Alle innlegg Sukkerforum

Annenhver helg eller annenhver uke?

Vis siste innlegg
Skjult ID med pseudonym sunnyboy sø. 26 aug. 21:08

Jeg har en sønn som er hos meg annenhver uke . Han er 4 år og selvfølgelig en sjarmerende og morsom gutt :) Den uken jeg ikke har han er savnet stort. Tenker mye på at jeg bare for ta en så altfor liten del av hans oppvekst. Prøver å tenke positivt på situasjonen, men ikke enkelt skal jeg si dere. Dere som har barn og kanskje er i samme situasjon skjønner nok hva jeg mener.

Det jeg ikke kan skjønne er at noen fedre velger å bare ha barnet(a) sitt annenhver helg + en dag. Er det en selvfølge at mødrene skal ha mest samvær med barnet(a)? Jeg hadde iallefall gjort hva jeg kunne for å få tatt mest mulig del i min sønns oppvekst... om det så måtte vært å flytte/bytte jobb, etc. Ser egentlig ingen grunn til å ikke skulle ha han like mye som mammaen. Sykdom og voldssituasjoner måtte isåfall være den eneste årsaken til begrenset samvær (eller at barnet er spedbarn). Noen som har synspunkter? Hadde vært interessant å høre innspill fra andre fedre som har barn enten halvtid eller annenhver helg, Hva tenker dere mødre/kommende mødre :) om dette? Barn trenger "påvirkning" i like stor grad fra både fra mammaen og pappaen eller?

Skjult ID med pseudonym Jente 31 sø. 26 aug. 21:50

Jeg er en alene mor som har en sønn som er hos sin far annen hver helg.
Grunnen til det er at far bor et stykke unna og vår sønn går på skole .
Jeg vil ikke at min sønn skal bytte skole hver uke..
Han trenger et fast "holdeplass" .. syns jeg.. Det kan ikke være bra for unger og fly sånn frem og tilbake.. Hvordan ditt fohold til din unge utvikler seg er helt opp til deg .. Det er viktig og gjøre det beste ut av en uheldig situasjon.

(mann 57 år fra Oslo) sø. 26 aug. 21:59 Privat melding

Ja, jeg er en far som er i samme situasjon som dere, og jeg har inntrykk av at likestillingen har kommet til Norge nå. Jeg kjenner ikke flere menn som meg som er i samme situasjon, men de fleste av mine skilte menn har barn på deltid, dvs 50%.

(kvinne 56 år fra Oslo) sø. 26 aug. 22:26 Privat melding

Det er ikke alle foreldre som har lyst til å velge å ha barna sine 50% selv om de har muligheten. Noen foreldre velger ikke å se barnet/barna i det hele tatt. Jeg skriver foreldre fordi det gjelder både mødre og fedre.
Samtidig er det en del foreldre som ønsker å se barna mer enn annenhver helg og som har problemer med å få det til fordi den andre er i mot det. Det er ikke bare bare å sette igang med en rettsak heller. Det er jo barn det er snakk om, barn som gjerne er glade i begge foreldrene og som vil lide under en rettssak, selv om de ikke er til stede så vet de det.

Det er mye leit som skjer i forbindelse med samvær. Desverre er det barna det går ut over. Noen foreldre har en tendens til å glemme det og tror at de straffer ex'en mens det i virkeligheten er barna som lider.

God kommunikasjon mellom partene er essensielt ved en 50/50 "deling". Jeg kjente en jente som var i en slik situasjon. Før skilsmissen til foreldrene så hun blant annet faren dytte moren ned trappen og moren løpe etter faren med kniv... unødvendig å si at det ikke ble særlig lett for jenta i 50/50 situasjonen etter skilmissen heller. Det gikk ut over resultatene på skolen f.eks. Heldigvis for henne gikk det bedre etter hvert. Desverre er ikke alle barn så "heldige".

Det virker heldigvis som at sunnyboy, Jente 31 og BjørneKlem har bra ordninger med den andre av foreldrene, og godt er det.

Barn er følsomme og forstår så mye mer enn "vi voksne" har tendens til å tro. Gjør det som er best for barna.
Barn eies ikke av noen, de er et ansvar og ikke minst, en gave.

