble separert etter 10 års ekteskap.... Jeg har vært ærlig og åpen om dette hele tiden og får så mange kommentarer som at :ingen kan bli så fort ferdig etter et så langt ekteskap.... Jo jeg kan faktisk det, men lurer litt på om jeg må sitte og late som om jeg sørger en viss periode for å ikke skremme vekk folk.... urk hvorfor kan vi ikke bare akseptere at folk er forskjellig og gå videre????

Skjult ID med pseudonym EnBraFyr sø. 15 feb. 21:27

Helt naturlig. Lev med det.

Skjult ID med pseudonym Powpowgutt sø. 15 feb. 21:35

Hva med å ikke si akkurat den delen med at det bare er måneder siden?
Bare si at du har et 10 års ekteskap bak deg og er nå klar for nye bekjentskaper.

Skal ærlig innrømme at jeg selv blir litt skeptisk når jeg hører det bare er uker eller et par måneder siden de ble single etter lenger forhold.
Men jeg er fair og gir en sjanse for det, selv om det kan bety at jeg senere må bite i det sure eple fordi hun finner ut at det er for tidlig med et nytt forhold, noe jeg strengt talt kunne fortalt henne på forhånd. :P

Skjult ID med pseudonym Gamlemor sø. 15 feb. 21:46

Hvordan kan du gå ut fra at det er for tidlig?? du vet jo ikke hvor fort andre enn deg selv plukker opp livet og går videre?

Skjult ID med pseudonym EnBraFyr sø. 15 feb. 21:49

Det er den generelle oppfatningen. Du får prøve å overbevise noen da, vet du.

Skjult ID med pseudonym Gamlemor sø. 15 feb. 21:55

Men ingen har egentlig svart på det jeg lurer på... hvor lenge er det forventet at jeg skal sitte og sture før jeg kan starte å date?

Skjult ID med pseudonym Powpowgutt sø. 15 feb. 21:55

Nei, det er sant. Derfor gir jeg de også en sjanse om det skulle være tilfellet.
Men hva syns du da? Om du hadde møtt en fyr som for 2 uker siden var i et forhold som hadde vart i noen år?
Syns du ikke det hadde vært litt tidlig? Hadde du ikke vært litt bekymret for at han var en fyr som bare hoppet rett i et nytt forhold fordi han ikke ville være alene?

Bare noen tanker..

Skjult ID med pseudonym Powpowgutt sø. 15 feb. 21:58

Hvor lenge en anser det som normalt å vente avhenger av lengde og alvorlighetsgrad av forholdet.
Det finnes ingen fasitsvar eller formel. Selv om jeg sikkert kan lage en for deg om du vil.

Etter et 10 års ekteskap så anser jeg noen måneder som helt greit.
Litt avhengig av hvor lenge ekteskapet bare var på papiret, osv.

Skjult ID med pseudonym EnBraFyr sø. 15 feb. 22:01

Et års tid kanskje. Spørs litt. Kanskje to.

Skjult ID med pseudonym Gamlemor sø. 15 feb. 22:04

Ok, så da går jeg og graver meg ned et år eller to da....

Skjult ID med pseudonym EnBraFyr sø. 15 feb. 22:09

Eller satser på å overbevise noen som mener noe annet enn meg, eller _nyter_ alenetida. Det er en periode man må gjennom mtp. en slags frykt for å bo/være alene.

Skjult ID med pseudonym Gamlemor sø. 15 feb. 22:15

Det er jo ikke frykt for å være alene, det er kjedsomheten og det å ikke ha en god venn,kjæreste og alliert som er savnet... jeg trives og klarer meg bra økonomisk og klarer fint å sitte alene kveld etter kveld, men savner noen å holde rundt

Skjult ID med pseudonym EnBraFyr sø. 15 feb. 22:26

Det må du venne deg til før du skal inn i noe nytt, slik at det blir på riktige premisser. Stol på dét. Frykt eller ikke er semantisk flisespikkeri.

Skjult ID med pseudonym Powpowgutt sø. 15 feb. 22:29

@Gamlemor

Igjen, hvorfor si hvor lenge siden det er at du har blitt singel?
Bare si at du har et 10 års ekteskap bak deg og at du nå er klar for nye bekjentskaper.
Ferdig med det. Da er du åpen og lyver ikke eller noe sånt.
Der er fasiten din. Du trenger ikke grave deg ned eller noe slik. Bare formuler deg på den rette måten.

Skjult ID med pseudonym Gamlemor sø. 15 feb. 22:31

de fleste spør jo hvor lenge du har vært singel... og ærlig det er jeg hvertfall....

