Alle innlegg Sukkerforum

Farsrollen når hun har barn fra før

Vis siste innlegg
Skjult ID med pseudonym GoesAround sø. 12 okt. 14:12

Jeg tilhører antagelig et mindretall av menn, for jeg har alltid ønsket meg barn og sett på min fremtidige rolle som far som likeverdig med hennes rolle som mor. Men selv om jeg kanskje tilhører et mindretall, er jeg neppe helt alene om å ha et slikt ønske om nært forhold til egne barn.

Spørsmålet er bare hvordan dette kan realiseres hvis hun har barn fra før. Da er jo barna åpenbart ikke mine, i hvert fall ikke biologisk, og jevnbyrdigheten jeg etterstreber blir langt vanskeligere å oppnå - om den overhodet er mulig.

Spørsmålet går derfor til alle dere kvinner som har barn fra før:

Er dere innstilt på at mannen etter hvert skal få et likeverdig foreldreforhold i den grad han stiller opp og involverer seg følelsesmessig med barna? Eller er det sånn at han skal få lov å stille opp og gi all den støtte han kan, mens dere beholder styringen og det spesielle foreldreforholdet for dere selv?

I utgangspunktet kunne man kanskje bedt meg holde meg til kvinner som ikke har barn. Men i min alder, i slutten av trettiårene, er det svært mange i "passende" alder som allerede har fått barn. Og hvis man først forelsker seg skal det noe til å droppe henne fordi hun har barn. Så hva er mine utsikter hvis jeg skulle være så "uheldig" å forelske meg i en kvinne med barn?

Skjult ID sø. 12 okt. 14:20

Jeg tolker spm / innlegget ditt på en litt annen måte

Jeg tror det er gjensidig at gutter og jenter / menn og damer velger å svare at de er villig til å treffe alle (også barneforeldre) er for å få flere å velge mellom. Da man blir oppfordra på profilen til å gjøre det, for å få flere treff, selv om man egentlig ikke ønsker det, altså og treffe alle (også barneforeldre)

Skjønte du noe av det jeg prøvde å si;)

Skjult ID med pseudonym GoesAround sø. 12 okt. 14:27

Jeg tror jeg skjønte hva du prøver å si anonym:

Det er nesten ingen krav som er så absolutte at de ikke kan settes til side om man er tilstrekkelig forelsket.

Skjult ID med pseudonym Smily sø. 12 okt. 14:33

Jeg håper og ønsker at den mannen jeg skulle treffe vil ha en viktig del i min sønns liv .
Han skal få være med å sette grenser og andre deler av oppdragelsen .. men så har jo jeg et ønske om flere ,så da kan han få med seg alt fra begynnelsen .. hehehe ;oP

Skjult ID med pseudonym Onkel Blå sø. 12 okt. 15:02

@ TS. Tar sjansen på å svare selv om jeg er mann, da det er to sider av denne saken:-) Slik jeg skjønner deg så ønsker du ikke egne barn da du er blitt "litt opp i årene"? Og som følge av dette retter du deg inn mot damer som alt har barn, og nå ønsker å høre om du blir en jevnbyrdig foreler hvis så skjer?

Slik jeg ser det er dette en safe strategi, hvis du retter deg mot jenter som har barn der barnefaren er ute av bildet.

Jeg snakker kun for meg selv, men i de andre tilfellene må du ikke glemme at barnet kun har én far, den biologiske. Uansett hvor godt du gjør jobben din som mors mann, vil du ikke være i samme kategori som den biologiske faren....med mindre du går inn som erstatter for en far som ikke /aldri har vært der.

PS, som mann i slutten av de 30 er du ikke for gammel til egne unger, det tror jeg de fleste er enige om:-)

Lykke til!

Skjult ID med pseudonym GoesAround sø. 12 okt. 15:14

@Smily

Det er jo slike tilbakemeldinger jeg har håpet på. :-)

@Onkel Blå

Tror nok du misforstod, jeg har ingen forestilling om at jeg er for gammel til å lage barn selv og har heller ikke søkt spesielt etter kvinner som har barn. Det jeg imidlertid erfarer er at en betydelig andel av kvinner på min alder og litt yngre allerede er blitt mødre. Har ikke statistikk for hånden, men mitt inntrykk er at flertallet av single kvinner fra 28 til 38 faktisk har barn.

Skjult ID sø. 12 okt. 15:41

Ett samarbeid rundt barna er viktig, særlig hvis man skal flytte sammen.
I min situasjon har barna og jeg god kontakt med barnfaren som alltid vil være pappan... Det finnes bare en pappa for dem.

Skjult ID med pseudonym Amourine sø. 12 okt. 15:45

@ GoesAround
Nå har ikke jeg barn selv, og tenker også på de tingene du nevner her. Sannsynligheten er stor for at jeg treffer en som har barn fra før, og det vil jo bli på samme måte (selv om jeg er kvinne, du er mann - altså litt forskjell på roller, tradisjonelt sett)

Jeg har ikke et inderlig ønske om å få egne barn, med mindre jeg treffer den Rette - og da vil det føles naturlig, noe Vi blir enig om i fellesskap. Så jeg har det ikke som et krav i min profil, men som en åpen mulighet.

Men å treffe en som har barn fra før, samme hva alder de måtte være - vil by på utfordringer og kreve en god dialog rundt dette. Jeg er ikke en som setter meg på sidelinjen, og dersom jeg blir holdt "utenfor" i min partners liv, på enkelte arenaer...vil jeg nok føle det veldig eksluderende. Samtidig vil jeg heller ikke hoppe rett inn i rollen som "ansvarlig omsorgsperson", da det ikke er naturlig. På sikt kanskje, ja...men ikke i starten uansett.
Men dette er ikke noe jeg ser som vanskeligere enn at jeg regner med at jeg og Han finner en løsning, som fungerer for begge. Og selvfølgelig vil det være en mor til barnet, som er en del av hans liv også...uansett hvordan man snur og vender på det. :-)

For meg er det veldig vanskelig å svare på noe som ikke er "virkelig", dvs en situasjon som ikke er reell. (Blir nesten som å planlegge Lottomillionene før man har tippet..) Det jeg vet, er at jeg ikke ser det som noe kommende problem.

Jeg tilhører også et mindretall, og vet mange ikke vil "date" ei jente på min alder som IKKE har barn. Den evinnelige diskusjonen rundt barn/ikke barn...det kan virke som om det er mer en hindring for mange, enn en mulighet. Og at mange har bestemt seg fullstendig på forhånd, for hva de søker.

(Jeg vet spørsmålet ditt var stilt til kvinner som har barn fra før, men på samme måte kan også godt menn svar hvordan DE ser på saken. Det jeg har sett i tidligere tråder er at det i snitt er flere kvinner som ønsker fler barn med en ny partner, enn menn gjør...)

