Alle innlegg Sukkerforum

Tilgivelse

Vis siste innlegg
Skjult ID med pseudonym 1234 sø. 29 nov. 23:24

Praktiserer du tilgivelse?
Er det noe du ikke hadde/ville klart å tilgi?

Blir tilgivelse lettere med bruk av tid? Hvis ja; hvorfor?

Hva er det verste som har skjedd som du (eller andre du vet om) har tilgitt?

Skjult ID med pseudonym Hovmester sø. 29 nov. 23:27

Jeg kan tilgi om jeg forstår.

(kvinne 46 år fra Hedmark) sø. 29 nov. 23:41 Privat melding

Jeg tilgir - også for min egen del. Det er tungt å bære nag.

(mann 44 år fra Oslo) ma. 30 nov. 00:06 Privat melding

Hvorvidt jeg tilgir eller ikke avhenger av definisjonen på ordet.
Å tilgi noen som virkelig ikke ber om tilgivelse klarer jeg normalt ikke. Jeg tror på målet å elske sine fiender men dit har jeg ikke kommet ennå.

Men å tilgi noen som ber om tilgivelse og kjemper med seg selv for det gale som ble gjort er helt annerledes.

Ved at jeg ser på begrepet 'tid' som en illusjon trur jeg ikke egentlig at 'tiden leger alle sår'. Jeg trur vi alle må gjennom / stå til ansvar for / får rettferdig igjen for det vi gjør.

Siste spørsmål vinkler jeg til Jesus. Jesus er som et mål, et kjærlighetsredskap, selv om jeg ikke tror på alt som står i Bibelen.

Skjult ID med pseudonym Hovmester ma. 30 nov. 00:09

Jeg kan tilgi uten at det bes om tilgivelse, dersom jeg kan forstå.

Skjult ID med pseudonym minerva ma. 30 nov. 01:03

Det er uansett lettere å be om tilgivelse enn tillatelse.

Skjult ID med pseudonym grace ma. 30 nov. 08:46

Jeg tror jeg tillgir det meste, men jeg vet at noen ganger kan jeg synes det er vanskelig. Særlig hvis det er sånn som @Hovmesteren påpeker - noe jeg ikke forstår.
Jeg har en person i mitt liv jeg ikke har tilgitt. Jeg har akkseptert det hun har gjort, men ikke tilgitt. Så raus klarer ikke jeg å være, selvom jeg kan late som det for meg selv og alle andre.

Skjult ID med pseudonym lillemor ma. 30 nov. 09:07

Kan tilgi, men glemmer aldri

(kvinne 41 år fra Aust-Agder) ma. 30 nov. 09:27 Privat melding

Vanskelig spørsmål syns jeg ....
Mye som henger i luften her .....
Jeg kan godta at ting ble sagt/gjort, men det er ikke sikkert at jeg vil ha den/de i livet mitt av den grunn!
For eksempel utroskap, kan forstå at det kan skje, men vil ikke ha den personen som da hadde vært utro mot meg i livet mitt !

Skjult ID med pseudonym colargol ma. 30 nov. 09:28

Jeg har lært i løpet av de siste årene at jeg kan tilgi mye mer enn jeg trodde.
Men, jeg klarer ikke glemme alt. Og det er vel det som er vesentlig om man skal klare å gå videre med den personen som har såret deg.
I hvert fall hvis vi her snakker om et kjæresteforhold.
Og som @hovmester sier. Det er lettere å tilgi dersom man kan forstå hvorfor personen har gjort den h*n har gjort.

Skjult ID med pseudonym colargol ma. 30 nov. 09:29

I tillegg avhenger veldig mye av hvordan den personen man skal tilgi håndterer det som har skjedd.
Handling sier mer enn ord for min del.

(mann 45 år fra Oslo) ma. 30 nov. 09:47 Privat melding

Jeg er definitivt flinkere til å bære nag enn til å tilgi, men det meste avhenger selvfølgelig av hva som har blitt gjort, og om vedkommende fortsetter å gjøre det. For meg handler det dessuten vel så ofte om folks generelle væremåte og personlighet som helt konkrete ting de har gjort.

Skjult ID med pseudonym Mann38 ma. 30 nov. 10:20

Tilgivelse går greit på det aller meste, selv om jeg trenger litt tid på noe.

Men utroskap er flyttemelding i min bok. Kan tilgi etter at utflytting har skjedd. Tilgi, men aldri glemme tillitsbrudd.

(mann 49 år fra Oslo) ma. 30 nov. 10:23 Privat melding

I realiteten har alle sine personlige grenser: Og man er tålmodig og tilgivende til dengrensen er overtrådt. FOrmeg blir det opp til den som har krysset tålmodighets og tilgivelsesgrensen å ta opp igjen og forsøke rette opp. Det er grenser fro hva man tilbyr seg å tilgi, om den andre ikke faktisk viser dyp anger.
Tllitsbrudd blir ikke tilgitt til personer som ikke har evnen til å se sine egne feil.

Skjult ID med pseudonym Mjau ma. 30 nov. 10:44

Når jeg tilgir så gir jeg slipp på alt av negative føleser; sinne, bitterhet, hat. Å si at jeg tilgir, men ikke glemmer, er ikke tilgivelse i sin helhet for meg. Tilgivelse er en kognitiv prosess, som innebærer mye følelser og et "oppgjør", først og fremst med meg selv.
I mitt forrige forhold opplevde jeg ting som jeg ikke har tilgitt, men jeg har forsont meg med det. Jeg vet ikke om jeg noensinne vil klare å tilgi det, slik tilgivelse er for meg. Jeg har akseptert at det har skjedd, og jeg klarer å leve med det. Selv om tankene på det kan bringe frem negative følelser, så verken dominerer eller styrer det livet mitt. Jeg tenker sjelden på det. Slik tror jeg mange har det. Vi har ikke nødvendigvis tilgitt, men forsont oss med det som har skjedd.

Skjult ID med pseudonym 1234 ma. 30 nov. 11:29

Jeg tenker helt motsatt av lillemor i denne sammenhengen:

Å tilgi, for meg, er å akseptere. Jeg tilgir aldri noe som er gjort i destruktiv hensikt mot meg eller noen jeg bryr meg om eller klare avtalebrudd som f.eks. utroskap; altså ikke handlingen i seg selv.
Det er veldig viktig for meg å tenke slik fordi jeg tror jeg mister troverdighet og integritet ved å akseptere handlinger jeg er motstander av.

Det nærmeste jeg kommer tilgivelse er selektiv hukommelse; jeg kan - i spesielle tilfeller - velge å overse noe for å f.eks. bevare et samhold. Det har aldri skjedd at jeg har glemt utroskap.

Det verste jeg har oversett, er forholdene rundt en skilsmisse i nær familie.

(mann 53 år fra Oslo) ma. 30 nov. 12:12 Privat melding

Tilgivelsen kunst – det er en hasard en!

Jeg tror det er lettere å være teoretiker enn praktikker, fordi evnen til å tilgi bli sett på som et positivt trekk.

For meg handler det veldig mye om hva jeg skal tilgi. For eksempel bevisste illojale handlinger sånn som utroskap, den sitter litt langt inne for meg. Derfor den gjør det, er også fordi jeg mister respekten og tillitten ovenfor den andre.

Jeg har opplevd en gang at min kjæreste var utro, og ble jeg ikke sint en gang, jeg merket i stedet at jeg ble ganske trygg på meg selv og jeg visste hva jeg skulle gjøre, det var å si ”ha det på bade” dette finner jeg meg ikke i.

Hun viste anger og ga skylden på at hun var full og at det ikke var meningen, og hun angret veldig mye. Jeg derimot var likegyldig til hennes forsvar men aksepterte det hun sa, men jeg kunne ikke leve med det, da ville jeg svikte mine egne verdier.

Naturligvis så synes jeg også litt synd på henne, fordi hun gråt og gjorde mye for å få meg tilbake.. Men jeg sa, vær så snill ikke bli patetisk frøken. Du gjorde et valg, og jeg tar mitt valg og jeg synes at vi begge skal stå for våres valg og ta konsekvensene av det. Det er klart at jeg mange ganger gråt mine tårer etter det, men jeg kunne ikke tilgi det.

Mine verdier er sånn at man skal være lojal imot sin kjæreste. Men når det er sakt, så er jeg villig til å svelge mange kameler, men jeg kan ikke noe for det, men utroskap i et forhold som ellers fungerer bra, kan jeg ikke tilgi, beklager.

Skjult ID med pseudonym lillemor ma. 30 nov. 12:13

Å tilgi er vel det samme som å akseptere det som har hendt, og gå videre tenker jeg. Det blir litt som å knuse en vase. Du kan lime den sammen igjen, men den blir aldri den samme... Men skjønner tankegangen din @1234

(kvinne 46 år fra Hedmark) ma. 30 nov. 12:15 Privat melding

Å tilgi for meg betyr ikke å akseptere. Det betyr å leve videre med det som har skjedd, og gå videre. Jeg har tilgitt forferdelige ting. De kan ikke forandres eller tas tilbake. Men jeg kan velge bort hat og bitterhet som bare ville ødelagt meg. Så tilgivelse gjør ikke at jeg mister integritet. Om noe tror jeg det gir meg mer.

Skjult ID med pseudonym 1234 ma. 30 nov. 12:22

Jeg skjønner også din, lillemor!
(Tåpelig av meg å kommentere akkurat ditt bidrag, for jeg mente på ingen som helst måte å tilegne det en verdi (som i "rett" eller "galt")! Her er ingenting "korrekt" og ingenting heller "feil". Grunnen til at jeg nevnte ditt bidrag var at du sa det kort og konsist - og helt motsatt av det jeg har brukt en respektabel levealder på å finne ut; det var bare interessant.)

Det jeg pleier å si om temaet er som følger:
Jeg gjør som det uendelig kloke bandet Coldplay; "Forget, but not forgive."

Skjult ID med pseudonym Mann38 ma. 30 nov. 12:27

«People, huh. People listen to Coldplay and vote for the nazis. You can't trust people.»

SuperHans i Peep Show :)

(mann 39 år fra Akershus) ma. 30 nov. 12:32 Privat melding

Det er forskjell på å tilgi og å glemme.
Jeg kan trolig tilgi nesten alt, det tar bare lit lenger tid med det som er vondt.

Tilgivelse er ikke det samme som å glemme det, men det er å ikke lenger hate for det, eller være sint for det. Man må kunne gå videre, å bære nag til noe som har skjedd gavner deg lite i ditt liv og ødelegger mye for folk.

Vi må huske på at livet er dagene som går forbi, nyt det beste i hver eneste dag da får du et rikt liv.

Skjult ID med pseudonym 1234 ma. 30 nov. 12:37

Kan det ikke være sunt å bære nag?
Er ikke det en slags forsvarsmekanisme som prøver å hindre at man går i samme fella to ganger?

Hvis en tilgir noe, og man mener at man vokser på det, er det en vekst som folk er tilfreds med? Har man ikke tilegnet seg egenskaper man egentlig ikke liker?

Skjult ID med pseudonym grace ma. 30 nov. 13:47

@1234, da jeg nevte å akseptere, mente jeg ikke å godta eller godkjenne den andres handling. Bare rett og slett akseptere at det har skjedd.
Jeg aksepterer for meg selv at dette er ting jeg ikke kan gjøre noe med - og da er det bortkastet energi.
Jeg måtte dra denne for min datter en dag. Hun er sammenligner seg nemlig med Askepott, dvs, hun er ikke spesielt glad i stemoren sin, og stemoren er nok ikke spes glad i henne. Hun vil ikke tilgi sin pappa for det valget han har gjort i fbm. valg av ny partner, og føler seg valgt bort og tilsidesatt. Vi har jobbet en del med at hun bare må akseptere det, for HUN får jo ikke gjort noe med det. Hun trenger ikke like det, "godkjenne"det, eller tilgi ham, men akseptere at sånn er situasjonen.

Det er veldig deilig foresten, å bare nag. Eller det vil egentlig si, enda deiligere når naget går over i likegyldighet - og jeg klarer å anse noen personer som luft! Deilig!!

(mann 53 år fra Oslo) ma. 30 nov. 14:12 Privat melding

@Grace
Nemlig… man må ikke tilgi. Hvorfor må man det når den andre parten er fullstendig likegyldig?

Jeg forstår din datter, og jeg forstår deg. Det å slippe taket i noe man ikke kan gjøre noe med, er det sunneste som er. Det som er problemet som mange ikke tenker på, er at for eksempel et barn som opplever å bli valgt vekk, setter større spor enn det man tror.

Dette er et stort tema. Men alle disse floskler om å tilgi, aldri glem, du får det så mye bedre ved å tilgi Absolut alt… man skal lissom bare tyne seg selv med noe man ikke kan overkomme, noe som er umenneskelig. Det er fint å kjenne på skuffelsen, det er fint å si ”dra til helvete”, det er fint å kunne stå for noe også… ikke bare være politisk korrekt, om du forstår hva jeg mener..

(mann 36 år fra Buskerud) ma. 30 nov. 14:45 Privat melding

Det er lett å tilgi dersom man har blitt utsatt for små synder, derimot de store og de virkelig krenkelige - de må man først bli utfordret på, først da vet man

Det kan være lettere å bli krenket da man er ung og sårbar, men blir man krenket på den virkelige måten som voksen, og f.eks tilværelsen og innholdet i den blir truet. Ja, da kan helvete fort bryte løs `come hell or highwater`

Det er mye som er utilgivelig for meg, men dersom en evnt. gjerningsperson blir stimulert av min krenkethet, så ville jeg kanskje omfavnet med kjærlighet .. ikke sånn vissvass av klemmer som praktiseres her inne, men spise opp den andre innenfra med min form for tilgivelse - der er også en hevn, så hvorfor skal jeg tilgi, og hvem og hva - det blir spørsmålet

Etikk og moral kan man ikke svare på før man sitter i det, og prate har alltid vært enkelt, men det er handlinger som ofte betyr så mye mer

Skjult ID med pseudonym Powpowgutt ma. 30 nov. 15:38

Det er jo ingen automatikk her.
Du kan tilgi, men fortsatt bære nag over hva som har skjedd.
Du kan også la være å tilgi uten at du nødvendigvis bærer nag over hva som har skjedd.

La meg ta et eksempel. Jeg vil aldri tilgi utroskap, men jeg vil heller ikke bære nag over det.
Jeg vil bare avslutte forholdet og med det være ferdig med saken.
Det er ikke alltid sånn at en må tilgi noen for å komme seg videre.