(mann 36 år fra Vestfold) sø. 15 feb. 22:48 Privat melding

spørsmålet kommer vel før eller siden,og det å være ærlig om det er veldig bra,men helt ærlig så lurer jaggu jeg også på hvordan man kan være klar for noe nytt etter bare noen mnd som singel etter et 10 års langt ekteskap..må faktisk si at sjansen hadde vært veldig stor for at jeg også hadde tatt halen mellom beina og løpt fort

Skjult ID med pseudonym Powpowgutt sø. 15 feb. 22:58

@hans80

Til @Gamlemor sitt forsvar, så ser jeg flere scenarioer hvor ekteskapet egentlig er dødt og at de kan ha holdt sammen i flere år av forskjellige grunner.

Men på generelt grunnlag så ville nok jeg også stilt spørsmålstegn.

@Gamlemor

Da svarer du "Lenge nok.". Det er overhodet ikke en løgn, for du føler jo du har vært singel lenge nok og nå er klar.

Skjult ID med pseudonym Powpowgutt sø. 15 feb. 22:59

@Gamlemor

Eller så er det jo en grei måte å fjerne alle de som ikke aksepterer at det er sånn du er og at du ikke trenger lenger tid.

Skjult ID med pseudonym metoo sø. 15 feb. 23:22

Hvorfor? Nå er jeg kvinne. Men jeg har møtt flere menn og forelsket meg hardt i en av dem som sa de var nylig ute av et mange års langt ekteskap. Og vet du hva for noe mer de sa? At de var HELT ferdige med forholdet på alle måter. Men vet du hva som skjedde? De sa året etter at sorry, men det villle aldri ha funket. Jeg var rett og slett ikke klar for å date.

Så klok av skade, gir jeg ikke flere av den kategorien sjansen. Det handler ikke om at de skal bli sammen med eksen igjen. Men erfaring tyder på at de er lettskremte og trenger å finne seg selv først i større grad.

Skjult ID med pseudonym sirene sø. 15 feb. 23:30

Det @metoo sa...

(mann 30 år fra Buskerud) ma. 16 feb. 09:18 Privat melding

Jeg tror ikke jeg hadde løpt om jeg hadde hørt at det bare var noen måneder siden, men jeg hadde blitt litt skeptisk.
Hadde vel vert litt redd for at jeg skulle være "the rebound guy" om jeg hadde hørt det var så kort tid siden.
Så bare svar lenge nok om spørsmålet kommer. ;o)

@Hans80
For hva vi vet kan det jo hende at hun var ferdig (følelsesmessig) med ekteskapet år før det ble offisielt slutt for noen måneder siden.

Skjult ID med pseudonym metoo ma. 16 feb. 10:36

Det har ikke nødvendigvis noe å si hvorvidt man er ferdig følelsesmessig. Det er der problemet ligger - at man tror skillet går ved dette. Men det handler om andre ting også. Når man har vært to tett over så mange år, er det ikke så lett å vite hvem man er i en helt ny setting. Jeg brukte litt tid på å spørre meg: Liker jeg egentlig fotball (selv om jeg var på kamp hver uke)? Er interiør viktig for meg? Ville jeg ledd like godt av den serien hvis jeg ikke hadde sett på den med… Ville jeg satt på en helt annen type musikk og tillatt meg å digge noe annet hvis jeg var alene? Noen ganger var svaret ja, andre ganger nei.

Sånne ting kan høres rart ut å si. Som om man ikke kan være seg selv i forhold. Men samboere utvikler jo et slags vi etterhvert, der man påvirkes av den andre, og kanskje er noen interesser. Det tar litt tid for de fleste å bygge opp en selvstendig plattform igjen.

Skjult ID med pseudonym EnBraFyr ma. 16 feb. 11:02

Godt sagt, metoo! Den selvstendige plattformen er essensiell. Det er helt avgjørende å komme seg gjennom den "jeg vil ikke være alene, jeg vil ha noen å holde rundt"-perioden, før man på sikt blir klar for noe nytt. Som meeto sier dreier det seg ikke om følelsene for den forrige man var sammen med, men om seg selv. Jeg vil estimere at det tar 1-2 år for de fleste. Jeg vil i utg.pkt. anbefale 1 år som minimum for alle, og egentlig helst minst 2 år for de fleste, spesielt når det er snakk om overgang fra et varig samliv. Noen trenger også mer enn 2 år. Man skal være selvstendig på alle områder, og tilstrekkelig glad i den man ser i speilet. Man skal ha sine egne rutiner, og være vant til å gjøre sine ting alene.

For de fleste som har vært i forhold hele livet (som meg) er det virkelig en øyeåpner, fordi man i så lang tid har inngått kompromisser og fungert som et snitt (fra mengdelæren) av hverandre. Veldig mange er altfor dårlige (meg inkludert) til å leve ut sitt komplement, altså de tingene kun man selv er interessert i, som partneren ikke blir med på. Når man blir singel får man en unik mulighet til å utfolde seg selv igjen.