Om dette ble litt knotete skrevet, var det av min manglende evne til å fatte meg i korthet...
:o))

Skjult ID med pseudonym søtnos sø. 12 okt. 17:07

@Ts
Jeg er kvinne, har barn og vet ikke helt om jeg kunne tenke meg fler..
Skulle jeg finne mann er det derfor viktig at han også ønsker å være en del av mine barns liv. Han blir aldri "pappa", men en viktig omsorgsperson! På samme måte som mine barns pappa har etablert seg på nytt, vet jeg at hun aldri vil bli mamma, for de har bare en mamma!
For meg er det derfor viktig at nye partnere blir sett på som viktige omsorgspersoner! Det vil si at "all daglig drift" må jeg kunne dele, stole på og samarbeide om. Jeg er heldig fordi pappa'n og jeg har et grunnleggende likt syn på verdier og barneoppdragelse. Så, skulle jeg møte en som er helt uenig i mine meninger og tanker rundt dette med barneoppdragelse, ja så passer vi kanskje ikke sammen.. eller så har jeg kanskje godt av litt nye vinklinger.. man blir aldri ekspert på det området!

Jeg ser ikke på det som et problem, så lenge jeg er opptatt av å innvolvere en ny mann og han er opptatt av å ta del:)

- tenk hvor helgige de barna er med mange voksne som bryr seg, engasjerer seg, følger opp og å er glade i de!! ..når situasjonen først ble som den ble..

Skjult ID med pseudonym GoesAround sø. 12 okt. 17:50

@Amourine

Jeg tror heller ikke det er mulig å hoppe rett inn i rollen som fullverdig pappa for et barn som har levd noen år før jeg kom inn i bildet. Det jeg lurer på er om det er mulig å bli det på sikt, eller om jeg for alltid vil forbli en slags assistent for mor, en som stiller opp og engasjerer seg følelsesmessig, men uten å ha noen ordentlig papparolle; jeg får kanskje ansvaret som en pappa, men ikke rettighetene.

Og om vi senere skulle få barn sammen, ville det eller de kanskje vokse opp i et hjem der en annen mann sammen med mor har lagt føringer for barneoppdragelsen, det er slik jeg ser det ikke bare å snu på barneoppdragelsen midt i en søskenflokk.

@søtnos

Jeg skjønner jo at dette ikke trenger å være noe problem for deg som mor, så lenge reservepappaen stiller opp og gjør alt det en biologisk pappa vil gjøre - uten å regnes som ordentlig pappa og uten noe han skulle ha sagt. Problemet er altså at det for meg som alltid har hatt lyst til å bli far, ikke er tilfredstillende å få en så underordnet posisjon i forhold til de barna jeg skal ha omsorg for.

Nå er det sikkert nok av menn også i vår generasjon som oppfatter barn som mors domene og som derfor er helt bekvemme med at deres rolle er å være støttespiller og biforelder, mens mor er hovedforelderen, og for slike menn vil det helt sikkert være uproblematisk å gå inn i en rolle som reservepappa. Men det jeg er ute etter er altså i utgangspunktet en egen familie, der mamma og pappa har likestilte roller, og det jeg lurer på er altså om det er mulig også i forhold til kvinner som allerede har fått barn.

Skjult ID med pseudonym mamma sø. 12 okt. 18:08

Jeg tror det skal veldig mye til at du ikke får en litt underordnet rolle, så lenge du ikke er biologisk far. Jeg tenker som Søtnos at du ville blitt en viktig og svært verdifull omsorgsperson, men aldri en "pappa". Men jeg forstår ikke helt hvorfor det er så veldig viktig for deg?

Jeg synes det er rart du ikke har fått noen reaksjoner fra andre menn (og kvinner) her på hvordan du innleder tråden... Det kan da vel ikke være uvanlig at en mann ser på sin farsrolle som likeverdig til morsrollen? Jeg har selv to barn, og da jeg ble skilt, var det helt utenkelig for meg at faren ikke skulle se barna våre like mye som meg når vi flyttet fra hverandre. Vi er da likeverdige! Men det er en annen diskusjon...jeg vet det ;o)

Skjult ID med pseudonym GoesAround sø. 12 okt. 18:17

@mamma

Når jeg var barn og et stykke opp i tenårene tok jeg for gitt at foreldrene var likestilte, men etter hvert forstod jeg jo at samfunnet ikke så slik på det, at det i praksis har være lagt opp til at en av foreldrene skal være gjevere og antas ha større betydning for barnet. Et syn som har kommet til uttrykk gjennom lovverk og dommer i barnefordelingssaker helt opp til våre dager.

Skjult ID med pseudonym mamma sø. 12 okt. 18:21

Ja, men du sa at du tilhørte et mindretall av menn, altså at det er få menn som tenker som deg - og det tror jeg virkelig ikke! Og det er jo bare positivt, ikke sant? :o)

Skjult ID med pseudonym søtnos sø. 12 okt. 18:23

@GoesAround

Hva tenker du er forskjell, i praksis, på en biologisk pappa og en omsorgsperson som ikke er biologisk pappa? Slik jeg trodde jeg hadde beskrevet det, er det ikke forskjell, bortsett fra at du ikke kalles pappa, og er av "samme blod"..
For meg er det uaktuelt med en "assistent" slik du beskriver det. Mine barn skal ha like mye respekt for en mann i en slik situasjon!

Du beskriver også situasjonen om å komme inn til andres barn, for så å få egne barn.. Det sier seg vel selv at barna ikke kan forskjellsbehandles! Er det så grunnleggende forskjell i hva du og din kjære mener om barneoppdragelse kan jeg ikke se for meg at dere kommer så langt i det forholdet.. Det ville nok ha vist seg tidligere at noe grunnleggende ikke er samkjørt.

Jeg tror at så lenge du kan leve med å ikke kalles pappa, men ha en likestilt rolle som mammaen, er det mulig å starte et forhold med en som har barn. Men, dersom det er viktig for deg å være pappaen fult og helt, uforbeholdent, uten å føle at du trår inn på andres territorier, og uten å måtte godta at du faktisk må jobbe litt for å "få innpass" hos barna... ja, da tror jeg nok jeg anbefaller å være tydelig på det i profilen din. Så får det heller være at mange elimineres..

Lykke til i jakten:)

Skjult ID med pseudonym Smily sø. 12 okt. 18:25

Men heldigvis jobber man nå med at foreldrene skal være likestilt ....
Det er klart at en pappa kan aldri ha hovedansvaret (at mamma er på jobb og pappa hjemme) den første tiden .. det er ingens feil ,det er biologisk .. at mor må være hjemme for å mate barnet .:o)

Skjult ID med pseudonym GoesAround sø. 12 okt. 19:12

@mamma

Det som er positivt er at det har skjedd en bevisstgjøring blant yngre politikere om at lovverket og rettspraksis ikke har lagt opp til reell likestilling av mors- og farsrollen. Og jeg tror nok menn i min generasjon er langt mer opptatt av å ha omsorg for egne barn enn foregående generasjon.

@søtnos

Problemet oppstår i den grad mor oppfatter seg som suveren i forhold til barneoppdragelsen (liker ikke det ordet, men i mangel av noe bedre). Hvis man er to foreldre med felles barn er det nok lettere å respektere at mannens omsorgsrolle ikke bare innebærer ansvar, men også innflytelse, at barneoppdragelsen blir noe man er sammen om. Nå trenger det ikke være slik at man er helt enige om alt, ofte vil vel den ene være tilhenger av litt strammere tøyler og/eller større vekt på forsiktighet enn den andre. Mor er ofte strengere enn far. Og det behøver ikke være et problem, så lenge partene oppfatter hverandre som likestilte omsorgspersoner.