Skjult ID med pseudonym Tinka ma. 30 nov. 16:12

Enig med Mia44.

Jeg liker å se på meg selv som en tilgivende person og en som ikke er så lett krenkbar. Håper det stemmer:-)

I to sammenhenger har jeg blitt utsatt for hhv ganske alvorlig bedrageri og utroskap.

Bedrageriet gjaldt en (for meg) ganske stor pengesum. De som lurte meg (gode bekjente i jobbrelasjon, ikke nære venner) hadde motiver (veldig dårlig økonomi og alvorlig sykdom) som gjorde tilgivelse "lett". Jeg klarte å akseptere, til og med forstå og gå videre uten å være sint/skuffet, føle meg lurt osv, og jeg formidlet til ”bedrageren” at jeg forstod og tilga og ikke dro det med meg videre i livet (vi beholdt bekjentskapet på fint vis i årevis etterpå inntil de flyttet utenlands)

Samme år som Mandela ble løslatt fra fengsel opplevde jeg utroskap i et forhold. Det gjorde inntrykk på meg da Mandela i et tv-intervju sa ”hvis jeg ikke kan tilgi vil jeg fortsatt være i fengsel. Tilgivelsen setter meg fri” (fritt gjengitt, husker ikke ordrett). Jeg tenkte, kan han tilgi, så kan jeg.

I mitt eget hode tilga jeg utroskap i forholdet, men gjorde jeg egentlig det? Jeg forlot nemlig forholdet på grunn av utroskapen, over natten faktisk, men jeg sa klart til ”Hans” at jeg ”forstod, aksepterte og at jeg ikke ville bære nag for det som hadde skjedd men tenke på ham som et like bra menneske uansett”. Vet sannelig ikke jeg, var det å tilgi når jeg likevel forlot ham? Ville full tilgivelse betinge at jeg ble i forholdet? Eller er det mulig å tilgi selv om det får konsekvenser (som at jeg gikk). Jeg ser på utroskap som ugjenopprettelig, eller "flyttemelding", som Mann kaller det, men likevel tilgivelig. Gir det mening? I mitt hode tilga jeg helt og fullt. Men hmm, dette må jeg nok tenke litt på:-)

At mennesker som blir utsatt for grove overgrep og alvorlige hendelser trenger tid på å tilgi, det forstår jeg godt. Jeg tror likevel at jeg får det best med meg selv når jeg helt og fullt kan tilgi uten å se tilbake på det som har skjedd med vonde/negative tanker om det og de det gjelder.

Jeg har sett hvor ille det kan påvirke en hel familie når en (her: kvinne) lever i bitterhet, og nå fortsatt etter ti år, lar bitterhet over at mannen fant en annen og forlot henne gå utover seg selv, alle barna, eksen og hans nye, venner og alle hun har i livet sitt. Tragisk, destruktivt og meningsløst. Tilgivelse er en dyd!

Fikk behov for å finne definisjon på tilgivelse, fant noe
https://snl.no/tilgivelse

Skjult ID med pseudonym Guybrush ma. 30 nov. 16:36

.. og alt til sin tid

Dersom de verste ugjerninger skulle hende, skulle man kunne tilgi de (sett at det har en mening og ikke bare er tomme ord)?

En tilgivelse skulle uansett være et ledd i en fase og oppfølging, ikke bare tomme ord

Dvs hvorfor skulle jeg tilgi akkurat deg, og hvilken effekt har det for deg og for meg - før man tilgir så må man også forstå språket til gjerningspersonen, ellers er det også mot sin hensikt

Man må tilgi for å komme seg videre, sies det .. men hvem har eierrett på disse ordene, og hva betyr de? .. alt etter hvordan man sier det, og hva som blir sagt, cause & effekt, ingen virkning ingen hensikt

Tilgi er bare ord, og kan enten gjøre seg fortjent til på flere måter, eller ved frivillig overgivelse

Dersom noen hadde slaktet familien min som jeg er knyttet til, eller bare slapp en fis under middagsbordet .. stor forskjell

Dersom jeg skulle tilgitt førstnevnte så fordrer det at personen er mottakelig og blir liten da jeg tilgir, hadde dette derimot vært en person uten angrer og uten grunn, så hadde jeg avlidd personen med døden, spesielt dersom jeg ikke selv hadde hatt noe å tape

Det med tilgivelse springer ut av filosofien, som fantes lenge før vår kjente religion og det handler om etikk og moral, har ikke tilgivelse noen virkning, skal jeg da prøve å gi den en virkning ved å få mottakeren til å forstå, da er iallefall spørsmålet - hvorfor skal jeg gidde å bry meg med denne personen jeg i utgangspunktet burde kjenne et hat til .. så, det kommer an på .. en religiøs tilgir etter stereotypene i kraft av sin tro, og den som ikke er troende tilgir kun for seg selv og sitt eget virkelighetsbilde, eller hva ..

(mann 53 år fra Oslo) ma. 30 nov. 16:47 Privat melding

@Tinka
Fint skrevet. Det er nettopp det som er så vanskelig.

Jeg kan tilgi mye, men at en kvinne jeg elsker over alt på jord og som jeg har et nært forhold til, har andre menn uten for meg, er vanskelig for meg. Jeg har riktig nok opplevd det kun en gang, og for meg var det et sjokk og traumatisk.

Jeg har vist vært utro jeg også..

Dama mi jeg hadde vært sammen med i 15 år gikk i fra meg på grund av denne filmen som jeg lenker til rett under. Jeg hadde lagd denne film til mine klasse kammerater på ID Akademiet i Danmark etter at jeg hadde vært på klasse fest sammen med dem. Det er derfor jeg ser så trøtt ut på filmen.

Problemet med disse utdannelser som jeg har tatt, er at det er overvekt av yngre jenter, og oftest kun 2 gutter i klassen, så når jeg i fylla lagde denne film til klassekameratene hvor jeg strippet litt, hvor temaet egentlig var ”Hvordan følles det å være levende” så ble det tolket som utroskap av min kjæreste.

Hun har ikke tilgitt meg for dette ennå, så vi har forskjellige grenser..

Jeg lenker filmen som ikke kan ses på mobil tror jeg, men på PC/Mac.. fordi det er dumdum Boys sang i filmen.

https://youtu.be/rWK0DAaSiw8

Så lite som denne film kan det også være for å ikke bli tilgitt..

(kvinne 46 år fra Hedmark) ma. 30 nov. 16:47 Privat melding

@Tinka, Ordene til Mandela gjør inntrykk.. Det er slik det er. Jeg kunne fort vært et vrak av et menneske, fanget av vonde ting -påført meg av andre. Men det er jeg ikke! Jeg er sterk og fri :)

Skjult ID med pseudonym Tinka ma. 30 nov. 17:05

@Pepper
Nei herregud, du kan vel ikke mene at en kjæreste har tolket den videoen som utroskap? Sorte Sara, da må du se å gjøre noe med utvalgskriteriene dine, ha ha - jeg dæuer, det blir jo helt komisk:-)

@Guybrush
Det aller verste, som du beskriver...hmm, det opplever heldigvis få av oss. Mandela er i kategorien "alvorlig overgrep", han tilga likevel. Men; hva mener du om den noe "mildere" form, som f.eks. utroskap? Legger du samme betraktninger til grunn for det? Tipper du ikke hadde tatt livet av en utro kjæreste. Men med "bli liten når du tilgir", mener du "være ydmyk"? Prøver bare å oversette til mer normale/vanlige hendelser hvor tilgivelse er aktuelt, og (i mitt hode) viktig. Kan ikke vite hvordan jeg selv ville reagere, om det verst tenkelige skulle skje, men ville håpe jeg klarer å tilgi for å komme videre, da også...?!

Skjult ID med pseudonym Guybrush ma. 30 nov. 17:25

Dersom man spør de fleste om hva tilgivelse betyr, så er jeg ganske sikker på at veldig mange forbinder det med: Jeg unnskylder deg, du er tilgitt, glem det nå, nå starter vi på nytt igjen som om det aldri hendte

Mandela hadde en misjon, og et fysisk fengsel å bruke som et ledd i å komme videre og fortsette sin egentlige misjon som var større enn seg selv

Den romerske keiserfilosofen Marcus Aurelius er et slags forbilde - også en mann med en misjon,

`You have power over your mind, not outside events, realise this and you will find strenght`

Utroskap kunne jeg tilgitt (jeg ville i utgangspunktet aldri valgt ei dum dame som ikke hadde forstått hva det betydde)

Sør Afrika, og Norge, vanskelig å sammenlikne, men tilgivelsens makt er upåklagelig. Jeg prøver ikke å være vanskelig, men tilgivelse har også noe veldig naivt over seg, og jeg tror ikke alle mennesker har en unison enighet om at å tilgi er det beste, selv er jeg passifist og verdens triveligste menneske i egne øyne, hehe - men, jeg vet at `bakom synger skogene` - tilgivelse er en test, en prøvelse, tilgivelse eller krig eller sorg og død .. utfallet er vanskelig å spå

Men ja, småting som utro etc kunne jeg tilgitt, selv om det kanskje kunne tatt 20 år .. eller 5

Skjult ID med pseudonym Guybrush ma. 30 nov. 17:29

Dersom vold er det eneste kjente språket, så prøv med kjærlighet - kanskje trollet sprekker

Skjult ID med pseudonym Mann38 ma. 30 nov. 17:33

Word, @Tinka!

(mann 44 år fra Oslo) ma. 30 nov. 17:37 Privat melding

Jeg er rimelig enig med definisjonen innad i
https://snl.no/tilgivelse

Som det både står om der, og som Mia og Tinka snakker om:
Toleranse, rettferdiggjøring og benåding (av handlingene), og å glemme, samt gjenforening har ingenting med tilgivelse å gjøre.

Noe annet: Det er merkelig - synes jeg - at Jesus er tabuet over alt, selv innenfor dette temaet. (Det er ikke vanskelig å sense det.)

Enig med Guybrush i at tilgivelse kan ha noe naivt ved seg. (Iallefall fra en 'moderne' beskuelse av ordet.)

Skjult ID med pseudonym Guybrush ma. 30 nov. 17:43

Betyr tilgivelse det samme her, som andre steder, og Marcus Aurelius (121 Ad - 180 Ad) hadde han bodd i Norge i dag, ville tilgivelsen hatt den samme betydning eller har det vært en forvridning av ordet etter psykologien eller religionen kom inn i bildet .. noe det selvfølgelig har, alt etter sin egen tolkning .. neppe hadde en romersk keiser tilgitt at noen myrdet hans barn

Så hva betyr egentlig dette i vårt samfunn, annet enn at det er noe som skal være sunt for kropp og sjel .. sånn i praksis?

Skjult ID med pseudonym Guybrush ma. 30 nov. 17:50

Hadde en guttevalp skåret strupen over på katten min, så hadde jeg ikke tilgitt ham .. jeg hadde fiket til ham og dratt ham i øret hjem, og hvem vet om det hadde stoppet der

Hadde noen banket opp faren min og myrdet moren min, så hadde jeg ikke tilgitt dette. Jeg hadde kappet vedkommende opp i småbiter

Hadde noe hendt bare med meg, så har jeg all makt selv i mitt eget hode til å vurdere, men dersom noe hender utenfor min verden, og noen er slemme med mine kjære - det kan ikke tilgis, så hellig er jeg beklageligvis ikke .. spesielt ikke i dagens godlynte Norge .. i gamledager fantes iallefall gapestokken og forvisning fra samfunnet, i dag er det hylleserklæringer på nettet

Skjult ID med pseudonym Antonyma ma. 30 nov. 18:59

Tilgivelse for min del henger sammen med om handlingen ble utført med overlegg eller ikke og hva som var intensjonen til vedkommende da handlingen ble gjort/planlagt,
Jo mer handlingen er utført med hensikt å såre/skade jo vanskeligere å tilgi..jo mer "tankeløs" den var jo lettere å tilgi...sånn fungerer det nok generelt for min del (men ingen regel uten unntak).

Anger og vilje til å "rette opp" spiller også inn. Likegyldighet er en faktor som gjør tilgivelsen vanskeligere, men ikke umulig...noen ganger kan man tilgi fordi man innser den andres begrensninger og dermed forstår at den andre ikke evner....å forstå, innse, handle osv..

Å tilgi er ikke det samme som å akseptere i min bok. Man kan tilgi folk men velge å ta seg selv ut av situasjonen (dvs ikke akseptere) f.eks ved utroskap, vold osv... jfr @tinka,..eg mener det ikke er noen motsetning i å tilgi og samtidig gå fra noen.

Det finnes tilgivelse uten aksept og med aksept, og det finnes aksept uten tilgivelse.. og situasjoner uten hverken aksept eller tilgivelse selvsagt. Hvor man havner er avhengig av mer enn selve handlingen det er snakk om...

Skjult ID med pseudonym Antonyma ma. 30 nov. 18:59

Mange referer ofte til utroskap som det verste i et parforhold....eg tror det finnes mange ting man kan gjøre mot et menneske som er verre enn la oss si at man er utro i fylla en gang.. (jfr. første avsnitt i innlegget mitt..)
Jeg tror og mener at mange som er utro på denne måten i øyeblikket ikke er utro for å være stygg mot sin partner, men heller fordi de ikke klarer å stå imot sine egne lyster der og da (alkohol er en impulsdemper)... Altså en ren egoistisk handling uten bevisst ønske om å såre.
Om man er utro flere ganger og/eller "planlegger" det er en annen sak.
Å bevisst behandle sin partner på en ufin/dårlig måte på daglig basis (f.eks sykelig sjalusi, respektløshet, utnyttelse av ulike slag osv, hensynsløshet, ulike former for psykisk terror..) kan i så måte være mye "styggere" enn en enkeltstående utroskapshendelse.
Alle disse kan jo karakteriseres som tillitsbrudd av noe slag, men oftest blir utroskap sett på som det verste...mens de andre ovennevnte forhold kan medføre vel så store skader både på forholdet og personen som utsettes for det.

Jeg tenker at det kanskje burde være lettere å kunne tilgi (om ikke nødvendigvis akseptere) tankeløs utroskap fremfor handlinger/framferd/væremåte der vedkommende bevisst og om og om igjen behandler den andre dårlig.
Poenget mitt er at det er stor forskjell på utroskap også, men at alt av utroskap som oftest havner i en unyansert worst case scenariogryte uansett i slike debatter.

