Alle innlegg Sukkerforum

Når fortelle/være åpen?

Vis siste innlegg
Skjult ID med pseudonym Coma to. 18 feb. 19:34

Nytt dilemma til dere kloke mennesker her inne :-)
Hadde en tankevekkende samtale med en mannlig venn her om dagen. Han sa at i sitt siste forhold så hadde dama påpekt noe hun var misfornøyd med på kroppen sin, noe han ikke hadde lagt merke til i utgangspunktet, men etter at hun fortalte om sine komplekser så ble han også så fokusert på det at det ble "begynnelsen på slutten".
Deretter ble det snakk om andre "lyter", type mental helse, psyke. Han sa da at alle burde vente minst 2 år før de fortalte om komplekser/problemer til partneren sin. Først da er et forhold sterkt nok til å tåle slikt mente han.
Jeg fikk litt hakeslepp...Er det virkelig sånn at en du dater (over en viss tid) ikke tåler å høre noe som ikke er rosenrødt?

Tenkt kasus:
La oss si at du vokste opp med alkoholiserte foreldre som gikk på trygd...når er det naturlig å fortelle sånt?

Hvis din nye partner plutselig spør deg: "Så hva jobber foreldrene dine med?" Tar du da en hvit løgn, glatter over?

Også er det biten med hvis oppveksten din har preget deg såpass at du selv har fått div. plager av det (lav selvfølelse, depresjon o.l.), når kan man/bør man fortelle om det etter deres mening?

Hvordan reagerer du selv om du får høre noe av partneren din som får glasuren til å sprekke? Reagerer du som han innledningsvis her...skyver vedkommende i fra deg for at det blir "too much information"? Eller får du mer empati for vedkommende, setter pris på åpenheten, føler at dere kommer nærmere?

(kvinne 52 år fra Oslo) to. 18 feb. 19:49 Privat melding

Det er vel en vesensforskjell på å fortelle om at du har alkoholiserte foreldre og at du har en valk du er misfornøyd med.

Jeg tror vel at vennen din mente at etter to år så er man mer komfortabel med seg selv foran den andre. Da har man kommet langt over det stadie hvor man må la vannet renne i vasken når man er på do, hvis du skjønner.

Men altså... Jeg vil vite slike ting som du skisserer. Det handler jo om hvorfor og hvordan man er blitt det menneske man er. Det synes jeg er interessant.
Men det er helt klart tid og sted for slike ting også. Man øser ikke ut med de mørkeste familiehistoriene på de første datene.

Jeg vil også tro at om en person har lav selvfølelse og lider av depresjon, da har du lagt merke til det lenge før de to årene har gått. Og hvis en person juger eller glatter over detaljer om livet sitt, da tror jeg ikke han skal være sammen med meg.
Men som sagt, det er tid og sted for alt.

Skjult ID med pseudonym Kiara to. 18 feb. 19:54

Etter to år håper jeg at jeg kjenner personen, og det innebærer at jeg har fått vite mye om vedkommende på godt og vondt lenge før det har gått to år.
Når det gjelder å pøse ut alt negativt på de første datene, tenker jeg at det er greit å være restriktiv. Alle har vi noe, og det ender lett med at det kan bli litt skrifteaktig. Type, jeg forteller deg alt negativt så du ikke kan si jeg har lurt deg og møter meg videre på eget ansvar. Når jeg tenker meg om, er jeg litt sånn selv.😂 Det skal jeg slutte med.😊

Skjult ID med pseudonym Kiara to. 18 feb. 19:57

Jeg har forøvrig lest i en bok at etterhvert som forelskelsen slipper taket, vil vi plutselig oppdage negative ting og sider ved den andre. Det er først hvis den "oppvåkningprosessen" går bra og man fortsatt er glad I og tiltrukket av den andre, at man kan snakke om kjærlighet og et forhold man planlegger fremtiden ut fra. Normalen er dermed å tro man har funnet lykken, for så å gå gjennom en realitetsorientering man ikke helt vet utfallet av.

