Alle innlegg Sukkerforum

Hvor langt ville du strukket deg?

Vis siste innlegg
Skjult ID med pseudonym V ti. 18 nov. 23:44

En jeg kjenner fortalte som et eksempel på at menn også treffer nutcases, at han hadde datet en kvinnelig lege. Hun avr oppegående, søt og smart. Men så hadde det kommet for en dag at hun misbrukte piller (som hun hadde lett tilgang til på jobben).
Og da hadde han selvsagt kuttet tvert. Dette presenterte han som en historie om hvor merkelige damer det er der ute.
Nå vet jeg ikke omfanget av misbruket, men hun var i full jobb, og det var ikke noe han oppdaget med det samme.

Men er det slik at folk flest tenker kun på seg selv og "hva jeg skal ha" og derfor ville tenkt "her gjelder det å komme seg unna"?
Har vi så liten toleranse for andres svakheter?
Hva med å jobbe med det, og kjempe for og sammen med noen?

Skjult ID med pseudonym /b/ ti. 18 nov. 23:53

Det spørs selvsagt.

Det er ett tilfelle hvor man strekker seg lengre enn andre. Hvis man virkelig elsker personen med problemer.

Er ikke sikkert det ordner seg, men da ville de fleste ihvertfall prøvd strukket seg langt.

Skjult ID med pseudonym Organ on. 19 nov. 00:21

Hvis jeg skal være litt bombastisk vil jeg si at det er for meg med rusmissbruk som med andre utfordringer. Om den jeg elsket f.eks plutselig ble lam, ville jeg ikke gått fra henne men når jeg søker kjæreste velger jeg å unngå slike utfordringer fra starten av.

Pillemissbruk eller alkoholisme er eksempel på ting som ville fått meg til å avbryte en gryende romanse, kall meg gjerne overfladisk.

Skjult ID med pseudonym jezzy on. 19 nov. 00:23

Före Jag personligen kan svara på denna fråga, å kalla någon för "nutcase", har jag lust att få veta vad slags piller vi snackar om?

Skjult ID med pseudonym Organ on. 19 nov. 00:27

Kanskje mannen var dypt religiøs og fant ut at hun brukte p-piller..?

;-) :-)

Skjult ID med pseudonym Kompisen on. 19 nov. 04:49

Flire.. p-piller.. Nei, fra spøk til revolver..

Det ER en viss forskjell på å kjempe for noen du (har) elsket over en lang periode og på å involvere seg med noen man t.d vet har et rus-misbruk, belastende lidelse eller noe som virkelig vil sette forholdet på prøvet fra dag en.

Så jeg signerer Organs første innlegg i tråden, unngår utfordringer fra starten av og avslutter det før det går for langt om noe skulle dukke opp. Og, uten å bruke det som unnskyldning, så har ikke jeg bare meg selv å tenke på, jeg må ta ansvar for den jeg måtte finne på å involvere i livet til min solstråle.

Skjult ID med pseudonym Lilleulv on. 19 nov. 12:06

Ja, vi skyr vel alle potensiele problemer om vi kan! Det er jo helt naturlig!

Selv ville jeg styrt unna alkoholikere, de som misbrukte piller eller var spilleavhengige. Jeg ville også ligget unna de som aldri har vært i langt forhold, men også de som bare har vært i en rekke korte forhold. Jeg ville ungått de som har vært ofte eller lenge sykemeldt, da det kan tyde på dårlig immunforsvar eller lav arbeidsmoral. (Begge dele er like ille!) Jeg ville aldri inngått et forhold til noen som hadde en form form fysisk skavank. Hvórfor skulle jeg det, når det er så mange andre å velge mellom?

Personer med angst hadde vært helt uaktuelle for meg, eller egentlig alle som sliter med seg selv på en eller annen måte. Har de for mye baggasje, blir det vanskelig å bare kunne forkusere på det på gode liv, som å spise gode middager på bra resturanter, dra på slalomturer/seilturer, planlegge eksotiske ferier osv.. For meg er det avgjørende når jeg skal bli kjent med en ny person, at han har god helse og alltid er i godt humør, slik at vi kan ta oss en fjelltur eller tur på byen uten at jeg må lure på om han kommer til å slå opp en gammel skade, eller begynne å tenke for mye på noe problematisk. Jeg må vite at han ikke får en tåre i øyekroken om en av vennene mine tar opp et sårt tema, og på den måten gjør situasjonen pinlig for alle. Jeg ville også unngått en som tenker på eller snakker om døden, det er da tross alt her på jorden vi er nå?!! Til slutt ville jeg unngått en som er online på Sukker mer enn det jeg selv er! Den siste er absolutt!

