Alle innlegg Sukkerforum

Hva frykter du er du mest redd for i et forhold?

Vis siste innlegg
Skjult ID med pseudonym æom ma. 27 okt. 18:43

Jeg er redd for å skuffe å bli forlatt

Skjult ID med pseudonym pretimatro ma. 27 okt. 18:46

Treffe ei som gir seg ut for å være noen annen enn den hun egentlig er.

Skjult ID med pseudonym Smily:o) ma. 27 okt. 19:04

Er redd for å aldri finne den rette :o)

Skjult ID med pseudonym belezza ma. 27 okt. 19:32

har helt plutselig blitt redd for at jeg finner en som IKKE klarer å slenge meg i veggen og holde meg der :-)

Skjult ID med pseudonym fravenus ma. 27 okt. 20:15

Ja det ble faktisk jeg og litt redd for belezza :-))))))

Skjult ID med pseudonym belezza ma. 27 okt. 20:49

ja, vurderer å begynne på treningssenter og finne meg en skikkelg muskelmann :-))))

Skjult ID med pseudonym stjerne62 ma. 27 okt. 22:18

Jeg er redd for aldri å få kjenne den berusende følelsen som forelskelsen gir....

Skjult ID med pseudonym høstsol ma. 27 okt. 22:32

For å havne i et forhold der jeg føler meg ensom. Been there done that, forferdelig!

Skjult ID med pseudonym Smurfen ma. 27 okt. 22:37

Jeg er redd for å sette meg fast i sukkeret

Skjult ID med pseudonym Lilleulv ma. 27 okt. 22:46

At jeg ikke kan gi det jeg ønsker å gi, og være den jeg ønsker å være...

Skjult ID med pseudonym lilje83 ma. 27 okt. 22:47

Å bli tatt for gitt

Skjult ID med pseudonym Lilleulv ma. 27 okt. 22:47

At jeg ikke finner balansen mellom å ha styrken i meg selv... og samtidig våge å være hengiven, tillitsfull og sårbar.

(mann 52 år fra Oslo) ma. 27 okt. 23:02 Privat melding

Prøver og ikke tenke så mye på de negative utfallene, heller være i nuet og gjøre det vakkert, gi det beste av meg og håpe på det beste av andre.

Skjult ID med pseudonym Amourine ma. 27 okt. 23:03

Jeg kjenner ikke frykt for å være redd for noe i et forhold, egentlig.
Det jeg er redd for...er å ikke beholde evnen til å leve hver ENESTE dag...IDAG. Å glemme nuet...er det jeg er redd for. At ting blir rutine, og at dagene skal gå i en "innarbeidet tralt"...som etter hvert blir hverdagsspøkelset.

Skjult ID med pseudonym Zitelle ma. 27 okt. 23:18

Er redd for mye, jeg :-)

(mann 52 år fra Oslo) ma. 27 okt. 23:20 Privat melding

Men hvorfor være redd for det ukjente Zitabeibi??? Bygger man da ikke en liten mur foran seg og er redd for og gi av hele seg?

Skjult ID med pseudonym Perle62 ma. 27 okt. 23:22

For å sitte igjen med blåmerker på hjertet.

Skjult ID med pseudonym Zitelle ma. 27 okt. 23:22

Jeg er ikke redd for det ukjente, sai. Jeg er redd for mye, men ikke det ukjente.

Men du har helt rett: Om man er redd for det ukjente bygger man en mur rundt seg. Oppfatter du meg sånn, forresten? ;-)

Skjult ID med pseudonym Amourine ma. 27 okt. 23:26

Bare må utdype litt. Jeg ser totalt uredd ut, og det er det jeg _ønsker_ å være. Det betyr ikke at jeg _er_ totalt uredd.
Men jeg tror...den dagen det føles riktig for meg å gå inn i et forhold...vil jeg være så trygg på den jeg velger å være sammen med...at jeg ikke frykter å være redd. Det kan jeg ikke, kjenner jeg...jeg må bare våge - og satse. Leve uten frykt...
:-)

(mann 52 år fra Oslo) ma. 27 okt. 23:28 Privat melding

@ Zitelle
Nope, det gjør jeg absolutt ikke og synes det var litt rart at det kom fra deg :-)

Skjult ID med pseudonym Zitelle ma. 27 okt. 23:31

Det går fint an å være både sterk og sårbar samtidig. Kanskje nettopp fordi man er sterk, våger man å være sårbar?
Alle som kjenner meg litt vet at jeg er sammensatt på mange måter og et interessant puslespill å legge. 10 000 lovers in one ;-)

Skjult ID med pseudonym Lilleulv ma. 27 okt. 23:33

Amourine..
Leve uten frykt... Det er en vakker tanke. Men om jeg må vente til jeg med hånden på hjertet kan si at jeg går inn i et forhold uten en viss frykt, er jeg redd det ikke blir noe av.

