Alle innlegg Sukkerforum

Date de med barn/brudd

Vis siste innlegg
Skjult ID med pseudonym Virrum lø. 20 juni 21:30

Jeg kommer ut fra et forhold etter 7 mnd, hvor mannen jeg var sammen med hadde to barn. Jeg sitter nå igjen med kjærlighetssorg for tre stk, ikke bare etter én. Kjenner savnet etter ungene fortsatt. Og det gjør meg veldig klar på at jeg ikke vil date noen med barn igjen. Men hva med dem? En dag er jeg der, den neste borte for godt. Kan jo ikke være bra for barna heller? Jeg fikk ikke sagt farvel, og på en måte skjønner jeg det. Det er vel kanskje ikke vanlig å gjøre det...

Skjult ID med pseudonym metoo lø. 20 juni 21:43

Ikke vanlig å snakke med ungene? Nå vet jeg ikke hvor gamle de var eller hvor mye kontakt dere hadde. Heller ikke hvorfor det ble slutt og på hvilken måte. Alt det vil jo kunne spille inn. Men uansett: Dere var sammen i 7 mnd. og så har du rukket å bli veldig knyttet til ungene?
Hadde han dem full tid, slik at dere måtte treffes med barn?
For meg virker det litt rart å gå så all inn med et nytt menneske. Jeg har aldri introdusert noen for datteren min, selv han jeg datet i 8 mnd. møtte henne aldri og jeg traff aldri hans to barn heller. Sier ikke at man trenger å vente så lenge med å introdusere. Men jeg er enig med deg i dine refleksjoner: Er det bra å plutselig ha en singel forelder - så være intenst to og så tilbake til en igjen? Neppe ideelt.

Men konklusjonen din skjønner jeg ikke: Vil ikke treffe noen med barn igjen? Er det ikke bare å treffes når han ikke har barn? (med mindre 100% omsorg var tilfelle?) De fleste menn er helgepappa eller har annenhver uke. Da trenger man ikke bli hardt involvert før man vet at dette er det store. Det vet man sjelden etter noen nyforelskede måneder…

Skjult ID med pseudonym Powpowgutt lø. 20 juni 21:55

Selv om jeg ikke har barn selv, så ønsker jeg egentlig ikke å treffe barnet/barna før jeg og hun jeg dater er sikre på at dette kommer til å bli noe mer varig enn noen måneder.
Jeg tror også at eventuelle jenter med barn setter veldig pris på en slik innstilling.

Skjult ID med pseudonym Virrum lø. 20 juni 22:03

Jeg møtte barna etter en mnd ca. Alt for tidlig sånn sett, men vi var vel begge sikre på at vi hadde truffet rett. Mye av grunnen til at det ble slutt er vel min feil, problemer med å stole 100 % på menn. Jeg hadde ikke noen grunn til å tvile på ham, jeg ser det nå. Det ble mye skurr, og han ville ikke mer. Men det å miste tre er ikke greit. Men man sier vel ikke "ha det" direkte til dem heller. Bare et hjertesukk fra meg. Men jeg har nå lært i det minste.

(mann 53 år fra Sogn og Fjordane ) lø. 20 juni 22:09 Privat melding

Det er opprivende med samlivsbrudd, uansett lengde og investering følelsesmessig. Det høres ut som barna er noe du har investert i, og det er jo bra, men selvsagt ikke så bra når ting går skeis.

Min erfaring er at å introdusere barn til en ny partner er en litt delikat prosess, og litt avhengig av hvor gamle de er og hvor deres mor er i bildet. Du blir jo ofte del i en utvidet familie, hvor også deres mor vil være, enten du vil det eller ei.

Jeg hadde nok ventet litt med investeringen i ungene, rett og slett fordi jeg ville få laget rom for oss to først, bli litt sikker og føle en form for komfort, og sakte åpnet opp for flere ting. Men hey, vi er alle forskjellige.

Leit at det gikk som det gikk, men det er en erfaring, og sikkert noe du vil muligens justere litt på i etterkant. Tror det kanskje blir litt svart/hvitt å ikke date noen med barn, bare fordi det ikke gikk så bra denne gangen. Tro meg, jeg har vært der, det er ikke lett.

