Alle innlegg Sukkerforum

Aldri barn - det er meg

Vis siste innlegg
(mann 48 år fra Oslo) sø. 12 okt. 20:50 Privat melding

Hermed er det offisielt: Jeg har valgt bort alenemødrene. Til slutt veide hensynet til mine egne prioriteringer tyngst, selv om det sikkert var en og annen svært sympatisk dame som havnet på den digitale skraphaugen.

Nå har jeg til gjengjeld fått et annet problem: Et dyprødt blad oppe til venstre. Det dukker opp på hver eneste profil, like sikkert som Jens Petrus til jul (faktisk sikrere, for han kommer bare annethvert år.) Damer flest – kanskje menn også – kan åpenbart ikke tenke seg et liv uten et par tiår der man må stille klokka etter bleieskift-turnusen, barnehagenes åpningstider, foreldremøtene eller tenåringspodens nattelivs-vaner.

”Aldri barn? Aldri meg!” skriver en liten frøken med hissige hormoner og stø kurs mot ammetåken. Svart hjerte, over og ut. Slik kunne jeg ha fortsatt med (nesten) hele listen min.

Er jeg den eneste som ikke vil ofre meg for å oppdra et annet menneske? Den eneste som er ærlig nok til å innrømme at jeg ikke har ressurser, overskudd til å ta ansvar for dette? At jeg vil utrette noe i mitt eget liv, i stedet for å sikre etterveksten?

Jeg ønsker meg en kvinne som ser ting på samme måte som meg. Som faktisk ønsker å bruke livet sitt på ”voksenting.” Som setter pris på at jeg er voksen nok til å innrømme min utilstrekkelighet som forelder, og heller bruke min tilmålte tid på en bedre måte.

Men nei. Det er barn, barn, barn over hele fjøla. Nattevåk i spebarnstiden. Nattevåk i russetiden. Hopp og sprett og tjo og hei, og halve livet går sin vei.

Barn er et statussymbol. Barn er en del av Det Forskriftsmessige Livsprosjekt. Barnefamiliene er de som ”har klart det.” En 40 år gammel barnløs mann er like mislykket som en amerikaner uten bil, en indianer uten pil, en skihopper uten V-stil.

”Barnefamilienes situasjon” heter det når renta går opp. Man skulle tro barnefamilier var en rettsløs gruppe med sterkt behov for et ombud som kunne tale deres sak. I virkeligheten er de vårt samfunns kjæledegger.

Jeg vil ikke ha barn.

Og jeg gir opp snart.

Skjult ID med pseudonym Smily sø. 12 okt. 20:57

Slap av !! hehehe.. Det finnes nok en der ute til deg også ...
Men det er klart du har ikke gjort det lett for deg selv ... ikke mine barn , dine barn eller noen barn...
De fleste som jeg kjenner til har et ønske om barn ... ikke nødvendigvis sine egene .. eller noen som bare vil ha egene.
Lykke til uansett .. :o)

Skjult ID med pseudonym Onkel Blå sø. 12 okt. 20:58

alltid rødt blad i v. hjørne med mine matcher også....;-) Stå på!

(mann 48 år fra Oslo) sø. 12 okt. 20:59 Privat melding

Nå kunne jeg NESTEN ha lyst til å be onkel blå skifte kjønn....) Neida.

Skjult ID med pseudonym stjerne62 sø. 12 okt. 21:01

Jeg har barn...skal ikke ha flere...
Har faktisk 2 venninder i 35+ som sverger på at de aldri skal ha barn...(men de er ikke her på sukker..he..he)
Stå på de jentene finnes også...

Skjult ID med pseudonym Amourine sø. 12 okt. 21:06

Vet ikke om det er mye til trøst for Mr.X og Onkel Blå...men det finnes kvinner der ute som er i samme situasjon som dere selv, jeg kjenner flere av dem. Forslag: Å innskrenke søkekriteriene...:-)
(Som nå tydeligvis Mr.X har gjort)
Mulig det blir få å velge i...på lista. Men de faller ihvertfall under de kriteriene dere søker etter? Ærlighet bærer lengst uansett...
Setter man det som et absolutt krav (vet ikke om dette er mulig, men...), vil det begrense seg selv - så slipper dere å "svarthjerte" halve Sukker. :-)

Lykke til, kjærligheten finnes for alle.
:o)

(mann 48 år fra Oslo) sø. 12 okt. 21:15 Privat melding

:)

Velger jeg "absolutt krav" på det der, får jeg en liste som får plass på et frimerke. Så jeg vet ikke. Det finnes jo andre ting som betyr noe også. Men jeg styrer unna de som tenker med livmoren.

Skjult ID med pseudonym snuppa sø. 12 okt. 21:18

Må du absolutt ha de som ikke har fått unger selv? Damer som har fått de ungene de ønsker seg de har vanligvis sin dose med fritid, som de kan bruke fullt og helt på den nye kjæresten. Jeg skjønner ikke helt problemet ditt... Du behøver jo ikke ta deg av hennes unger, det klarer hun sikkert bra selv - i samarbeid med eksen!

Skjult ID med pseudonym nemo sø. 12 okt. 21:20

Det kommer sikkert rekende ei og lurer deg opp i stry Mr.X

(mann 48 år fra Oslo) sø. 12 okt. 21:22 Privat melding

Snuppa: Dinbeskrivelse av damer medf barn stemmer ikke med det inntrykket jeg har. Jeg opplever alltid en forventning om at den nye mannen skal gå inn og fylle et "hull" i damens familie (har jo litt å si hvor gamle barna er, men damer på min alder elller yngre har sjelden barn som er flyttet ut.) Slik jeg ser det er det alkltid en uutalt forventning - og noen ganger et uttrykkelig ønske - om at mannen skal gå inn i en slags oppdragerrolle. Hvor ofte har jeg ikke lest krav av typen "glad i barn" og lignende. Det ER ikke meg.