(..for de som nå måtte tro jeg er for utroskap,eller ikke synes det er så nøye.. tro om igjen!!)

Så spørsmålet mitt til forumfolket blir:
er utroskap uansett det ultimate svik i et parforhold?

og: er det et større tabu å tilgi utroskap (uansett art) enn andre tilitsbrudd/ svik?

Skjult ID med pseudonym Antonyma ma. 30 nov. 19:04

...mente at alkohol demper evnen til å motstå impulser, lyster eller fristelser selvsagt... ikke at alkohol demper tisse impulsene!..haha...med mindre man drikker seg mer som døddrukken da... ;P

Skjult ID med pseudonym Antonyma ma. 30 nov. 19:07

disse impulsene...ikke tisseimpulsene! hahahaha!! :o ..ser ut som eg har vært på flaska selv i dag :P

Skjult ID med pseudonym Hovmester ma. 30 nov. 19:27

Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.

Skjult ID med pseudonym Antonyma ma. 30 nov. 19:33

presis @Hovis, en bra lignelse... uten at jeg ser tilgivelse i lys av religiøsitet forøvrig..

vi tilgir jo lettere barn og mentalt tilbakestående...på samme måte er det mulig å tilgi voksne som "ikke vet" hva de gjør..

Skjult ID med pseudonym Tinka ma. 30 nov. 19:34

Autonyma
Fikk meg en god latter av tisseimpulser:-)
Takk for feedback på at det er mulig å tilgi men likevel gå (ta konsekvensen av).

Jeg ser på alle de formene for tillitsbrudd og svik som du nevner som likestilt med utroskap. Jeg har lest/hørt at kvinner tåler seksuelt utroskap, men ikke emosjonelt/mentalt utroskap, og at det er omvendt med menn. Hmmm, det synes jeg høres rart ut. Ikke sikker!

Jeg må si at en kjæreste som bedrar meg, enten det er med en kvinne han har sex med, eller forelsker seg i, eller om han ljuger seriøst på områder som omfattes av tillitsfundamentet i et parforhold, eller utvikler alvorlig sjalusi - ja da er det "game over" uansett. Jeg har opplevd sjalusiens destruktive konsekvenser også, det var umulig å bli. Det er like ille, åkkesom:-)

Guybrush
Nå sitter jeg og pusser glorien iherdig her. Jeg vet da søren, kanskje det virkelig ville gå en sikring for meg, rett og slett gått i svart, om jeg ble utsatt for det aller verst tenkelige, og noen f.eks tok livet av en av mine nærmeste. Jeg håper ikke det, men kan ikke si det bombesikkert. Jeg håper jeg ville klare å bearbeide og tilgi. Håper jeg aldri opplever det. Og banker nå i bordet. Og pusser videre på denne glorien som gjør at jeg kan fortsette å se på meg selv om et rimelig anstendig, tilgivende, raust menneske. Men pokker heller, om jeg sikkert vet. Ville trengt seriøs hjelp for å klare å tilgi slikt. Og tid. Huff nei, det er lettere å tenke på tilgivelse på mindre alvorlige områder. Spoler tilbake... :-)

(mann 53 år fra Oslo) ma. 30 nov. 19:36 Privat melding

@Antonyma
Da må jeg spørre deg, har du selv vært utsatt for utroskap?

Skjult ID med pseudonym Antonyma ma. 30 nov. 19:37

..men det krever ofte stor raushet, innsikt og ikke minst evne til å ha distanse til egne følelser..

Skjult ID med pseudonym Hovmester ma. 30 nov. 19:38

Det er noe som kalles å handle i affekt, og har lite med evne til tilgivelse å gjøre.

Skjult ID med pseudonym Antonyma ma. 30 nov. 19:39

@pepper, hvorfor lurer du på det?

(mann 53 år fra Oslo) ma. 30 nov. 19:40 Privat melding

Jeg vil spørre deg igjen @Antonyma, har du selv vært utsatt for utroskap?

(mann 53 år fra Oslo) ma. 30 nov. 19:41 Privat melding

Ok.. hva vet du om det?

(mann 48 år fra Finnmark) ma. 30 nov. 19:42 Privat melding

Har problemer med å tilgi om jeg føler meg urettferdig behandlet, men - på den annen side - har jeg lett for å akseptere at andre ikke er større enn at de tyr til slik behandling, noe som innebærer at jeg kan plassere ansvar og gå videre uten at det trenger ete meg innenfra.
Og det er bra, for sånt har jeg i grunn ikke tid til :)

(mann 53 år fra Oslo) ma. 30 nov. 19:46 Privat melding

Den dagen du får tid til å tenke på det da @norogopp

Blir det rett vest eller nord og ned eller fortsatt bortkastet tid?

Skjult ID med pseudonym Guybrush ma. 30 nov. 19:51

Så en drapsmann som blir regnet som utilregnelig mottar din tilgivelse?

En pedofil som antaster ditt barn, eller en tilbakestående som leker med genitaliene til ungen din? - lystdreven, fratatt skyld grunnet psykiatrisk diagnose, han vet jo ikke bedre, han ble selv forgrepet seg på .. og han andre visste ikke bedre, følte bare for det

En liten gutt som dytter en annen gutt ned trappa fordi han er sjalu

I møte med systemet, så blir noen benådet, redusert straff, utilregnelighet, du er maktesløs og blir tvunget til å følge rammene, prestene råder deg til å sørge, psykologene til å åpne deg, før prestene og psykologene enes om at det kanskje kunne være bra med en tilgivelse for å komme videre - hvor er autonomien da? Selvbestemmelsen, vet du egentlig om du ønsker å tilgi, eller har du bare hørt mye bra om det?

- - -

Utroskapet i et forholdet mener jeg har skjedd lenge før utroskapet faktisk fant sted. Derimot er noen sorter mennesker mer utro enn andre, og disse kan man lære seg noe om slik at man ikke trenger å føle seg så brukt og verdiløs

Skjult ID med pseudonym Antonyma ma. 30 nov. 19:54

@pepper....skal eg tolke deg dithen at du mener jeg ikke kan ha vært utsatt for utroskap eller at jeg ikke vet nok om det?

Vel, du om det i så fall (og jeg tilgir deg...for at du evt tenker slik.. hehe.. ;D )

Mine personlige erfaringer har ingenting på forum å gjøre med mindre jeg ønsker å dele dem og jeg ber deg om å respektere det uten at du ut av det kan trekke konklusjon i noen retning hvorvidt jeg har eller ikke har opplevd det. Det er saken uvedkommende.

Jeg ville forøvrig aldri spurt noen om det samme på åpent forum @pepper...det vitner om dårlig vurderingsevne tenker jeg.

(mann 53 år fra Oslo) ma. 30 nov. 19:57 Privat melding

@Guybrush
Etter det du skrev nå vil jeg alltid akseptere utroskap. Alle som blir kjæreste med meg kan bare være utro, visst jeg for lov til å gjøre det samme.

Og ut i fra det du skriver, så tror jeg de fleste vil tilgi Anders B. Brevik… og 22. Juli…

Da vil jeg si, velbekomme.. og fuck dere.. jeg tilgir aldri 22. Juli, eller andre former for illojal adferd som er bevisst utført.. så gæren er jeg..

(mann 53 år fra Oslo) ma. 30 nov. 20:02 Privat melding

Antonyma
Jeg stilte deg et spørsmål, og er det en dårlig vurderingsevne så er det greit. Men da vil jeg tillate meg å si, at om du ikke selv har erfaringen illojal adferd som du er involvert i, så kan du ikke vite noe om det, og hvordan du selv vil reagere.

Dessuten er du pseudonym, så du er mye friere enn meg…

Skjult ID med pseudonym coca cola ma. 30 nov. 20:02

Spørs hva personen har sagt gjort.

Barnefaren truer med å ta fra meg sønnen min så jeg aldri mer få han,hver gang vi krangler.
Selv hvor sjarmerende han kan være når vi først er venner så klarer jeg ikke tilgi at han truer å ta fra sønnen sin den viktigste personen i livet hans!

Skjult ID med pseudonym Guybrush ma. 30 nov. 20:21

Beklager om det virker som om jeg kverulerer, jeg gjør ikke det. Tilgivelse er komplisert (virker det som, og man må nesten bare snakke for seg selv om temaet, og råde om det der det virker fornuftig å gjøre det) .. men ikke ubetinget

Det er også noe som heter å være for myk, og da kan det fort være at enkelte begynner å valse over en, for disse enkelte ser ikke tilgivelse som en styrke, men som en svakhet

En annen skjevhet, er når autoritærpersoner forteller at det er bra å tilgi, det er bra det, men for noen enkelte igjen så signaliserer dette at:"det er lett for deg å si, det er du som er den største autoriteten i landet" - presten som lærte andre å tilgi, men selv ikke klarte det, og som pisket seg til blods over skitne tanker

Utroskap er ingenting, men der man iallefall har barn sammen, iallefall småbarn, så er det noen som har brutt noen veldig vesentlige forpliktelser - umodenhet kalles det, og samfunnet vårt avler en lystdreven generasjon som har behov for quick fix

Nei, det er ikke lett det der med tilgivelse, og man vet det først når man står midt oppe i det - skulle det en gang bli realitet, så skal jeg virkelig vurdere det, men det kan godt være i kamp med iboende drifter og tanker om hevn .. den beste måten å hevne seg på over en utro kjæreste, er å bli en ennå bedre utgave av seg selv, bli attraktiv på markedet og uavhengig .. og dette er jo en form for tilgivelse i seg selv - og man behøver vel ikke alltid å legge disse ordene i munnen: Jeg tilgir deg, til hvem sitt behov?

(mann 48 år fra Finnmark) ma. 30 nov. 20:28 Privat melding

@sgt jeg er velsignet med svært dårlig hukommelse, så jeg har sjeldent problemer med å miste slike hendelser av synet :)

Skjult ID med pseudonym Antonyma ma. 30 nov. 20:29

@pepper...er uenig med de premissene der... men la oss nå hypotetisk si at jeg har plenty av erfaring med illojal adferd.... forandrer det hva du tenker om innlegget mitt?

....Forøvrig tenker jeg at folk uten barn også kan ha gode meninger om barneoppdragelse... folk som aldri har blitt torturert kan få mene noe om det,..folk som aldri har blitt voldtatt kan få sette strafferammene for det...osv...osv.
Dette argumentet med at har du aldri opplevd, kan du aldri få ha valide tanker, følelser, holdninger, argumenter osv holder stort sett ikke... og jeg anser det som usaklig å kategorisk godta eller avvise argumenter på bakgrunn av egenerfaring eller ikke.

Egenerfaring kan gjøre at du får mer innsikt i temaet,eller som du skriver innsikt i hvordan man selv reagerer(noe som heller ikke trenger å være en konstant gjennom livet) men det er like fullt din egen subjektive innsikt og ikke den hele og fulle sannhet.. Egenerfaring kan også gjøre blind for andre tanker om et tema...med mindre man evner å også distansere seg fra egne opplevelser og ta inn et større bilde.

(vil til slutt bare minne om at det heller ikke var noen absolutter i mitt innlegg, men en beskrivelse av faktorer som bidrar I RETNING AV tilgivelse eller ei....mange burde ta et "kva las du no" kurs ....just saying.. )

(mann 51 år fra Sogn og Fjordane ) ma. 30 nov. 20:31 Privat melding

Mye drøftet resonert klokskap i tråden, men nyanseringen på om overlegg, eller uaktsomhet (jf. graderingen i jussen - som jo er samfunnets institusjonalisering av tilgivelse/straff) kom ikke før med Antonyma. Du slo meg med endel mer enn en langside med den :)

Jeg har selv vært utsatt for uaktsom utroskap fra X (og utøvd selv). Og utsatt for overlegg fra den som overtok henne, og delte familien jeg var del av i 2 (for å komplettere egen etter dødsfall). Uaktsom tilgis, og vi kunne gått videre, overlagt ville vært langt er verre å håndtere. Er du sikker på overlegget og sikker på at det kan blitt gjentas med overlegg fra din kjære er det lite å hente. Uaktsomhet derimot er ingen av oss immune mot.

Men som Antonyma sier - det krever god avstand til sine følelser. Jeg er vanskelig å krenke, med mindre jeg blir offer for åpenbar egoisme. Nag er tungt å bære med slank kropp i et kort liv. Derfor ikke utøvd her.. :)

Mandela var nevnt. Han tok mot Nobelprisen sammen med representant for overlegget som han så var over og erstattet med statlig erkjennelse, og valgte samboerskap med de som tidligere hadde vært ham utro. Han valgte altså å bli i forholdet og ikke emigrere.

(mann 53 år fra Oslo) ma. 30 nov. 20:37 Privat melding

Guybrush
Det er fine ord du skriver, men det er overflatisk, eller ut i fra ditt eget syn.

Det å tilgi handler om følelser. Føler man seg krenket av en adferd, så skal man ikke ubetinget forsere det.

For å gjøre det kort..

Du har et sinn, og jeg har et sinn og det er ikke det samme sin. Det er ikke alltid jeg forstår meg, og det er ikke alltid jeg forstår deg. Det som det handler om er å få et nyansert bilde av deg, og at man setter skråsikkerhet i parentes og stimulerer undring.

Men om det er sånn at jeg føler at utroskap i et godt fungerende forhold er for mye for meg til å akseptere, så er det en verdi for meg, som ikke skal kneles med floskler. Da skal jeg vite hvorfor det ble sånn. Og handler det om forholdet, så er det ikke sikkert at det bare er meg som har problemet. Visst at kjæresten min synes jeg er usexy og kjedelig, så er det greit.. men si det, ikke gå bak ryggen på noen..

Skjult ID med pseudonym Tinka ma. 30 nov. 20:40

@Guybrush
Hvem spør du? I første setning? @ts?