Skjult ID med pseudonym Virrum lø. 20 juni 22:12

Det er notert, ikke invester i barna før alt annet er på plass ;)

Lett er det ikke, og en kjip erfaring rikere er jeg.

(mann 53 år fra Sogn og Fjordane ) lø. 20 juni 22:22 Privat melding

@virrum: det er tungt, man knytter seg til unger på en annen måte enn til en partner, og derfor må man være forsiktig. I mange tilfeller er det like tungt for ungene, og det kan godt være du må være åpen for noen innspill fra ungene i etterkant. Jeg har i alle fall opplevd det selv, det er forhold på forskjellige nivåer, og det gjør det kanskje litt delikat. Jeg har selv en datter på snart 5 år, jeg er veldig forsiktig med hvem jeg introduserer for henne, her går det lang tid og jeg er veldig fokusert på parforholdet først, som nevnt.

Bruk tiden nå, kom deg over kneika, finn tilbake til deg selv, og lær å stole mer på folk, usikkerhet er veldig usexy for mange.

Skjult ID med pseudonym Virrum lø. 20 juni 22:27

Takk for gode råd :) Jeg skal holde meg til dem. Og jeg kommer over kneika, tid leger alle sår. Og ja, usikkerhet er usexy, men når tvilen først har satt sin spire...

(mann 53 år fra Sogn og Fjordane ) lø. 20 juni 22:46 Privat melding

@Virrum: usikkerhet er noe du må jobbe med, men det er veldig slitsom for den andre part. Hvis du er usikker etter noen måneder med en partner, da er det viktig å snakke om det - grundig. Husk at alle mennesker er ikke som det du kanskje har opplevd, det er ofte unntakene. Var sammen med ei jente i tre år som sleit meg ut med drama , sjalusi og usikkerhet, skulle spørre om alt og stolte ikke på det jeg sa. Jeg orket ikke mer etter tre år, var helt psykisk knekt. Tok 10 år før jeg turte å gå inn i et forhold igjen. Derfor bruker jeg litt tid på den begynnende fasen, den er sinnsykt viktig. :)

Skjult ID med pseudonym my lø. 20 juni 22:49

@ts
Hadde en kjæreste som introduserte sine barn for meg svært tidlig. Jeg opprettholdt et tydelig distansert forhold til dem i flere år - med vilje, fordi jeg så at de hadde festet seg ved kjærester han hadde hatt før meg, og de hadde vanskelig for å forstå at disse var helt ute av bildet. Jeg visste jo ikke hvor lenge deres fars forhold til meg ville vare, så jeg garderte meg. Det var noe jeg sto for selv, og tidvis så jeg at de syntes det var litt rart.
Med tid og stunder lærte vi å like hverandre, uten at jeg noen gang fungerte som en reservemor for dem. De hadde jo sin egen mor. Nå er de voksne og vi har et godt forhold til hverandre.

Skjult ID med pseudonym Virrum lø. 20 juni 23:11

Han og jeg tolket nok ting litt forskjellig. Jeg har gått i taket tre-fire ganger, den ene pga sjalusi. Vi fikk snakket ut om det, mens han da noterte i boka si at dette var drama nr to siden vi møttes....Det var en litt spesiell situasjon der og da som fikk meg til å reagere. Jeg fortalte ham da min bakgrunn, hvorfor jeg ikke helt stolte på menn. Og i stedet for å gi meg den bekreftelsen jeg trengte på at jeg ikke hadde noe å bekymre meg for, så ble han mer fjern. Og da kom usikkerheten inn for fullt, og ting skar seg sakte men sikkert. Mulig han så på meg som en gal kjerring til tider. Og det har jeg nok vært, uten å egentlig ville det. Men når man elsker noen og det virker som om personen sklir bort fra en, at den andre ikke elsker en like mye tilbake lenger...da kan man miste hodet og lage drama ut av ingenting, selv om man prøver å la være da man ser godt at dette skader mer enn det gagner.

(kvinne 49 år fra Oppland) lø. 20 juni 23:12 Privat melding

Egentlig ganske int debatt dette , Det må jo bety at det tar veldig veldig lang tid. Å hvor skal den nye part være .den uka en har barn, i kjelleren eller på loftet eller blir det et mer sånn elsker ,elskerinne forhold som utvikler seg på sikt så når barna er voksne og flytter ut .kan den andre flytte inn , sitter jeg å lurer på .