Skjult ID med pseudonym mia sø. 12 okt. 21:29

Jeg ønsker absolutt ikke at kjæresten min skal gå inn i noen form for oppdragerrolle for mine barn! Den rollen er forbeholdt meg selv og barnefaren. Min rolle som mamma, og rollen min som kjæreste er dessuten to vidt forskjellige ting, og jeg venter leeenge før kjæresten min i det hele tatt får møte barna mine.

Skjult ID med pseudonym oslomann sø. 12 okt. 21:52

Hyggelig å høre mia:) Å kanskje bli dratt inn i barneoppdragelse, barnepass og en forsørgerrolle er nettopp hovedgrunnen til at jeg også holder meg unna alenemødre. Har faktisk tenkt mye på det der, og kommet til at det ikke er noe jeg ønsker. Jeg er veldig glad i barn faktisk, og i motsetning til Mr.X kommer jeg nok til å ha lyst på egne en dag, men ikke nå og ikke andres - i det minste ikke som en ny "far" eller forsørgerfigur. I tillegg kommer jo også et par andre ting, som det at hvis et forhold med en alenemor går galt så mister jeg ungen også (og hvis jeg har rukket å bli glad i den vil nok det gjøre vondt, og for barnet også - alle unger pleier å elske meg faktisk) samt at det åpenbart kan være vanskeligere å få alenetid med dama pga behovet for barnevakt etc. Men hvis de fleste alenemødre er som deg er i det minste det første og største problemet mitt med å date alenemødre egentlig ikke et problem likevel. Og det er jo fint, for det ER masse flotte og hyggelige alenemødre der ute. Kanskje jeg får revurdere dette her....

Skjult ID med pseudonym zacha sø. 12 okt. 22:21

Mr.x
har du sikker lest om tiltrekning...
eller tiltrekning lov...

;-)) natta til deg.

Skjult ID med pseudonym HeltEnkelt sø. 12 okt. 22:22

Frimerkelista til Mr.X ville i denne sammenheng sikkert kunne blitt en hel samling om han ikke hadde vært så ivrig med de svarte hjertene i forrige ekskluderingsrunde.

Onkel Blå ville ha funnet grønt venstrehjørne på mitt tre.

;) :)))

Skjult ID med pseudonym Tante Rød sø. 12 okt. 22:25

Mr. X du er så fokusert på hva du ikke vil ha og sorte hjerter. Jeg støtter opp om Zachas innlegg. Har du ikke lest Loven om tiltrekning så er den et godt tips (finnes bedre, men godt nok)
Eller hva med Likt tiltrekker likt?

Good luck to ya! :-)

Skjult ID med pseudonym Onkel Blå sø. 12 okt. 22:26

@HeltEnkelt: Oi! i hvilken skog holder du til i ? ;-)

(kvinne 51 år fra Hordaland) sø. 12 okt. 22:35 Privat melding

Hehehe..... du har klart det igjen, Mr.X !

Jeg er 44 år "gammel" og frivillig barneløs, ønsker heller ikke "egne" barn! Har igrunn aldri hatt et stort ønske om det, men tok den endelige besluttning i en alder av 30 år og den lever jeg godt med fremdeles...... og til evig tid. Føler sterkere og sterkere at valget er riktig. Med hånden på hjerte så har jeg ikke angret et sekund og nå vet jeg at det er forsent. Har ikke tenkt å bli eldre førstegangsfødende. En annen ting er at jeg aldri har hatt barn og vet derfor heller ikke hva jeg evt. går glipp av og da vet jeg igjen ikke hva jeg har å savne.

Når det er sagt bør jeg kanskje tillegge at jeg "absolutt " har hatt muligheten til å få barn. Har 2 langvarig forhold (2x12 år) bak meg. Og...... det er ikke pga. barnløshet forholdene tok slutt.

Det jeg ønsker å formidle er at valget bør være skikkelig gjennomtenkt. Kanskje spesielt viktig for oss kvinner fordi det finnes en grense oppad for å få egne barn, fysisk. En mann derimot kan få barn om de runder 60 ;-) og har derfor muligheten til å ombestemme seg i større grad en oss.

Spesielt sørgelig kan det være i de forhold der kvinnen valgte bort å få barn fordi mannen ikke ønsket barn. Det blir brudd mellom dem og toget har gått for kvinnen, men ikke for mannen. Kan bli mye bitterhet ut av det!

Derfor til alle kvinner som virkelig ønsker seg barn: Tenkt nøye gjennom det å velge bort å få barn. Råder dere til å ikke gjøre det pga. mannens ønske ihvertfall, dersom dere ønsker barn selv. Da tror jeg mange vil bli svært så ulykkelig en gang i fremtiden. Vær også obs på at man ikke bør "lure" egget for lenge, for da vil det til slutt "lure "dere ! Og..... ufrivillig barnløshet kan bli resultatet.

Til slutt , det at jeg har valgt å ikke få barn selv, utelukker ikke at jeg kan tenke meg å møte en mann med barn. Kanskje tvertimot. Tror det er en stor fordel at "menn" spesielt, har hatt ansvar for andre enn seg selv, uten nødvendigvis å skjære alle over en kam. (Hjelpe meg!..... her blir det bråk ;-)) Det hadde absolutt vært kjekt å møte en mann med barn, og som selvfølgelig da ikke ønsker seg flere ;-))).

Tror jeg har fått sagt nok nå :-)

Mvh Midwife!

Skjult ID med pseudonym HeltEnkelt sø. 12 okt. 22:37

Onkel Blå;

100meter`n nede ved Harryland :)

:)))

Skjult ID med pseudonym Onkel Blå sø. 12 okt. 22:49

@carpediem: jeg er helt enig med deg vedr. de tilfeller der kvinner holder igjen barn pga mannens ønsker. Jeg er ute etter et langvarig forhold med en jente og da kan ikke jeg ta dette med meg inn i et forhold. Derfor har jeg ved flere anledninger tatt valget tidlig i et potensielt forhold, dvs.ikke fortsatt... Tungt men etter mine antenner og moral riktig.