Men i forhold til barn hun måtte ha fra før er dette langt mer problematisk. Og skal man senere få barn sammen, bør en mann tenke over at han dermed risikerer å måtte godta hennes regler også for de barn som man får felles. Med andre ord at det er vanskeligere å få til reell likestilling i forholdet til barna. Siden det ikke er bare å justere prinsippene for barneoppdragelsen midt i en søskenflokk.

Å kalles "pappa" er ikke det vesentlige, det jeg snakker om er en likeverdighet i forhold til barna, at dette er noe man er sammen om. Så det ikke blir som en forening der du får lov å være med på alle dugnadene, men ikke har stemmerett på generalforsamlingen. Et ikke helt godt bilde, det skal innrømmes, for å engasjere seg følelsesmessig i et barn er mye mer krevende enn å stille på dugnader, samme hvor omfattende dugnadsinnsats foreningen skulle kreve, og å ha er ord med i laget når det gjelder et barn man i praksis har omsorgen for betyr mye mer enn å ha stemmerett på en generalforsamling. Men men, da tok jeg i hvert fall ikke for hardt i når jeg skulle forsøke å illustrere...

Skjult ID med pseudonym mamma2 sø. 12 okt. 19:45

Vel, i mitt tilfelle er det slik at sønnen min alt har en pappa som han har jevnlig kontakt med, så den rollen er allerede fyllt. Det betyr ikke at jeg ikke vil inkludere en evnt partner, men jeg må også ta hensyn til å ikke overkjøre barnefaren. Ergo, en papparolle vil ikke ny partner bli tildelt, men en omsorgsrolle vil han naturlig nok få om vi flytter sammen. Jeg vil være lydhør for hans meninger, men han må også forstå at uenighet i barneoppdragelse ikke vil gå i hans favør der hvor jeg og barnefaren er enige.

Barnefaren til min sønn har en ny samboer og felles barn, og for henne har det vært naturlig hele veien å respektere at mamma-rollen, den er min. Likevel er det nå slik, at når sønnen min er der så er hun med og bestemmer utifra de regler som DE har i sitt hjem. Og sånn må det få være. Vi for vår del har et godt samarbeid, men alle parter er innenforstått med at viktige ting i oppdragelsen bestemmes av foreldrene. Det sier seg også selv at det vil skape stor forvirring for barn om det brått skal komme inn en ny voksen som mener og gjør stikk i strid med foreldrene, og forventer at barnet skal innordne seg etter det. Den bestemmelsen har han/hun ikke myndighet til å ta, og en hver oppadgående forelder vil sette foten ned om så skjer.

En besteforelder er en besteforelder, en tante er en tante og en onkel er en onkel. Mamma er mamma og pappa er pappa, foreldrenes samboere er da også nettopp det. - Ikke reservemor/far,- så lenge begge foreldrene er inne i bildet. Dette behøver slettes ikke skape problemer for de involverte, og eksludere noen av den grunn.. Barn har plass til mange i livet sitt, og alle og enhver kan ha en viktig rolle. Men det bør aldri være noen tvil om at mamma og pappa har mest å si.

Om jeg skulle oppleve at ny partner har svært så forskjellige meninger om oppdragelse så vil vi nok også ha svært så forskjellige verdigbegreper, og da vil det funke dårlige både med eller uten barn. Noen enkle uenigheter kan alltids forekomme, og jeg vil ikke se bort ifra at ny partner vil kunne legge nye og gode ting på bordet. Det er sånt man må se på etterhvert og takle som det kommer, men naturligvis er det viktig å ikke eksluderer ny partner fullstendig å frarøve han all myndighet. De fleste forstår hvor grensene går, og respekterer at det må få være slik.

Skjult ID med pseudonym v sø. 12 okt. 19:48

har selv egne barn som bare ser deres 'pappa' ca tre ganger i året.
jeg har ikke bodd med noen annen mann etter at det ble slutt mellom meg og barnefaren.
jeg er veldig var og forsiktig med mine barn, og har en lang buffersone på når/om de får treffe noen jeg dater.
de har da heller ikke blitt introdusert for noen som min kjæreste.
grunnen til dette er at når jeg så finner en jeg vil tilbringe mer tid med, en hvor det ikke kjølner etter kanskje et år, vil jeg at det skal være ok for mine barn å bygge opp et tillitsforhold til denne personen, at det kan vær en de utvikler et vennskap og følelsesmessige bånd til.
det er ingen hensikt å få en mann i hus som bare delvis er medlem av familien.
vedkommende må være med på godt og vondt :)
det er ikke aksepterende for meg å få kommentaren 'det er DINE barn ergo ditt problem'

var det lett å forstå hvilken vei jeg heller i dette spørsmålet?

Skjult ID med pseudonym mamma sø. 12 okt. 19:48

Svært godt skrevet og forklart, mamma2!

Skjult ID med pseudonym GoesAround ma. 13 okt. 18:02

Synes dette var interessant. Det virker som det finnes litt ulike holdninger til dette og at det altså vil avhenge av hva slags innstilling den enkelte mor har: Noen er innstilt på å dele ikke bare på omsorgsoppgaven, men også på foreldrerollen, andre synes det får klare seg å dele på den praktiske omsorgen - jobben, for å si det litt brutalt - mens gledene ved å være forelder (også adoptivforeldre kan jo føle seg som ordentlige foreldre) åpenbart skal forbeholdes de biologiske foreldre.

Det var jo mistanken om at en del kvinner med barn nettopp har en slik innstilling som lå bak da jeg valgte å lufte disse tankene. For jeg tror det vil være vanskelig nok å komme inn og på sikt få en papparolle i forhold til barn hun har før i tilfeller der mor er opptatt av at dette og ser det som ønskelig. Om hun ikke engang oppfatter det som et mål er det jo knapt noen sjans for at man skal få det til.

Skjult ID med pseudonym HotMum ma. 13 okt. 18:09

Har to barn fra ett tidligere forhold. Barna ser sin far sjelden, ikke fordi han / de ikke vil, men pga avstanden ( flytur i 3 1/2 time). Skulle det dukke opp en ny partner hos meg, er det ikke tvil om at han vil få en viktig rolle i barnas liv dersom vi velger å gå til det skritt å innlede samboerskap, men barna har fortsatt bare en far - sin biologiske.

Siden den biologiske faren er fraværende, ser jeg det naturlig at en eventuell ny partner får delta likeverdig i det daglige - også oppdragelsen, men jeg vil reagere negativt den dagen han ber barna om å kalle seg pappa siden de allerede har en selv om han er fjern. Og så lenge den biologiske faren lever, kan han heller ikke forvente å få adoptere dem.

Skjult ID med pseudonym GoesAround ma. 13 okt. 18:19

@HotMum

Mulig du misforstod hva jeg mente med å skrive at også adoptivforeldre kan føle seg som ordentlige foreldre. Med det mente jeg ikke å antyde at jeg ønsker å adoptere hennes barn i en slik situasjon, jeg ønsket bare å peke på at det er fullt mulig å ha et foreldre-barn-forhold selv om man ikke er biologiske foreldre-barn.