Men kanskje viktigst av alt: Han må ikke være sneversynt, fremmedgjort eller overfladisk! Nei! Hvem trenger sånne folk? En jeg skal inngå et forhold til må være empatisk, forstelsesfull og alltid være der for meg når jeg trenger ham! :)

Skjult ID med pseudonym Pusti on. 19 nov. 12:15

Jøss Lilleulv....Supermann tror jeg bare er fantasi.....

Skjult ID med pseudonym Perle62 on. 19 nov. 12:49

Ser absolutt pointet i Lilleulv sitt innlegg :) Det blir jo ingen igjen.

Fikk for ikke lenge siden en melding av en som hevdet at det er noe i veien med 80% av damene som er på et slikt sted, og det uutalte spørsmålet var "Hva er galt med deg?" Visste ikke helt hva jeg skulle svare... Ville han ha cvn min eller en legeuttalelse?

For mitt vedkommende vil jeg nok satt foten ned ved rus og annet som hindrer hverdagen betydelig, eks sterk sosial angst, eller spillegalskap . Når det gjelder helse ville jeg vurdert i hviken grad jeg ville blitt sykepleier eller kjæreste. Å ha et helseproblem er ikke det samme som å være invalid.
Sist, men ikke minst ville jeg se på personens innstilling til eget problem. Er problemet erkjent? Jobber vedkommende med sin avhengighet? Hvor lenge har vedkommende gjort det? (Tørlagt alkoholiker i 14 dager er ikke noe catch, men 8 år står det respekt av). Hvordan takler vedkommende sin hverdag? Ref: Helse er hvordan man har det, helbred er hvordan man tar det.

Skjult ID med pseudonym Kompisen on. 19 nov. 12:51

Pusti: Takk..

Lilleulv: Den første setningen i ditt første avsnitt lar jeg forbli ukommentert, den er jo grei ;-) Men jeg vil utfordre deg litt på resten.. Hva tidligere forhold, korte eller lange gjelder, hvilken innvirkning vil det ha i forhold til deg om du finner en som tiltaler og tiltrekker deg, en du virkelig føler for å bli mye bedre kjent med selv om det fører til at du finner ut at han aldri har hatt et langt forhold eller bare hatt noen korte romanser? Legg deg på minne at jeg tolker dine uttalelser generelt fra mitt synspunkt, likeledes som de generelt kan være ment annerledes sett fra ditt sted påvirket av faktorer som f.eks alder.

Hva sykemelding gjelder, så gjør du deg selv en bjørnetjeneste ved å generalisere. Der er mange som bekjemper vindmøller for å vinne sin vei tilbake. Hvilken karakterstyrke, stålvilje og livsglede kan du forsvare å gi avkall på i en partner?
Innerst inne tror jeg vi kanskje har det samme syn, men at vi uttrykker det litt annerledes ;-) I mine øyne og øre er all bagasje god erfaringer. Det essensielle, er hvilken måte man selv velger å takle, beholde og bruke denne balansen videre. All faenskap KAN brukes på en god måte.
Jeg ser, og forstår, veldig mange av punktene du lister opp. Men du tråkka meg bare på en øm tå hva sykemeldt gjelder ;-) Og hva er forresten problematisk med en mann som er i stand til å vise følelser i form av en tåre? Er det deg eller han det er verst for? Vi har alle våre svakhetstegn. Som Pusti sa, Supermann skal du lete lenge etter. Men, du kan komme nokså nærme om du beholder dine krav og bare endrer perspektivene en smule..

Skjult ID med pseudonym Lilleulv on. 19 nov. 12:57

Vel, innlegget mitt var ironisk, for de som måtte lure. Jeg trodde jeg smurte så tjukt på med overdrivelser at det ikke kunne levnes noen tvil. Jeg la på mer og mer for å være sikker på at ingen skulle ta det alvorlig.. men det var tydeligvis ikke nok? Interessant.
(Ser at du tok den, Perle...:-) Kompisen - jeg mente ikke å tråkke på noen tær - tvert i mot! Har nettopp vært sykemeldt i lang tid selv..