Dette har også en annen side, nemlig at jeg kan opprettholde et veldig viktig valg for meg, altså å ikke å flere barn:-)

I mitt fremtidige forhold ønsker jeg å bruke tiden min på jenta, være frie på vår måte, uten å måtte få nye barn "fordi vi fortjener det":-)

@HeltEnkelt: shit, Harryland - aner ikke hvor det er jeg? grensa mot sverige?

Skjult ID med pseudonym juni sø. 12 okt. 22:51

Jeg tror... at dersom en enslig mor treffer en mann uten egne barn, og de to blir samboere, så ville det blitt et ganske underlig forhold dersom mannen skulle holde seg helt vekke fra barnet i dette bofellesskapet? Dersom jeg var mor, så ville jeg absolutt hatt et uforbeholdent krav om at min eventuelt nye samboer også måtte forholde seg til barnet mitt. Ikke for å fylle et hull, eller et behov, men ganske enkelt fordi det ville virke fullstendig rart og nærmes menneskelig umulig om mannen ikke skulle engasjere seg følelsesmessig også i barnet mitt.

Selv er jeg barnløs, ikke noe jeg egentlig har valgt bevisst, men jeg har aldri hatt det store behovet for å bli mamma. Men å treffe en mann med barn, ville jeg sett på som en berikelse (tror jeg i hvertfall).

Å få barn og å stifte familie tror jeg ligger som et grunnleggende behov og ønske hos veldig mange. Og en naturlig konsekvens av dette, er at de som ønsker å leve i parforhold uten barn får veldig mange mindre kandidater å velge ut fra. Ikke noe å sutre over det, vel?

Skjult ID med pseudonym Amourine sø. 12 okt. 22:52

Vil det si at dette er et valg med "no return", Onkel Blå? Jeg tenker på vasektomi her...
Just curious hvor permanent valget ditt er. :-)

Skjult ID med pseudonym Onkel Blå sø. 12 okt. 22:58

hehe, nei det har jeg ikke gjort ;-) Dels legeskrekk for det området, dels hensynet til 1 til 1 mill hendelsen, DRØMMEDAMA som får alt til snu seg opp ned ;-)

Shit må jeg i tenkeboksen igjen? ;-)

Skjult ID med pseudonym HeltEnkelt sø. 12 okt. 22:59

Onkel Blå;
(Forkortelsen OB ble liksom ikke helt grei kjente jeg ...) :)))

Joda, sydøst er riktig tanke :)
(Og bedre veibeskrivelse enn som så havner i alle fall ikke i forumet!) :)))

;)

Skjult ID med pseudonym Amourine sø. 12 okt. 23:03

@ Onkel Blå
For all del, var ikke meningen å kaste deg i tenkeboksen. Men det du egentlig sier er: Aldri si aldri? :-)
Ingen regler uten unntak? Eller er det å foretrekke da at jenta steriliserer seg, med samme mål for øye? Det var mest det jeg tenkte på...
Altså, om begge er enige om å aldri få barn...så er det kanskje en smule upraktisk å skulle bruke prevensjon i en evighet. (Bare en tanke som slo meg...)

:-)

Skjult ID med pseudonym Onkel Blå sø. 12 okt. 23:10

@HeltEnkelt: takk for at du skånet meg for den forkortelsen:-) Muligens litt langt sør for meg det?;-)

@Amo: Praktikeren i deg som slo til der ser jeg;-) Nei, ingen regler uten unntak, man kan aldri være sikker, hva om dersom atte, det kunne jo hende, undere har skjedd før osv. Hehe. Det er vel et uttrykk for at jeg vil ha i både pose og sekk? Kanskje jeg har blitt smittet av dessertgenerasjonen, her jeg sitter i min overflod og skummer markedet via nettet etter det optimale, uten å ta nevneverdig risiko? Får vi ting for lett i dag? Tar vi ikke nok risiko? Vi er jo et superfriskt folk likeve har vi korridorpsienter? Eksemplene er mange, men det er vel å spore helt av?
Hvem vet?

Skjult ID med pseudonym HeltEnkelt sø. 12 okt. 23:17

Og på hvilken fjelltopp holder da Onkel Blå til?
Langt nord for Tigerstaden formoder jeg? Ettersom alt annet egentlig ikke er mer enn grei pendelavstand, mener jeg ;)

Skjult ID med pseudonym Amourine sø. 12 okt. 23:21

@ Onkel Blå
Tja, noen vil ha i pose og sekk, noen leverer tippelappen med helgarderinger...;-) Er ikke meningen å stille noen til veggs, altså - men regner med at det ligger veldig gjennomtenkt og god argumentasjon bak så bastante valg. :-)
Jeg ser og skjønner det dere skriver, og har ingen innsigelser på valget...for all del. Det går mer på...er det et gjennomført valg, også fysisk? Om muligheten er totalt fjernet? :-) U see...

En annen ting jeg kom til å tenke på...(urk, jeg tenker en del iblant...) er hvordan fungerer dette om du/dere treffer ei jente på byen? Eller annet sted? (Altså ikke på Sukker, der man ser på et matchtre hvordan det ligger an...)
Er dette det første du/dere opplyser om? Barn er "out of the question"! Altså...slik info er kanskje rimelig relevant å komme tidlig med, i en datingfase...eller? Og hvor tidlig er det? Du nevnte jo selv der oppe at du har avsluttet potensielle forhold på et tidlig stadie...:-)

*Amourine - har definitivt for mye fritid idag...*

Skjult ID med pseudonym Onkel Blå sø. 12 okt. 23:35

@amo. Samme her har for mye fritid selv i dag....

Nei, jeg blir nok litt misforstått når jeg var litt "flåsete" rundt dette i stad. Mitt valg er tatt, og jeg ser meg selv uten flere nye barn i framtiden som svært, svært sannsynlig.