Skjult ID med pseudonym lilla ma. 13 okt. 18:29

Jeg er har en liten sønn der far ikke stiller opp i det hele tatt. Så for min del så er det litt viktig for meg at jeg møter en mann som er glad i barn og kan gi min sønn de stimuli som jeg ikke kan stille opp med som mor.

Skjult ID med pseudonym HotMum ma. 13 okt. 18:58

@ goes around

Neida, jeg misforstod deg ikke ift adoptivforeldre, men selv om du ikke tenker slik, vet jeg at andre gjør det. Har en konkret sak på det, om ikke selvopplevd akkurat.

Skjult ID med pseudonym Mamma2 ma. 13 okt. 19:29

GoesAround, ingen steder kan jeg se at du tar hensyn til den opprinnelige barnefaren i din tankerekke.. Han er faktisk tilstedeværende i aller høyeste grad for svært mange barn.

Skjult ID med pseudonym doofus ma. 13 okt. 19:49

@GoesAround: Jeg har stilt meg selv akkurat de samme spørsmålene som du har. Selv om jeg er i begynnelsen av trettiåra og dermed fortsatt føler at jeg har noen år igjen på meg før jeg gir opp håpet om å få egne barn (jeg hadde unge foreldre og har selv ikke tenkt å få barn etter fylte førti) har jeg måttet vurdere om alenemødrene er i mitt 'marked' eller ikke. Jeg har vel omsider kommet fram til at de ikke er det - jeg vil aldri føle at jeg kan bli et fullverdig medlem av en familie jeg ikke har vært med på å skape. Det vil alltid være mor og far som bestemmer på barnets vegne, og sånn MÅ det selvfølgelig være. Men Men det sterke ønsket jeg har om egen familie med den tilhørigheten og ansvaret det fører med seg, ser jeg bare det frustrerende i en slik situasjon (man er på en måte prisgitt partnerens (og hennes eks') "nåde", for å bruke et flåsete ord), og jeg har vanskelig for å se for meg at jeg ville trivdes i en slik rolle.

Skjult ID med pseudonym Mamma2 ma. 13 okt. 19:52

Vil også legge til, at det ikke handler så mye alene om oss mødre og vår innstilling. Selv om jeg ikke bor sammen med barnefaren lenger så har jeg da vel ingen rett til å gi et foreldreansvar videre til en ny mann, helt uten hensyn til hans følelser rundt det?? Din misstanke om kvinners innstilling viser en svært så snever tankegang spør du meg... Kanskje du bør spørre deg selv hvordan du ville føle det OM du fikk barn med en kvinne som det siden skar seg med, og brått blir Petter,- hennes nye mann ditt barns nye "pappa".. Petter ønsket seg jo en papparolle, og hun ga han det. Hvorfor skulle hun bryr seg med hva du mener om det?.... Eller?

Ikke fatter jeg helt hvorfor du er så opptatt av titler. Er det virkelig så viktig? Si meg, hvorfor skal vi oppfatte det som mål at du eller andre menn på sikt skal få en papparolle?? Ærlig talt, som alt nevnt så bør du respektere at barnet kanskje allerede har en pappa og være mer enn takknemelig om kvinnens mål er å inkludere deg i barnets liv og la deg ta del i alle de små og store gleder, i tillegg til å få medbestemmelserett innen det som vil være rimelig.

I praksis vil det vel bety at barnet får en omsorgsperson til å være glad i og det vil kunne gi dere begge mer enn nok, selv om du ikke har en pappa-tittel å smykke deg med. Om du vil date en alenemor så tror jeg du skal vise litt større ydmykhet på dette feltet, hvis ikke bør du finne deg noen du kan få barn med selv, eller ei hvor barnets far er fullstendig ute av bildet. Ikke minst bør du tenke over at OM du dater en mor, så er det et dårlig trekk å stille deg selv i fokus fremfor barnet, som vel også har noe å si? Ikke sikkert at barnet har et ønske om enda en pappa vettu.. Du bør du stille deg selv litt mindre i fokus og heller vektlegge hva som vil være til det beste for barnet. Om du samtidig klarer å vise litt sømmelig respekt til barnets far kan du se for deg et langt bedre samarbeid og forhold til barnet enn med den holdningen du legger frem her.

Skjult ID med pseudonym Mamma2 ma. 13 okt. 19:55

Jammen ble jeg nå skeptisk til å date menn som ikke har barn fra før...

Skjult ID ma. 13 okt. 21:03

@Mamma2

Ja, mulig det ikke er så lurt..... Vi har jo vokst opp med den "slemme" stemoren, kanskje den "slemme" stefaren overtar i fremtiden dersom ikke noen gjør noe med det.... ;-)

Mvh "barneløs" kvinne :-)

Skjult ID med pseudonym Pappa1 ma. 13 okt. 22:20

@ Mamma2:

Amen, amen, amen og amen! Jeg syns du belyser saken utrolig bra i dine innlegg! Fra min side som singel pappa er jeg heldig å ha en barnemor som deler dine tanker og holdninger.

@ GoesAround:

Du ber om svar fra kvinner, men jeg greier ikke å holde meg unna.
Selv om du tenker mye på hvilken rolle du vil få i et forhold med en alenemamma så syns jeg faktisk du bør huske at det er barnas liv vi må sette i høysetet. At du evt kommer inn i en liten familie og føler at du har krav på en papparolle for ikke å føle deg akterutseilt syns jeg nok virker lite gjennomtenkt. ( arrester meg om jeg har misforstått deg) :-)

Dersom jeg finner en alenemor ville jeg aldri føle at jeg har krav på noe som helst i forhold til hennes barn, men heller la barna selv (og mammaen) gi meg den tilliten etterhvert som vi blir fortrolige og godt kjent. Da har jeg evt fortjent å være en del av deres liv. Men rollen som pappaen deres ville jeg aldri ta i en setting der den biologiske finnes.
Dessuten.....hvem vet om barna liker meg?

Jeg håper du går inn i et sånt forhold med åpent sinn...vær storsinnet og litt mer ydmyk så tror jeg du oppnår et godt og nært forhold til barn og mor og evt fraskilt far.

En annen ting er at barna nok kommer til å bli gla i både deg, som mammas kjæreste, og sin biologiske pappa.
Hvorfor ikke gjøre ting sammen alle sammen etterhvert? (der det er praktisk gjennomførbart selvfølgelig)
Jeg vet om et par tilfeller der både pappas og mammas nye kjærester har fått en god dialog og etterhvert blitt så gode venner at de drar samlet på f.eks. tivoli, kino, ut og spise pizza eller til og med er sammen på julaften for at barna skal få være sammen med alle de er gla i. Og barna ELSKER det.!! DET er å sette barna i høysetet spør du meg.
Og ja...jeg vet....det er mange som er i store konflikter som aldri ville fått det til........

Ha en finfin kveld!

Skjult ID med pseudonym Pappa1 ma. 13 okt. 22:25

@ Hotmum

U read my mind...enig med du!