Skjult ID med pseudonym synser sø. 26 aug. 23:03

Jeg har ikke selv barn, men har jobbet med ungdom i vanskelige livssituasjoner. Hva angår samvær så er det også en kjent problemstilling i nettverket mitt.
Det nevnes likestilling her - dette er i høyeste grad et tema menn må kjempe mer for. Barna er de med rettigheter til å se foreldrene - hvorfor blir det da oftest mor som får ansvaret?
Barnets beste er det som i bunn og grunn skal taes hensyn til og personlig trur jeg ikke små barn har godt av å "pendle" mellom to hus i en 50/50 ordning. Likevel finnes det nyanser her også. Foreldre som bor i nærheten av hverandre (samme skolekrets) og som klarer å arbeide sammen for barnas beste, kan nok få det til.
Noe jeg lurer på er hva som skjer med tilknytningen til barn som "pendler." Hvordan vil de definere et hjem når en kjent setning er:" det er hjemme hos mamma/pappa.. "- alt ettersom. Hvilke verdier overfører foreldrene om hva et hjem skal være?
Andre igjen mener at skillsmisse barn utvikler et sett med positive egenskaper som tålmodighet, evnen til å samarbeide, å ta hensyn.
Dukket bare opp noen tanker her..

Kjenner et par som klarte det utroligste. De kjøpte leilighet når de gikk i fra hverandre. Foreldrene flyttet ut og inn i huset annenhver uke, slik at barna bodde i hjemmet sitt. Ikke helt knirkefritt, men må beundre valget.

Skjult ID med pseudonym sunnyboy sø. 26 aug. 23:26

Jeg må si jeg er glad for at likestillingen er kommet mye lengre på dette området ja. Leser at det har blitt flere rettsaker rundt dette med uenigheter om samværsrett med barn. Jeg tror det kommer av at fedrene har begynt å stille krav til 50/50 deling. Jente 31: Du sier at det er viktig med en fast "holdeplass". Er det gitt at denne holdeplassen er hos mødrene? Hvorfor går mange fedre med på dette sånn uten videre? Hva hvis begge foreldrene streber etter å flytte i samme skolekrets og deler samværet 50/50.... Hadde det vært det beste for barnet? Burde ikke alle foreldre gjøre det de kan for å få til det? Jeg mener at når foreldrene går fra hverandre så er det sånne ting som først og fremst må avklares og legges tilrette. Barna må stå i fokus og de ønsker å være sammen med både mammaen og pappaen sin. Jeg kjenner en pappa som har valgt å ikke ha barna mer enn annenhver helg + en dag. De har bare bestemt at de skulle gjøre det sånn. De bor heller ikke så langt unna hverandre. For meg så virker det bare så utenkelig...

God kommunikasjon er nok viktig ja... men ofte ikke lett. Forholdet mellom min x og meg er ikke altfor godt, men det gjør egentlig ikke så mye heller så lenge man kan klare å gjøre de få avtalene som trengs. Hun har aldri stilt krav om å ha mest samværsrett fordi hun vet at jeg aldri hadde godtatt det, samtidig som hun også ser at 50/50 deling er det beste for vår sønn.

At man løper med kniv etter hverandre er jo tragisk.. og som jeg sa i mitt første innlegg så er det visse unntak til 50/50 deling jeg kan forstå.

Skjult ID med pseudonym sunnyboy sø. 26 aug. 23:50

Synser: Likte innlegget og tankene dine. Vi flyttet forøvrig også inn og ut av huset vårt annenhver uke i 4 mnd. til leil. var klar for overtagelse. Fant ut at det var det beste for vår sønn. Er enig i at fedre må kjempe mer for likestillingen på dette området og det tror jeg også skjer mer og mer.

Du mener at små barn ikke har godt av å pendle mellom to steder. Hva er små barn? Jeg tror at så lenge barn er mellom 1 og 2 år eller eldre så går det greit med delt bosted. Vår sønn var såvidt 3 år og det har gått veldig fint så langt. Han ser ikke ut til å være noe preget av det. Vi bor idag ca. 40 min unna hverandre og han går i barnehage hver dag. Planen som er avtalefestet er at vi skal flytte i samme skolekrets når han begynner på skolen.