Å v'ære for bastant er ikke annent enn prinsipprytteri. Man må kunne ha rom for å endre synspunkter på dette i fremtiden, dette mener jeg gjelder så og si for alle synspunkter i "samfunnet".

Over til ditt spørsmål om sjekking på byen ol. Dersom noe utvikler seg har jeg sagt i fra og, som jeg skriver over, valgt å ikke fortsette der jenta vil ha barn. Jeg ønsker ikke å stå i veien for dette valget. Og jeg ønsker heller ikke å måtte ha dette hengene over meg heller. Det er nok av de tilfellene der forholdet med mor nr. 2 ryker. Da står man der med to kull med barn man skal være 50%forelder til. Da legger jeg heller ekstra vekt på oppfølging av de to jeg alt har:-) Dette blir men en kort og summarsisk opprummering av mine tanker. Det er likefult noe jeg står for.

Som løsning på dette er jeg "utelukkende" i modus for å møte jenter som har barn fra før og som ikke vil ha barn. Så og si alle "dere andre" vil jo ha barn. Ved å ta dette valget stiller jeg meg i en frisone der jeg ikke står i veien for noen og kan konsentrere meg om å finne den jenta jeg er på jakt etter:-)

Skjult ID med pseudonym Don Giovan ma. 13 okt. 12:36

jeg syns du minner meg om homsene på 80-tallet. De maste høyt og lavt om manglende toleranse samtidig som de viste den minst tolerante holdningen til andre mennesker selv.

Å ønske seg barn er så vitalt i et menneskets liv at det vil være direkte teit å ikke skrive "aldri barn, aldri meg" om du er på en kanal/sted som dette. Å velge bort alenemødre er ditt privilegium. Å ha et krav om at evt. partner skal ønske barn er også et privilegium. Å IKKE fremsette et slikt krav, men kanskje slenge det i trynet på fyren etter et halvt års dating er mindre heldig. Du vil ikke ha barn; fine. Men det er mange som vil. Jeg skal ikke engang begynne på noen motargumentasjon på alle "sannheter" du mener å ha belegg for, for jeg kan ikke se at noen av dem stemmer annet enn de av dem som angår deg personlig. Og det skal du selvfølgelig få lov til men å tro at folk flest eksempelivs får barn av statusbehov forteller meg at du kanskje bør revurdere meningen din om å bruke livet på "voksenting" som du sier, til du faktisk blir voksen. Det er slik jeg ser det en svært lite moden uttalelse.

Skjult ID med pseudonym sweetchili ma. 13 okt. 13:07

Morsomt å inspirere til en hel tråd:-D

Men stiller meg litt undrende til behovet for å karakterisere meg som hissig og hormonstyrt fordi jeg vil ha barn?
Vi vil ikke det samme med livet, men hva tjener du på å anklage resten av verden for å ikke matche dine ønsker?

Skjult ID med pseudonym Mamma2 ma. 13 okt. 20:06

Don Giovan: Bedre kunne ingen få sagt det!

[...]forteller meg at du kanskje bør revurdere meningen din om å bruke livet på "voksenting" som du sier, til du faktisk blir voksen.[...]

(mann 48 år fra Oslo) ma. 13 okt. 20:26 Privat melding

For det første:

Noe av det minst voksne man kan gjøre, er å fortelle andre mennesker hvilke prioriteringer de skal ha i livet sitt. Å fortelle meg at jeg ikke er voksen fordi jeg har valgt annerledes enn de andre over her (noen av dem) er å tre sin egen forestilling om "normalitet" ned over hodet på andre.

Hvem har bestemt at det å ønske seg barn er "vitalt"? Hvem har rett til å bestemme at det er noe galt med mennesker som ikke har dette ønsket? Man kan like gjerne hevde at det er noe galt med homofile - noe som med dagens lovgivning ville ende i retten.

Blant kjente, offentlige personer som har tatt et noenlunde bevisst valg på å ikke få barn kan jeg nevne Ingrid Bjørnov, skuespilleren Helen Mirren, Heidi Nrdby Lunde (VamPus.) Og det er de jeg kommer på i løpet av de fem sekundene det tar meg å skrive navnene deres. Er disse ikke voksne?

Selv synes jeg det er rimelig voksent å være en av Norges fremste musikalske underholdere gjennom flere tiår, bli kåret til Norges beste blogger, eller å vinne 11 Emmy-priser og oppnå 5 Oscar-nominasjoner.

Når man ikke vil ha barn, er det kanskje fordi man vil BRUKE livet sitt til noe?

Når et par av de over her gnåler om at jeg ikke lever opp til deres ideer om "normalitet" er deten og skjær, smålig intoleranse det er snakk om. Og det bekrefter at jeg har rett når jeg anklager folk med barn for å være ekskluderende og nedlatende. De over her slår seg selv i ansiktet - eller møter seg selv i døren.

Kanskje Sukker burde investere i en virtuell svingdør?

Å reagere med nedlatende forakt for andre som ikke velger slik en selv ville ha gjort, er å opphøye seg selv og sin egen sneversynthet til en slags allmenngyldig norm for hva som er normalt. Og det er grenseløst selvopptatt, umodent og foraktelig.

Selv har jeg aldri kunnet oppfatte mitt eget syn som "normalt" fordi slike som Mamma2 hele tiden har vrælt til meg at det er noe "galt" med meg. Kanskje ville hun og de andre som går rundt i sin boble av "normal" selvgodhet tjene på å tenke over at ikke ALLE er som dem selv?

Skjult ID med pseudonym Mamma2 ma. 13 okt. 21:43

Kanskje slike som meg bare er sabla drittlei av å bli satt i bås, og derfor skriker vi litt høyt i blant?

Myte 1: Alenemødre har ikke noe liv utenom barna, voksenting blir sjeldent satt på timeplanen.

Myte 2: Vårt fokus ligger i å skaffe en mann som kan fylle hullet i vår lille familie.