Og Søtnos også.......må jo være søt du.... ;-)

Skjult ID med pseudonym GoesAround ti. 14 okt. 01:44

@Pappa1

Jeg føler ikke at du har noen grunn til å beskylde meg for manglende ydmykhet. Det vil si, jeg er kanskje ikke fullt så ydmyk som du mener ville være passende, men det mener jeg heller ikke at noen bør være. Alle vet at en reservepappa hverken kan få de juridiske rettigheter som følger med farskap (stabiliteten og tryggheten såvel som forpliktelsene) eller den biologisk betingede glede mange mennesker utvilsomt har ved å ha egne barn.

I den grad en mann forventes å stille opp og være omsorgsperson for de barna en kvinne har fra før, vil han etter din mening altså mangle ydmykhet og åpenhet hvis han også ønsker muligheten til på sikt å bli anerkjent som en forelder. Slik jeg ser det er det heller den som tilbyr en mann å få være hennes assistent, å gjøre en full pappainnsats, selvsagt uten rettigheter, men også uten noen anerkjent posisjon i forhold til barnet, som mangler ydmykhet. Likevel var det ikke jeg som først etterlyste ydmykhet her. Det får være opp til enhver hvordan man stiller seg, og det er lov å tilby en vordende partner de betingelser man vil.

Det er da heller ikke slik at jeg har tenkt å presse meg på noen. Det jeg spør om er om det er mulig å oppnå et foreldreforhold til barn hun måtte ha fra før. Eller om kvinner som har barn fra før stort sett bare er villige til å dele omsorgsoppgaven, mens de vil beholde foreldreskapet for seg selv. Hvis det siste var tilfellet ville en mann som ønsker hele pakken, å stille opp som en pappa og bli sett på som en ikkebiologisk far, tilsvarende en adoptivfar, måtte styre unna alle kvinner som har barn. Men slik er det ikke, denne tråden har jo vist at det både finnes kvinner som i praksis bare tilbyr rollen som assistent OG kvinner som ønsker at han hun finner skal få en mer pappaliknende rolle. Så da gjelder det egentlig bare at den man finner - hvis hun har barn - tilhører den siste gruppen. :-) Utfordringen er nok stor uansett, men om man har felles ønsker er det i hvert fall en mulighet.

Skjult ID ti. 14 okt. 08:15

Du snakker om å være assistent og utføre en jobb hvis du ikke får kalle deg pappa, mens det er et felleskap med barn man snakker om her. Ærlig talt, skjerp deg!!!

Skjult ID med pseudonym Smily:o) ti. 14 okt. 08:25

Bare vent til han blir "reservepappa"( hvis det skulle bli sånn) og følelsene kommer inn i bildet da blir saken noe annet .
Alle prinsipper og forhondsregler går ut av vinduet ... :o)

Skjult ID med pseudonym GoesAround ti. 14 okt. 08:38

@skjult id uten nick skriver:

"Du snakker om å være assistent og utføre en jobb hvis du ikke får kalle deg pappa, mens det er et felleskap med barn man snakker om her. Ærlig talt, skjerp deg!!!"

En daglig omsorgsrolle som den vi snakker om her omfatter både jobb, slit og gleder. I den grad man har et stabilt, varig forhold og en ordentlig posisjon til den man er knyttet til og tar til seg følelsesmessig, føles tiden, engasjementet og jobben meningsfull, slik det gjør for deg som mor. (tipper at du er mor) Den mannen som lever sammen med deg vet imidlertid at han ikke har noen juridiske eller biologiske bånd til barnet, i det øyeblikk det måtte være slutt med mor står han der og har ingen rett til å være del av barnets liv om mor skulle motsette seg det. Dette vet enhver og ingen vil kreve noe mer, juridisk sett. Men det går jo an å se det som et mål at man skal få en posisjon i forhold til barnet tilsvarende det engasjement man har.

Skjult ID med pseudonym Pappa1 ti. 14 okt. 08:54

@ GoesAround

Jeg skal selvfølgelig ikke beskylde deg for noe som helst ettersom jeg ikke kjenner deg. :-)
Men utfra innleggene dine oppfatter jeg dine meninger/ytringer slik. Det er selvfølgelig mulig at jeg tar helt feil.

I det siste innlegget ditt er du nærmere min "sannhet"......måten jeg tenker. Men mitt poeng er at du faktisk ikke har noen rettigheter overfor barnet hennes. Men at dine bånd med barnet vil komme av seg selv etterhvert som du fortjener de.
Jeg tror at du vil oppnå både respekt og kjærlighet fra barnet etterhvert, men det må du fortjene.
Juridisk har du ikke eller skal du ikke ha noen bånd syns jeg, med mindre en av barnets foreldre er fraværende og den andre lar deg.....

Skjult ID med pseudonym mamma2 ti. 14 okt. 09:05

Jeg forstå det siste du skriver her GoesAround, men hvorfor absolutt strekke seg etter en rolle som allerede er opptatt av barnets far? Som sagt, en bestemor er en bestemor,- ikke mor. Hun kan likevel være en helt spesiell person i barnets liv og bidra med en hel masse, ikke minst får hun en hel masse tilbake. Den dagen hun oppfører seg som hun er barnets mor krysser hun noen etiske grenser, med unntak av tilfeller hvor mor kanskje er ute av bildet og bestemor har fast omsorg for barnet.

Jeg synes det er viktig av hensyn til barnet at man ikke streber etter å påta seg en rolle som pappa så lenge bio-pappa er fullt eksisterende i barnets liv. Du vil gjerne ha et foreldreforhold til barnet, jeg prøver å forstå deg her, men det er svært vanskelig. Jeg kan ikke se hvilken rett jeg har til å bli en mamma hos et barn som allerede har en mamma, jeg ser derimot at jeg vil knytte bånd til barnet som pappans kjæreste, og derfra utvikler ting seg naturlig.

Jeg spør deg igjen, hvorfor er du så opptatt av titler? Titler blir uvesentlig i den grad kjærlighet og samhold eksisterer. Jeg synes det er svært skremmende på vegne av alle fedre, at enkelte menn tenker som deg - slik jeg oppfatter deg her. Du snakker gjentatte ganger om hva moren tillater, men viser null hensyn til bio-pappa. Hvis du virkelig tror at det er ene og alene opp til kvinnene å avgjøre om du får være pappa til deres barn så tenker du kort. Jeg tror svært mange fedre ville sette seg på bakbeina om barnet deres plutselig omtaler en annen mann for pappa.. Jeg tror også at svært mange barn som er i skolealder ikke hadde vært komfortabel med det.

Igjen, om dette er så viktig for deg så finn noen hvor barnets far har sagt fra seg foreldreretten. Det spiller ingen rolle nemmelig om kvinnen mener at du kan få kalle deg pappa så lenge barnets far deltar aktivt i barnets liv. Dette handler ikke bare om deg og kvinnen du velger å dele livet med!

Skjult ID med pseudonym GoesAround ti. 14 okt. 10:36

@Pappa1

I de første meldingene tok jeg for gitt at alle så hvilke positive sider ved det å være far en reservepappa uansett ikke vil oppleve (den biologiske tilknytningen samt tryggheten som følger med å være knyttet til barnet juridisk).