Skjult ID med pseudonym Virrum lø. 20 juni 23:23

Han fortalte barna med en gang at jeg snart skulle flytte inn, det etter et par mnd. Han sa det til dem en måned eller to, så sluttet han å si det. Og jeg fikk klump i magen. Jeg bodde hos ham annenhver uke når han hadde barnefri, og ellers var jeg stort sett på dagbesøk. Enkelte helger sov jeg jo over. Men månedene gikk, og det store spm om fremskritt i forholdet tok jeg opp. For sønnen sover i sengen hos faren når han er der. Jeg spurte gjentatte ganger om når sønnen skulle flytte på eget rom igjen, og fikk tvetydige svar. Det at jeg en gang, når vi ble samboere, kunne kjøpe meg inn i huset var blankt nei. Han ville ei heller gifte seg igjen. Og det å kjøpe noe sammen kunne først skje når barna hadde flyttet ut. Altså om tidligst 15 år. Så da skulle jeg være kjæreste/elskerinne frem til da? Og ikke bli samboer da det ville bli en tøff kamp med sønnen som nektet å flytte ut av soverommet til faren? Hva slags forhold så faren egentlig at vi skulle ha? Besøksvenninne på ubestemt tid?

(kvinne 49 år fra Oppland) lø. 20 juni 23:37 Privat melding

så hva om du da ble gravid , hadde alt blitt andreledes da ,hadde du fått en annen status , jeg tenker bare høyt nå , får vondt av deg .

Skjult ID med pseudonym Virrum lø. 20 juni 23:48

Han ville ikke ha flere, og jeg har ikke noe ønske om egne. Men jeg ser jo nå, når jeg leser det jeg har skrevet, hvorfor jeg har vært så frustrert på ham til tider..han var ikke interessert i noe annet enn en kjæreste og en turvenn...ikke mye å "hente" for et langt og seriøst forhold...jeg har jo sett uten å se, kjærlighet gjør en visst litt blind...og dum....

(kvinne 49 år fra Oppland) lø. 20 juni 23:54 Privat melding

Men nå er du fri ,å kan legge alt det vonde bort ,å se fremover , mye bra menn der ute i sukkerhavet :-)
men ikke la fortiden bli med inn i fremtiden ,så sett en strek ,på å over det som var , og nullstill deg ,når du snart møter en annen kar som er mye bedre en den som var .

Skjult ID med pseudonym Virrum lø. 20 juni 23:55

Det har du helt rett i, med eller uten barn ;)

(mann 53 år fra Sogn og Fjordane ) sø. 21 juni 00:12 Privat melding

@virrum: Når man har et samlivsbrudd, og kanskje går inn i et annet forhold, kan tidshorisonten være diffus og vanskelig å forstå. Det er nok mange prosesser som foregår, noen trenger lengre tid enn andre. Det viktigste er vel å gi slike ting tid. Du må i alle fall aldri komme imellom og skape konflikt ut av visse situasjoner. Ungene kommer alltid først.

Hadde jeg vært et annet sted enn det jeg er nå, hadde jeg sikkert skjøvet slike spørsmål foran meg, eller bryskt avvist. jeg hadde antagelig ikke vært klar for et forhold, og kanskje hatt en tidshorisont som var veldig kort. Å tenke langsiktig er ganske komplisert når man har flere baller i luften, jeg tror jeg uansett ville droppet det som ga meg store utfordringer, i forhold til vanlig "drift" og ungekabal.

Bare for å sette dette litt i perspektiv, jeg ville ikke gifte meg, men ble fridd til, og giftet meg. Jeg ville ikke ha flere unger, men fikk en til. Begge deler kom etter en viss tid med trygghet, felles mål og fremtidsutsikter. Du aner aldri hva som skjer. Livet er et mysterium til du dør, det siste som vil ligge på leppene dine er WTF? :P

Skjult ID med pseudonym Virrum sø. 21 juni 00:19

Hehe ja...har sagt nok WTF i det siste, så blir garantert mine siste ord også :) Men fra å være åpen, fra å ikke ha avskrevet seg flere barn, samt ja, vi kan se på noe felles etter å ha bodd sammen et år eller to...til nei, ikke flere barn...nei, ikke kjøpe noe felles... Hvorfor ikke gi beskjed før? La meg bli mer knyttet til ham og barna? Greit nok å snu, kjærlighet kan kjølne av, men å gå fra A til Å, uten noe hint, DET var den siste gangen jeg "klikket". Men det må være lov å bli lei seg og frustrert. Det at han blir kald og stenger ting inne, mens jeg viser mine følelser, uansett hvilke, så er jeg den crazy one...snork....