Poenget er at vi higer etter det perfekte, vi velger bort så det står etter. Men det komiske er at vi har helt andre krav og forventninger til andre enn til oss selv. Det var liksom det jeg forsøkte å få fram på slutten av mitt innlegg... :-)

Skjult ID med pseudonym Kompisen on. 19 nov. 13:07

PERLE:

"Å ha et helseproblem er ikke det samme som å være invalid."
"Hvordan takler vedkommende sin hverdag? Ref: Helse er hvordan man har det, helbred er hvordan man tar det."

Applaus, og en stor varm klem :-)
(også til TS)
Jeg har en sykemeldingsbrøk de siste to år som skiller seg ekstremt ut fra mitt siste ti-år. Men, isolert sett er mine problemer mine egne, det hindrer meg ikke fra å leve et normalt liv verken i hverdagen, i forhold til mitt forsørgeransvar, i forhold til arbeidsgiver eller en potensiell partner. Men.. mange lar seg skremme. Forståelig nok, men også noe kjedelig da man ikke får vist hvem man faktisk er. Men, om noen faktisk ikke vil finne ut av det, grunnet i en midlertidig situasjon, så er jeg likeglad. Da er jo faktisk ikke det den jeg leter etter ;-)

Skjult ID med pseudonym Kompisen on. 19 nov. 13:16

Lilleulv: Pusti tok den klokkerent, men jeg valgte å svare utbroderende til deg. (Og jeg innrømmer GLATT at jeg faktisk overså siste avsnitt, heheh..) Grunnen til at jeg ikke lot humoren oversvømme meg i svaret, er at det for de det gjelder, kan flere områder du berørte være såre tema. Mange har gått videre fra det skrittet, men jeg husker hvordan det var.. og, tåa blir sjeldent øm på egne vegne..

Skjult ID med pseudonym Pusti on. 19 nov. 13:41

Takk og lov Lilleulv:-)

Skjult ID med pseudonym juni on. 19 nov. 17:10

hehe... det er alltid like godt og fornøyelig å lese lilleulv sine innlegg :-D

Jeg er enig i organ og kompis sine innlegg om at det er en forskjell om den du allerede er i et forhold med, får problemer av et eller annet slag, enn om det er en du er i ferd med å bli kjent med som allerede har en eller annen problematikk å bale med.

Når det gjelder meg, så synes jeg at jeg allerede så lenge har vært singel. og i motsetning til veldig mange andre, så er jeg ikke alltid så glad i singeltilværelsen min... den oppleves av og til (og litt for ofte) som en stille ørkenvandring.
Og siden det viser seg at det jeg tenner mest på er gjensidig kommunikasjon og gjenkjennelse av hverandre (litt kryptisk kanske, men lar det stå siden det ikke er det som er hovedpoenget her) så er jeg villig til å ta med en del utfordringer også dersom jeg treffer den personen som passer for meg.

Men ett kriterie har jeg vel, og det er at jeg skal føle at jeg har det bedre sammen med denne personen enn det jeg ville ha hatt alene, så det positive må oppveie for de eventuelle utfordringene/problemene denne personen bringer med seg inn i forholdet mellom oss to.
Men at jeg vil prøve ut et forhold med en som har et problem å bale med dersom jeg opplever at følelsene er riktig er helt klart.

Dersom jeg hadde hatt lett for å forelske meg, og hatt lett for å få andre til å forelske seg i meg, så ville jeg kanskje ha tenkt annerledes... og mens jeg grubler på det, så synes jeg at det ligger noe moralsk grums i det jeg tenker akkurat nå...

... vel, de som kan det, kan lete etter de som er tilnærmet perfekte mennesker, selv får jeg lete etter han jeg kan forelske meg i ;-)

;p

Skjult ID med pseudonym Bunny on. 19 nov. 17:24

Dette ville vært en " no go " for meg .
De som bruker , vil stort sett ikke slutte så lenge det ikke går ut over jobb og andre ting.
Det er først når de er veldig langt nede at de innser sine feil og da kan det være et mareritt å slutte både for de som er avhengig og de rundt. Det går ikke ann å få en som ikke vil slutte til å slutte.Det vil bare føre med seg hemmeligheter og misstenksomhet.