(mann 53 år fra Sogn og Fjordane ) to. 18 feb. 20:21 Privat melding

Jeg er alltid ærlig, og forteller det slik det er. Jeg roter ikke rundt grøten. Hvorfor skal det være en tidfestet karantene fra å si sannheten? Den kommer jo for en dag uansett? Hvorfor skal dette påvirke den jeg er sammen med? Enten er personen fordomsfull og ikke fortjener meg, eller så er hun interessert og forsøker å forstå, da er hun en stayer.

Syns det blir mye overkomplisering av helt naturlige ting, og mange ting du ikke har kontroll med, arv og oppvekst. Du skal være stolt over å ha kommet så langt, du lever hver dag som en bekreftelse på at du ikke falt under den samme greia som foreldrene dine, og har fjernet deg fra det, om det er alkohol eller annet.

Er dette noe som påvirker partneren i negativ retning er det en stor dealbraker, og avskjed på grått papir.

(mann 51 år fra Oppland) to. 18 feb. 20:22 Privat melding

Noen tåler vel å høre alt, andre stikker ved det første tegn til det de oppfatter som faresignaler. Jeg tror dette er litt situasjonsbetinget.
Kommer mye an kjemien også.
Men, det er kanskje en grei regel å slippe ut informasjon i porsjoner..)

Jeg vil være opptatt av hvem den personen som sitter forran meg er, hva foreldrene hennes gjør bryr jeg meg katta om...

Skjult ID med pseudonym Coma to. 18 feb. 20:33

Eksemplene jeg nevner er nettopp...eksempler. Jeg tenker generelt på alle negative opplevelser/hendelser/utfordringer som vi har blitt utsatt for, - eller kanskje gjort selv:

Seksuelle overgrep, andre straffbare handlinger, fengselsstraff, psykisk sykdom, alvorlige sykdommer, herpes...og gud vet hva. ALT du gjerne ikke forteller med en gang, men som kanskje bør komme frem i lyset en dag.

Skjult ID med pseudonym cleopatra to. 18 feb. 20:40

jeg ville satt pris på å få visst hvis daten min slet psykisk med diagnose depressiv ,altså jeg snakker ikke om opp og nedturer alle har men diagnose fra legen,ikke pga jeg hadde sett ned på personen langt i fra, men jeg vil ikke involvere meg i et forhold der det vil være fremtreende pga det er tøft å måtte stille 100 opp for vedkommende osv osv å jeg orker ikke det, når det er sagt er det selvsagt mange grader av depresjon men jeg ville ha satt pris på å få visst det i dating perioden ;P

Skjult ID med pseudonym Gravlax to. 18 feb. 20:54

Mange av disse tingene forteller man ikke en gang sine venner eller familie. Hvorfor skal en da fortelle det til en fremmed som en har datet et par ganger? Nei man får komme med litt og litt informasjon og føle seg fram. Hvis man etterhvert har blitt et par og det ikke er fremmed å f.eks flytte sammen så kan man jo fortelle det siste som gjenstår, hvis det føles som en nødvendig informasjon å dele. Er man trygge på hverandre så føler man vel at man kan dele det aller meste. Men alt til sin tid. Porsjoner ut infoen.

(mann 53 år fra Sogn og Fjordane ) to. 18 feb. 20:55 Privat melding

Jeg hadde uansett satt pris på ærlighet og at slike ting kommer frem tidlig, så jeg kan vite om det, og ta stilling til det. Har vært borti en del av dette som blir ramset opp, det har aldri vært en dealbreaker, men har vært ødeleggende på sikt, da noen ikke har klart å bevege seg videre, eller fått den hjelpen de trenger. Depresjoner blir nevnt her, det kan være veldig tøft å håndtere for en partner. Beror nok litt på hvor jeg står i livet, om jeg har evne til å takle og støtte i en slik situasjon.