For meg blir det litt som om en skuespiller skal vente med å gå på scenen til hun ikke lenger er nervøs. Den dagen kommer kanskje ikke, og hvis den kommer, er det tvilsomt at hun vil ha med hele seg i det hun gjør...

For meg holder det om gleden og forventningene langt på vei overskygger frykten... :-)

Skjult ID med pseudonym Johanna ma. 27 okt. 23:42

@zitelle

TAKK! Har lenge trodd at mine 10 000 ble for komplisert. Men nå ble jeg håpefull, kanskje det finnes en der ute som liker å pusle lenge nok. Foreløpig så venter jeg på at det skal bli litt "run" på profilen min. Har bilde foreløpig......

johanna, lever ventende i puslekaos...

Skjult ID med pseudonym sai ma. 27 okt. 23:43

Er det kanskje fordi man tenker for mye rundt, evaluerer for mye og nesten venter på noe negativt?
Drar med seg negativiteten som har vært i et tidligere forhold istedet for og starte med blanke ark og fargestifter til?

Skjult ID med pseudonym sai ma. 27 okt. 23:46

Puslespill ja, det er der vi har problemet :-)
Dere jenter gjemmer jo alltid bort noen brikker som vi ikke finner, men som dere vil at vi skal finne!!!! :-) Blir aldri klok jeg.

Skjult ID med pseudonym Zitelle ma. 27 okt. 23:48

Jeg vet ikke helt, sai.Men jeg tror at kroppen lærer mønstre. Erfarer man gode mønstre, husker kroppen disse og slapper av. Erfarer man mønstre som er tunge, vanskelige, negative el., vil kroppen også huske disse og være i "beredskap" overfor nye påkjenninger. På denne måten kan man si at man nesten kan vente bevisst eller ubevisst på noe negativt, muligens?

Samtidig har jeg en enorm tillit til mennesket! Kroppen er uhyre smart. Noen ganger "verner" den oss også så vi ikke skal påføres mer enn vi tåler. Slik overlever vi og slik vokser vi oss klokere. I tilegg er vi er skapt så fantastisk at vi selv kan endre mønstre! :-)

Nå tenker jeg høyt. Kanskje jeg tar feil? Hva tror du?

Skjult ID med pseudonym Johanna ma. 27 okt. 23:49

@sai

det der kaller jeg ansvarsfraskrivelse.....:)

Skjult ID med pseudonym Amourine ma. 27 okt. 23:50

Lilleulv
Jeg er helt enig i det Zitelle sier om å være sterk og sårbar. Handler det egentlig om å være redd...? Å våge å være sårbar, viser jo mot. :-)

Men jeg tror frykt...er en engstelse som kan skygge for...mange gode ting. Jeg ønsker å starte med blanke ark, som et barn som ikke har opplevd noe vondt i livet.
Det de fleste frykter...og er redd for...er jo ting de tidligere har opplevd - i et forhold. Og dette er også det de vil unngå, dermed redsel for å komme i samme situasjon.

Men...er ikke dette å dra med seg tidligere historikk inn i noe nytt, da? Og blir man ikke farget av det, om man ser etter tegn på det som skremmer? Det man frykter?

Jeg kommer til å ha skrekkblandet fryd...stor entusiasme...blandet med tusen tanker rundt å gå inn i et forhold. Jeg sier ikke jeg er garantert å gå inn i et "perfekt forhold" som vil vare livet ut. For dette er ingenting jeg VET noe om...
Jeg sier bare noe om å ikke frykte å være redd...for det jeg ikke vet.

Mulig jeg ER litt naiv, da. Mulig jeg er så naiv at jeg tror jeg kommer til å kjenne det i hele kroppen når jeg treffer han som gir meg vissheten om at han er rett for meg, og jeg er rett for han. Hva skal jeg frykte?

*Amourine - lever i nuet*

Skjult ID med pseudonym Organ ma. 27 okt. 23:51

Z: TnT er digg :-)

Skjult ID med pseudonym Johanna ma. 27 okt. 23:53

Bravo Amourine! Det er jo så enkelt, og samtidig så vanskelig....

