Å lære har med evnen til å tilegne seg nye kunnskaper, og om nødvendig bruke dem når dette blir nødvendig. Man kan si at man ikke trenger matte, det finnes jo kalkulatorer, ja, men du må lære å bruke en kalkulator. Hva jeg mener er at behovet for læring har endret seg siden 50-tallet, men uansett trenger vi å lære for å ha en basis vi kan videreutdanne oss på, basert på karakterer, så vi vet hvilket nivå vi ligger på i forhold til andre. Har alltid trodd på evner, så jeg tror nok noen er mer disponert for en type informasjon eller kunnskap enn andre. Noen er nevenyttige, andre flinke til å tegne, eller med musikk/sang osv. Jeg tror det er bedre å positivt forsterke disse tingene, da vil man få bedre motivasjon og evne til å lære. Men selv mellom likesinnede nevenyttige, er det noen som er flinkere enn den gemene hop, så det vil alltid være forskjeller. Belønningsystemet i arbeidslivet er også litt merkelig syns jeg, gjør du en god jobb, kan du bli forfremmet til en lederstilling, det er ikke alltid det som er det beste. Tror nok utdannelsesprosessen kan gjøre annerledes, og at barn blir formet utifra sine evner tidligere enn i dag, med lek og andre ting. For hva er målet egentlig? Er det ikke å være selvmotivert pga. informasjon eller praktiske ting du selv interesserer deg for, slik at du kan få en utdannelse innen for et område der du har størst potensiale? Noen viser tydelig tegn på evner veldig tidlig, det er der vi må fokusere energien. Når du da kommer i en skole, må det være lærere som er godt utdannet i faget, og som følger opp læringen, ikke alt det andre de av en eller annen merkelig grunn blir satt til å gjøre. Foreldrene må få opplæring i evnene barnet har, og hjelpe dem i oppveksten for at de skal få brukt potensialet sitt. Jeg har heller aldri hatt tro på tradisjonell skole, det virker som en gammeldags kommunistisk modell, som ikke har fulgt med i tiden. Det er en toveisgreie, lærere blir motiverte når ungene er motiverte, og vice versa.