Skjult ID med pseudonym cleopatra to. 18 feb. 21:01

@gravlax fordi jeg ville følt meg lurt hvis dette hadde kommet opp etter noe lengre tid.. en kan klare å holde maska en liten stund,men den vil sprekke etterhvert .... hvorfor skal man vente og vente pga man venter til den andre personen har blitt glad i vedkommende å mest sannsynlig ikke klarer å forlate ? å blir i et forhold pga sympati ?

jeg mener det er å føre en bak lyset,jeg vil ha et valg.. å jeg føler valget blir fratatt meg hvis man skal vente til man omtrent skal flytte sammen ... når det er sagt så betyr heller ikke det at jeg vil ta avstand fra personen hvis han hadde fortalt meg det til å begynne med,kommer helt an på graden og hvordan personen lever med den diagnose ;P men jeg vil vite det før man har kommet langt uti prosessen ,ærlighet varer lengst ;P

(kvinne 52 år fra Oslo) to. 18 feb. 21:02 Privat melding

Du har vel ikke så mye filter om du forteller om herpesen på første date.
Men før man hopper til køys må det vel være nevt.

Mye av det andre du nevner @Coma bør komme gradvis.
Slike historier skal deles som en tillitserklæring og ikke som en konfronterende test for å sjekke hva den potensielle kjæresten takler.
Noe bør man også ha bygget opp et felles fundament for å kunne takle sammen. Noen ting er det lettere å forstå og akseptere når man kjenner hverandre litt bedre. Det er også lettere å fortelle til noen som kan sette historiene dine inn i en større kontekst fordi de kjenner deg.

Å bli kjent skal jo ta bittelitt tid.
Synes vi har så hastverk jeg. Alt skal på bordet. Bokser skal tickes av. Ting skal godtas, for "slik er jeg". Tror mye hadde fungert bedre om vi hadde gitt hverandre bedre tid. Bygge stein på stein.... Være litt mer tålmodige med hverandre. Da tror jeg også at ærligheten kommer mer av seg selv og at vi tørr å være sårbare. Å fortelle om disse alvorlige tingene handler jo i stor grad om å tørre å være sårbar.

Skjult ID med pseudonym cleopatra to. 18 feb. 21:02

helt enig med deg @nigma ;P

(kvinne 54 år fra Akershus) to. 18 feb. 21:14 Privat melding

Jeg er med Nigma på denne. Jeg har levd et liv, og i det livet har det vært mørke og lyse tråder. De av dere som har sett det jeg har skrevet på forumet vet at jeg er svært åpen, og deler erfaringer, morsomme opplevelser og frustrasjoner.

Jeg ville lurt vedkommende om jeg fremsto på noen annen måte når jeg traff en som kanskje skulle bli en vesentlig del av mitt liv.

Når det er sagt er det jo ikke absolutt alt jeg ville delt i løpet av en førstedate. Er jo ikke sikkert man noengang så den personen igjen.

Skjult ID med pseudonym cleopatra to. 18 feb. 21:26

@sol å jeg snakker også av erfaring....... jeg ble sammens med en som ikke fortalte meg at vedkommende led av diagnose depressiv osv,jeg så det ikke til å begynne med,men så sprakk fasaden,vedkommende klarte ikke lengre å **skjerpe seg*** jeg gjorde alt for ham ,ble med til psykolog,var støttespiller 100% osv ,men til slutt ble jeg spist opp. pga uansett hvor mye jeg gjorde kom vedkommende ikke ut av denne vonde spiralen, til slutt satt jeg å gråt av ren frustrasjon,jeg ble sliten å plutselig la jeg merke til at jeg også ble deprimert,han sugde all energi ut av meg,men jeg holdt ut,men til slutt måtte jeg faktisk redde meg selv,pga jeg kjente meg ikke selv igjen jeg ble dratt med ned i suget....... derfor vil jeg ikke i den fellen igjen,jeg gikk ned 15kg på 14mnd pga jeg kun var snill å prøvde alt,men når vedkommende til slutt truet med å ta livet sitt hvis jeg flyttet fikk jeg nok å reiste ,derfor har jeg nok piggene ut ,dessverre...... jeg måtte selv bygge meg opp igjen pga en annen dro meg ned ;P å dit vil jeg ikke igjen ;P derfor vil jeg vite slike ting tidlig så jeg kan velge ;P

(kvinne 44 år fra Akershus) to. 18 feb. 21:29 Privat melding

Jeg setter mer pris på åpenhet fra første stund, enn å drive å dryppe små drypp over tid.
Jeg må si som @Sol at jeg ville lurt han om jeg lot som jeg var noe annet enn jeg er og jeg ville selv følt meg lurt om han framstod som noe annet enn den han er.
Har vært borti begge varianter. Å jeg kjenner at han jeg hadde størst respekt for og ja, falt pladask for av de to, var han som var ærlig fra første stund. Han som fortalte om det som preget han og hverdagen hans! Vi har tross alt levd noen år! Vi har vel alle tråkket litt skjevt en gang I blandt.