Det er et godt spørsmål du stiller her:

"Noe jeg lurer på er hva som skjer med tilknytningen til barn som "pendler." Hvordan vil de definere et hjem når en kjent setning er:" det er hjemme hos mamma/pappa.. "- alt ettersom. Hvilke verdier overfører foreldrene om hva et hjem skal være?
Andre igjen mener at skillsmisse barn utvikler et sett med positive egenskaper som tålmodighet, evnen til å samarbeide, å ta hensyn."

Jeg vet ikke men.... ut fra min oppfatning så velger jeg å tro at barnet har mer godt av å være like mye sammen med begge foreldrene enn hva man skal definere som et hjem og de verdiene man overfører der. Håper derfor det siste du skriver om positive egenskaper, tålmodighet, etc. er det som blir utfallet.

Skjult ID med pseudonym femina49 ma. 27 aug. 10:25

Jeg har den utradisjonelle erfaringen med at barnet bor hos sin far. Min sønn som nå er 17 år, har hovedsaklig bodd i sitt barndomshjem med sin far etter at jeg flytta ut for 10 år siden. Grunnen til det er at far var vokst opp og bofast på stedet, jeg var innflytter. Min sønn fikk beholde barndomshjem, venner, skole og hele det nettverket fars familie kunne gi.

Selv om jeg bare har hatt annenhver helg og til tider mer der vi har fått til det som samvær, så har jeg alltid hatt 100 % oppmerksomhet på sønnen min når vi har vært sammen. Jeg har også alltid vært tilgjengelig på telefon og ellers stilt opp i spesielle situasjoner. I en periode på 3 år reiste sønnen min mye til meg, for å trene ishockey og spille kamper på et lag der jeg bodde. En givende tid for både meg og sønn, et engasjement som gav mye.
Jeg har brukt mye tid på å kjøre han til og fra barndomshjemmet, samtaletid i bil er verdifullt. Hvorfor skal barn av fraskilte foreldre sitte timesvis på en buss hvis en kan velge annerledes?

Hvis det er vanskelig å velge 50/50 ordning, vil jeg si min positive erfaring er å være absolutt tilstedeværende med det samværet en har. Vær forberedt og kreativ med hva du har å gi :-) God kontakt og gode opplevelser er verdifullt.
Har alltid vært veldig glad i sønnen min! Han er i dag en praktfull og selvstendig ung mann, og ser ikke ut til å ha tatt skade av situasjonen. Jeg gir også full honnør til eks'en min som har tatt sin farsoppgave på alvor og gjort en god jobb.

Dette ble kanskje veldig personlig historie, men håper den illustrerer noen tanker om delt foreldreansvar.

Skjult ID med pseudonym dolphine ma. 27 aug. 11:35

veldig positivt for barn at de har 2 tilstedeværende foreldre - og som kvinne ser jeg det ikke som noen selvfølge at kvinner har mer "rett" på barna enn menn...

Men kjenner til flere kvinner som har hatt det som utgangspunkt, at de var mye bedre omsorgspersoner enn mennene.... noe som førte til lange samtaler. Vet ikke om det er tilfeldig, men det var de som var lengre hjemme med barna da de var små som var klarest på at mennene ikke ville klare det. Så mulig noe av dette går på det å slippe kontrollen - og at noen av kvinnene må bli flinkere til å slippe mennene til - fra de er små av.

De som har jobbet og delt på opgavene mens de var sammen, er også de som så det som naturlig at dette skulle fortsette etter samlivsbrudd.