Skjult ID med pseudonym juni on. 19 nov. 17:38

... men for ordens skyld: en lege som er oppegående, søt og smart, og som tydeligvis trenger å bruke/misbruke medikamenter for å holde hodet over vann i forhold til sine (antar jeg både profesjonelle og emosjonelle) utfordringer, har selvfølgelig en lang vei å gå for å komme ut av et slikt misbruk, og jeg skjønner godt at en slik setting ikke akkurat innbyr en annen person til å gå inn i et forhold med henne. Slik jeg ser det, er det store eksistensielle utfordringer i vente for denne kvinnelige legen.

Skjult ID med pseudonym V on. 19 nov. 19:00

Jezzy,
ja, et relevant spørsmål, men det fikk vi ikke vite. Det kan være alt fra avhengighet til sovepiller til direkte rus.
Jeg har mistanke om at han verken tok stilling til pillenes type/styrke, eller kvinnens mulighet/vilje til å slutte med det.

Juni,
jeg synes du er veldig bombastisk i din uttalelse (ut i fra andre innlegg jeg har lest av deg er jeg litt overrasket for det virker som du har litt livserfaring og ser nyanser). Det er mange "perfekte" mennesker som sliter. Denne legen kan som mange andre ha hatt påkjenninger i privatlivet, vært underlagt medikamenter for operasjon og blitt hektet, være arvelig disponert for depresjon el. avhengighet, lidd av prestasjhonsangts eller hva det skal være. Det kan også være forbigående (etter en sorg feks) - hvis hun får hjelp.

Meg selv:
Jeg vil jo si at rusmisbruk er noe jeg tidligere ville sagt no-go til. Men har etterhvert sett flere sider av livet og ville nok vurdert tilfellet individuelt, dog med ganske mye skepsis. Og siden jeg kjenenr fyren det var snakk om så begynte jeg å tenke. Dette er en fyr som er 50 og fortsatt leter etter dame han skal få barn med. Han ahr ikke hatt et fast forhold på det jeg vet (20 år i alle fall). Han klønet det til emd en venninne av meg for noen år siden (gadd ikke svare på sms eller ringe mens han var på Norgesferie i tre uker og hun var i tvil nok fra før så det ble end of story) som han nå angrer på. Selv om det kan ha vært et fornuftig valg for ham her, så tenker jeg at intoleranse og mangelnde vilje til å kjempe for noe eller noen, kan nok være en av mange grunner til at flere forblir single. Men Lilleulv er inne på noe. Jeg tror det alltiv vil være "noe", den perfekte finnes ikke. Er det som et eventyr så er det det det er - kun et eventyr. Jeg synes uansett synd på denne legedamen som kan ha vært en kjempedame men med én liten brist én liten periode. (Håper hun vet at det ikke var noe tap da.)

Skjult ID med pseudonym juni on. 19 nov. 19:19

V:

Vet ikke helt hva du mener her, men er da fullstendig klar over at min livserfaring og min evne til å se nyanser har sine helt klare begrensninger, selvfølgelig... men skjønner altså ikke hva du mener.

Grubler på om du syntes at mine tanker om at den kvinnelige legen var i ferd med å få noen eksistensielle utfordringer ble for hard kost for deg?
I så fall står jeg for det. Det er ikke akkurat noe nederlag å begynne å revurdere sitt liv og gruble på hva som er i veien siden man er nødt til å bruke/misbruke piller for å klare å mestre livet slik det er nå... man misbruker ikke noe bare for gøy, lissom.

Men setter pris på en forklaring fra deg, V?

Skjult ID med pseudonym juni on. 19 nov. 19:46

De eneste preparat jeg kan se for meg at kan misbrukes, er jo de typiske A- og B-preparater som kan gi en dulmende effekt på nerversystemet og dermed følelsesregisteret, og som også er de preparater som om de brukes over lengre tid er vanedannende og hvor effekten vises å avta etterhvert og som gjør at man etterhvert må ta større doser dersom de brukes over tid.