(mann 42 år fra Oslo) to. 18 feb. 21:47 Privat melding

Siden det er så mange usikre faktorer i bildet så må jeg bare svare: det kommer an på.

(kvinne 52 år fra Oslo) to. 18 feb. 21:55 Privat melding

Det blir veldig svart/hvitt dette her.
Fortelle alt med en gang eller lure noen ved å fremstå som en annen?

En ting er at du vil vite alt om en person for å kunne satse på ham. En annen ting er det at han må stole på deg og se en fremtid med deg for å føle at det er trygt å fortelle deg den vonde historien.

Jeg føler ikke at noen lurer meg fordi jeg må vente. Nå har jeg en del erfaring med både psykiske lidelser, rusmisbruk, selvmord (både fordi jeg har jobbet litt med dette som frivillig og også igjennom familie min) og alle slike betroelser bygger på tillit. Folk som har hatt det vanskelig har ofte mistet tilliten til andre. Eller de har misbrukt tilliten til andre. Uansett... Det er noe om skal bygges opp. Tilliten.

Jeg vet at det er ting jeg ikke kan leve med. Mistenker jeg en potensiell kjæreste for å lide av noe av dette så må jeg være voksen nok til å konfrontere ham med det. Ønsker han ikke å snakke om det og lukker seg inn, da må jeg vurdere å gå. Men om han åpner døra, og vi starter en dialog som det kanskje tar noe tid å komme i mål med. Da kan jeg satse. Også må jeg bestemme meg for om jeg er sterk nok til å stå i det eller ei. Eller tørre å være svak og si nei.

Det skal en del styrke til for å være vise sine svake sider også.

(mann 51 år fra Oppland) to. 18 feb. 21:58 Privat melding

Du er en reflektert kvinne Lisalinn, veldig bra, veldig bra...

(kvinne 44 år fra Akershus) to. 18 feb. 22:02 Privat melding

Det er nok ikke så svart/hvitt som jeg sa noe om @LIsalinn.
Alvorlige traumatiske opplevelser skjønner jeg at man vil vente med til man vet at man kan stole på personen. Å det er heller ikke sagt at alt må ut på første daten.
Så det er ikke et enkelt tema dette, men jeg er stor tilhenger av åpenhet generelt.

Skjult ID med pseudonym Gravlax to. 18 feb. 22:05

enig med apollonis; Jeg deler samme oppfatning som Lisalinn. I bunn og i grunn handler det om en tillit som bygges opp mellom to mennesker. Når man føler at tilliten er der så åpner man seg naturlig.

(kvinne 52 år fra Oslo) to. 18 feb. 22:08 Privat melding

Det er jeg også tilhenger av @Happytime
Og jeg er særdeles åpen selv.

Litt av problemet i en diskusjon som dette er at noe som er traumatisk for en kan være peanuts for en annen. Vi skal være litt forsiktige med å måle andres problemer på vår egen målestokk, og trekke slutninger deretter.

Skjult ID med pseudonym Lisa to. 18 feb. 22:10

Veldig bra skrevet, Lisalinn!
Å innrømme svakhet krever styrke. De gangene noen har følt nok tillit til meg til å åpne seg og fortelle om sine svake sider, har jeg følt stor ydmykhet, og dyp respekt.

(kvinne 44 år fra Akershus) to. 18 feb. 22:16 Privat melding

Ingens opplevelser, spesielt ikke vonde, kan sammenliknes. Det er klart man må være forsikt med å trekke for raske slutninger.
Veldig enig med deg der @Lisalill.
Jeg er som deg, særdeles åpen, setter derfor pris på det samme tilbake, men jeg forventer aldri at noen skal være like åpne som jeg er.