En historie fra virkeligheten. Jeg tror de ble dømt for "med overlegg"

To av mine barndomsvenner. Den ene var nabo, lekekamerat, bestevenn, klassekamerat. Den andre god venn i gjengen. Disse to søte små gikk det riktig ille med. For å hoppe til slutten, de ble heroinmisbrukere og øksemordere (dopmotivert etter penger). De ble tatt, de satt inne, den ene var på Tyrili, begge havnet utpå igjen. Og de tok til slutt livet av seg selv, begge to. En absurd opplevelse, jeg har fortsatt et kjærlighetsbrev i skuffen fra a, fra lykkelig barndomstid. Graden av tilgivelse i nabolaget fant alle nivåer. Noen tok dem inn i varmen igjen og behandlet dem som medmennesker. Mange tok avstand og kunne aldri tilgi. Ekteparet som ble myrdet hadde slektninger, jeg vet dessverre ikke hvordan de tok det fordi det skjedde i en annen landsdel. Jeg husker hvordan a's foreldre ble utstøtt og behandlet som umennesker, fikk huset tilgriset, trusselbrev osv - fordi de var hans foreldre. Jeg husker ganske mye traumatisk rundt alt som skjedde etter "det forferdelige". De klarte til slutt ikke å tilgi seg selv. Mange syntes det var bra (!!!). Det er ganske røft å være vitne til hvordan et nabolag kan gå til kamp i sinne og frykt. Det er kanskje ikke så rart? Jeg vet ikke. Men det er ganske fælt å oppleve, når du har kjent "de søte små guttene" før de løftet øksen den dagen. Jeg husker ikke hva jeg tenkte rundt tilgivelse der og da. Tror ikke jeg tenkte noe rundt det, bare at jeg syntes det var helt forferdelig alt sammen. I ettertid vet jeg at mange fortsatt ikke har tilgitt det de gjorde. Og de har heller ikke tilgitt foreldrene. Det er da jeg får lyst til å tenke på store mennesker, som Mandela. Å gape over det store kan bli svulstig for "oss små". Men likevel.

Mht utroskap har jeg kun vært utsatt for (og forlatt) "med overlegg". Tror rett og slett jeg bare har tatt en beslutning om å ikke ville være i et forhold hvor utroskap skjer (har skjedd). Med eller uten promille, overlegg, planlegging eller annet. Men; kanskje jeg snur - om jeg utsettes for uaktsomhet selv. Er visst ikke helt stø i mine vurderinger, ha ha.

Nei, jeg tror jeg vil tenke på noe annet og se film i stedet :-)

Skjult ID med pseudonym Antonyma ma. 30 nov. 20:44

takk @xDrive,

fin relatering til juss/domstoler..og overlegg/uaktsomhet.

(mann 53 år fra Oslo) ma. 30 nov. 20:45 Privat melding

Antonyma
Du kan ikke si at det jeg kommer med er usaklig.. Men det er greit, mener du jeg er usaklig, så driter jeg i det. Er det på det nivå vil være på, så trekker jeg meg.

JA, man kan mene noe om overgrep på barn, man kan mene om så mangt som man ikke selv har erfaring med for det handler om moral og verdier.

Jeg gikk et steg litt lenger ned.. og da handlet det om din evne til tilgivelse, om du selv ble utsatt for utroskap ovenfor en du elsket.

Den rømmer du i fra, med noe overfladisk i forhold til det. Du forholder deg til noe som er utenfor deg selv, og mener at du kan vite noe om det.

Spørsmålet er, hvordan vil du selv reagere om du selv var involver, og det kan du ikke svare på..

Skjult ID med pseudonym Guybrush ma. 30 nov. 20:53

Johannes Paul 2, ble skutt, og tilgav skyteren

Mandela tilgav, og hvilken søt (form for) hevn er ikke det å bo videre der krenkelsene skjedde

Dette er personer med misjoner, den vanlige personen utenfor medienes søkelys, og de følgende massene, uten tilhørere, og som ikke vinner noen større anerkjennelse uten den lille fredspipa som kanskje blir røyket på et avsideliggende bakrom utenfor alfarvei og som ikke kommer i historiebøkene - det er ikke alltid like lett for disse å assosiere seg med en Mandela, eller en annen fader` - inspirasjonen ja, men dersom krenkelsen er stor nok så har vi mennesker forskjellig temperament og vår egen vurdering av hva som er rettferdighet

Jeg tror de fleste er klare for å tilgi, at det ligger der naturlig, men det avhenger av faktorer hvem,hva ,hvorfor, folk vil være gode, og ha det gode liv, og det er ofte de som ikke har det som tar det de ikke selv klarer å skape

Juss og det vanlige menneskets moral, har og vil alltid få seg noen prøvelser, det er få som liker å føle seg dominert i henhold til hva som er rett eller galt dersom en selv føler seg urettferdig behandlet

Du kjørte på barnet mitt, og du ringte etter sykebil
Du kjørte på barnet mitt, og du stakk

Skjult ID med pseudonym Guybrush ma. 30 nov. 21:05

Se en film Tinka. Selv skal jeg legge meg å lese `Uncle Silas`

Samme hvem jeg skrev til, samme hva jeg sa, det er bare meninger, og det er bare sukkeforum, og tilgivelse er komplisert og hvordan jeg selv ville reagere, som er forståelsesfull som person og hva jeg kan tilgi, eller ikke .. det vet jeg ikke .. det er som en løk .. de ytterste ringene er mulig å tilgi, mens de nære kjernen er verre

(mann 53 år fra Oslo) ma. 30 nov. 21:09 Privat melding

@Tinka
Er du forfatter, skribent? Er du ofte på fjellet? Elsker du Oslo?

Skjult ID med pseudonym Hovmester ma. 30 nov. 21:17

Vedrørende uaktsomhet og overlegg finnes det en mellomting i forsett.

Dere med TL;DR-innlegg: Bruk avsnitt.

Skjult ID med pseudonym Antonyma ma. 30 nov. 21:17

Jo, eg kan si at du er usaklig når du er det @pepper.

Her kommer flere påpekelser av dine usakligheter så hold deg fast:

Vil ikke svare er noe annet enn kan ikke svare :) stor forskjell på det! Usaklig å påstå at jeg ikke KAN svare på det.
(og når man legger mine premisser til grunn for hva som er saklig eller ikke, skjønner man hvorfor det ikke er aktuelt å svare på spørsmålet ditt ;) )

At du konkluderer at eg forholder meg til noe "utenfor meg" har du ikke dekning for som sagt, så det er (nok ) en usaklig påstand fra din side (altså kun synsing basert på egne antagelser, ikke fakta).

La meg ta enda et eksempel fra mitt dagligliv/arbeidsliv slik at du kanskje forstår hva jeg mente: ....når jeg (i kraft av mitt yrke) spør en lege hvorfor h*n doserer et legemiddel som h*n gjør eller om h*n har tatt i betraktning en potensielt livsfarlig interaksjon mellom legemidler aksepterer jeg ikke..."slapp av, jeg har erfaring" som svar...jeg vil ha et farmakologisk godt begrunnet svar uavhengig av denne legens erfaring.
See my point? Erfaring i seg selv er ikke et godt argument, kun et godt argument er et godt argument :D

Nå tenker jeg ikke diskutere mer med deg om dette Pepper, ser ikke hensikten når du insisterer på å argumentere usaklig.

Du burde heller spørre deg selv hvorfor det er så viktig for deg at mitt innlegg (i ditt hode) ikke kan være skrevet av en med erfaring på området... Følte du deg provosert av innlegget mitt og i tilfelle hvorfor? Du trenger som sagt ikke svare på dette, men spør deg selv...just for the fun of it! ;D

Da pakker jeg sammen i denne tråden, tilgi meg..hehe;D
peace and love everyone! :)

Skjult ID med pseudonym Hovmester ma. 30 nov. 21:21

"Forøvrig tenker jeg at folk uten barn også kan ha gode meninger om barneoppdragelse"

Det er gjerne de uten barn som har flest meninger om barneoppdragelse.

(mann 44 år fra Oslo) ma. 30 nov. 21:22 Privat melding

Hva er likheten mellom skomaker Andersens venstre arm
&
tilstanden på grunnlag av blåhvalens ånde?

Svar kommer straks.

(mann 44 år fra Oslo) ma. 30 nov. 21:22 Privat melding

Svar:

Fellestrekket er at det har like lite til felles som Sgt.Peppers
&
Antonymas tanker om tilgivelse.

:D

Skjult ID med pseudonym Hovmester ma. 30 nov. 21:24

Og det er de som ikke har levd et liv, og gjort sine feil, som har de sterkeste meningene om utroskap.

Skjult ID med pseudonym Mann38 ma. 30 nov. 21:25

Hæ Antonyma? Pakker du sammen? Og jeg som nettopp kom bærende på en bolle popcorn!

(mann 53 år fra Oslo) ma. 30 nov. 21:25 Privat melding

@Antonyma
Det er noe piss det du kommer med. Om det er sånn at du har erfaring på dette område, og du ikke ser mitt poeng, så er du godt nok på bærtur altså, det tør jeg å påstå.

HVA er det du egentlig prøver å formidle frøken farmaka? Også vær tydelig..

Skjult ID med pseudonym Hovmester ma. 30 nov. 21:28

Jeg har bare skummet tråden og skjønner ikke konflikten.

(mann 53 år fra Oslo) ma. 30 nov. 21:31 Privat melding

Hovmester
Det er ikke konflikt, det er bare en som skryter på seg mer enn det vedkommende evner..

(mann 44 år fra Oslo) ma. 30 nov. 21:31 Privat melding

@Hovmester
Det er ikke så viktig. Ta litt popcorn :P

(kvinne 43 år fra Østfold) ma. 30 nov. 21:32 Privat melding

haha @hovmester men jaggu sant ang de uten barn vet som regel best (tror de) hehe har en venninne som reagerte sterkt på at barna mine fikk sitte i sofaen å spise frokost mens de så barne tv i helgene,hun mente bastant at frokost skulle serveres på kjøkkenet ... ;) barn skulle ikke sitte i sofaen å smule og grise til sofaen ..

vel så fikk hun unger selv,å plutselig satt de også å så barne tv å spiste frokost i sofaen haha jeg sa til hun jøss sitter de ikke ved frokostbordet haha ;) da lo hun å innrømmet hun hadde vært litt snar med kritikken hehe

Skjult ID med pseudonym Guybrush ma. 30 nov. 22:10

Barn, politikk, jakt, hmm hva mer, uansett, temaer som dette .. oppdragelse, dyrehold egner seg ikke som samtaletema på nett, det ender alltid useriøst (dumme kommentarer)

Barn: `Du har ikke barn, så det vet ikke du`

Jakt: `Du spiser jo kjøtt selv, blablalba`

Politikk: .. trenger ingen forklaring, alt er de rødgrønne, eller frp sin feil

Det skjer med andre ord noe med folk da, og det er svært lite engasjerende, det blir primitivt og usaklig

Det trengs bare å nevnes en gang, så kommer koret og tråder blir kuppet, slår aldri feil

(mann 51 år fra Sogn og Fjordane ) ma. 30 nov. 22:29 Privat melding

Hovmester: Andre som har vært innom uaktsomhet kontra overlegg er sannsynligvis klar over at det finnes mellomvarianten forsett. Jeg utelot bevisst dette fordi hovednyansene innledningsvis manglet (før Antonyma trådte inn på areanen og ryddet:). I og med at jeg og etter det jeg forstår andre i tråden ikke er jurister er det komplisert nok med ytterpunktene. Forsett (som i seg selv inneholder varianter) ville neppe bidratt til forenkling/opplysning, og debatten ville forblitt mer moralsk enn juridisk light. Det er vel kjent for de fleste at det er forskjell på moral og jus. Moral er det et utvalg personer (ikke) mener bør gjøres selv om det er lovlig. Jus er det samfunnet har bestemt (ikke) skal gjøres.

Forresten - hva er TL;DR-innlegg?

Sgt. Pepper: Du har tidligere kreditert meg som (antatt) klok. Jeg forstår godt hvordan Antonyma tenker, fordi vi tenker nærmest identisk. Men jeg sliter med å begripe hva du er mest og minst uenig med?

Skjult ID med pseudonym Hovmester ma. 30 nov. 22:31

Kan du da forklare meg hva uaktsomt utroskap er, xDrive? Jeg er med på betydningen av forsettelig og overlagt utroskap.

Skjult ID med pseudonym Guybrush ma. 30 nov. 22:38

Samfunnet ja. Jeg har hørt om den gjengen der :)

(mann 51 år fra Sogn og Fjordane ) ma. 30 nov. 22:42 Privat melding

Hovmester: Forklart i Antonymas 2 første bidrag 18:59.

(mann 53 år fra Oslo) ma. 30 nov. 22:49 Privat melding

xDrive
Jeg er litt ute av den diskusjon akkurat nå. Plutselig tenker jeg på noe andet, og fordyper meg i noe som handler om musikk.. Så har jeg mistet tråden.

Men det som jeg fort gjenkaller er ordet ”usaklig” – og det er jeg uenig i. Jeg er ikke usaklig fordi @Antonyma er uenig med meg, også bruker hun/han sitt fag i helsevesenet for å underbygge sin faglige bun, og det er den jeg vil høre mer om, for @Antonyma fremstår ikke mer velfundert enn meg..

Skjult ID med pseudonym Hovmester ma. 30 nov. 22:49

Hun skriver om forsettelig utroskap. Uaktsomt utroskap må bli at man springer rundt naken, i erigert tilstand, og uheldig nok smetter den inn i noen, med en tilstrekkelig grad av gjensidig samtykke, vel å merke. Litt sånn "Åneiii ..!"

(mann 53 år fra Oslo) ma. 30 nov. 22:56 Privat melding

Hov
Du mener at det var en glipp at tissen forsvant opp i ”lompa” og at tissen av en eller annen merkelig grund fikk spasmer, og fløy ut å inn helt ufrivillig..

Det tilgir jeg.. det er uflaks, og det er jeg enig i..

Skjult ID med pseudonym Hovmester ma. 30 nov. 22:59

Ja, man prøver på en måte å komme seg ut, men vakuumet trekker den inn igjen, rytmisk og taktfast, i resolutte støt, helt til det skjer noe som bidrar til å punktere forseglingen.

(mann 51 år fra Sogn og Fjordane ) ma. 30 nov. 23:05 Privat melding

@Sgt.Pepper: Ble klarere nå. Ser den nå at ordet usaklig i bruk ikke nødvendigvis drar opp debattstemningen. Samtidig må du ta høyde for at egenopplevd erfaring ikke alltid kan forlanges i alle sammenheng. Erfaringsoverføring er en mye brukt erstatning.

@Hovmester: Uaktsom naken:)

(mann 53 år fra Oslo) ti. 1 des. 06:39 Privat melding

@xDrive
Jeg var litt trøtt i går kveld så det ble litt mye tull på slutten så jeg.

Nei, klart at man ikke kan forlange at andre skal ha en erfaring om for eksempel utroskap for å ha en mening om det.