Myte 3: Vi definerer oss ene og alene som mødre, alt annet er uvesentlig.

Myte 4: Vi har hverken tid, mulighet eller lyst til å BRUKE livet vårt på noe annet enn bleieskift, nattevåk, etc etc. Å ha barn er livet, hele livet, alt annet er uvesentlig.

Du prater om gnåling du, men jaggu er jeg lei gnåling om oss alenemødre også, som om vi fullstedig forsvinner som enkelt individer bare fordi vi har et menneske til å ta oss av. Disse alenemødrene... de som er sånn og sånn, tenker slik og slik... og sjokk og bevares om de ikke er som man tenker seg. Opptil flere ganger har jeg fått overraskende bemerkninger om at jeg er mor, fordi alt for mange menn har en klar formening om hvordan mødre ser ut, ter seg og hvilke tanker og mål de har i livet. Det ER mulig å være en god mor samtidig som man ikke glemmer seg selv som kvinne. Fullt mulig! Det ER også mulig å leve livet til fulle og takle de rollene enkelte av oss har, som mor, yrkeskvinne, elskerinne og mer. Ikke alle gir opp alt for å sitte hjemme med barn 24/t, og det er slettes ikke det som definerer en god mor eller foreldre generelt. Enkelte av oss klarer å finne en god balanse mellom de ulike rollene, og ender vårt liv med et bredt grunnlag av erfaring. Livet stopper ikke opp fordi man får barn! - Det er et valg man tar som med alt annet.

Jeg erger meg ikke så mye over det faktumet at du og andre ikke vil ha barn, eller involvere deg med noen som har barn. Det er og forblir en ærlig sak. Det er holdningen til hvordan det er å være sammen med en mor du speiler som får meg til å reagere, og den lyser igjennom flere steder hos de mannlige skribentene her inne. Er det for mye forlangt å bli sett på lik linje som de barnløse? Javisst har vi barn, og javisst betyr de mye for oss, og javisst skal en hver mann ta stilling til om dette er noe han virkelig vil innvolvere seg i, - akkurat som vi tar stilling til om vi vil innvolvere han. Men "vi" alenemødre er like forskjellige som alle andre, men neida.. Vi er bare "alenemødrene" vi, ferdig med det. Hvem lever i en boble sa du?

Skjult ID med pseudonym mamma3 ma. 13 okt. 22:16

Jeg rister bare litt oppgitt på hodet, og tar det ikke helt seriøst. Det er jo en mangel på selvinnsikt som nesten blir komisk. Den som dømmer hardest er den som har det høyeste ønske om å ikke selv bli dømt? Litt trist også egentlig.

Mr. X Grunnen til at du provoserer, er nok mest alle antakelser og alle motiver man som mor eller far tillegges i dine innlegg. Som at man får barn av status-hensyn osv. Det er sprøyt for de aller fleste. Flott at du velger å ikke få barn mr. X, og står for det... Det er en voksen beslutning. Ingen grunn til å måtte forklare det nærmere om barn ikke frister, synes jeg.. Jeg kan godt forstå at det ikke frister alle. Kjenner flere som har tatt det valget bevisst, og har da ikke problemer med det!

Men ser du ikke at det er dømmende å fortelle andre mennesker hvorfor de har barn! Og at de er uten mulighet til å BRUKE livet sitt på noe? Det er faktisk barnslig, eller vitner i beste fall om mangelfull innsikt. Selv om det å ha barn legger noen føringer, går det ann å ha andre "voksne" tanker i hodet store deler av tiden... Helt sant!

Skal jeg ramse opp alle som har barn og samtidig fått diverse hederspriser? Nei, jeg tror jeg står over. Det hadde nemlig også vært barnslig:-)

Skjult ID med pseudonym ms Y ma. 13 okt. 22:27

Et interessant innlegg. Jeg er svært enig med mr X i mye her.

Jeg er barnløs kvinne, og selv om jeg aldri har vært spesielt verpesyk er jeg klar for barn i mitt neste langvarige forhold dersom han ønsker det. Men jeg har valgt å holde meg unna menn med barn. Dette fordi de møter med så mange forventninger til at jeg og vi skal leve hans liv - jeg skal inn og være aktiv stemor, ja, kanksje avlaste ham litt også både tidsmessig og økonomisk, mens de ikke skjønner at det faktisk innebærer at mitt gamle liv må fulstendig gis opp som om det ikke er noe verdt.
I tillegg skal man forholde seg til en eks som ikke alltid er like forutsigbar.
Og som Oslomann påpeker; blir det brudd vil jeg ikke ha noen naturlig plass i disse barnas liv. Og som stemor har man heller ikke noen rettigheter ang barneoppdragelse. Det letteste er nok å finne en som også har barn for da blir det mer balanse.
Småbarnsmor/far: Møter du en uten barn og vil satse samme, så bør du være veldig takknemlig, og ikke ta det som en selvfølge.

Ellers enig med Mr X's jamring over i samfunnet generelt. I Norge - mer enn i andre land i Europa - er det barnefamilien som settes i sentrum og det er en spiral som er i ferd med å ta helt av. Pga et politisk system som tilgodeser barnefamilier foran alle andre grupper, blir de stadig flere, og en enda sterkere gruppe som politikerne er tjent med å fri til. Enslige får ingenting.
Eksempel: Depresjoner er vanligere blant enslige, men det psykiske helsetilbudet er fraværende.

Og hvor ofte stopper ikke samtalen opp i representasjonssammenheng på jobb når tema kommer til barn og jeg svarer "nei, jeg har ikke noen". Ingen - absolutt ingen - finner på å spørre "Men da har du sikkert mye annet å drive med du da?" og invitere til å høre om alt såpennende man kan gjøre når man ikke er bundet til barn. Men nei; jeg er nærmest som kasteløs å regne.
Barn tar tid, krefter og det begrenser sosialisering ofte til folk i samme situasjon, så jeg forstår at man da ikke kan være oppdatert på alt annet, følge med i sære kultulle debatter, trene eller dra på spennende reiser eller utvide omgangskretsen med odde mennesker. Men den ballasten jeg får med meg og det jeg opplever er fullstendig uinteressant for stagnerte foreldre. Det teller ikke. Det som teller er unger.