Det er godt å se at såpass mange menn ser det som en selvfølge at de skal ha like stor del av sine barns liv som kvinnene. Positivt likestilling, fremtiden og ikke minst for barna:o)

Skjult ID med pseudonym mamsen ma. 27 aug. 14:18

Jeg har barna mine (dvs. VÅRE) annenhver uke. Barnefaren og jeg bor kun et steinkast fra hverandre, og barna kan komme og gå som de vil (begge er tenåringer), men de velger for det meste å være hos den som egentlig skal ha dem den uka. Det var ikke i mine tanker å foreslå at jeg skulle ha 'førsteretten' til barna da jeg flyttet fra min eks-mann. Han har da like stor rett som meg til å omgås dem, og ikke minst har barna like stor rett til å omgås sin far som sin mor. Jeg vet selvsagt at dette ikke er den ideelle løsningen for alle, men synes man skal strekke seg langt for å få det til. Jeg har valgt å ikke flytte mer enn noen hundre meter bort i gata, til tross for at jeg kunne fått mye billigere bosted hadde jeg flyttet til et annet område. 50/50-ordningen medfører også at jeg ikke kan flytte sammen med kjæresten min før barna mine flytter hjemmefra, siden han bor for langt unna til at barna mine kan bo der han bor. Men dette er et valg jeg har tatt, for at barna mine skal ha det best mulig når det nå er blitt som det er blitt. Jeg håper flere og flere fedre får til en ordning som deg, sunnyboy!

Skjult ID med pseudonym Jente37 ma. 27 aug. 15:07

Da jeg gjorde det slutt med faren til mine to (små) barn på 4 og 6 år, "krevde" jeg at vi skulle ha 50/50. Jeg vil aldri ta fra mine barn muligheten til å lære sin far like godt å kjenne, dele hverdagen med han eller la han miste muligheten til å følge opp sine barn tett.
Heldigvis bor vi i samme skolekrets og barna er tapre. Eldstemann sa en gang at han synes det var greit å bo litt her og litt hos pappa, for han var ganske lei av meg etter en uke og vice versa. :-)
Selvfølgelig er det optmale at barna vokser opp i trygghet og harmoni i en kjernefamilie med mamma og pappa til stede hele tiden. Men når det ikke går fordi de voksne ikke klarer å bo sammen, så mener jeg at 50/50 er den en eneste riktige løsningen.
Da får heller de voksne finne seg i å måtte bo på et sted de egentlig ikke ønsker, frem til barna er blitt større.
Det verste jeg hører er når mor pakker ungene og tingene sine og flytter til den andre kanten av landet.
Egotripp!!

Når noen snakker om hva som blir hjemme for barna så tenker jeg sånn, at de barna som er små når foreldre går fra hverandre (som mine) blir fort vant til å ha 2 hjem. Det er hjemme hos pappa i *** gate og hjemme hos mamma i *** gate.
Det er oss voksne det er sårt for, for barna blir det deres virkelighet.

Skjult ID med pseudonym mamsen ma. 27 aug. 15:15

Godt sagt, Jente37! Jeg er helt enig med deg!

(mann 33 år fra Rogaland) ti. 28 aug. 23:46 Privat melding

Har ikke lest alt som står her da... Men er ikke alle fedre som får velge det sånn uten videre, for ikke alle kvinner er like villige til å dele på omsorgen. Og da er sp. hvor langt pappaen er villig til å gå, det jeg er blitt opplyst med til nå er at fedre ikke har så altfor mye å stille opp med til tross for at man skulle tro tiden hadde endret seg!!

Menmen, skal ha skrøyt som deler annenhver uke, å tenk på at det mye sansynligt er likt for faren, han går jo trossalt også glipp av en go del av oppveksten!

Men synes personligt synd på de små som skal bli delt på å fraktet frem å tilbake. Å forholdsbrudd er noe f***skap når en har en liten sammen etter min mening!

(mann 33 år fra Rogaland) ti. 28 aug. 23:47 Privat melding

Har ikke lest alt som står her da... Men er ikke alle fedre som får velge det sånn uten videre, for ikke alle kvinner er like villige til å dele på omsorgen. Og da er sp. hvor langt pappaen er villig til å gå, det jeg er blitt opplyst med til nå er at fedre ikke har så altfor mye å stille opp med til tross for at man skulle tro tiden hadde endret seg!!

Menmen, skal ha skrøyt som deler annenhver uke, å tenk på at det mye sansynligt er likt for faren, han går jo trossalt også glipp av en go del av oppveksten!

Men synes personligt synd på de små som skal bli delt på å fraktet frem å tilbake. Å forholdsbrudd er noe f***skap når en har en liten sammen etter min mening!