Det som er mitt poeng i går, er at enkelte går så langt at de mener at de kan tilgi alt, og det har jeg litt problemer med å tro på. I går var utroskap et av temaene og for meg personlig er utroskap ganske krenkende følelsesmessig og man mister tilliten og respekten for den andre. Det er min erfaring.

Når noen sier at man kan tilgi utroskap, så er det naturlig for meg å spørre om man selv da har opplevd utroskap? Jeg forlanger ikke at man må ha erfaring om det for å kunne mene noe om det, men jeg mener at på sånne områder vil det kanskje være en fordel å ha erfart hvordan man selv reelt ville reagere på å være utsatt for utroskap.

Derfor jeg mener det, er fordi at jeg selv i mine yngre år hadde mange teoretiske ideer som krakelerte når jeg selv erfarte hva for eksempel utroskap gjorde med meg, for det kan man nemlig ikke vite på forhånd.

Erfaring vil ofte være en fordel om man har en mening om noe. Jeg har møtt mange mennesker som har vært utsatt for utroskap, og det er vel ingen som reagerer helt sammenfallende, så opplevelsen av utroskap vil ha en egen definisjon som man ikke kan vite noe om på forhånd.. det var det som var mitt poeng.

Tilgivelse er fint det, men tilgivelse lindrer ikke følelsen av svikt på kort sikt. Man kan tilgi når man er ferdig med det, ikke før.. det er min påstand.

Skjult ID med pseudonym 1234 ti. 1 des. 12:52

Wow! Bra jobba, folkens; god sport!

Skal lese litt nøyere gjennom enn jeg har gjort nå når jeg har/tar tid.

(mann 51 år fra Sogn og Fjordane ) ti. 1 des. 18:33 Privat melding

@Sgt.Pepper: Jeg har ikke vært pålogget i dag, og har ikke lest innleggene du har slettet. Antar at siden du har slettet så kan det være noe du har ombestemt deg på. Om det skulle være noe fra din ganske ofte nyspissede og direkte blyant som du tidvis bruker hadde jeg nok tålt det godt - husk jeg har sagt jeg er vanskelig å fornærme. Men jeg er heller ikke mer umenneskelig enn at jeg setter pris på god takt og tone. Debatten(e) og vi deltakere tjener på det. Takker uansett for svaret. Jeg har kreditert deg før for å være en fin fyr - bare du stopper opp i spontaniteten og stusser litt for du klasker på frimerke og putter mailen i postkassen. Og jeg har alvorlig talt ikke lest de du slettet. Opptatt dag, og har ikke hatt tid å kikke innpå før nå.

Som du også forstår har jeg stor respekt for at vi alle er ulike og leser og ikke minst opplever ting forskjellig. Jeg har sagt at jeg er robust følelsesmessig, men har som mange også den svake side at jeg kan smigres av uventet oppmerksomhet, ennå lettere i deldopet tilstand. Langtfra alltid likevel - kommer an på situasjon og aktør, og om jeg fengsles av nysgjerrighet. Den totalen var det jeg definerte inn under uaktsom. Den blir av andre igjen vurdert som forsett. Det er selvsagt den som omdefinerer til forsett sitt privilegium. Jeg opplever ikke gjensidig tiltrekning som noe å velge - den er der, derfor definert av meg som uaktsom. Om det blir handlet utfra dette, og i hvilken grad bringer jo selvsagt mer og mer forsett retning overlegg inn i totalen.

Utfra Mandela-metaforen jeg brukte lenger oppe i tråden forstår du nok at jeg kan tilgi mye (og han som en vis mann gjorde), langt inn i det som her ble omdefinert til forsett. Dette fordi jeg vet at gjennomsnittsmennesket er lett å lede, har karakterbrister og "henfallenhet til synd", det er bare å erkjenne.

Grunnen for min del er grei: Jeg har bare ett liv meg bekjent, mesteparten er oppbrukt. Mitt kan ikke leves særlig prinsipielt, men må leves betydelig mer pragmatisk.

Selvsagt må man ha prinsipper, men også her bør en velge sine slag (kamper). Det gjør i hvert fall jeg, og familiære forhold er en arena der forhandling, raushet og klokskap betaler seg, spesielt når barn er en del av familien.

At jeg velger mine slag betyr ikke at jeg er unnvikende, og ikke kan være fast i grepet i profesjonelle og politiske sammenheng (er vel snarere kjent som et engasjert utholdende lite bål av vilje).

Skjult ID med pseudonym FrkFryd ti. 1 des. 20:45

Nei. Glemmer aldri, og tilgir aldri. Om noen har gjort noe virkelig ondskapsfullt mot meg eller noen jeg bryr meg om, hvorfor skulle jeg plutselig akseptere det? Å ikke tilgi er ikke det samme som å gruble og la ting nage en.

(kvinne 49 år fra Oppland) ti. 1 des. 20:57 Privat melding

Ja jeg praktisere det , Har en nøkkel jeg kan dele med dere om det nevnte temaet .
Tilgivelse er noe en bestemmer seg for , et valg en tar ,Når da følelsene om de episodene menneskene osv kommer opp i tankelivet, snakker jeg til dem tankene og ber dem om å tie stille og forteller mitt eget følelsesliv at jeg har valgt å tilgi ,
Til slutt blekner de følelsene bort og når meg ikke lenger og har da ingen mulighet til å kontrollere meg lenger , da er jeg fri til å gå videre i mitt eget liv , og har mer å gi andre mennesker som skal inn i det .... :-)

(mann 53 år fra Oslo) ti. 1 des. 21:48 Privat melding

xDrive
Jeg hadde tenkt å ta fri i fra forum en periode, fordi jeg er ikke den mest populære her ute.. og det kan jeg sikkert takke meg selv for.

Men jeg må allikevel svare på ditt innlegg.

Vet du hva, jeg må få lov til å si at du fremstår for meg meget sympatisk, og der har jeg sikkert mye å lære av.

Du har rett, jeg er direkte, og det kommer i fra posen, intet er lagt noe i mellom. Jeg kan nok med fordel trekke pusten 4 ganger, før jeg er umiddelbar og jeg er enig i det, og jeg mottar det.

Men når det gjelder Mandela, så er jeg enig i intensjonen. Det som var mitt anliggende, er at når man står mitt opp i for eksempel utroskap, så er det meget personlig og verden rundt deg raser i sammen. Man blir skuffet, man føler seg krenket, man gråter og bunden i forholdet brister.

Det mest nære man har, har vendt deg ryggen. Jeg tror ikke noe på at i den krise situasjon, er at tilgivelse er det første man tyr til. Man må etter min vurdering bruke noe tid før man kommer til tilgivelse.

Det kan være at jeg tar feil. Jeg burde kanskje bare si:
”Det er greit, jeg elsker deg, og jeg aksepterer at du gjorde dette feil trin”

Dette hadde vært det ideelle, også hadde man glemt det, og reist videre i livet uten å se seg tilbake.

Det som er mitt poeng, er om dette er naturlig om det er sånn at din livsledsager er deg utro, at du omgående kan tilgi?

Jeg sier ikke at det er umulig, men jeg tror på at alle må i den dypere forstand virkelig må gå inn i seg selv for å finne svaret. Jeg tror ikke noe på at tilgivelsen i seg selv må innbefatte en aksept. Kan man virkelig akseptere og tilgi en sånn handledning?

Jeg ville ha sakt for min del:

”Jeg tilgir det du gjorde, du vil alltid være en viktig del av mitt liv, men det er vanskelig for meg å fortsette et liv med deg, selv om jeg tilgir deg”

For meg er det en måte å gi slipp… Tilgivelse kan ikke for meg bli det samme som aksept.

Det er mulig at jeg er konservativ, men det betyr mye for meg at jeg har en lojal livsledsager eller kjæreste.. og jeg kan garantere at jeg er en lojal mann ovenfor min kjæreste, jeg er aldri utro selv om jeg kan være stor i munnen.

Men det er i alle fall min mening.. og jeg håper ikke at jeg var stygg i munnen nå..

Skjult ID med pseudonym Guybrush ti. 1 des. 21:59

Det er vel egentlig sånn, at dersom du ikke tilgir så går man imot det som er både anbefalt og korrekt, og det er den som ikke tilgir som tilslutt begår ugjerningen

Så, du har ikke tilgitt ennå nei - vel, skam deg!

Alle skal fortelle deg at .. tilgi, det er tingen å gjøre, gjør du ikke det så kan du ikke være særlig oppegående .. det er jo nesten sånn, med den halleluja stemningen som følger med tilgivelse - det er ikke lov å være forbanna i Norge, skikkelig forbanna, da er man ikke riktig klok, en sær avskrudd tulling som ikke er smart nok til å vite at all data viser at det er sunt å tilgi
- -
Du er alltid stygg i munnen du Pepper ..

(kvinne 49 år fra Oppland) ti. 1 des. 22:09 Privat melding

Følelser- Å velge å ikke tilgi , mistet tilliten osv , Det går bare ut over en selv , å gå der ,å ha det vondt , er noen utro er de ikke verdt din kjærlighet eller de er ikke hele nok i seg selv enda, til å ha et forhold ,slik ser jeg det :-)

(kvinne 49 år fra Oslo) ti. 1 des. 22:23 Privat melding

Å tilgi er en følelse om at det ikke er så farlig og å si at man tilgir høres flott ut, men betyr ingenting så lenge følelsen av at noen har gjort deg urett er der. Jeg har vanskelig for å tilgi og bærer heller naget med meg til det fader ut ...Liker jo å tro at jeg omgåes mennensker med samme normene som meg selv.

Skjult ID med pseudonym FrkFryd ti. 1 des. 22:30

Jeg synes å tilgi høres idiotisk ut. Å akseptere at andre har gjort en urett? Niks. Men sinte følelser blekner etter hvert. Jeg har, som så mange andre, blitt grundig bedratt og tråkket på en gang i tiden. Jeg tenker sjeldent på faenskapet, men tilgir gjør jeg aldri. Større sjanse for at jeg spretter en sjampis dagen jeg hører han har havnet under en buss...

Skjult ID med pseudonym Hovmester ti. 1 des. 22:31

Godt innsalg, FrkFryd. Gratulerer.

Skjult ID med pseudonym Guybrush ti. 1 des. 22:52

Jeg tenker sjelden på FAENSKAPET, hehe

Det er frøken fryden sin det tenker jeg.

Jeg tilgir deg, hvorfor det? Husker du ikke, du knuste ballene mine med en treklubbe, husker du ikke? Hvordan du tvang meg til å binde de sammen, og slenge de opp på trestubben .. så låste du hendene mine bak ryggen min - husker du ikke altså? Jeg erindret smellet før jeg kjente pungen spjæret - jeg falt i svime, da jeg våknet var jeg blå, og stemmen var blitt lysere. Jeg har tenkt mye på dette, men nå føler jeg meg ferdig med det, og må videre i livet, så nå vet du vel hva som skal skje ..

Skal du drepe meg? Nei, jeg skal tilgi deg, du visste sikkert ikke bedre - gå videre med livet ditt nå. Få mange barn, selv så har jeg kuttet kontakten med menneskeheten .. nå har jeg funnet meg en leilighet på en benk i togstasjonen - vet du hav det jævligste er?

Nei. Jeg kan ikke runke lenger, men jeg kan runke deg - vil du jeg skal det? Nå som jeg har tilgitt deg mener jeg ..

Skjult ID med pseudonym frøken-o on. 2 des. 07:12

22:52 : hehe ) Jaja, man kan jo være til nytte selv om man har blitt `tante`.. riktig innstilling det der ;)

Skjult ID med pseudonym Mann38 on. 2 des. 08:49

Guybrush, du burde seriøst oppsøke hjelp. :D

Skjult ID med pseudonym Tinka on. 2 des. 11:30

@FrkFryd
Håper virkelig aldri jeg får lyst til å sprette en sjampis for at en som har sveket meg havner under en buss. Grøss!

@Guybrush
Skjønner ikke helt behovet for å forsvaret retten til å IKKE tilgi?! Er ikke det en like selvsagt rett, som retten til å tilgi? Hver sin håndtering…

Det er ikke sånn at vi som tror tilgivelse er bra / viktig og verdt å etterstrebe, synes at det har noe med å være ”oppegående eller ikke” å gjøre? Eller ”skam på deg som ikke”…? Som om det skulle være mer ”politisk korrekt” å tilgi / være tilgivende? Må medgi at jeg ikke skjønner hvor du vil med dette. Jeg kjenner heldigvis veldig mange bra mennesker som har opplevd ting de ikke klarer å tilgi. Jeg ser det ikke sånn, at man blir et bedre menneske av å være i stand til å tilgi (hva som helst). Men jeg tror man får det bedre selv, av å klare det.

Ikke dermed sagt at det er mindre interessant å diskutere. På et nivå blir valget personlig. Og argumentene for / mot tar ulike retninger. Det må da være greit?

For egen del tror jeg min psyke og mitt velbefinnende har godt av å gå for tilgivelse, så langt det er mulig (langt, håper jeg). Jeg tror vel også jeg har erfart det (men ikke for det "verst tenkelige"). Motivet for tilgivelsen er ikke nødvendigvis altruistisk eller omtenksomt på andres vegne. Jeg tror tilgivelse er best for MEG. Motivet for tilgivelse kan være egoistisk. Spinoffen er at det også setter mottakeren av tilgivelsen fri, men ofte i den rekkefølgen (fy, skamme meg som tenker på meg først:-)

Siden jeg har hatt gleden av å møte ganske mange forumfolk, bl.a. deg, vet jeg heldigvis at du ikke ”trenger hjelp”:-) Tenker at du vil provosere oss ut av komfortsonene og kosepraten om tilgivelse, men synes likevel ditt siste innlegg er ganske malplassert, henvendt til legfolk på et sukkerforum. Fordi det gjennom frastøtende handlinger vekker ubehag langt utover det jeg søker på et sted som dette.

(mann 53 år fra Oslo) on. 2 des. 11:56 Privat melding

Skyldig Glede!!
Alle du møter kjemper sin egen kamp som du ikke vet noe om, så vær snill i mot dem alle..

Her er sangen om tilgivelsens kunst..

https://youtu.be/LXERzflObBI

Jeg tilgir alt, og vender skinnet til!!