@mamma2

Jeg er ikke ute etter å ta en rolle som en annen besitter, jeg er egentlig heller ikke veldig ivrig etter å komme i den situasjon at dette blir en problemstilling. Kanskje finner jeg meg en kvinne som ikke har fått barn ennå, og i så fall blir det selvsagt mye lettere. For jeg ønsker meg et eget hjem der min rolle som pappa er likeverdig med hennes rolle som mamma, jeg ønsker ikke å leve i et slags kollektiv sammen med en mor og hennes barn.

Å bli kalt "pappa" er ikke det vesentlige om jeg skulle komme i en slik situasjon, det som er avgjørende er synet på rollen jeg eventuelt skulle ha i familien. Jeg har i tilfelle ikke noe ønske om å presse en annen mann ut, men i den grad vi faktisk bor sammen og deler sorger og gleder i hverdagen får man jo en helt annen omsorgsoppgave enn en bestemor eller en tante. Selv om enkelte bestemødre er ofte på besøk.

Skjult ID med pseudonym Pappa1 ti. 14 okt. 11:06

Det med å være knyttet til barnet juridisk ( f.eks. ved å adoptere din kjærestes barn) tror jeg de fleste mødre vil og bør passe seg for å la en ny mann gjøre.
Mener å ha sett en sak der forholdet gikk til h.... og kjæresten hennes plutselig var i kamp for å få foreldreretten til hennes eget barn. Et skummelt scenarie som ihvertfall ikke jeg ville surret meg inn i.

Jeg tror som sagt at du ellers har alle muligheter til å fungere og få noe igjen i et nytt forhold uten å føle at du står på siden av familien.

Lykke til!

Skjult ID med pseudonym GoesAround ti. 14 okt. 11:33

@Pappa1

Takk for det. :-) (Og tror du forstod at jeg ikke ser for meg å adoptere hennes barn. Med mindre den biologiske pappaen er helt ute av bildet, død eller ukjent, og hun faktisk skulle ha et ønske om det. Men det er uansett ikke det dette dreier seg om.)

Skjult ID med pseudonym til_menn ti. 14 okt. 11:55

Vennligst ikke marker at dere er villige til å treffe noen med barn når dere ikke er det.
På forhånd takk.

Skjult ID med pseudonym Don Giovan ti. 14 okt. 12:22

Jeg har ikke lest noen av svarinnleggene her men jeg håper ingen av dem er fra kvinner som ønsker å gi deg likeverdig forhold som foreldre. Det må være det gærneste jeg har lest på lenge. Du er en av to voksne i husholdningen og skal selvsagt ha et likeverdig forhold i hva som er gjeldende regler og normer i hjemmet, men du vil aldri bli en likeverdig forelder til et stebarn. Med all sannsynlighet har dette barnet en far, og i dette landet er det litt for mange eksempler på mødre som tar med seg barna inn i en ny familie med den tanken i bakhode og "starte på nytt med ny far" .

I det store hele har det vært en risikosport for menn å lage barn i dette landet, for når barnet er laget har man omtrent stått uten rettigheter dersom samlivsbrudd er et faktum. Dette er det nå blitt en positiv utvikling på, men jeg håper inderlig ikke det er mange av oss menn som går rundt med ønske om å ta over foreldreansvaret til en fraskilt pappa.

Du er med på styringen av hjemmet likeverdig, og du kan få være en positiv bidragsyter til et barns oppvekst og utvikling. Hvorfor der det så viktig for deg å være noe mer enn det?

Skjult ID med pseudonym GoesAround ti. 14 okt. 13:20

@Don Giovanni

Hvis du leser det jeg skriver vil du se at jeg ikke har noe ønske om å skyve den biologiske far til side. Det jeg ønsker er at et eventuelt engasjement som forelder også på sikt skal medføre anerkjennelse som noe annet enn mammas venn. Hvis reservepappaen er der når barnet trenger ham, i gode og onde dager, og på alle måter investerer både tidsmessig og følelsesmessig i barnet på linje med en adoptivfar, ser jeg ikke det urimelige å ønske å anerkjennes som en omsorgsperson på samme nivå. Selv om man selvsagt aldri vil få juridiske rettigheter i forhold til barnet.

Skjult ID med pseudonym Don Giovan ti. 14 okt. 13:56

"Er dere innstilt på at mannen etter hvert skal få et likeverdig foreldreforhold i den grad han stiller opp og involverer seg følelsesmessig med barna?"

Dette er hva jeg leste, og det er hva du skrev. Ved å ønske en likeverdig posisjon ift barnet HAR du skjøvet barnets biologiske far til siden. Barnet skal bare ha to likeverdige foreldre, og blir du det vil den andre ikke bli det. Man kan ikke være "litt" gravid heller. At du ønsker anerkjennelse som noe mer enn vennen til mammaen er helt klart forståelig. Og det får du også, av både barnet og helt sikkert av faren til barnet dersom han har et sunt forhold til dette. Jeg syns også det er godt å lese at du tar barnet i et forhold til en alenemor på slik alvor, så dette er ikke en kritikk fra ende til annen, men jeg har personlig opplevd hva det vil si når mamma velger feil mann. Da er det ikke kjekt å tenke på at mora ønsker denne som likeverdig. For det kan han heldigvis aldri bli. Men du kan være (og skal være) en svært viktig omsorgsperson , rollemodell og supporter i barnets liv. Og det er jo jammen ikke lite det heller. Et barn kan aldri ha for mange mennesker rundt seg som tenker på deres ve og vel, og vi som voksne har et rikere liv når vi får muligheten til å bidra til dette. Tror jeg.

Skjult ID med pseudonym GoesAround ti. 14 okt. 14:08

@Don Giovan

Hvis en mann faktisk involverer seg i samme grad som en adoptivfar mener jeg det hverken er urimelig eller en trussel mot den biologiske far om man får en rolle tilsvarende en adoptivfar. Det skal jo ikke være noen konkurranse dette her, eller en dragkamp der det skal kåres en vinner. Hvis barnets biologiske far får ha alt det samvær han ønsker, og barnet likevel bor så mye sammen med reservepappaen at hans engasjement kan sammenliknes med en adoptivfars, ser jeg ikke at det skulle utgjøre en trussel mot den biologiske far om reservepappaen også anerkjennes som en slags forelder.

Skjult ID med pseudonym HotMum ti. 14 okt. 18:56

@ GoesAround

Jeg begynner å bli usikker på hva du egentlig mener jeg, jfr ditt innlegg 14:08 - 14/10. Mener du at en mann som involverer seg og nærmest opptrer som en reservepappa skal få lov til å adoptere barnet selv i de tilfeller hvor biologisk far er tilstedeværende?