Og dermed mener jeg, at dersom noen har behov for å bruke/misbruke slike medikamenter, så er det fordi noe ikke helt funker i livet deres. Jeg vet da at det finnes dem som blir narkomane etter en bilulykke fordi de har blitt avhengig av de smertestillende som legene etterhvert ikke vil gi dem fordi smertene faktisk er forbi... og de ender med å kjøpe medikamentet på gata. Da tror jeg problematikken ligger dypere enn den faktiske bilulykken.

Men dette var kanskje i utgangspunktet ikke en debatt om hvordan man blir avhengig av noe ;-)

Skjult ID med pseudonym Lilleulv on. 19 nov. 21:53

Juni

Hyggelig at du setter pris på det jeg skriver. Det er gjensidig! :-)

Men her er vi ikke helt enige.. Du skriver "dersom noen har behov for å bruke/misbruke slike medikamenter, så er det fordi noe ikke helt funker i livet deres." Slik jeg ser det er det stor forskjell på å bruke og misbruke både A og B-preparater. Å BRUKE slike preparater vil jeg betegne som noe som er nødvendig for å oppretthholde en forsvarlig livskvalitet (fortinnsvis i perioder). Å MISBRUKE preparater, slik jeg ser det, er når de fungerer som en rus eller en flukt fra det virkelige liv. Noe man stadig ønsker mer av.

Du kan ha rett i at det betyr betyr at noe ikke funker helt i livet deres... Men for meg gir ikke det nødvendigvis grunnlag for avskjed på grått papir. Ei heller i en startfase. Hvem har et liv der absolutt alt funker?

Om jeg traff en mann som sa han måtte ta en innsovningstablett hver kveld, for uten var resultatet en person som ikke fungerte i hverdagen, ville ikke det hindret meg i videre bekjentskap. Det samme gjelder om han f.eks. måtte ta en valium før han skulle holde viktige foredrag, for ellers ville fokus bli flyttet til skjelvingene i stemmen hans... Sånt er for meg å bruke et preparat etter hensikten, selv om det beste alltid er å kunne klare seg uten.

Skjult ID med pseudonym juni on. 19 nov. 22:18

Lilleulv:

Og jeg grubler på hvor det står at _jeg_ ville gitt dette menneske avskjed på grått papir ;-)
Jeg vet jeg skrev kl. 17.38 at jeg forstod om en mann ikke ønsket å gå inn i en relasjon med en person som har en avhengighetsproblematikk med henhold til piller. Og det står jeg for.
Men når du skriver det du skriver 21.53, så opplever jeg ikke dine eksempler som en som har et alvorlig avhengighetsproblem?

Men dersom du treffer en mann som sier at han må ta en innsovningstablett hver kveld, så vil altså den tabletten virke dårligere og dårligere etterhvert og ikke ha annen funksjon enn ingen innsovningstablett etterhvert dersom han ikke velger å øke dosen.

Og en valium før et viktig foredrag har jeg heller ingen problem med. TS henviser til en som per def er misbruker, og misbruk er for meg å måtte ta slike medikamenter for å klare å være sitt dagligdagse jeg, og ikke for å klare enkelte utfordringer som kommer av og til.
Dersom man har behov for å bruke A- eller B- preparater gjevnlig for å ha et nogenlunde fungerende sosialt liv og yrkesmessig liv, så lever man litt over evne i forhold til den kapasiteten man har, og man har en utfordring i forhold til å skifte fokus og finne en ny og bedre plattform i livet sitt der den form for medisinering/overmedisinering ikke er nødvendig.

Jeg grubler fælt på hvorfor jeg blir sett på som lite generøs og fordomsfull i det jeg skriver på denne tråden, men skitt au, er nå bare slik jeg er :-)

Skjult ID med pseudonym Lilleulv on. 19 nov. 22:33

Ok, juni... du har rett.. jeg ser at du ikke sa at det ville bety avskjed på grått papir for deg heller, men ja, sammen med din første uttalse, tolket jeg deg dithen. Det ble litt klarere nå. :-)

Likevel er vår definisjon av misbruk litt forskjellig. De definerer misbruk som å "måtte ta slike medikamenter for å klare å være sitt dagligdagse jeg". Det er ikke nødvendigvis misbruk, slik jeg ser det. Noen har medisinske tilstander som gjør at de trenger det rett og slett. Misbruk for meg er når preparatet i utgangspunktet IKKE er nødvendig for å klare å gjennomføre dagen, men noe man har gjort seg avhengig av likevel. Det er kanskje riktig å si at alle som røyker misbruker nikotin. Men dette er et vanskelig felt, men mange eksempler i grenseland. Kaffe er et eksempel på noe mange er avhengige av for å fungere.. Likevel regnes det sjelden som misbruk... Kanskje fordi det ikke gir noen rus eller følelse av flukt fra hverdagen?