Skjult ID med pseudonym Zitelle ma. 27 okt. 23:54

*psst Organ....hva er TnT?*

Skjult ID med pseudonym sai ma. 27 okt. 23:55

@ Johanna
Jeg sa at jeg aldri blir klok, ikke at jeg har gitt opp med og forsøke og skjønne!!!!! :-)

Skjult ID med pseudonym sai ma. 27 okt. 23:58

@Zitelle
Jeg er helt enig med deg. Det er vel kanskje litt for lett og følge sitt mønster enn og prøve og forandre det. Det kan jo for mange være ganske så skremmende.
Irriterer meg hvor rett du har alltid :-)

Skjult ID med pseudonym Zitelle ti. 28 okt. 00:03

Annåying, sai? ;-)

Men da utfordrer jeg deg videre og ser om du fremdeles gir meg rett:
Det er lett å følge mønstrene sine fordi da blir verden litt mer forutsigbar. Og forutsigbarhet gir trygghet uansett. Også om man er vant til triste ting, gir forutsigbarheten trygghet. Skal man endre dette, må man aktivt jobbe med dette. Det er ikke alltid like lett.

Grunnen til at det ikke er lett er ganske enkel: Det krever mot fordi man står i fare for å såres på veien. Men det som er det rare er at om man ikke våger, forblir man i det gamle mønsteret - og kanskje såres man da uansett nettopp ved at man blir akkurat der?

Igjen tenker jeg høyt og vil gjerne ha din mening.

Skjult ID med pseudonym Lilleulv ti. 28 okt. 00:14

Ingen tvil, Amo:
A leve uten frykt er en vakker og besnærende tanke. Om du tror du kan oppleve det i det du GÅR INN i et forhold, er ingen ting bedre enn det, og jeg ville unnet deg det av hele mitt hjerte... Jeg håper også å komme dit etterhvert. Ingen kjenner morgendagen, men jeg tror ikke jeg vil være der før etter litt tid i forholdet. Litt som skuespillerinnen som er nervøs mens salen fyller seg opp, men som senker skuldrene, eier scenen, gir alt og bare nyter det å være på scenen etter å ha oppnådd den første latteren på rett sted... :-) Da kan vi snakke fryktløs.

Skjult ID med pseudonym Zitelle ti. 28 okt. 00:23

Å våge å leve "naken" og utilslørt krever i mine øyne uendelig mye mer enn å være en skuespiller uten applaus i salen synes jeg.

Skjult ID med pseudonym sai ti. 28 okt. 00:31

Yes, so dar'n annoying, zita :-)
Alle har vi forskjellige mønstre. Og ikke alle mønstre er forutsigbare. Noen er like hele veien og andre kan bryte i de rareste kreasjoner :-) Kanskje man skal finne frem fargepalletten og prøve nye farger som macher de eksisterende?..........hmm, ble mye farger og mønstre dette (men det er jo jobben min da):-)
Jeg ser hva du mener og er vel ganske så enig. Man må jo utsette seg for og bli såret hvis man vil videre i livet, hvis ikke blir man på stedet hvil til evig tid.

Skjult ID med pseudonym Zitelle ti. 28 okt. 00:39

sai
Jeg forstår helt hva du mener, og du har rett slik jeg ser det.
Men for mange av oss er det muligens sånn at hodet og hjerte ikke alltid spiller på samme lag når det gjelder ting som dette?

Graden av indre harmoni er varierende fra menneske til menneske, derav også forståelsen av hva man trenger og ikke trenger.
Og om man har mønstre som bryter ut i de rareste kreasjoner, er vel cluet å akseptere selv og finne en partner som også gjør det?

Eller?
Fint at du vil spille ball med oss forumianere igjen, sai :-)

Skjult ID med pseudonym Amourine ti. 28 okt. 00:43

Dette ER en interessant debatt.
Jeg ser mange er redd for å bli lurt av noen som utgir seg for å være noen annen...for å bli såret...og for en sjalu partner...eller å aldri finne den rette. Å bli tatt for gitt, eller å være ensom i tosomhet...

Selvfølgelig blir man såret f.eks om man blir forlatt. Det er jo HELE poenget! Det er jo akkurat den "kalkulerte risken" man tar. Vet man ikke DET, har man jo ikke skjønt noen ting. Eller er jeg fullstendig på bærtur?