Og det som forundrer meg mest av alt: De klager hele tiden over tidsklemme og hvor slitne de er. Men oss som lever annerledes er ikke noe verdt. Jeg er så lei.

Skjult ID med pseudonym Mamma2 ma. 13 okt. 22:44

Vel vel.. i fare for å holde en forsvarstale for oss mødrene her så må jeg bare si, makan til stigmatisering skal man lete lenge etter.

Personlig er jeg nå en gang i den situasjonen at jeg er aleneforsørger, jeg tar også høyere utdanning, har et godt sosialt nettverk med rom til både kino, kafebesøk, uteliv, middager, reiser og annet. Ingen som kjenner meg hører meg klage over hvor slitsomt og tungt det er å være alene med barn, rett og slett fordi jeg ikke synes det. Jeg synes det er morro, koselig og veldig givende, og selv om det til tid tider kan være noe strevsomt,- som når store og små er syke og en likevel ikke kan legge seg ned å være syk, så er jeg i det store og det hele veldig fornøyd med mitt liv. (!)

Med barnefri annenhver helg når gutten er hos sin far kan jeg vel vitende om at han har det bra, gjøre akkurat hva jeg vil disse helgene. Som alle andre har jeg ferie, vekslende med og uten barn. Skulle det dukke opp noe er det sjeldent vanskelig med barnevakt. Jeg trener, deltar i kulturelle debatter og andre debatter, og siste reise til Italia var så absolutt spennende, mens guttungen hadde det storartet på sommerferie med sin far. Utvidelse av omgangkretsen har aldri vært noe problem, da jeg er å regne som en utadvendt og sosial kvinne som lett kommer i kontakt med andre.

Kan ikke si at jeg føler meg så veldig stagnert, heller ikke lever jeg så forbaska annerledes som ms Y skal ha det til. Tror du har sett på for mange gamle husmorserier jeg..

Skjult ID med pseudonym Mamma2 ma. 13 okt. 23:02

Og for å legge til, jeg HAR et sammenligningsgrunnlag da jeg ikke alltid har hatt barn. Dere som ser ut til å vite så mye om det, men ikke har barn selv, pass på å ikke ta munnen for full nå da ;) Å ikke ha evne til å holde seg oppdatert må være det mest latterlige argumentet jeg har hørt i hele kveld.. Men nå skal jeg ikke la meg provosere mer (tror jeg). Tenker jeg heller får finne frem det rødrutetet forklet mitt og bake noen boller, mens jeg luller meg inn i tanken på flere barn. Det er jo tross alt min oppgave her i livet, ene og alene. Håper bare jeg får tid til å løse noen kryssord.. Litt spenning må man jo kunne unne seg :p

Skjult ID med pseudonym Ms Y ma. 13 okt. 23:32

Mamma2,
nå kan man jo ikke uttale seg i generelle vendinger uten at noen føler seg stigamistert, fordømt eller urettmessig kritisert.
Men her er det du som er arrogant. Du tilbakeviser episoder jeg opplever til staidghet som om det ikke er sant. men du kan abre snakke for deg selv - ikke for de jeg omgåes daglig. Men det påtar du deg likevel å gjøre.

Du er alene og ikke blant dem jeg refererer til. Selv om du har det travelt når du har barna på ebsøk, så har du barnefri innimellom. Du er da uansett ikke representativ for den gruppen jeg snakekr om - og hvis forklaringer jeg viser til.
Det er IKKE mitt argument, men deres eget. Når yndlingsaktiviteter som kino ikke blir gjort på et par år, blir det enda lengre mellom mer høykulturelle og mer krevende arrangementer. Når foreldremøter, nattevåk og gudene vet hva stjeler tid og overtidsbunken fra jobb (fordi begge skal ha karrierer), får man ikke lest avisen fra A til Å.
Du kan ikke tilbakevise det faktum - som de fleste foreldre selv pleier å trekke frem - at man får mindre tid til slikt når man har barn Hvor kommer ordet tidsklemme fra?

Ta en reality check og ikke kom og fortell meg hvem jeg omgås og hva jeg hrøer, det vet jeg selv og det er det jeg beskriver. Ikek livet ditt.

Skjult ID ma. 13 okt. 23:34

Hehehe....

Min mening : Er du lat, initativrik, aktiv, sosial, usosial, grinete, sur, sær, happy, positiv, negativ, morsom, flink til å bake ;-) etc.etc. så tror jeg du er det uavhengig hvorvidt du har barn eller ikke. Det det her er snakk om er hvor mye tid vi har til disposisjon til å gjøre "våre" greier . Det finnes også noen som liker å "ofre" seg for mann og barn og det skal ikke "kimses" av, spør du meg.... en viktig opgave!

Min mor sa alltid ;-) : Vil du ha hjelp til noe så spør dem som allerede har mye å gjøre på, de har alltid tid.... Og blandt dem var det både barneløse og ikke.

Vi andre med få faste oppgaver, god tid ( barneløs for mitt vedkommende) og særdeles lat, får nesten ikke gjort en skitt, bortsett fra jobb og "litt" uteliv da. Kanskje en fjelltur i ny og ne ;-) ( må jo gjøre meg litt attraktiv her inne...)

Skjult ID med pseudonym Mamma2 ti. 14 okt. 00:09

Rolig nå mss Y, du snakket i plenium som jeg forsto det og da svarer jeg deretter [...Siterer: Barn tar tid, krefter og det begrenser sosialisering ofte til folk i samme situasjon, så jeg forstår at man da ikke kan være oppdatert på alt annet, følge med i sære kultulle debatter, trene eller dra på spennende reiser eller utvide omgangskretsen med odde mennesker [...]