Men tilbake til tråden: Jeg blir litt svett av folk som ikke sier noe annet enn "Tralala og livet er herlig dere", og om jeg faller pladask for en personlighet, så får jeg ta med en brist/skavank/feil på kjøpet.... Men andre ord var mitt første innlegg sjøsprøyt fra ende til annen (kanskje med unntak av første setning) :-)

Skjult ID med pseudonym Perle62 on. 19 nov. 22:46

Angående avhengighet av medikamenter tror jeg at det går ann å dele dette i bruk, og misbruk. Et godt eksempel kan nok være insovningstabletter, som mister sin virkning om man tar samme dose over lengre tid, men som ikke gir abstinenser. Medikamentet er derfor å regne som vanedannende. Det som skjer ved økt bruk av insovnings tabletter er at virkningen går hurtigere over, så for å få sove mer, tar man fler. Likvel er det mange som øker dosen fordi de har et desperat og inderlig behov for søvn.

Det finnes substitutt preparater, eksempelvis Vallergan, som egentlig er et allergipreparat. Dette er ikke vanedannende, men gir munntørhet og betydelig hangover særlig om man tar det for sent på kvelden. Og skal du være opplagt til et møte/ foredrag der man selv har en viktig rolle, bare glem det. Man er like opplagt som en amøbe i hvilestadiet.

Alle vet at man blir bra desperat om man ikke får sove. Men, hva gjør du? Det er det som er viktig. Fortsetter du i samme spor eller søker du hjelp? Og hva slags hjelp får du? Almenpraktikere vet ikke så mye om denne problematikken, og jeg vet om folk som fint kunne ha klart seg med noen ukers sykmelding og knalltøff fysisk trening som i stedet er blitt plassert på avrusning sammen med heroinmisbrukere og alkoholikere. Det er etter min mening stigmatisering.
Likvel mener jeg at har man gått over en grense må man for å begrense skaden søke hjelp. Er ikke hjelpen man får god nok, be om en sekund opinion.
Det finnes fornuftige løsninger, også for leger. Vedkommende som forduftet grunnet rusmisbruken til sin kjæreste kunne i det minste ha konfrontert/ tatt en alvorsprat med vedkommende. Kanskje det var det som skulle til for at hun søkte hjelp? Så mye synes jeg faktisk at man skylder sine medmennesker, og særlig en kjæreste/ ekskjæreste.

Skjult ID med pseudonym juni on. 19 nov. 22:53

Lilleulv:

Selv tenker jeg at medisinske tilstander for å gjevnlig/daglig bruke medisiner som det er lett å få avhengighetsforhold til og dermed blir lett å misbruke, vil kun være tilstander der man har kronisk smerte.

Men om jeg treffer en som av en eller annen grunn har fått et avhengighetsforhold til slike medisiner og som passer for meg og som jeg forelsker meg i, så vil jeg gå inn i et forhold med han selv om jeg ser at det kan by på noen utfordringer for han dersom legen finner ut at disse medikamentene ikke er bra for han lenger. De fleste leger lar ikke folk komme i slike avhengighetsforhold uten at det er en klar medisinsk grunn for det.

Nemlig! :-)

Ellers tror jeg de aller fleste skjønte ironien din i ditt første sjøsprøytende innlegg, altså :-)

Skjult ID med pseudonym Lilleulv on. 19 nov. 22:58

Da var vi ganske enige likevel, da Juni... :-)

Enig med deg også, Perle! Om man bryr seg om noen/fatter ordentig interesse for noen, forsøker man først å hjelpe framfor å stikke!

Skjult ID med pseudonym /b/ on. 19 nov. 23:04

hadde tenkt komme med egne betraktninger, men allt ble dekket i de siste innleggene er...