Går man inn i et forhold for fort, er man selv fortsatt et snitt fra det forrige forholdet, og begrenser seg kanskje ytterligere i et nytt snitt med den nye partneren. Det sier seg selv at det kan slå veldig negativt ut.

Det viktigste jeg spør meg om etter metoos innlegg er; _liker_ du egentlig fotball?

Skjult ID med pseudonym Girl ma. 16 feb. 12:16

Føler kanskje jeg gjentar mye av det som er sagt i tråden, men men...

Et par av de mennene jeg datet sent i høst (ikke samtidig) hadde begge vært single under ett år. Alt virket fint og flott, og jeg trodde med begge at dette kunne utvikle seg til noe fint. Men så snart det begynte og føles seriøst, så ble det bom stopp. De fant ut at de ikke var klare for et nytt forhold. Og de var ikke klar over hvor de var, før de satt der med #denfølelsen.

Jeg har vært singel i 14 måneder. Emosjonelt ferdig med forholdet lenge før det. Men var ikke sterk nok, eller klar over hvor ille jeg egentlig følte meg, før desember i forfjor. Men det er som metoo og EnBraFyr sier- det tar tid å finne seg selv igjen. Skjønt, jeg synes det er litt vanskelig å si at du BØR være singel så og så lenge, før du prøver på nytt. Vi er alle forskjellige. Men jeg tenker at du taper ikke noe på å bare være deg ett års tid. Ikke stresse. Bare leve, sørge for at du har det bra og får påfyll av de tingene som er rett for deg nå. Jeg følte jeg nesten måtte starte helt på nytt på jeg gikk ut av forholdet. I starten var jeg sårbar og følte innimellom at jeg ikke ville takle å være singel. Hva var det jeg holdt på med? Hadde jeg gjort et feil valg? Jeg kom ut av et 12 års langt forhold og skulle nå fungere alene med to barn annen hver uke. Har ingen av min familie her jeg bor, nærmeste er 2,5 timer unna, så jeg har stått mye alene (selv om farens familie stiller opp for barna når de kan). Heldigvis har jeg noen fantastiske venner som har støttet og hjulpet meg fra dag 1. Jeg kom nok inn på datingmarkedet før jeg egentlig var klar for noe seriøst. Det har aldri blitt noe av datene mine så langt. Men kanskje det nettopp også har vært noe av grunnen- jeg var ikke klar jeg heller. Det er vel ikke før nå jeg virkelig begynner å kjenne at jeg har LYST til å møte en bra kar. Jeg fungerer fint alene og har det bra. Det føles OK å være singel. :-) Men kjenner nå jeg at det hadde vært fint og godt å ha en å krype inn i armene på, og dele opplevelser med. Skravle og le med. Løse forbindelser funker ikke for meg i lengden. Det gir bare en følelse av tomhet, spesielt når du er der at du egentlig er ute etter noe seriøst.

Skjult ID med pseudonym EnBraFyr ma. 16 feb. 14:47

Snart innser du mer, Girl ;) Det går framover! Når jeg nevner en gitt tid er det en anbefaling, intet mer. Det er deilig å være singel på så mange måter, og litt kjipt på et par. Uansett må det en kjempegod match til for å overgå singeltilværelsen. Hvorfor forhaste seg, spør jeg bare.

Skjult ID med pseudonym Girl ma. 16 feb. 14:51

Hva mer innser jeg snart? At jeg bør få flere barn? Hehe...

Og det med god match er jeg enig i.

Skjult ID med pseudonym EnBraFyr ma. 16 feb. 15:14

ABSolutt ;)

Skjult ID med pseudonym metoo ma. 16 feb. 22:25

"Går man inn i et forhold for fort, er man selv fortsatt et snitt fra det forrige forholdet, og begrenser seg kanskje ytterligere i et nytt snitt med den nye partneren. Det sier seg selv at det kan slå veldig negativt ut."

Veldig godt sagt@EnBraFyr. For det er akkurat det man blir- en person preget av kompromisser og samhandling. Sånn må det være. Jeg tror alt for få er flinke til å leve ut det har alene ja.. Må bare innrømme at jeg en gang tok meg i å synge høyt med på en skikkelig syngedame-poplåt som jeg normalt ikke lyttet til, og i det nøkkelen gikk i døra, løp jeg bort for å skru av. Skulle ikke gjort det, men handlet på refleks. Når det gjelder fotball, var det en adoptert interesse for å ha mer å dele, men til min glede og overraskelse varte interessen i lang tid etter at det var slutt. Dro på kamp helt alene til og med. Men det er akkurat sånne ting man ikke vet på forhånd. Jeg fikk høre av kolleger at jeg endret meg etter at jeg ble singel, snakket annerledes. Ble mindre krass i replikken. Han og meg i mellom, var tonen ofte sarkastisk-humoristisk. For andre som ikke var vant til det, kunne det være uvant og slitsomt.
Det blir en lett egen sjargong, ja et snitt av noe mer enn seg selv.