Vi ønsker oss alle kjæreste. Og de fleste av oss har bolig allerede. Ikke bare bolig, men barn som går på skole, og nettverk der vi bor. På begge sider. Vi som er her, er vel i prinsippet fortsatt på let, men noen har vel erfaring allerede, eller har gjort seg noen tanker rundt det.

Blir man langtids-særboere, selger begge hus/leilighet og flytter sammen i one big happy family - flytter den ene inn hos den andre? Og hvor lang tid tar det før det er naturlig å flytte sammen - hvis man gjør det? Det finnes selvsagt 40 ulike svar på det, men hva ser dere av løsninger? Hva funker, hva blir en katastrofe?

Jeg har litt samme følelse som da jeg fikk barn. Fullt fokus på graviditet og fødsel (leste 40 bøker om temaet). Null peiling på hva som kom etterpå.

Og min fantasi strekker seg helt fint til dating, bli kjærester, hyggelige fellesaktiviteter etterpå, men så kjenner jeg rullegardinen går ned i forhold til å flytte sammen. Selv om jeg regner med at når man er forelsket nok så vil man etter hvert ønske å sovne sammen. Våkne sammen. Krype opp i armkroken i sofaen uten å måtte ta på seg yttertøyet og gå hjem etterpå. Hverdager. Med barn, uten barn. For to med barn som har flyttet hjemmefra er jo prosessen litt enklere, men for oss som fortsatt har barna boende hjemme blir det jo litt mer krevende. Hva er drømmeløsningen, hva er marerittet og hvilke midtimellomløsninger fungerer?