Jeg har på ingen måte tilbakevist noen episoder fra ditt liv, og hvordan du mener å lese det utifra hva jeg har skrevet begriper jeg ikke. Jeg tilbakeviser påstanden som jeg har plassert i sitatet ovenfor. Punktum. At barn tar tid og krefter, klart det. Men det er ikke nødvendigvis barna som er årsaken til at enkelte velger å gi avkall på alt annet. Ikke mener jeg at det gjelder så ofte heller som du skriver. Kanskje i din omgangskrets, men det blir en helt annen sak.

At du opplever det du forteller er like sørgelig båssetting som hva jeg og flere mødre opplever på vår side. (Hvorfor hører vi aldri så mange meninger om alenefedrene foresten? ) Hvis du leser hva jeg har skrevet litt ovenfor her så er jo hele poenget mitt følgende: Se folk som den de er, ikke definer de etter hvorvidt de har barn - eller ikke.

!

Jeg har flere venninner som ikke selv har barn, og et par av de vil heller ikke ha. Jeg har også venninner i samme situasjon som meg selv som igjen har venninner i samme situasjon, og vi har det ganske likt når det kommer til sosialisering, samfunnsengasjement, etc . Men som vedkommende ovenfor meg sier, så kommer det vel ikke så mye ann på om du har barn eller ikke, men hvem man er og hvordan man disponerer tiden sin (veldig bra innlegg forøvrig.)

Jeg vil helt til slutt bare gjøre oppmerksom på noe som er ganske vesentlig: Småbarnsforeldre opplever nok hverdagen mye mer krevende enn de av oss som har skolebarn, men man er nå engang ikke småbarnsforelder hele livet... ;) Jeg har ikke uttalt meg her med tanke på de som er alene med barn under 3 år.

Skjult ID med pseudonym Don Giovan ti. 14 okt. 12:31

Spørsmål fra TS: "Hvem har bestemt at det å ønske seg barn er "vitalt"? "

Svar: Den som har det i profilen sin, den som har det som sitt personlige ønske og den som har nok selvinnsikt til å vite hva han/hun vil. Hva du måtte se på som vitalt i ditt liv skal du selv få velge.

Skjult ID med pseudonym Don Giovan ti. 14 okt. 12:39

@mamma2: Utrolig godt innlegg.

Det finnes haugevis av menn som faktisk foretrekker alenemødre. Som far selv vet jeg veldig godt at ingen forstår hva det vil si å sette noen foran seg selv før man faktisk må gjøre det. Med noen som allerede er foreldre vet man litt om både omsorgsevne, empati og verdier i livet. Ting man ellers må bruke kanskje år på å finne ut av i en potensiell partner. Å prate om ting kan alle gjøre, men å vise det i handling og hverdag er noe ganske annet. Enda et argument for fordelen med noen som allerede er foreldre er jo at ens egne personlige egenskaper blir rimelig eksplisitte all den tid man faktisk skal være skrudd rimelig bra sammen om man skal kunne balansere alle de rollene mamma2 nevner opp og allikevel ha overskudd til en ny dag. Aleneforeldre imponerer meg generelt, og alenemødre spesielt.

Skjult ID med pseudonym mamma ti. 14 okt. 23:17

Aldri date en uten barn - det er meg!

Skjult ID med pseudonym Ms Y on. 15 okt. 22:27

Mamma2, hvis du fikk med deg mitt utgangspunkt - det er jeg og mine sidestilte som defineres ut i fra om jeg har barn eller ikke.
Det er der båssettingen begynner. Hva i all verden var poenget ditt med å beskrive hvordan du er, om ikke for å tibakevise at "ikke alle er sånn". Selvsagt er ikke ALLE sånn, men ditt case tilfører ikke noe mht vurdering av hva som er vanlig(st).

Og kommentaren om småbarn er ganske vesentlig - det er disse jeg snakker om. Å si at det har med prioritering å gjøre, mener jeg er skivebom - og arrogant.Man kan vinne noe tid på priritering, men aldri matche tiden en uten barn har til disp - jeg er faktsik tilbøyelig til å tro at det er noe sannhet i det når de sier at de ikke har sover skikkelig på fire år.
Men merk! Jeg forventer ikke at de skal ha så mye peiling på alt som foreår i samfunnsdebatt, trender, utenfor stuedøren. Men jeg forventer at de viser et snev av interesse for noe annet enn barnehagedekning og hva småen klarte i forrige uke, og anstrenge seg for å føre en samtale med oss andre selv om man ikke har barn.

Don Giovan, det finnes endel foreldre som ikke setter barna først (men feks karrieren); at man har barn beviser ikke i seg selv at man har omsorgsevne. For å kunne slutte noe om det må man først observere dem over tid med barna. Jeg tror mange av dem som er barnløse har et veldig bevisst forhold til ansvar slik at nå de først får barn er det i ale fall ikke noen tilfeldighet eller ugjennomtenkt. (For jeg har vært sammen med to menn som begge hadde blitt far ved slump).

Skjult ID med pseudonym Lilleulv on. 15 okt. 23:39

Miss Y.

"Jeg forventer ikke at de skal ha så mye peiling på alt som foreår i samfunnsdebatt, trender, utenfor stuedøren. Men jeg forventer at de viser et snev av interesse for noe annet enn barnehagedekning og hva småen klarte i forrige uke, og anstrenge seg for å føre en samtale med oss andre selv om man ikke har barn".

Selvfølgelig skal du forvente det. Jeg har selv barn, men hadde dødd av kjedsommelighet om det bare skulle handle om de temaene du beskriver. Hva får deg til å tro at alle (eller de aller fleste) endrer fullstendig interessefelt og mister sin empati og interesse for andre mennesker bare fordi om man får barn? For det er jo det man gjør om man bare skravler i vei seg og sitt om temaer som ikke interesserer andre spesielt mye?

"at man har barn beviser ikke i seg selv at man har omsorgsevne".