(mann 53 år fra Sogn og Fjordane ) sø. 21 juni 00:32 Privat melding

@virrum: ting kan snu seg fort i et forhold, spesielt når det er ungt, ofte er det uavklarte ting som kanskje blir vanskelige for en mann å håndtere, da er det lettere å si nei enn kanskje eller la meg tenke på det. Det kan jo også være at han plukket opp en vibb som han ikke klarte å forklare. Årsaken til et brudd er jo ikke bare en ting, men ofte en kombinasjon av flere ting, enten relatert eller urelatert. Men uansett, kom deg på beina, stå støtt, skrik SAFT SUSE (erstatt dette med et kraftuttrykk du liker bedre), få litt egentid, lik egentiden, så skal du se det dukker opp en klumsete snål fyr som du snubler pladask for. :)

Skjult ID med pseudonym Virrum sø. 21 juni 00:38

Glad i egentid, og har nyter det alltid :) Nå har jeg sofaen for meg selv, ser det jeg vil på tv og har et stort glass vin i hånda ;) Men det er lov for menn å si ting hvis det plager dem, ikke bare oss kvinnfolkene som skal bitche om ting. Jeg er klar over at det er mange flere grunner til at ting gikk til helvete, at det ikke er bare ham, eller bare meg. Og når vi spør om ting...ikke svar "jeg vet ikke jeg"""...

(mann 53 år fra Sogn og Fjordane ) sø. 21 juni 00:50 Privat melding

@Virrum: Godt poeng, man bør være ærlig, og kanskje litt taktfull, altså ikke FOR ærlig, men påpeke utfordringer h*n må jobbe med, man er jo to, så begge må jobbe, ikke bare en. Jeg også er veldig glad i egentid. Jeg pleier å snakke om min tid, din tid og vår tid. Ikke alltid like lett å få den balansen til, men jeg har da sett et snev av den. :) Uner deg den vinen, selv om jeg er avholdsmann. Men husk på en ting, noe av det vanskeligste menn gjør, er å snakke om følelser. Det er som å bli kilt og klort på samme tid. Jeg håper noe av dette gir deg litt innsikt og kanskje noen svar, og husk: i morgen kan du drikke vin da også. :)

Skjult ID med pseudonym Virrum sø. 21 juni 01:07

Jeg er klar over mine feil, og det har jeg beklaget og sagt til ham, men det er sikkert mye mer som jeg ikke vet om. Men hvordan vite hva jeg må endre på uten noe tilbakemelding? Jeg vet at menn, ikke alle, kan slite med å snakke følelser. Men han her var flink til det, og det frustrerte meg at han plutselig stoppet helt, og kom med "jeg vet ikke jeg". Fint...for vi kvinner har jo den sjette sans, og føler jo hva dere tenker. Virket nesten som om han ville at jeg skulle sprekke, slik at han kunne notere "se der ja...der klikket hun for femte gang, dette orker jeg bare ikke mer". Jeg har aldri sagt at jeg vil ha barn, gifte meg eller bli samboer med det første. Det var han som ville bli samboer. Og etter noen måneder så likte jeg tanken jeg og. Jeg har alltid ment at barn kommer først. Og siden vi gikk så godt sammen, så så jeg ikke problemet da jeg syntes han var mr right, for han gjorde alt rett, helt perfekt. Men jeg skal nyte min vin, i kveld... Man drikker jo ikke vin på søndager :)

(mann 53 år fra Sogn og Fjordane ) sø. 21 juni 01:15 Privat melding

Klart man drikker vin på søndager - for helsens skyld, selvsagt. :)

Skjult ID med pseudonym Virrum sø. 21 juni 01:17

Hehe, tror jeg har helse nok :)

Skjult ID med pseudonym Cllou sø. 21 juni 01:25

@Virrum
Det du skriver om 'besøksvenninne på ubestemt tid' var veldig vondt. ......Det å holde totalt kjeft om mulige fremtidige realiteter, nekte å prate om hva som faktisk vil kunne skje på sikt, imens man bare lever et liv med dukken (deg) som muligens bruksvenninne innom iblant (i 15 år...)? Hæ? Nei huff. Man må (MÅ) prate sammen om vanskelige spørsmål.