(mann 41 år fra Oslo) on. 2 des. 12:21 Privat melding

Tilgivelse kan bare følge fra at noen har sveket en. Et svik består i å ha brutt i mot kulturell stamdard. Jeg ser ingen fornuftig grunn til å tilgi. Særlig ikke i vår tid hvor kommunikasjon er tilgjemgelig 24/7 og en lan til enhver tid ksn forsøke å forhandle frem en ny regel om en er misfornøyd med den som gjelder i det aktuelle tilfellet. Om ens venner og partner ikke engamg gidder å vise en såpass respekt er det ingen fornuftig grunn tiø å ta vare på dem. Det er for mange fisker i havet for at dette kan være det minste behov.

(mann 53 år fra Oslo) on. 2 des. 12:36 Privat melding

@Slegge
Det er deg det går ut over tror jeg når du ikke tilgir.

Tenk deg den frihet og kunne slippe taket i en skuffelse, ikke ha bitterheten knugende inne i deg som spiser deg opp innenifra som en kreftsvulst.. Du blir mer og mer bitter, du ser ennå mer sur ut en det jeg gjør og etter vært, så bryter du i sammen og begynner å gråte.

Nei da.. tilgivelse er noe dritt – Jeg blir heller medlem av NATO enn å tilgi.

(mann 41 år fra Oslo) on. 2 des. 13:48 Privat melding

@Sgt.Pepper Jeg innser ikke at skuffelsen blir mindre av å tilgi. I min rasjonelle verden er det en reinspikka selvmotsigelse. Tilgivelse og når den er oppriktig kan bare inntreffe ved at en forringer sin standard og gir avkall på sine prinsipper. Jeg har ikke mange regler i mitt kulturbegrep, men de få jeg har firer jeg ikke på medså meget som en tøddel. Slik er det for ethvert menneske i besittelse av ryggrad.

Skjult ID med pseudonym undrer lit on. 2 des. 17:57

*Dyne*

(mann 46 år fra Sør-Trøndelag) on. 2 des. 19:03 Privat melding

En tilgivelse er en veldig sykt stor gave det er bare på hvilken og hvordan en åpner den og bruker den som kan være problemet 👍😜🙀

(mann 26 år fra Buskerud) on. 2 des. 22:22 Privat melding

Det spørs litt hva det er. Tilgir aldri utroskap. Sniker du til deg fra godteposten i skapet så kanskje en vakker dag...

Skjult ID med pseudonym 1234 fr. 4 des. 22:30

Jeg er fastere i overbevisningen enn jeg var: for meg vil å tilgi være, som Sledgeham sier, å gi avkall på mine prinsipper.
Jeg er også enig i at svik må forekomme for å komme i problemstillingen, men absolutt ikke at det må være svik mot en kulturell standard. Det gir ingen mening at storsamfunnet man befinner seg i skal avgjøre hver enkelts moralske verdier, men det kan kanskje fungere som en slags pekepinn.

Uaktsomhet er, for meg, en farlig avsporing. Kan man i det hele tatt svike noen uaktsomt?
...jo, man kan faktisk dét når jeg tenker meg om. Men selv om jussen og rettsstaten graderer uaktsomhet, kan ikke svik graderes. Svik er et enten/eller-spørsmål. Man kan ikke "delvis svike" noen.
Man kan føle en ganske mild følelse av svik fra noen, men sviket er uansett enten/eller.

Tinka ma. 30 nov. 20:40
Fantastisk bidrag! Tusen takk!

(kvinne 35 år fra Buskerud) fr. 4 des. 23:36 Privat melding

Det er vanskelig å si noe generelt her, men jeg kan tilgi jeg, men det krever at motparten viser oppriktig anger.

Skjult ID med pseudonym Z lø. 5 des. 01:02

Praktiserer du tilgivelse?
Selvsagt. Uten tilgivelse ville verden blitt uutholdelig for alle parter.
Å ikke tilgi skaper enormt nag som ikke er sunt for noen.

Er det noe du ikke hadde/ville klart å tilgi?
Nei, men å tilgi handler for meg mest om å tilgi de jeg er glad i.

Blir tilgivelse lettere med bruk av tid? Hvis ja; hvorfor?
Ja, det tror jeg. Sårhet, sårethet, stolthet, sinne, frustrasjon osv står i veien.

Hva er det verste som har skjedd som du (eller andre du vet om) har tilgitt?
Det vet jeg ikke. Kommer ikke på noe jeg ikke har klart å tilgi.

Skjult ID med pseudonym Hovmester lø. 5 des. 01:08

Jeg synes det var særdeles godt sagt av den/de som sa at man tilgir mest for sin egen del, fordi det gjør godt, fordi det tærer på å bære nag. Derfor leter folk i seg selv etter mulighet for tilgivelse. Spørsmålet er nok om det virkelig er tilgivelse det er snakk om.

Skjult ID med pseudonym - lø. 5 des. 01:17

Med å tilgi forstås at du aldri skal bruke hva-nå-det-måtte-være den personen har gjort, mot denne personen. Da vil jeg tro det er forferdelig vanskelig å gi et absolutt svar på om man praktiserer tilgivelse, hva nå det måtte bety!

(kvinne 43 år fra Rogaland) lø. 5 des. 01:18 Privat melding

Her må jeg si meg enig med Hovmester og andre med samme refleksjon. Jeg tror tilgivelse egentlig bunner i det egosentriske. Man tilgir kanskje mest for sin egen del , for å løfte bør fra egne skuldre og forbedre egen livskvalitet. Et bevisst valg på egne vegne. Bitterhet og manglende tilgivelse kan forringe et helt liv hvis man velger å ikke tilgi og gå videre. Har man dypt og oppriktig tilgitt? Mulig man mer har satt strek, lært seg/akseptert å leve med det og velger å se framover? Men jeg har ikke tro på at man likevel glemmer.

Skjult ID med pseudonym - lø. 5 des. 01:28

Da skjønner du ikke hva tilgivelse egentlig er, du definerer deg ut av definisjonen - tilgivelse er altruisme, ikke egoisme, per definisjon!

Skjult ID med pseudonym Hovmester lø. 5 des. 01:34

Det er ikke det jeg sier, Li. Tilgivelse bunner ikke i det egosentriske. Jeg tror at det folk tenker på som tilgivelse er det du beskriver. Jeg tror forsoning er et mer riktig ord. Det å gi slipp på ting, og å legge dem bak seg.

(kvinne 43 år fra Rogaland) lø. 5 des. 01:48 Privat melding

Mulig forsoning er et bedre ord for det jeg beskriver, Hovmester, jeg kan være enig i det. Jeg tar utgangspunkt i egne opplevelser og har med tiden tilgitt det som er blitt gjort mot meg. Med alderen har også evnen til å sette ting i perspektiv blitt større og dermed også gitt en dypere forståelse for hvorfor den personen gjorde som han gjorde. Jeg har nok tilgitt på bakgrunn av nettopp denne forståelsen. Han visste ikke ringvirkningene av det han gjorde. Så da må jeg vel heller si at jeg på det personlige plan har forsonet meg med at ting skjedde og har dermed lagt det bak meg. Det er et komplisert tema, men interessant å diskutere. Takker for tankevekkende innspill.

Skjult ID med pseudonym Hovmester lø. 5 des. 01:54

Det er komplisert. Det er nok mulig å tilgi deler av noe. F.eks. det lite trivelige eksempelet som går igjen i utroskap. Det kan være mulig å tilgi handlingen og den menneskelige svakheten, men er det mulig å tilgi sviket? Uten å miste seg selv? Ikke for meg.

Skjult ID med pseudonym Tinka lø. 5 des. 02:15

Jo, men Hov...
Hva med å tilgi utroskap, men likevel gå / forlate forholdet...
Jeg følte at jeg tilga (ok, du er en bra mann, vi kan være venner, greit det som skjedde, forstår, no bad feelings, men du må ut i morgen). Det var utenkelig for meg å bli i forholdet, ferdig på sekundet. Hva er tilgivelse i den settingen? Vet ikke helt, jeg...men uttrykte tilgivelse...?

(kvinne 43 år fra Rogaland) lø. 5 des. 02:18 Privat melding

Jeg har alltid tenkt at utroskap er kroken på døren for et forhold for min del. Det ligger en latterliggjøring og nedverdigelse av den rammede part og det livet man har hatt sammen i det. Mulig jeg kunne klart å ta perspektiv og forsøkt å forstå hvorfor, men Selvrespekten ville nok ligget tungt i veien for tilgivelse av selve sviket.

Skjult ID med pseudonym - lø. 5 des. 02:19

Det er også fullt mulig å beholde et snev av selvrespekt! Å praktisere tilgivelse er fundamentalistisk! "Tilgivelse" med utgangspunkt i egoisme, eller forsoning, er ikke noe annet enn "hvor mye dritt er jeg villig til å ta"! Det er mer enn legitimt å si "den dritten der kan dra til helvete!"

Skjult ID med pseudonym Hovmester lø. 5 des. 02:20

Tinka: Jeg tror som sagt at du tilga handlingen, men ikke sviket. Hadde du kunnet tilgi det, så kunne forholdet ha fortsatt.

Skjult ID med pseudonym Tinka lø. 5 des. 02:26

Hmmm. Must think. Kan hende det er noe der (handling vs svik). Mulig det er svulstig, men kan ikke fri meg for å tenke på Mandela likevel; "du må tilgi, kan du ikke tilgi så må du sette strek, det er dine eneste to valg".

Mulig jeg bare satte strek, selv om jeg der og da, selv mente at jeg tilga?!

Skjult ID med pseudonym Hovmester lø. 5 des. 02:29

Full tilgivelse hadde ikke avsluttet forholdet, slik jeg forstår begrepet tilgivelse. Det er bare en delvis tilgivelse som medfører en konsekvens. "Det er greit at du såret meg, men jeg kan dessverre ikke leve med det, eller deg."

Skjult ID med pseudonym Hovmester lø. 5 des. 02:35

Og du sier det jo selv. Du satte strek for forholdet. Men du tilga ham som venn. Ikke som livspartner.

(kvinne 49 år fra Oppland) lø. 5 des. 02:36 Privat melding

Tinka

.Du tilgav mennesket for de du var glad i elsket det .men ikke handlingen , forkastelsen handlingen gav deg , valgte du bort , og gikk ut av forholdet, siden følelsene fortalte deg at dette kan jeg ikke akseptere .Handlingen din gjorde deg sterkere, men og mer sår og bevist , for følelsene handlingen påførte deg , gikk dypt inn i sjelen din , Så i bunn og grunn er alt med tilgivelse åndelig , og trenger legedom . spørsmålet vil alltid være om en ønsker å bli legd og hvordan blir en det ..

Skjult ID med pseudonym Tinka lø. 5 des. 02:38

Grmf...må tenke litt på den, fordi grenseoppgangene interesserer meg. I hans (mannen jeg forlot) verden tror jeg bestemt at han ikke opplevde tilgivelse, selvom vi fortsatte som "venner":-)

Ja ja, det er vel alltid et og annet å lære om seg selv...ALLTID faktisk :-)

Skjult ID med pseudonym Tinka lø. 5 des. 02:39

Fin oppsummering, afrodites ;-)

Skjult ID med pseudonym Hovmester lø. 5 des. 02:42

Man kan vel på en måte se det som en menneskelig svakhet å ikke kunne tilgi en livspartner et feilskjær som utroskap KAN være. Kanskje har man vært sammen i 25 år. I en dårlig periode i forholdet har partneren vært svak og søkt bekreftelse hos noen andre. Det føltes bra, og en ting førte til en annen. Og så skjedde det som ikke skulle skje. For noen er det akseptabelt og mulig å forstå. For andre er det et tegn på at forholdet er ved veis ende. Det finnes ikke noe riktig svar. Det handler om følelser og tillit.

Skjult ID med pseudonym Tinka lø. 5 des. 02:50

Hov
Jepp. Jeg er nok blant dem som rett og slett ikke vil gå videre, om utroskap skjer. Det skyldes vel et eller annet "ugjenkallelig" vs tillit. Det er for mye i denne historien som jeg ikke trenger å plage forum med her, dvs. i det nevnte tilfellet. Men; det var riktig og bra for meg å gå, der og da. Og den angrende mannen forstod (etter en tid). Ja ja. Livet ;-)

(mann 53 år fra Oslo) lø. 5 des. 02:56 Privat melding

@Hov – bare sånn i forbifarten..

Jeg så en dokumentar om Tell Teigen, en norsk flott mann i fra 50 tallet som gjorde noe som ingen andre kunne, han klatret opp en stolpe som var 32 meter høy, og satt fem selvstendige stoler oppå hverandre og sto på hendende på toppen av det.

Ingen andre i verden har klart det ennå etter han.

En dag falt han ned, men overlevde. I den første perioden etter fallet hadde han endret adferd, og en dag slo han kjæresten sin. Kjæresten som også var med i dokumentaren, sa til Telle, dette aksepterer jeg ikke, og reiste. Han viste anger, gråt men hun sto på sitt.

Hun tilga han, men kunne ikke leve sammen med han. Hun snakker fremdeles i dag med varme ord om Telle.

Det finnes eksempler på at man kan tilgi, men man er derav ikke av pr. Definisjon er tvunget til å måtte fortsette et forhold.

Man kan tilgi, men respekten er borte, til og med kjærligheten. Det går an det også.

(kvinne 49 år fra Oppland) lø. 5 des. 02:58 Privat melding

Når dagen kommer og dere er klar for å gå videre , vær åpen om disse tingene ,da har det nye mennesket ,en våkenhet og kan aldri late som det ikke vet .hva det dreier seg om
Det kan og handle om kommunikasjon , forskjellige kjærlighet språk det å teste grenser ,livserfaringer , listen kan fort bli lang :-)

Skjult ID med pseudonym Hovmester lø. 5 des. 02:58

Det blir jo annerledes om en person utvikler seg til å bli en annen enn den man forelsket seg i.

(mann 53 år fra Oslo) lø. 5 des. 03:04 Privat melding

Ja, men du kommer aldri til å lære en å kjenne tvert igjennom uansett.. Når en er deg utro, så er det en adferd du ikke hadde forutsett og en side ved din kjæreste du ikke kjente..

SÅ, hvor langt er man da?

Hvor mange har ikke sett en partner endre karakter i en krisesituasjon.. ??

Nei.. jeg er uenig.

(kvinne 49 år fra Oppland) lø. 5 des. 03:15 Privat melding

peppermann du er et interessant menneske

(mann 39 år fra Oslo) lø. 5 des. 04:01 Privat melding

Jeg vil tilgi enhver med en gang, hvis de genuint angrer.
Alle andre tilgir jeg over tid, samme hva.

Bare jeg som taper på å holde fast på gammel smerte.