Det er så innlysende at jeg ikke ser noen grunn til å kommentere det ytterligere. Det du sier over er jo at de som får barn faktisk mister sin omsorgsevne for andre mennesker.... men det får stå for din regning og dine opplevelser.

"Jeg tror mange av dem som er barnløse har et veldig bevisst forhold til ansvar slik at nå de først får barn er det i ale fall ikke noen tilfeldighet eller ugjennomtenkt"

Hva skal det bety? At de som får barn for andre eller tredje gang (altså de som ikke er barnløse) har vurdert det i mindre grad?
Jeg tror du glemmer at ALLE med barn opprinnelig startet som barnløse.. :-))

Skjult ID med pseudonym Midwife to. 16 okt. 00:42

Hei igjen :-)

( har egentlig ikke tid til dette, bør sove... tidlig opp i morgen på jobb.... men klarer ikke å la være)

@Ms Y

Slik jeg ser det handler det om fokus. Klart de fleste er opptatt av barna sine når de først har fått dem. Kanskje ikke så rart da, at det blir mye snakk om, og engasjemang rundt bleier, amming, samlivsproblemer , barnehagedekning etc, etc.

Nå forholder det seg faktisk slik, at får man barn rammes de fleste av "ammetåke" som oftes mor, men også far. Dette er hensiktsmessig med tanke på å bli kjent med barnet sitt. Hvor lenge man er i denne "tåken" vet jeg ikke, men kan vel sikkert varierer noe fra person til person.

Når man er i denne "tilstanden" har man vanskligheter med å konsentrere seg om annet enn barnet. Det finnes selvfølgelig unntak, kan bl.a nevne en som tok medisinsk embetseksamen umiddelbart etter sin barnefødsel og stod med glans.

Etterhvet som barnet blir større vil jeg nok tro at de fleste kommer tilbake til sitt egentlige jeg, dvs. aktive, samfunnsengasjert, late, uengasjerte etc.etc. De fleste vil derfor prioritere det som er viktig for dem og som alltid har vært viktig for dem. Den store forskjellen er at nå kan de IKKE bruke ALL tid på seg selv, de har et barn å ta hensyn til. Men engasjemanget vil være der, og ofte ser man at småbarnsforeldre klarer det mest utrolige, som skolegang, jobb, sosialt liv og rett og slett med på det meste ( ihvertfall i mine øyne). Noen ganger har jeg tatt meg i å tenke, har ikke du et barn å ta hensyn til ;-)

Selvfølgelig er det noen som "ofrer" all sin tid på barna og er heller ikke så interessert i noe annet, men det er vel heller ikke noe galt i det eller hur??? Det er muligens bare en person som du ikke trives så godt i lag med fordi du ønsker å snakke om noe annet, greit nok! Etter min mening er det opp til hver enkelt å bestemme. Problemet slik jeg ser det er hos dem som ikke har noe valg, dvs. ikke har muligheten til å velge det livet man ønsker å leve., men det er vel en annen diskusjon.

Tenk etter hva du er opptatt av i dag. Dersom du da møter dine venner hva vil du helst snakke om???? og hva er det som fanger din oppmerksomhet i alle fora. Kan ikke si dette med sikkerhet, men tipper det er det du er opptatt av for tiden. Det vil ikke nødvendigvis si at du ikke er opptatt av noe annet.

Min mening er : Likgyldighet er det verste......

Mvh "barneløs"

Skjult ID med pseudonym R to. 16 okt. 01:51

Hm... Dette satte da fart i en del alenemødre, ser jeg...:-)

Jeg er jente og barnløs og SELVSAGT vil jeg helst treffe en mann uten barn. SELVSAGT vil jeg helst at det skal være bare oss to fra starten, slik at man har tid til å være kjærester, bli ordentlig kjent, være sammen alene. Så får man jo se om det blir interessant å få barn etterhvert, det er ikke selvsagt det heller.

MEN... Hvis jeg treffer en mann jeg liker og han har barn fra før, så har han det. Jeg har ingen problemer med barn og kommer vanligvis godt overens med de, men jeg kommer ikke til å finne meg i å stå på en konstant andreplass i et forhold. Jeg vil ha alenetid og bare kunne være kjærester innimellom - en kveld i uka holder, samt en og annen getaway-weekend fra tid til annen. Får jeg det, kan jeg klare meg gjennom hverdager med tidsklemmer og matpakker og sølekaker og u name it. Skogsturer på søndager med unger og mas (;-)) kan være ganske koselig det! Men aldri å bli prioritert først fordi den du er sammen med har barn, det ville ikke vært noe for meg. Jeg tror det er fullt mulig å få i pose og sekk der og dersom mannen jeg treffer ikke ønsker den type "kompromiss" så er han heller ikke mannen for meg.

Og la meg si en gang for alle: Barn er barn og går alltid foran, så de som tror at jeg med dette er en primadonna som skal gå foran ungene i enhver sammenheng, må lese en gang til. Jeg liker barn. Jeg respekterer at man har valgt å få barn, men krever også å bli respektert for at jeg har valgt å ikke få barn. Det er en like stor selvfølge at min kommende kjæreste (med barn) skal måtte inngå kompromisser, som det er at jeg skal måtte gjøre det. Begge veier, det er det det handler om.

Skjult ID med pseudonym mamma to. 16 okt. 14:30

@ Miss Y

Noen ganger må man bare innse at man er på så forskjellig nivå, at videre debatt med vedkommende er bortkastet. Du må gjerne mene hva du vil, men som jeg oppfatter deg her er det plent umulig å føre en saklig debatt med deg. Kanskje er du for påvirket av egne negative erfaringer og frustrasjon til å klare å se lengre enn nesetippen.

NÅ var jeg arrogant. Ikke i de andre tilfellene du hentyder at jeg er det.

Skjult ID med pseudonym Hoi to. 16 okt. 14:49

kapp strengen da Mr. X. tør du det?