Men fremfor alt er det livsviktig å holde barn trygt unna daffe testforhold eller vimseforhold i lengre tid, inntil ting eventuelt får stabilisert seg og står på trygg grunn.

Ønsker deg alt godt.

(mann 53 år fra Sogn og Fjordane ) sø. 21 juni 01:25 Privat melding

Nå er det natta her, må opp med vesla i morgen, kos å dele. :) Byssanlull. :)

Skjult ID med pseudonym Cllou sø. 21 juni 01:29

@equi00
Hvorfor har mange menn vanskelig for å snakke om følelser?

Skjult ID med pseudonym Virrum sø. 21 juni 01:30

Besøksvenninne er det det koker ned til, når han har snudd fra én holdning til en annen. Hvordan skal jeg tolke ham når han endrer mening, om ting vi har snakket om, underveis. Jeg trenger å vite hva jeg har å forholde meg til, så "jeg vet ikke jeg" hjelper meg lite, og får jo meg til å tenke mitt. Men nå har han tatt sitt valg, så får jeg leve etter det... Men dette gir meg bare mer grobunn til å mistro menn...

Skjult ID med pseudonym Virrum sø. 21 juni 01:35

Skulle gjerne likt å få vite det jeg og, er det så innmari vanskelig å fortelle det man tenker? Ingenting bedre når man kryper tett inntil hverandre på natta før man sovner, snakke om de tunge tingene som kan være kjipt å snakke om i dagslys...selv om det skulle være greit å snakke da også...det å holde tanker for seg selv fungerer dårlig i lengden...og vi jenter tåler å høre mer enn det gutta tror...men å ikke bli stolt på er verre...

Skjult ID med pseudonym Cllou sø. 21 juni 01:37

@Villrosa
Ja, han har en tendens til plutselig å sove når litt vanskelige spørsmål kommer.

Skjult ID med pseudonym Virrum sø. 21 juni 01:38

Mannfolk ;)

Skjult ID med pseudonym Cllou sø. 21 juni 01:40

Ja, Mannfolk! (Sånn bortsett fra at jeg er mann da)
;)

Skjult ID med pseudonym Virrum sø. 21 juni 01:42

Hehe...wops! Da er kanskje du den promillen av menn som sier det han mener?

Skjult ID med pseudonym Cllou sø. 21 juni 01:47

Ja, det er jeg.

Skjult ID med pseudonym Virrum sø. 21 juni 01:48

Det er bra :)

Skjult ID med pseudonym Cllou sø. 21 juni 01:49

Men det kan ikke bare være en promille av oss. Flere av mine mannevenner er faktisk veldig følelsesmessig åpne folk.

Skjult ID med pseudonym Cllou sø. 21 juni 01:53

Men jeg kan virkelig ikke på vegne av menn forklare dette fenomenet. Har du noen tanker om det? (Jeg opplever selv at kvinner generelt setter pris på den sosiale åpenhet.)

Skjult ID med pseudonym Virrum sø. 21 juni 01:53

Jeg vet...synes mange menn er generelt flinke...mitt spm er hvorfor de plutselig slår den dele av seg selv av...klart jeg spør om ting som kan være kjipt å svare på...men heller å si det som det er, der og da, enn å ikke si noe.. Bedre å bryte før hvis det er det han var ute etter.

Skjult ID med pseudonym Cllou sø. 21 juni 02:03

"synes mange menn er generelt flinke" tross at de plutselig tier still hvis krevende spørsmål stilles?