Men glemmer ikke, og jeg lærer av det.

(mann 53 år fra Oslo) lø. 5 des. 04:03 Privat melding

@afrodites
Nå vet jeg ikke om det er positivt eller negativt ment, sannsynligvis ikke så positivt.

Men uansett, så har jeg en helt klar formening om at det ikke nødvendigvis er et samsvar i mellom å tilgi og det å fortsette et forhold.

Visst man for eksempel har levd i sammen i 15 år, så har man 15 år i sammen som ikke viskes ut. Det er mange gode erotiske stunder, mange fine minner, mange drømmer og helt uforglemmelige opplevelser. Mange av disse årene er med gode intensjoner.

Jeg har snakket med så mange som har opplevd utroskap, og det er oppegående folk med høy utdannelse og meget fornuftige. Det mange av dem sier, er at respekten blir borte og at den heles ikke med tilgivelse. De kan senere være venner, og ingen vonde følelser. Men det å leve i sammen, er for dem umulig.

Jeg kan ikke se noe galt i at dette er en løsning noen velger, for den er så langt jeg kan se, hentet i fra ens eget hjerte. Man lever ikke et liv med en fasit.. man gjør det som er best for en selv, og det er helt greit for meg i vært fall.

Skjult ID med pseudonym Tanke lø. 5 des. 04:17

@Pepper:
Jeg skjønner ikke hvordan hun ikke kunne tilgi han OG fortsette livet sammen slik situasjonen faktisk var. Han hadde tross alt vært gjennom et traume, og slik jeg tolker det du skrev- han var midlertidig "en annen".

At man reagerer veldig annerledes i en krisesituasjon er slettes ikke uvanlig. Men det betyr ikke at man er et dårligere menneske, bare at man har flere sider. Som en slipt diamant. Mange sider, og selv om de tilsammen utgjør en helhet så ligger ikke alle sidene inntil hverandre.

@Hovmester: Hva om man har holdt sammen i 20-30 år, og den ene blir dement (det kan skje i ung alder også, behøver ikke være gammel og grå)? Kan love at det blir personlighetsendringer som kan være tunge å svelge for den friske. Møter man derimot en psykopat... RUN!

Men tror jeg skal lese gjennom hele denne tråden før jeg sier noe mer :) Har jo allerede plumpet uti uten å tenke meg så nøye om...

(mann 53 år fra Oslo) lø. 5 des. 04:44 Privat melding

@Tanke
Jo jeg er enig med deg angående Tell Teigen.. jeg også tenkte den tanken som du fikk når jeg så filmen, men det jeg prøver å gi uttrykk for, er at vi mennesker er så mangeartet.

Vi har alle forskjellige grenser og vi forstår ting på mange forskjellige måter, og jeg kan ikke sette meg til dommer ovenfor dem som vil velge noe andet enn det jeg ville ha gjort.

Hvordan noen velger tilgivelse, kan ikke Mandela bestemme. Det blir sånn at hva som er den mest riktige måten å tilgi på, blir diskusjonen og det er fåfengt, for det finnes ikke noe fasit på det.

Man er ikke et dårlig menneske fordi man reagerer på en krisesituasjon.

Et eksempel på det, er en annen film, hvor en famille er på vinterferie i alpene. Mann og kone med 2 baren sitter på en fjellrestaurant og nyter dagen. Plutselig kommer et snøskred på en andre siden av fjellet, og skredet kommer i mot restauranten. Det ser sånn ut som om at snøskredet vil treffe restauranten, og det ser meget skummelt ut.

Det som skjer, er at mannen løper av sted og gjemmer seg inne i huset, mens konen dekker til sine barn for å beskytte dem. Dette snøskredet ender med ingen ting, og dette er plottet i denne filmen. Denne episoden preger forholdet mellom mannen og konen. Mannen vendte ryggen til sin famille for å redde seg selv, mens konen prøvde å redde barna..

Jeg vet ikke om du forstår meg..

Det jeg prøver å si er at tingene er mangeartet. Det å prøve å forklare verden ut i fra en skabelon er like dumt som å prøve å sage sagflis..

Skjult ID med pseudonym Z lø. 5 des. 09:37

Tilgivelse handler selvsagt også om å ikke tillate å la bitterhet ta bolig i egen kropp. I den forstand er tilgivelse i aller høyeste grad en egoistisk handling, og godt er det! For meg er dette utelukkende positivt!

Men jeg har også elsket. Og jeg vet at de jeg elsker, vil alltid, uansett ha en helt annen konto for tilgivelse enn "mannen i gata". Det er som om de har en uutømmelig kilde i meg. Jeg kan bli sinna, såret, skuffet og alt det der, men noe i meg "glemmer" det vonde så mye enklere fordi ønsket om å ha de i livet mitt på en positiv måte er så uendelig mye sterkere.

Jeg har trening i å bli såret. Selvsagt har vi det etter noen år på baken på denne jorda. Det kan vi. Men har vi trening i å virkelig ha det godt, kjempe for det vi har kjært for å forbli genuint tilfredse mennesker? Det er jo her jobben må gjøres! Å finne rom i seg som sier "Jeg velger meg dette fordi jeg vil det" fremfor "Han gjorde dette med meg, det kan jeg ALDRI tilgi".

Og i kjølvannet av dette, jeg tror svært få velger å gjøre ting som sårer for å såre. Ergo gjør få mennesker noe MOT en for å såre en. Det har ikke noe med deg (meg) å gjøre. Det handler om ting i det andre mennesket, om noe de mangler, noe de savner sårt, noe de ikke føler er i balanse i seg selv - bevisst eller ubevisst. Dette kan man velge å forsøke å forstå, hjelpe til med, bidra videre i - eller man kan si "du gjorde dette mot MEG". Da ligger tilgivelsen langt unna.... Ja, det du gjorde påvirker meg. Men hvordan det påvirker meg, er opp til meg. Men at jeg trenger å føle meg krenket for den andres feil og mangler? Njæ.....usikker på den, gitt.

(kvinne 43 år fra Rogaland) lø. 5 des. 10:02 Privat melding

Z: Det du skriver er interessant. Tilgivelse ser jeg som mangefasettert og komplisert, og jeg lurer på om forsoning er en forutsetning for å kunne tilgi, eller må man først tilgi for så å kunne finne forsoning og dermed gå videre i livet? Høna eller egget:) Din siste setning er interessant : Trenger jeg å føle meg krenket for den andres feil og mangler? Hva da hvis det gjelder vold? Hva tenker du om det?

Skjult ID med pseudonym Z lø. 5 des. 10:11

MÅ man ha forsoning da?
Man kan jo tilgi, og likevel vil en av partene ønske å gå videre....
Forsoningen vil i dette tilfelle skje inne i hver enkelt slik jeg ser det.
Forsoning vil da bety å ikke bære nag, men føle seg fri i forhold til vedkommende og tenke gode tanker om personen likevel.

Man kan ikke påtvinge en annen part noen form for forsoning.

Vold? Om jeg hadde blitt slått noen gang, ville dette vært noe jeg ikke kunne tolerere. Da går hans problemer direkte utover meg. Jeg ville skjønne at han hadde store, store problemer, Men jeg hadde ikke sett på det som min oppgave å hjelpe ham med det. Jeg ville ruslet videre i visshet om at han har en kjempejobb å gjøre. Men om han velger den løsningen er ikke opp til meg. Ergo: Ja, jeg kunne tilgitt. Men jeg ville selvsagt ikke fulgt ham videre på hans vei. Jeg er til syvende og sist mer glad i meg selv enn i andre. Og da må jeg verne meg selv fra vondt. Det er ikke egoisme det er kjærlighet til seg.

(kvinne 43 år fra Rogaland) lø. 5 des. 10:28 Privat melding

Z : Forsoning på det personlige plan er hva jeg siktet til. Som en nødvendighet for at bitterhet ikke skal forringe eget liv videre. Ang vold så er det vanskelig å tilgi. Men har man evne til å mentalisere så kan man lettere prøve å forstå hvorfor et annet menneske tyr til vold. La oss si at vedkommende selv er oppvokst i et hjem med vold. Strategier for konflikthåndtering ble lagt grunnlag for fra barndommen av og for vedkommende er dette blitt tillærte og muligens automatiserte strategier. Det vil ikke på noen måte forsvare at han i voksen alder slår sin partner under en krangel, men ved å kjenne historien hans på et dypere plan kan man kanskje i minste kunne forstå hvorfor han selv er blitt slik. Man kan se det sårbare i et annet menneske (som selv ble slått som barn) og på bakgrunn av det kanskje letter tilgi. Mulig mentalisering er en nødvendighet for i det hele tatt kunne tilgi ?

Skjult ID med pseudonym Z lø. 5 des. 10:34

Mulig det heter mentalisering. Jeg kjenner ikke begrepene.

Men for min del er det en selvfølge å skulle se årsaken bak virkningen i et annet menneskes atferd for å kunne forsøke å begripe. Noen ganger forstår jeg, andre ganger forstår jeg ikke alltid. Det må også være greit. Men å se over overflaten er alltid klokere for meg - for min del også :-)

Vi har alle sår. Vi bærer alle kors.
Men å skulle dømme noen for disse, blir for meg feil.
Likevel trenger jeg ikke å gå hånd i hånd med det jeg ikke ønsker meg videre...

(mann 53 år fra Oslo) lø. 5 des. 10:37 Privat melding

@Z

Metallisering er et nyttig begrep hvor man stimulerer undring og setter skråsikkerhet i parentes. Evnen til å se seg selv utenifra og den andre innenifra..

Det er en annen måte å definere empati på..

(mann 51 år fra Sogn og Fjordane ) lø. 5 des. 10:47 Privat melding

Jeg hadde egentlig trukket dyna over for "to rest my case", men må innom for å kreditere den fine visdomsveksten i tråden. Det er slike dialoger (diskusjonsbegrepte passer ikke helt når det ikke er evidensbaserte tema, men følelser).

@Hovmester beskriver mitt tilfelle 02:42, og Z har fin refleksjon her 09:37.

Det som komplisere for en del er at elementet "svik" er med i bildet, da bygges overlegg med viten og vilje inn, og stoltheten blir sår, og det blir et nag, på grunn av store forventninger brutt. Jeg tror aldri jeg la svik inn, fordi jeg aldri tok helheten av det vi hadde for gitt (men overrasket likevel - jada). Hun lot seg mislede på en rosa sky langt inn i forsett (noe hun nok innså over noen år). Men likevel - vi kunne gått videre, fordi jeg vet av egen opplevelser hvor lett det er å bli facinert av oppmerksomhet. Vi har og har alltid hatt godt samarbeid om barna.

Men tilgi den ytre aktør som tok med overlegg - nei! Ham kjente jeg heller ikke personlig, men var en smått kontroversiell skrue på flere vis. Som dere forstår ble han etter en tid hentet med ljå eller hyrdestav. Mot slike anbefales ikke hat som gir nag. Forakt anbefales sterkt - det bygger selvfølelse overfor den rollen, og tro meg det virker.

(mann 51 år fra Sogn og Fjordane ) lø. 5 des. 10:50 Privat melding

@Stg.Pepper: Akkurat. Er jo det jeg har sagt - du er en fin fyr.

Skjult ID med pseudonym Z lø. 5 des. 10:53

Sgt.

"Metallisering er et nyttig begrep hvor man stimulerer undring og setter skråsikkerhet i parentes. Evnen til å se seg selv utenifra og den andre innenifra.. "

Dette gjør jeg uansett - selv om jeg ikke bruker begrepet :-)

(kvinne 43 år fra Rogaland) lø. 5 des. 10:55 Privat melding

Mentalisering er veldig kort fortalt å se seg selv utenfra og en annen innenfra. Å bli kjent med personens historie på et dypere plan - og på bakgrunn av det prøve å forstå hvorfor h*n gjør som h*n gjør , på godt og vondt . Som du skriver , Z - vi har alle sår og bærer våre "kors" - og det kan være vondt å bli dømt av andre som ikke ønsker å forstå, men dømmer fort og nådeløst. At du også er en som ser under overflaten er godt å høre. Jeg ser en klokhet i det:)

(kvinne 43 år fra Rogaland) lø. 5 des. 11:00 Privat melding

Ser Pepper'n kom meg i forkjøpet der på begrepsavklaringen:) Det er et interessant begrep. Mentalisering går dypere enn empati og er et overskuddsfenomen . Pga sistnevnte vil det ta tid for motparten å f.eks kunne tilgi vold/utroskap.

(mann 51 år fra Sogn og Fjordane ) lø. 5 des. 11:04 Privat melding

Mangler slutten av en setning og tanke der i innlegget mitt 10:47: "...., som gjør deltakerne mer innsiktsfulle."

Skjult ID med pseudonym Hovmester lø. 5 des. 11:22

Du er inne på det med stolthet, xDrive. Menn er ofte svært stolte. Jeg er ekstremt stolt når det gjelder det private, nære og intime. Men når det gjelder egne feil kan jeg se og vedgå dem tidlig og uproblematisk.

Intelligente damer forstår "mannedyret", og sørger for å ikke krenke stoltheten hans. Her har det vært stor forskjell på damene jeg har vært sammen med. Gjør det motsatte, og få en mann som er vanskelig å ha å gjøre med. Noen ganger må stoltheten utfordres, men de kampene bør velges med omhu.

(kvinne 43 år fra Rogaland) lø. 5 des. 11:35 Privat melding

I hvilke tilfeller kan stoltheten utfordres da, Hovmester?

Skjult ID med pseudonym Hovmester lø. 5 des. 11:43

Den må utfordres når man føler at det er viktig nok. Det er der intelligensen kommer inn i bildet.

Skjult ID med pseudonym Hovmester lø. 5 des. 11:48

Og det gjelder å være taktfull i måten man gjør det på. Det er mange damer som har skjønt det der. Og de gjør sine menn lykkelige. Mange damer vil aldri forstå greia, og får sine menn til å føle seg utilstrekkelige. En svak mann søker da bekreftelse hos andre kvinner. Dette er selvfølgelig ikke den eneste grunnen til at en mann er utro. Men det er en vanlig grunn.

(kvinne 43 år fra Rogaland) lø. 5 des. 12:06 Privat melding

Stolthet er sammensatt og individuelt , og det er viktig å kommunisere ut til en partner hvor egen stolthet ligger. Stolthet henger sammen med selvrespekt så man bør trø varsomt med å utfordre her.