Jeg vil jo ikke bli forlatt...jeg ønsker ikke å bli såret...jeg ønsker ikke å bli lurt av en som utgir seg for å være en annen. Men jeg går jo ikke rundt og FRYKTER dette. Sette på "ei kjent plate", for da vet jeg hva som kommer etterpå? NEI!
Da kan jeg likegodt bestemme meg for å forbli alene, da er jeg sikret...? Nei, ikke engang DA!
Risikoen er der for å miste...når man velger å bli glad i noen. Slik er det, simple as that!

Det finnes ingen garantier...det er det flotte...og det utrolig skremmende.
Jeg velger...NÅ...som betyr - det FLOTTE! Og mulig naivt fryktløst...:-)

*Amo - tror fryktløst er nakent og ekte*

Skjult ID med pseudonym sai ti. 28 okt. 00:49

zitelle
Hjertet og hodet skal vel ikke alltid spille på lag. Det er vel det som er problemet hos mange. At hodet tar over så alt for fort og forteller hjertet hva som er riktig eller galt. Kanskje man skal begynne og stole og høre litt mer på hva hjertet har og fortelle før hodet prøver seg :-) Tror det er viktig og la hodet bli hjemme noen ganger og kun stole på hva hjertet har og si.
Da aksepterer man også mange kreasjoner......................................eller?

Skjult ID med pseudonym Zitelle ti. 28 okt. 00:51

AMEN!
Sai? Det der er noe av det smarteste jeg har lest på lenge. Totalt to the point. Way to go, pal! :-)

Skjult ID med pseudonym Tino78 ti. 28 okt. 00:55

Man skal stole på følelsene og gjøre som magefølelsen sier... Så kan man heller bruke hjernen og tenke over det, etter man har gjort det ;)

Skjult ID med pseudonym sai ti. 28 okt. 00:56

Amen til deg zitell. You bring out the best in me :-) hehe.
Nattinatt :-)

Skjult ID med pseudonym Zitelle ti. 28 okt. 00:58

Natta Sai.....husk at stjernene skinner for deg.

Skjult ID med pseudonym sai ti. 28 okt. 01:08

Tino, now i think that you think with your little tino, Tino :-)

Zitelle. De sterkest skinnende stjernene er de som skinner på deg :-)

Skjult ID med pseudonym Johanna ti. 28 okt. 10:22

@sai, du har så rett!:) Både vedr ansvar og hode/hjerte.

Så hvis man oppsummerer denne tråden, blir da moralen at man naken og fryktløs legger sine 10 000 brikker på bordet? Uansett er det oppløftende å komme til forumet og se andre ha samme tanker og funderinger som en selv. Det koker mye ned til at man må våge å være sårbar for å finne sin styrke. Og er ikke det å være på sukker og forumet et sterkt signal om at man tør det? Etter noen uker som sukkerbruker er det intrykket mitt. Her velger man jo "å vise seg frem" på godt og vondt...:)

*Johanna, litt sleivete til tider*

Skjult ID med pseudonym SagMoon ti. 28 okt. 10:48

Om jeg kommer så langt som til et forhold, så er jeg ikke redd lenger.

Det er på veien inn i et forhold min torn sitter.
Jeg blir sjelden forelsket, så lenge trodde jeg at det er fordi jeg er for kresen, og at glad i burde være nok. Men nå begynner jeg å helle mot at jeg faktisk ikke MÅ ha en partner, ikke om det ikke synger "JA!" i årene.
Hver gang jeg har vært på vei inn i et forhold siste årene, og følte at "noe" manglet, ble jeg redd. Redd for å ta feil, redd for å miste noe jeg ikke vet hva er, redd for å ofre noe jeg ikke vet hva er. Mennene var fantastiske! Sinnet sa ja. Men hjertet sa nei.
Jeg er redd for å følge hjertet, når det sier nei! Jeg er redd for å elske meg selv nok til å unne meg selv Kjærligheten, føler jeg heller burde ta til takke med de som vil ha meg. For jeg er er jo glad i de...bare ikke på DEN måten. Må lidenskapen være der?
JAAAAAAAAAAAAAAA! Sier hjertet mitt.
Jeg vet at når jeg møter en mann som kropp, sjel og sinn vil ha, så er jeg ikke det spor redd, jeg kan gi alt, satse alt og ta i mot alt, selv om det fører meg rett utfor klippen (been there, done that). Og jeg trenger en sterk mann, som ikke blir redd for intensiteten i min lidenskap, når jeg elsker. Og NÅ er jeg villig til å vente, selv om det innebærer å si nei takk til mange fantastisk flotte og varmhjerta menn. Før våget jeg ikke være så selektiv.