Men er ikke egentlig kvinner egentlig like 'flinke' til å vike unna problemer? Men det skjer gjerne på andre måter. Nei, synes det her er vanskelig nå jeg. Litt trøtt og tenker ikke helt klart :)

Skjult ID med pseudonym Virrum sø. 21 juni 02:18

Klart vi og kan vike unna kjipe spm, for en kort tid... men jeg kan kun snakke for meg... Jeg trenger en "time out" for å kunne samle tankene enkelte ganger, ikke plumpe utti med begge bena hvis jeg ikke må...men jeg tar ting opp igjen, innen dagen er omme, for er det ting man må snakke om så må det snakkes opp raskt, ikke glemmes og bringes til taushet. Men når man går fra åpen til lukket....fra å ville snakke seriøst på natta til det å bare sove....det sier jo sitt....

Skjult ID med pseudonym Cllou sø. 21 juni 02:40

Skjønner noe av det du sier, men ikke alle tenkelige situasjoner lar seg reparere øyeblikkelig eller krever absolutt øyeblikkelig justering. Et trekk ved meg som kanskje er 'klassisk maskulint' er evnen å ta ting litt med ro uten hunger etter å skulle holde ti baller i luften på en gang, hehe.
Nå henviser jeg ikke til det du beskrev overfor altså; å søke avklaring innen 15 år :P
Sov godt. Jeg må legge meg nå :-)

Skjult ID med pseudonym metoo sø. 21 juni 10:00

Hei igjen Virrum.

Legger du merke til noe interessant i tråden din? Det er en utvikling her. Du starter med å legge skylden for bruddet på deg selv. Du prøvde å ikke lage drama sier du, men greide det ikke. Så kommer det fram sakte men sikkert at du ikke er så imponert over denne mannen - at du reelt sett følte deg sviktet og på grensen til utnyttet. Da er det vel ikke så rart da at du ble litt ute av deg? Særlig hvis han var flink til å få deg til å føle deg liten og dum…

Det var HAN som introduserte barna sine for deg. Det er han som gjorde tabben med å si at du skulle flytte inn før det var sikkert og forholdet sterkt nok. Så jeg håper det har hjulpet å tenke litt høyt med oss her….

Det var nok greit at det gikk som det gikk, selv om det er og vil være veldig vondt en stund.

Da jeg var ung trodde jeg en periode at jeg hadde problemer med sjalusi, jeg vurderte å gå til psykolog med det som problem. Mitt problem. Jeg ser jo tydelig nå at problemet i liten grad lå hos meg. Eller på en måte lå det hos meg for jeg var ikke flink nok til å sette ned foten på en udramatisk måte - evt. gå tidligere før skjevhetene fikk sette seg. Men sjalu? Ikke noe jeg sliter med hvis forholdet er jevnt og godt.
Bedre lykke neste gang! :-)

Skjult ID med pseudonym Virrum sø. 21 juni 10:29

Han var alltid søt og snill, og behandlet meg veldig bra, veldig kosete og oppmerksom. Men det endret seg sakte men sikkert når jeg begynte å dra litt i ham. Drama for ham, frustrasjon for meg. Jeg er en utålmodig person, så gi meg et ja eller et nei, så vet jeg hva jeg har å forholde meg til. Et kanskje er så utrolig frustrerende... Han mente han frarøvet meg muligheten til å bli mor, og han ville ikke være den som fikk skylden hvis ting skulle ryke om tre år. Jeg sa at jeg ventet ikke til jeg ble 40 for så å finne ut at NÅ vil jeg ha! Jeg har aldri hatt noe ønske om egne barn, enkelt og greit.

Det å endre mening er greit, men når det kommer til feks boforhold, så er det en såpass stor ting som den andre bør få vite om. Hadde jeg ikke tilfeldigvis spurt så hadde jeg aldri fått vite hvor landet lå, denne gangen. Han mener nå selv at han aldri har sagt at vi skal kjøpe noe sammen. Og det at jeg begynte å grine da jeg skjønte at jeg aldri ville bli inkludert 100 % da han tydeligvis ikke så for seg noe langvarig med meg, så var dette også drama for ham. Det at jeg har blitt sint, skreket, grått og gått min vei, det syntes han var en dårlig måte å reagere på. Og etter 4-5 sånne i løpet av 7 mnd så fikk han nok. Jeg skjønner at han passer på seg og sine, men hvis man ønsker et seriøst forhold så kan man ikke være kjærester annenhver uke til ungene flytter ut.

Jeg har lært veldig av dette, og det har gjort godt å skrive det ned, se ting klarere, få noen gode råd, se at jeg ikke har vært så gal som han har fått meg til å føle meg i det siste.