Skjult ID med pseudonym Hovmester lø. 5 des. 12:18

En del har dessverre fortsatt med kjønnsroller å gjøre. En mann føler at han må strekke til som handyman, som forsørger som i at han skal tjene gode penger og gjøre riktige økonomiske valg, være emosjonelt og fysisk sterk, og andre kanskje så smått latterlige ting.

Mannen vil sammenligne seg med andre menn, og lure på om han blir sett på som bra nok for dama si. Enkelte damer stikker sine menn med å spørre andre menn om råd til praktiske ting, for eksempel. Det blir litt som om mannen går til andre damer for å få god mat. Det oppleves nok som en form for utroskap, og det ene avler det andre.

Jaja, alt handler om balanse. Det blir fort usunt. Noen menn er for stolte og sårbare. Noen damer forstår ikke mannen sin, eller krenker kanskje stoltheten med vilje. Slike ting understreker viktigheten av at en framtidig partner har et godt selvbilde og tilstrekkelig selvtillit. Hvis ikke, kan det bli slitsomt pga. mye usikkerhet og tvil. Et dårlig selvbilde er roten til ufattelig mye ødeleggelse.

(kvinne 43 år fra Rogaland) lø. 5 des. 12:19 Privat melding

Det har du helt rett i, Villrosa... Ord kan såre så mye mer enn avsender aner.

Skjult ID med pseudonym cleopatra lø. 5 des. 12:20

men hva med tilgivelse fra venner ? leser det meste er skrevet om kjærester ..

for ca ett år siden var jeg i en veldig tøff situasjon det skjedde mye vondt rundt meg.jeg var langt nede å var nok litt negativ i den perrioden. så hadde jeg en venn som begynte å reagere på dette pga vedkommende hadde også sitt.. så vi begynte å bli irritert over hverandre ,jeg var fryktelig dårlig på å ta i mot kritikk på den tiden,personen mente nok ikke så mye vondt med sine utsagn men jeg tolket det dit hen,

nå 1år etter ser jeg jo selv at det var barnslig av meg å bare kutte personen helt ut,istedenfor å fortelle personen hele sannheten hvordan jeg egentlig hadde det. men følte det ble en konkurranse om hvem som hadde det verst å da bare bæcket jeg ut.. nå er jeg jo ikke der lengre ,kommet meg tilbake til den personen jeg er å selvtilliten er tilbake osv...nå kunne jeg tenkt meg å snakke med den personen å be om tilgivelse for at jeg missforsto det vedkommende skrev og tolket kun det negativt,,, men føler det toget er godt,og det er fryktelig sårt pga personen er ett flott menneske ;P

så hva ville dere damer ha gjort ?;P

Skjult ID med pseudonym Z lø. 5 des. 12:22

Hovmester

" Mange damer vil aldri forstå greia, og får sine menn til å føle seg utilstrekkelige. En svak mann søker da bekreftelse hos andre kvinner."

Altså.....

Uten å skryte, har jeg en helt unik evne til å få min kjære trygg, kjærlig og stabil. Disse ordene har jeg fra mine ekser som alle er enstemmige i dette. Men stolthet? Hallo! Ja, alle menn er stolte hver på sin måte. Men en moden mann skjønner også sin egen stolthet! Han skjønner den, lever godt med den - også i et godt samliv.

Om jeg skulle ha på meg litt kverulerende briller her, sier du nesten "Siden kvinner ikke fatter greia, søker menn ut" Jeg regner med at du ikke mener dette, men at mannen med viten og vilje er utro de gangene han er det på samme måte som at en kvinne velger å være det!

Skjult ID med pseudonym Hovmester lø. 5 des. 12:26

Nei, jeg sier ikke "nesten" det, Z. Dette gjelder noen kvinner, og se at jeg skriver _svake_ menn. En skikkelig mann løser problemstillingen på andre måter. Ved å få henne til å utvikle seg, ved å utvikle seg selv, eller ved å avslutte forholdet.

Li: Kommunikasjonen er ofte non-verbal, siden det kan være vanskelig å sette ord på ting. Da handler det om intelligens. Det handler om å lese partneren sin.

Skjult ID med pseudonym Z lø. 5 des. 12:28

_svake_ menn...
Jeg har ikke erfaring med slike. Så da kan jeg ikke uttale meg.

(kvinne 43 år fra Rogaland) lø. 5 des. 12:30 Privat melding

Cleopatra: Jeg har selv vært i lignende situasjon. En av mine nærmeste venner trakk seg bort da jeg sto i en tøff situasjon, og selv hadde jeg ikke overskudd til å ta tak i vennskapet. Men det var vondt å se en venn forsvinne når livet var på det tøffeste, og jeg følte vel en bitterhet over det i ettertid. I fjor møttes vi tilfeldig og anledningen tilbød oss å sette oss ned og snakke. Vi fikk ryddet opp og snakket ut, begge fikk lagt sin versjon på bordet og vi er venner igjen i dag. Så toget er absolutt ikke gått! Jeg tror heller at din venn vil sette stor pris på at du tar kontakt. Da får du anledning til å sette ting i perspektiv og gi vedkommende en forklaring på hvorfor du handlet som du gjorde. Deretter får du håpe og tro at denne personen er av det rause slaget som tilgir, setter strek og er villig til å ta opp kontakten igjen.

(kvinne 43 år fra Rogaland) lø. 5 des. 12:41 Privat melding

Hovmester : Jo, klart det handler om den non-verbale kommunikasjonen og det å kunne lese partneren sin. Og noen ting er så opplagte at det ikke behøver å uttales , men i utgangspunktet forstås av seg selv ( f.eks at man ikke rakker ned på partneren i påhør fra andre. Fysjom, det er en uting når folk behandler partneren sin dårlig foran andre) . Men andre ting bør likevel settes ord på. Selv er jeg tydelig på hvor jeg står ifht utroskap. For meg vil et forhold ende umiddelbart hvis slikt skjer. Jeg er også tydelig på at vold, alkoholmisbruk og aggresjon er uaktuelt for meg i et forhold. Gjentagende avtalebrudd er en rød klut for meg , jeg synes det er respektløst. Alle disse tingene uttrykker jeg verbalt . Jeg kan ikke forvente at den motsatte part skal kunne lese dette av seg selv. Så ja takk - både til non-verbal og verbal kommunikasjon.

(kvinne 43 år fra Rogaland) lø. 5 des. 13:04 Privat melding

Villrosa: Ja, jeg tror at ved å være tydelig på hva man står for vedrørende slike viktige ting gjør det lettere for andre å forholde seg til en. Dermed kan man muligens redusere muligheten for å tråkke på og bli tråkket på.

(mann 46 år fra Sør-Trøndelag) lø. 5 des. 13:08 Privat melding

Det er ikke noe greit å ikke holde en avtale,den er jeg enig i Li42 men du må kanskje tenke at det som var planen og avtalen gikk stritt imot den avtalen du di hadde. Jeg har opplevd disse tingene og da føler jeg at da må en ha en prat med vedkommende å legge kortene på bordet og hvis han henne ikke vil ta det opp da spiller man på følelser og det er noe av det verste hvis han/ henne bruker å straffe vedkommende med det følelses messige for jeg tror nok vi di fleste her inne er følelses mennesker når en kommer ett stykke. Og selvsagt er det noen som ikke har den antennen å er veldig kyniske og ikke kan se at andre har følelser eller tør se det og jeg mener faktisk at et sånne mennesker er farlige å involvere seg i for før eller senere så vil en bombe sprenge med at det menneske han eller hun som er frisk og vanlig treffer veggen så det holder og jeg snakker av erfaring og rettoslett ble lakt inn på sykehuset for verdagen for meg ble ett helvete på jord og vedkommende skjønte ingen ting fordi hun var ikke kapabel til å se eller skjønne en dritt for kynisk syk. Så langt gikk det Fon meg for jeg håpet og ville ikke tro at vedkommende er så kald men tydeligvis tok jeg jævla feil men det posetive i alt sammen er at en lærer 😳😂

Skjult ID med pseudonym Hovmester lø. 5 des. 13:16

Jeg tror personlig veldig sterkt på erfaringsbasert læring. Jeg vil ikke spørre om alt mulig, eller advare om ditt og datt. Jeg vil ha en implisitt forståelse. En partner og jeg skal ikke spille etter noter. Hun skal forstå hva jeg ikke er komfortabel med, og hvorfor. Via non-verbale signaler. Via adferds- og handlingsmønster. Og det samme gjelder den andre veien. Jeg har hatt et slikt forhold, og det var veldig behagelig. Jeg har også hatt et forhold der det var nødvendig å snakke om, og overforklare, alt, uten at hun skjønte noe uansett. Vi hadde vært sammen i flere år da jeg tenkte at hun ikke kjente meg i det hele tatt. Etter flere år!

If you don't know me by now
You will never, never, never know me

All the things
That we've been through
You should understand me
Like I understand you

Bare en sjelden gang skal det være nødvendig å si fra om ting, eller å forklare noe. Hvis det må til for ofte, så er ikke matchen god nok for MEG. Det er musikere som kan spille sammen uten å ha møtt hverandre tidligere, og som helt intuitivt forstår hva den andre tenker og vil. Det samme gjelder lagspill i idrett.

Skjult ID med pseudonym Hovmester lø. 5 des. 13:18

Fint innlegg, Rugen.

(mann 46 år fra Sør-Trøndelag) lø. 5 des. 13:21 Privat melding

Takker

(mann 46 år fra Sør-Trøndelag) lø. 5 des. 13:37 Privat melding

For meg som en som bruker mye følelser og har også evnen til å vise empati å sette meg inn i andres situasjoner på godt og vont er det som å vinne i låto når en får positiv beck opp av andre mennesker om en kjenner di eller ikke så tusen takk Hovmester :-)

Skjult ID med pseudonym Hovmester lø. 5 des. 13:41

Å finne et menneske som forstår seg på godt og vondt er bedre enn å vinne i Lotto, ja.

(mann 46 år fra Sør-Trøndelag) lø. 5 des. 14:00 Privat melding

Jepp det er sant ! Det er bare at det er di menneskene som blir brukt og misbrukt til tider for mye usikkerhet og sjalusi misunnelse blant folk som er trist..

Skjult ID med pseudonym Z lø. 5 des. 14:03

Det er bedre enn å vinne i lotto.
Men jeg tror ikke det er vanskeligere :-)

(kvinne 43 år fra Rogaland) lø. 5 des. 14:06 Privat melding

Hovmester: Hvis vi to hadde møttes så ville du vært et blankt ark for meg, på lik linje som jeg ville vært det for deg. Vi ville vært ukjente for hverandre, men stått på trappen til å bli kjent. Jeg ville vært nysgjerrig på din historie (barndom, oppvekst, tidligere forhold) og gjennom de fortellingene dannet meg et bilde av hvem du er , hva du står for og hva som er viktig for deg.Og jeg ville behandlet deg respektfullt deretter. Men det forutsetter jo at man deler. Stiller spørsmål, svarer , utdyper.

Fordelen i en slik bli-kjent fase er den verbale kommunikasjonen - da kan man stille oppklarende motspørsmål og sikre at man har oppfattet ting riktig. Det non-verbale vil her være noe sårbart fordi man er prisgitt en ukjent motparts fortolkning. Og tolkning er alltid skummelt.

Den non-verbale kommunikasjonen vil vokse fram etter hvert som man blir kjent og dermed være lettere å forstå, slik jeg ser det. Og i et etablert forhold er denne kommunikasjonsformen viktig. Det er jeg helt enig i. Å bli forstått av partneren uten å måtte forklare seg ihel er et kvalitetsstempel i et forhold, og en viktig ingrediens i kjærligheten.

Når det gjelder lagidrett så vil jeg påstå at en viktig suksessfaktor også her ligger i tydelig kommunikasjon. Strategier er lagt og regler avklart på bakrommet allerede FØR man går på banen. Hver spillers styrker og svakheter er kartlagt, og samspillet basert på det er viktig for å få ballen fram mot mål. Og score :-)

Skjult ID med pseudonym Hovmester lø. 5 des. 14:10

Jeg foretrekker å ta ting etterhvert i naturlige sammenhenger. Man snakker jo sammen, og forstår mye ut fra få ord, forhåpentligvis.

Lagidrett: Det gjelder å være enig om en felles strategi, ja. Men, kampbildet blir sjelden slik man har sett for seg. Så hva gjør man da?

(kvinne 43 år fra Rogaland) lø. 5 des. 14:19 Privat melding

Da går man på bakrommet og legger ny strategi. Erkjenner at den første stategien ikke fungerte , evaluerer hva årsaken kan være og prøver på nytt. Er det behov for at jeg må plassere meg annerledes så vil jeg høre det , ta det til etterretning og gjøre mitt for å få det til. Et felles ønske om å over tid bygge et sterkt team, oppnå suksess og dra i samme retning gjør at man er villig til å gjøre de små endringene som må til. Men man må snakke sammen.

Skjult ID med pseudonym Hovmester lø. 5 des. 14:20

Nå tenkte jeg bokstavelig talt ute på banen. Det er ikke tid til mye snakking mens spillet pågår og målene renner inn feil vei.

(kvinne 43 år fra Rogaland) lø. 5 des. 14:22 Privat melding

Er det ikke noe som heter time-out da? :)

(kvinne 43 år fra Rogaland) lø. 5 des. 14:29 Privat melding

Hvis ikke så kan man jo alltids rive seg i håret av frustrasjon og forbannelse, vise fing og skjelle ut medspilleren for ikke ha forstått hvor du ville h*n skulle plassere seg. Er dog usikker på hvor fruktbar den strategien er...

Skjult ID med pseudonym Hovmester lø. 5 des. 14:34

Det er nok den implisitte forståelsen mellom spillerne, lagfølelsen, som kan snu noe dårlig til noe bra. Av og til kommer man skeivt ut. Det trenger ikke å ende med tårer og tenners gnissel.

(mann 46 år fra Sør-Trøndelag) lø. 5 des. 14:35 Privat melding

Det er jo hva slaks intiasjonen motparten har i det som prates om Li42?

(kvinne 43 år fra Rogaland) lø. 5 des. 14:44 Privat melding

Hovmester : Det er sant. Er man et sterkt team som kjenner hverandre godt så kan man lettere snu spillet. Det ligger vel også i et gjensidig sterkt ønske om å skape suksess.

(kvinne 43 år fra Rogaland) lø. 5 des. 14:46 Privat melding

Rugen: Jeg får ikke helt tak i hva du mener, vil du utdype? :)