Got nothing more to add at present time. :)

stjerner til Lilleulv, juni og perle...

Skjult ID med pseudonym V on. 19 nov. 23:24

Junie,

det jeg mente var at du bombastisk uttalte at denne kvinnen opplagt måtte ha en lang vei å gå. Hva er lang i denne sammenhengen, og hvordan kan du vite det? Lang vei vil jeg si er år,evis, mn det er ikek grunnlag for å konludere med det her.
Og det er heller ikke sikkert hun ville få eksitsensielle utfordringer, hva du måtte mene med det. Kan hende bare det å ha et fast forhold eller noen som viser omsorg kan fjerne noe av depresjonen eller angsten eller søvnløsheten elelr hva det var?
Jeg vil tro at noen kan ty til medikamenter i faser av livet der de er utsatt for jobbstress, emosjonelt stress (feks knyttet til sorg), eller til depresjon. En lege er i et yrke om kan kreve at de gir mye, og viser omsorg. Jeg stusser ikke over at de kan bli utbrente elelr tomme. Og får de ikke påfyll privat, så er det kanskje ikke så rart man utvikler en slags sjelesmerte som døyves med medisiner. Det kan jo ha vært et slikt tilfelle. Men det betyr ikke nødvendig at veien ut av det er så fryktelig lang, eller at det står eksistensielle utfordringer i vente. For mange vil terapi være nok, for andre vil det være i en vanskelig periode, for noen igjen vil bare det å være i et forhold, elelr ikke være ensom være nok.

Jeg kjenner bl.a. til et par menn som trappet ned alkoholkonsumet til et normalt nivå etter at de fikk seg damer som satte harde betingelser men også var villig til å hjelpe.

Uansett, jeg synes det var litt trist at man så kategorisk kasserer folk som "damaged goods", uten å se individet og deres særskilte problemstilling, og det var det jeg fikk udelt inntrykk av at denne mannen gjorde.

Skjult ID med pseudonym juni on. 19 nov. 23:37

V:

Jeg er enig i det du skriver.
Og når jeg skrev at hun hadde en lang vei å gå og at hun hadde noen eksistensielle utfordringer foran seg, så tenkte jeg ikke på det som et nederlag , eller at hun var "damaged goods".
Jeg tenkte ganske enkelt at hun sikkert misbrukte medikamenter for å klare hverdagen sin, og om hun skulle komme ut av det misbruket måtte hun også forandre hverdagen sin. Å forandre på noe er ikke lett... det er en stor utfordring der man ofte må forkaste noe som har vært viktig over lengre tid, og hente noe nytt inn som man ikke helt vet hva er enda.

Det var overhodet ikke min mening å gjøre denne kvinnen til damaged goods. Jeg bare tenkte at hun hadde noen utfordringer foran seg for å kvitte seg med misbruket... hvis ikke hadde hun ikke kommet i den situasjonen at hun misbruker i første omgang.

Jeg ser absolutt ikke på henne som et ikke-kjæreste-emne, men tenker at det er ganske naiv å tro at å inngå et forhold med henne vil være helt uproblematisk. For hun har jo et problem å bale med?

Skjult ID med pseudonym Perle62 to. 20 nov. 00:01

Fra den litt andre siden er det viktig å få med seg at en alkoholiker/ stoffmisbruker har en kjærlighet fremfor noen annen, rusen. Mange har beskrevet det å leve sammen med en rusavhengig som å leve som en elskerinne på si. Man må nøye seg med lite for ektemaken -rusen er den som til syvende og sist får all opmerksomhet. Dit går alle følelsene, nærheten, seksen og varmen de to som par skulle hatt. Slikt sett er det kun smuler igjen til den som deler seng og bord med en rusmisbruker.

Ingen ønsker å leve på denne måten. Og et slikt forhold går ingen inn i med åpne øyne. (Kanskje bortsett fra dem som tror at de kan redde vedkommende). Det er selvsagt ikke meningen heller. Vedkommende må først komme seg såpass ovenpå at han/ hun har evne til kjærlighet, egenkjærlighet og sin kjærestes kjærlighet. Hvis ikke den evnen er tilstede blir parforholdet mangelfult og destruktivt.