Takk :)

(mann 53 år fra Sogn og Fjordane ) sø. 21 juni 10:47 Privat melding

@cllou: Tror det er vanskelig med å snakke om følelser fordi vi er ikke opplært på samme måten som jenter, de snakker sammen mye, mens gutta er det mer fotball og aktiviteter, sjeldent jeg har opplevd å sitte i timesvis med en annen mann for å sortere følelser, etc. Jeg har hatt en venn som var slik, og det var et helvete når han forlot oss. Jeg tror savnet var like stort som når venninner bryter opp. Jeg er flinkere til å snakke om følelser pga. ham, og det er jeg glad for.

(mann 53 år fra Sogn og Fjordane ) sø. 21 juni 11:05 Privat melding

@virrum: For meg virker det som om han ikke hadde så lang tid imellom fra det forrige forholdet (dette er bare noe jeg antar pga. reaksjonen hans), og samtidig investeringen han har gjort i deg følelsesmessig. Det er lett å være etterpåklok, men ser det i relasjon til mine egne forhold. Kanskje han hadde et større behov for selskap enn et virkelig forhold hvor man gir og løfter hverandre opp. Vi er alle forskjellige, vi reagerer på forskjellige vis, du er tydelig et følelsemenneske som kan legge følelsene på utsiden, og det kan være vanskelig for menn å møte deg der, derfor kan mannen oppfatte dette som drama. Det er heller ikke sikkert han visste godt nok om følelsene sine overfor deg, og da kan dette være en stressfaktor. Ikke følg med på hva menn sier, men hva de gjør, der har du mye av forklaringen tror jeg. Det tar uansett tid å sortere følelser, og man går igjennom sorgfasene en etter en, noen faser er lange, noen er korte. Mine er vanligvis lange, det er ofte mye som må bearbeides, og inntil det er gjort, er jeg ikke åpen for mye. Jeg kan tulle og tøyse, men hjertedøra kommer ikke på gløtt før sorgfasen er over. Ikke bare er det en elsker man mister, men også en venn, og kanskje et kontaktnett eller unger som i ditt tilfelle. Jeg har en frase jeg sier til meg selv og til andre: "Ikke gråt fordi det er over, smil fordi det skjedde". Du har i alle fall fått ut litt damp her, og det er en del av fasene, så du er nok i gang. En ny sti finner du snart, og en spennende tur er i vente. :)

(kvinne 49 år fra Oslo) sø. 21 juni 11:48 Privat melding

Glad på Virrum sine vegne som fikk anledning til å skrive det av seg litt og møtt med forståelse ) herlig tråd som ikke ble fjaset vekk.
Vondt å lese, men kanskje lærerik for noen av oss andre en gang...
Ønsker deg alt godt ))

Skjult ID med pseudonym Virrum sø. 21 juni 11:52

Jeg har noe å arbeide med selv også, utålmodigheten min. Jeg vet at kvinner og menn er forskjellige... Vi har vel en lei tendens til å overanalysere, mens dere kaller en spade for en spade. Han sa flere ganger at jeg tenker for mye, at hjernen går på høygir uten grunn. Og han hadde jo rett, stort sett. Jeg har nok pushet for mye til tider, han sa jo at vi hadde det så bra sammen. Og det hadde vi. Bare jeg som trengte en bekreftelse på at vi var på rett vei, at det var meg han ville ha. Jeg har blitt såret stygt to ganger før, og var vel litt stresset i dette forholdet her. Men man merker jo når ting snur. Han var vel lei av mitt mas, og jeg av hans "kanskje" eller "jeg vet ikke jeg". Men spist er spist. Å reaperere forholdet og ta ting litt mer med ro er umulig nå.

Skjult ID med pseudonym my sø. 21 juni 11:58

Frøken-O
Noen temaer er for gode til å få fjas. Vilkåret er imidlertid at de er så godt og kort skrevet at det er mulig å forstå hva som er problemet (og at innlegget ikke fremstår som den vanlige sutringen over at Sukker ikke har "levert varene"). Slik var det her.
Finnes nok av tråder ellers i denne eteren med innlegg som pretenderer seriøsitet, men ikke gir annet enn pipelyd.