Skjult ID med pseudonym frøkna to. 18 feb. 22:38

Er dønn ærlig med alt fra første stund jeg.....hmmm, kanskje derfor jeg stadig er like singel😂😂

(mann 33 år fra Oslo) to. 18 feb. 23:23 Privat melding

"Hvordan reagerer du selv om du får høre noe av partneren din som får glasuren til å sprekke?"

Skal gi deg svaret så fort jeg får en partner.

(kvinne 44 år fra Akershus) to. 18 feb. 23:27 Privat melding

Hmmm @frøkna.....den tanken har liksom ikke slått meg....hahaha!
Men det gjorde den tilgangs nå:-D

(mann 33 år fra Oslo) to. 18 feb. 23:30 Privat melding

Rettelse av forrige melding: Det skal jeg ikke, for da er jeg ikke her mer...

Skjult ID med pseudonym Coma fr. 19 feb. 00:24

😂 @klippekort

Skjult ID med pseudonym Crypto fr. 19 feb. 03:32

Personlig føler jeg at man må se det litt an hva som skal være åpent fra første øyeblikk, og hva om kommer fram over tid. Det er en del ting som man ikke er komfortabel med å si til totalt fremmede, og en del ting blir bedre tatt imot når man har blitt litt kjent.

Jeg vil også kommentere litt på dette med depresjon. Deprimerte mennesker (og ja, jeg mener da de som på diagnose-nivå, ikke bare folk som har fått en liten nedtur) er like forskjellige som alle andre. Har selv vært i situasjonen hvor depresjonen min trakk ned partneren min. Da gjorde jeg det slutt (med full åpenhet om hvorfor), fordi jeg var for glad i henne til å trekke henne med meg ned i dypet. Jeg brukte deretter en del år på å fokusere på å lære meg bedre teknikker for å leve med tankene mine, og er i dag i en helt annen situasjon når det gjelder å mestre følelsene og tankene mine enn jeg var da. Jeg regner meg fremdeles for en person som lever med depresjon, selv om det er mange år siden jeg har vært så deprimert at jeg sluttet å fungere. Selv om jeg fremdeles nok bærer på mer tungsinn enn den gjennomsnitlige personen, så tilsier utviklingen min at jeg ikke vil gå i samme fella med en ny partner som den gamle. Men i det minste så vet jeg med meg selv at jeg er sterk nok til å slippe henne fri framfor la henne bli fanget inn i dragsuget om det skulle komme en ny skikkelig smell.

Skjult ID med pseudonym Kh fr. 19 feb. 05:13

Henger meg på det med depresjon. Om vedkommende har diagnosen depresjon eller manisk depresjon.
Dette kan komme i flere grader. Å kan skyldes tragiske hendelser, vanskelig tid eller hard oppvekst. Før var dette meget tabu og folk så ned på personer med depresjoner. Nå er det mer godtatt og folk er mer opplyste. Derfor er det flere og flere som våger å få hjelp.
Det handler også om å vøre medmenneske å se en som sliter, vite hva det innebærer og hvordan forholde seg til det. Det å bli sett og få forståelse betyr mye for en som sliter.

Det er jo opp til personen hvor tidlig han/hun vil forteller dette. Ikke noe man tar opp på første date akkurat.

Selv har jeg mistet noe i nær familie i en tragisk ulykke. Det er jeg nå forsonet med. Jeg opplevede også et veldig tungt brudd rett etter. Dette førte til at jeg gikk inn i en depresjon. Da jeg havnet i "kjelleren"
kom også en tung oppvekst inn og alt annet av tunge ting fra fortiden.
Ser ikke på dette som noe man skal ramse opp for en man dater.
Når man begynner å fortelle slikt kommer an på hvor man er i forhold til hverandre. Hvor interessert andre part eventuelt er interessert å høre om din fortid.
Det er klart at hvis dette er en sykdom som i stor grad påvirker personens hverdag så bør dette bli informert om før man går for langt. På spørsmål kan man si det er noe man ikke vil snakke om nå, men vil snakke om det når man føler seg trygg.