Er ikke det å skyve biologisk far til side, ja nærmest tråkke på han? Husk at en far skiller seg ikke fra barnet , men fra barnets mor.
Skulle gjerne likt å sett den faren som frivillig hadde gått med på å adoptere bort sitt barn bare fordi moren fant seg en ny partner som ønsket å "overta" farsrollen. ( Eller egentlig ikke, for jeg håper virkelig ikke den faren eksisterer. Jeg håper et farskap stikker dypere enn som så)

Skjult ID med pseudonym GoesAround ti. 14 okt. 19:33

@HotMum

Jeg kan ikke forstå hvordan det skulle være mulig å misforstå meg på dette punkt, all den stund jeg har understreket så til de grader at jeg IKKE ønsker å adoptere, men at sammenlikningen med adoptivfaren handler om hvilket tidsmessig og følelsesmessig engasjement som legges i omsorgsrollen samt den foreldrerollen man har eller ikke har:

La meg sitere hva jeg har skrevet om dette:

Innlegg (11:33-14/10):
"(Og tror du forstod at jeg ikke ser for meg å adoptere hennes barn. Med mindre den biologiske pappaen er helt ute av bildet, død eller ukjent, og hun faktisk skulle ha et ønske om det. Men det er uansett ikke det dette dreier seg om.)"

Videre i innlegg (13:20-14/10)

"Hvis reservepappaen er der når barnet trenger ham, i gode og onde dager, og på alle måter investerer både tidsmessig og følelsesmessig i barnet på linje med en adoptivfar, ser jeg ikke det urimelige i å ønske å anerkjennes som en omsorgsperson på samme nivå. Selv om man selvsagt aldri vil få juridiske rettigheter i forhold til barnet."

Og sist, i innlegget du viser til (13:20-14/10):

"Hvis barnets biologiske far får ha alt det samvær han ønsker, og barnet likevel bor så mye sammen med reservepappaen at hans engasjement kan sammenliknes med en adoptivfars, ser jeg ikke at det skulle utgjøre en trussel mot den biologiske far om reservepappaen også anerkjennes som en slags forelder."

Det er altså ingen grunn til å debattere en så unødvendig feiltolkning. Jeg har jo nettopp vist til at reservepappaen selvsagt IKKE vil ha hverken den biologiske fars glede over eget avkom eller adoptivfarens juridiske trygghet. Det som er spørsmålet i denne tråden er om reservepappaen også må nektes å inneha en foreldrerolle overfor barnet i en situasjon der han lever sammen med barnet hver dag og engasjerer seg tidsmessig og følelsesmessig like sterkt som en adoptivfar.

Skjult ID med pseudonym stjerne62 ti. 14 okt. 19:53

@ goesAround
Men hvordan er det du egentlig vil ha da??
En venninde av meg har det perfekt...sik jeg ser det..
Faren har alt det vanlige samværet med sønnen sin og sikkert litt til..Stefaren er fotballtrener på barnets fotballag.De er begge to ofte å se på foreldremøter,avsluttninger på skole og andre aktiviteter rundt sønnen. Stefaren har helt klart stemmerett over barnets hverdag...Men når det kommer til sykdom,sykehus, juridiske avgjørelser osv. da er det den biologiske far som er nødt til å ta avgjørelser. Er det en slik ordning/anerkjennese du etterlyser???
Dette går nemlig veldig bra om alle samarbeider for barnets beste....

Skjult ID med pseudonym GoesAround ti. 14 okt. 20:03

@stjerne62

Det hørtes ut som et fint samspill til barnets beste. :-)

Skjult ID med pseudonym stjerne62 ti. 14 okt. 20:17

@GoesAround
Vel....detter er mitt drømmeforhold også... slik jeg ser meg og mine om noen år
...om jeg skulle være så heldig å finne den rette snart..

Skjult ID med pseudonym HotMum ti. 14 okt. 20:24

@ stjerne 62

Takk for at det ikke bare er jeg som er forvirret her.
Et slikt samspill mellom mor / biologisk far / stefar høres absolutt ut som til barnets beste.

Jeg blir nok forvirret ift at ordet "adoptivbarn" brukes så ofte i denne tråden.

Adoptivforeldre har jo juridiske rettigheter som foreldre når adopsjonen er et faktum.

Skjult ID med pseudonym stjerne62 ti. 14 okt. 20:39

@ HotMum
Du har helt rett...Adoptivforeldre har de juridiske sidene uansett.
Og det har jo den biologiske far, uansett om han vil eller ikke....Om mor vil eller ikke...

Skjult ID med pseudonym Don Giovan ti. 14 okt. 20:57

Sitat GoesAround: "Hvis en mann faktisk involverer seg i samme grad som en adoptivfar mener jeg det hverken er urimelig eller en trussel mot den biologiske far om man får en rolle tilsvarende en adoptivfar. Det skal jo ikke være noen konkurranse dette her, eller en dragkamp der det skal kåres en vinner. Hvis barnets biologiske far får ha alt det samvær han ønsker, og barnet likevel bor så mye sammen med reservepappaen at hans engasjement kan sammenliknes med en adoptivfars, ser jeg ikke at det skulle utgjøre en trussel mot den biologiske far om reservepappaen også anerkjennes som en slags forelder." Sitat slutt.

Involvering er alt som skal til mener du? Og hvem har nektet noen som helst å anerkjennes som "en slags forelder"? Det handler om å sidestilles som likeverdig til biologisk og/eller adoptiv far og det er noe helt annet. Engasjementet styrer ikke foreldreansvaret. Det har vi lover som gjør, og en adoptivfar er sidestilt med en biologisk far. Men det betyr også at disse har et ansvar, både økonomisk, og på alle andre måter til barnet er 18. Du ser ikke forskjellen på dette og en fyr som blir forelska i mora og kanskje bor hos henne i to-tre år for så å bryte ut/bli sparket ut? Kanskje kommer det etpar til innom huset før poden blir myndig. Skal disse også få et likeverdig ansvar over ungen? Hva med å flytte utenlands? Ut/Inn av statskirken? Bytte skole? Flytte over landet? Er det da 3 stemmer som teller og barnefaren eller barnemoren kan faktisk bli stemt ut?

Skjult ID med pseudonym GoesAround ti. 14 okt. 21:14

@HotMum

Når "adoptivbarn" eller "adoptivfar" går igjen i min argumentasjon, er det for å vise at en mann i denne posisjonen nettopp IKKE er urimelig kravstor eller mangler ydmykhet slik det ble hevdet tidligere i tråden. Her står vi tvert imot overfor en mann som er villig til å investere både tidsmessig og følelsesmessig i et barn han hverken har biologiske bånd til eller juridiske rettigheter i forhold til. Det eneste denne mannen ber om er egentlig å ha mulighet til å bli betraktet som en slags forelder i den grad han stiller opp og investererer like mye tid, engasjement og følelser som en adoptivfar.

Og her handler det heller ikke om at han trenger å oppfatte seg som en superdad, et slags geni av en far som gjør alt rett, har uendelig med overskudd og på ethvert tidspunkt opptrer som et ufeilbarlig mønster av et menneske. Jeg tror nok jeg kan bli en god far, men først og fremst ved å være der i dagliglivet, delta i barnets liv og la dette være en viktig del av mitt. I utgangspunktet ønsker jeg meg egne barn, men om jeg skulle forelske meg i en kvinne som har barn fra før håper jeg det vil være en som er åpen for at jeg får lov til å engasjere meg på det planet. Og som ser at den rollen jeg da får blir en slags papparolle. Uten at det truer forholdet til den biologiske pappaen.