(kvinne 49 år fra Oppland) sø. 21 juni 12:04 Privat melding

Tror det aldri ,er for sent å lære noe nytt , mange som gjemmer seg bak at vi er ikke opplært til , Hva med å prøve å føle seg fram ,å snakke om det som ligger inne i hjerte først , før problemene hoper seg til , er litt som å lære å gå , først må en reise seg et par ganger ,så ta noen vaklende steg . falle ned så reise seg igjen , øvelse gjør mester, sakte men sikkert .
Å snakke om følelser er ikke farlig ,bare en ny måte å gjøre ting på , som alle kvinner setter pris på ,er ikke mindre maskuline eller spennende som menn ,heller lettere å forstå ,for den rasen som kalles kvinner
Hadde denne manne i Virrum s liv . gjort det i stedet hadde de kanskje ,fremdeles vært sammen

(mann 53 år fra Sogn og Fjordane ) sø. 21 juni 12:20 Privat melding

@my: Der traff du spikeren på hodet med hammeren, ikke steikepanna. :)

@virrum: å være utolmodig er ikke negativt, det er en positiv ting. Kvinner overanalyserer nok en del, vi menn er litt enkle der. Hvis du trenger bekreftelse er det allerede noe som skurrer tenker jeg. Det er kanskje balansen mellom å tro og må vite helt sikkert som kan være vanskelig. Jeg går ikke inn i et forhold uten at visse ting er på plass, slik som tillit, respekt, interesse, varme følelser eller kjærlighet og ønske om en vei videre sammen. Men det er mange ting som skal på plass i tannhjulene før alt maskineriet går knirkefritt, og det er et evigvarende oppussingsarbeid. man må være villig til å investere, og se gleden i samholdet og være gode problemløsere sammen. Det bør også være en viss balanse på kontoen av gi og ta.

Men som du sier, spist er spist, det leder nok ikke til noe bra å forsøke gjenforening. Det er en årsak til at det gikk som det gikk, dette er viktig å huske på. Tilgi deg selv først, så ham og kom deg videre. Du virker som et fint menneske som bryr deg, og når du ikke får signaler på det som trengs i et forhold, så søker du bekreftelse, det kan slå feil ut hos noen menn, men jeg personlig syns det er en fin egenskap. :)

Skjult ID med pseudonym Virrum sø. 21 juni 12:33

Takk for alle velmenende og hyggelige ord, samt råd. Og takk for at det jeg skrev ble tatt seriøst, og ikke masse skittkasting her inne. Jeg ser jo at jeg har opptrådt dumt i alt dette, slik han har opptrådt dumt på sin måte. Kommunikasjon er viktig, og det hadde vi i starten. Jeg skal ha mer is i magen fra nå av, og la menn få være menn, ikke mase for mye eller bruse med fjærene hvis jeg ikke får det svaret jeg vil ha med en gang. Hehe, hadde ikke trodd jeg skulle få mer selvinnsikt ved å melde meg inn her på sukker ;)

Skjult ID med pseudonym Virrum sø. 21 juni 12:38

Takk takk :)

(mann 53 år fra Sogn og Fjordane ) sø. 21 juni 12:39 Privat melding

@Virrum: Takk for at du delte, og jeg pleier å si: "Hvis du har lært en ny ting i dag, har ikke dagen vært bortkastet" :) Kommunikasjon er kjempeviktig, jeg snakker ofte med samboere og gifte som ikke snakker sammen (men samtidig kanskje funnet sin snåle dynamikk), så jeg vet hvor utbredt dette er. :)

(mann 53 år fra Sogn og Fjordane ) sø. 21 juni 12:40 Privat melding

@Virrum: Tvi-tvi. Dette går nok bra. Hell & Lykke! :)

Skjult ID med pseudonym - fr. 26 juni 21:43

Jeg vil i aller høyeste grad tro det er "vanlig" TS, at du får sagt farvel. Enhver dame/mann med barn kan ikke gjøre annet enn å håpe på noen som deg. Jeg er mann med barn og min største "hemsko" ift disse damene, og forhold utover ei helg, er det motsatte av deg, høres det ut som. Evnen til å bli glad i andres barn skal ikke undervurderes, som forelder ser man dette rimelig kjapt, og denne "klikken" er mer viktig enn "klikken" mellom meg og henne!