Jeg vet at jeg sjelden blir forelska, men det tok litt tid etter sist store krasj-boom-bang før jeg kunne slappe av og godta det igjen. Jeg forsøkte tvinge meg selv til å bli forelska i menn jeg er glad i eller som var veldig gode partneremner, og når det ikke gikk, ble jeg redd og analyserte meg selv i stykker, i stedet for å bare akseptere at følelsene ikke var der, og innse at det er ikke er noens skyld.

Dette med å stå naken emsjonelt foran et annet menneske er fryktelig avslørende når en ikke elsker... Jeg er en av de som har ståret i stor skala inntil noen år siden, ikke fordi jeg ville det, men fordi jeg ikke våget være ærlig mot meg selv og dermed var uærlig mot oss begge. Det var en tankevekker synes jeg.

Skjult ID med pseudonym Fortvilet. ti. 28 okt. 12:40

Sagmoon.. jeg kan bare SÅÅ skrive under på det du har skrevet. Som om jeg skulle ha skrevet det selv. Jeg har også opplevd dette flere ganger, og er nå i ferd med å gjøre det samme igjen. Jeg blir ikke forelsket selv om gutten har utrolig mange bra kvaliteter som jeg liker. Jeg vet han blir såret, men når hjertet ikke sier ja, da er det vanskelig å gå videre.
Hvorfor skal dette være SÅ forferdelig vanskelig.
Kjenner at inni meg griner jeg.. Hvorfor kan ikke bare " han " som jeg venter på komme seilende helt av seg selv.
Dette ble litt personlig, men nok en gang vil jeg takke for et nydelig innlegg som jeg definitivt skriver under på..

Skjult ID med pseudonym Lilleulv ti. 28 okt. 14:30

Ja dette er virkelig en interessant debatt.. (Et flott inlegg, Sagmoon!)

Til alle dere som mener at det er fullstendig meningsløst å gå inn i et forhold hvor man ikke er oppover ørenene forelsket... Mener dere at det er riktig å gå UT av forholdet dersom denne følelsen opphører? Forskning viser at en skikkelig forelskelse i snitt varer i ett år. http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=110142

Hva gjør man da? Er det slik at det da er akseptabelt å bli værende i forholdet livet ut, selv om sommerfuglene og følelsen av fryktløshet er borte? (Bare de var der på det tidspunktet forholdet startet?) Eller er ikke forhold ment å vare lenger enn ett års tid? :-)

Hvem drømmer vel ikke om å få bygge videre på den berusende forelskelen... Men er det ikke ofte slik at den kommer lettere i de tilfeller der kjærlighetens kår er vanskelige eller umulige, eller der hvor man vet at man er så forskjellige at konflikter på sikt må dukke opp? Blir vi ikke ofte mest forelsket i de vi fascineres av, men som vi innerst inne vet at vi ikke "burde" falle for?

Skjult ID ti. 28 okt. 20:28

Etter noen år uten kjæreste har jeg blitt mer skeptisk for å innvolvere andre inn i livet mitt. Ikke fordi mitt liv er så innmari spesielt, men jeg har fått mine vaner rundt ditt og datt.... Jeg vet at når jeg treffer den rette vil dette sikkert gå plettfritt, men synes det er litt skummelt og skulle ha en som skal være der hele tiden.
En annen ting er barna, forrige kjæreste ble de veldig glad i og jeg vil ikke skuffe dem en gang til....

Uff, høres kanskje negativ ut? Neida, skal tenke positivt og se lyst på livet :-)

Lykke til dere andre også :-D

Skjult ID med pseudonym sæp ti. 28 okt. 22:08

SagMoon
Takk for at du satte ord på det for meg også!
Er mer redd for å såre enn å bli såret...

Jeg skal vente. MÅ være tro mot meg selv.
Og har troen på at det vidunderlige venter på meg...

På oss!

Skjult ID med pseudonym SagMoon ti. 28 okt. 22:23

Takk :-)

Mht det med forelskelse, så går helt riktig forelskelsen over, men lidenskapen slukner ikke og kjærligheten dør ikke ut. Ikke med den rette mannen. Jeg vet det fordi jeg har erfart det. Selvfølgelig gikk følelsene i bølgedaler, det samme med forholdet (varte i nesten åtte år), men følelsene forsvant ikke før etter bruddet.
Det var vondt, men jeg er glad for å ha erfart det, så jeg vet at jeg kan elske.
Og jeg har ikke gitt håpet om å oppleve det igjen. Men jeg kan ikke nøye meg med mindre, det er ikke rett mot noen.