Skjult ID ti. 14 okt. 21:14

Barna har ett sett biologiske foreldre (normalt sett) - det er de som skal ha det fulle ansvaret, vi andre som blir "steforeldre" må regne med å komme i annen rekke når enkelte ting skal avgjøres.
De som ikke av en eller annen grunn ikke har en mor/far som ikke stiller opp, stiller spm seg annerledes.

Skjult ID med pseudonym GoesAround ti. 14 okt. 21:25

@Don Giovan

Du argumenterer mot synspunkter jeg ikke har og som du heller ikke har noen grunn til å tillegge meg. Jeg har gang på gang påpekt at en reservepappa ikke har den juridiske trygghet en adoptivfar nyter godt av. Reservepappaen har ingenting å si den dagen det blir slutt mellom ham og mor og mor ikke lenger ønsker at han skal være en del av barnets liv. Hvis han likevel - til tross for dette - er villig til å investere like mye tid, engasjement og følelser i barnet, er han, etter mening minst like verd en pappaposisjon som han som gjør det samme, men med en juridisk trygghet for at han kan følge barnet opp til voksen alder.

Skjult ID ti. 14 okt. 21:30

@GoesAround

Jeg tror ikke du skal sorgene på forskudd.

Om du kommer så langt at du skal bli samboer med din utkårede, har du sikkert sett hvordan hun oppdrar barna/barnet, og hvilke verdier hun har. Regner også at dere har snakket om akkurat dette spørsmålet.Og velger du å flytte sammen med de da, er jeg sikker på at dere blir enige.

:-)

Skjult ID ti. 14 okt. 21:32

Hvis ikke det er ønskelig at en reservepappa skal få adoptert.... må han faktisk innse at muligheten til å miste kontakt med barnet - sånn er det bare.
Beste løsningen er vel å få egne barn eller adoptere selv. Da er du sikker på følge barnet til evig tid...

Skjult ID med pseudonym Pappa1 ti. 14 okt. 22:30

@Don Giovan

Sitat, 21:25-14/10:
"Du argumenterer mot synspunkter jeg ikke har og som du heller ikke har noen grunn til å tillegge meg. Jeg har gang på gang påpekt at en reservepappa ikke har den juridiske trygghet en adoptivfar nyter godt av. Reservepappaen har ingenting å si den dagen det blir slutt mellom ham og mor og mor ikke lenger ønsker at han skal være en del av barnets liv. Hvis han likevel - til tross for dette - er villig til å investere like mye tid, engasjement og følelser i barnet, er han, etter mening minst like verd en pappaposisjon som han som gjør det samme, men med en juridisk trygghet for at han kan følge barnet opp til voksen alder."

Jeg tror jeg forstår bedre nå enn i starten på tråden hva du mener.

MEN, det som skurrer i mine ører er at du nevner en RESERVEPAPPAS eventuelle manglende juridiske trygghet. Og jeg forstår det som at det er dette du ønsker deg i tillegg til de andre oppgavene! Tar jeg feil?
En reservepappa er faktisk prisgitt mammaen og barnet.......han (eller hun) MÅ faktisk svelge det faktum at han kanskje ikke får ha kontakt med barnet etter et evt brudd.
Jeg syns du bør prøve å se denne problemstillingen fra mammaens og barnets ståsted, isteden for ditt eget. Tror det vil gi deg et annet bilde. (forutsatt at jeg tolker seg riktig selvfølgelig)

For egen del hadde jeg vært komfortabel nok i massevis (og fornøyd) med å bli inkludert i hennes lille familie på alle de andre måtene du nevner. Det er tross alt ikke ditt eget barn...sånn er det bare.

Skjult ID med pseudonym GoesAround ti. 14 okt. 22:57

@Pappa1

Pappa1 skriver:

"MEN, det som skurrer i mine ører er at du nevner en RESERVEPAPPAS eventuelle manglende juridiske trygghet. Og jeg forstår det som at det er dette du ønsker deg i tillegg til de andre oppgavene! Tar jeg feil?"

Ja, der tar du feil. Da har du misforstått meg helt. I så fall måtte jeg jo argumentert for at det ikke lenger skulle eksistere reservepappaer, at man i en slik situasjon burde adoptere. Adopsjon vil utvilsomt gi en sikkerhet man aldri kan oppnå som reservepappa, men dette vil bare være aktuelt i helt spesielle tilfeller der den biologiske pappaen er død eller ukjent eller av andre grunner helt ute av bildet, og det for godt.

Når jeg viser til at man som reservepappa mangler en del av de motiverende faktorer som ligger under for biologiske fedre og adoptivfedre, er det bare for å understreke at dette (ønsket om en papparolle), snarere enn å være et utidig krav fra en fullstendig utenforstående, faktisk er uttrykk for reservepappaens vilje til å stille opp og ta på seg den tunge omsorgsrollen vi gjerne forbinder med en forelder PÅ TROSS av at han stiller så mye svakere enn de to nevnte grupper.

Skjult ID med pseudonym Pappa1 ti. 14 okt. 23:31

Hehe.....da er vi nok endelig enige! ;-) Syns bare det var mye som ikke stemte lengre opp her. ;-)

Håper virkelig du finner ei som passer deg!

Skjult ID med pseudonym Don Giovan on. 15 okt. 21:08

"Hvis han likevel - til tross for dette - er villig til å investere like mye tid, engasjement og følelser i barnet, er han, etter mening minst like verd en pappaposisjon som han som gjør det samme, men med en juridisk trygghet for at han kan følge barnet opp til voksen alder."

@goesaround: Jeg tillegger deg ikke noe som helst annet enn det du skriver selv. Og her har du jammen klart å gjøre det igjen; Du mener altså virkelig at en stefar skal være like mye verd, på de måtene vi her prater, som en biologisk far samtidig som du erkjenner at han skal miste denne om han ikke lenger er i forhold til mora? Ser du ikke hvor umulig et slikt system er? Og ikke minst, ser du ikke selvmotsigelsen i det? Verdien av å være biologisk far eller adoptivfar er jo nettopp at det IKKE stopper ved samlivsbrudd. Og dette i seg selv skaper en kontinuitet for barnet som er livsviktig. Derfor kan aldri en stefar være likeverd, og/eller likestilt med en biologisk far.

Skjult ID med pseudonym GoesAround on. 15 okt. 21:34

@Don Giovan

For det første er det ikke riktig å si jeg "erkjenner" at en reservepappa SKAL miste nærheten til barnet om forholdet til mor tar slutt. Jeg erkjenner at det er lite en reservepappa KAN gjøre hvis mor i en slik situasjon ikke ønsker at han skal opprettholde det nære forholdet til barnet. Men det er jo et stykke derfra til å ta for gitt at enhver mor ville opptrådt på denne måten og krevd at det skulle bli slutt på kontakten. Det trenger med andre ord ikke bli et dramatisk brudd mellom barn og reservepappa selv om det blir slutt mellom mor og reservepappaen.

For det andre er det heldigvis ikke slik at alle eller de fleste forhold går i stykker etter noen få år, selv om vi av og til kan sitte med det inntrykket, det er fremdeles svært mange om greier å holde sammen både i gode og vonde dager.