(mann 40 år fra Rogaland) fr. 19 feb. 05:14 Privat melding

Det med depresjoner er ikke en skummel eller tabu belagt ting.
Det er mer vanlig en vi tror. Å dem som lever med det og fått diagnosen har så å si kontroll på sykdomen i via lege eventuelt psykolog og medisiner. Å som sagt det er forskjellige grader av deperasjon. Fra liten til stor grad.
En person med liten eller middels depresjon vil du ikke merke dette på. Dem er eksperter på å pute på en "maske".
En med større grad vil du merke det på å da kan du fort se om du vil involvere deg eller ikke.

Så hvor tidlig man skal fortelle om sin fortid, sykdom, hendelser.?
Snakket med jenter som har blitt banket, voldtatt osv..
Jeg er en åpen person og en som lytter. Å er omtenksom.
Selv om jeg er det, kan slikt bli tungt å ta innover seg for tidlig.
Liker du personen og faller for hun/han. Ja, da tåler du å høre fortiden etterhvert. Husk det kan skje at partneren din får depresjon eller annet mens dere har vært i lag en stund eller langt ut i et forhold. Skulle du da gått din vei? Ikke helt det samme da, men alikevel.

Syns ikke man skal dømme etter fortid. Å man skal respektere om personen ikke vil snakke om det.

Det er deres framtid det er snakk om når dere starter et forhold. Se framover og ikke bakover.

Skjult ID med pseudonym Kiara fr. 19 feb. 12:22

Vi vil nesten ikke kunne møte noen som ikke har historie eller issues. De menneskene er få tror jeg, og ikke nødvendigvis mest attraktiv i mine øyne. Likevel vil jeg ikke vite alt negsti t om vedkommende før jeg blir kjent, fordi det betyr at det tar for mye plass i hans bevissthet. Dessuten er det hva som var negativt for de vi var sammen med før, vi kan fortelle andre om. Det er jo ikke sikkert det som skapte problem med forrige, berører meg i det hele tatt. Dessuten er jeg mer interessert I hvordan det kommer til uttrykk i livet, enn hva diagnosen heter. Har du sosial angst, er det relevante for meg om du unngår sosiale kontekster og eventuelt om du endrer atferd før og etter og hvordan du endrer deg. Ikke at du har den angsten. Bare man ikke fremstiller seg som noe helt annet, lyver og fremstår motsatt av hva man egentlig er, må åpenhet komme gradvis. Den som har behov for å fremstille seg perfekt, vil dog raskt oppleves som ganske usikker for meg. Det å kjenne egne svakheter og vise dem, handler om en slags selvtillit.

Skjult ID med pseudonym Tanke fr. 19 feb. 13:00

Som det nevnes, det finnes et stort spenn innad diagnosen depressiv. Jeg har selv fått diagnosen depressiv- etter å ha gått på veggen. Jeg levde livet for andre, noe som ikke er sunt i lengden. Dette handlet om å beskytte andre, støtte andre, være bautaen både i familie og venneflokk. I min fortid er det en tøff oppvekst og til tider traumatisk ungdomstid. Jeg har jobbet i krigssoner og sett den slags ondskap også. Så da jeg omsider møtte veggen, så falt jeg grundig. I løpet av disse årene av livet mitt søkte jeg aldri mot rusmidler. Så svak og frustrert ble jeg aldri.

Hvem er jeg nå? Diagnosen står der, jeg er under medisinering. Det er kun nedtrappingen igjen fra laveste faste dose som gjenstår å avslutte. Jeg er ikke redd for å fortelle om min fortid. Jeg har lært meg å leve med den, jeg har fått bearbeidet mine egne traumer. Jeg står fint på egne bein, og anses som stødig som grunnfjellet. Jeg har lært meg å sette grenser, ikke la andre spise meg opp. Jeg kan gå langt for å støtte mine nære og kjære, men jeg vet når jeg må si stopp for mitt eget ve og vel. Hittil har jeg holdt 5 foredrag på ulike mottak og selvhjelpsgrupper- det er en vei ut av de mørke dype hullene et menneske kan finne seg selv i.

Så hva sier jeg i begynnelsen til en aktuell partner? At jeg har opplevd mer av livet enn de fleste. Hvor går mine tanker? Fremover- det er tross alt der jeg skal fortsette livet. Forhåpentligvis med en som setter pris på meg for den jeg er :) Jeg er på et godt sted nå, og forhåpentligvis finner jeg den ene som setter pris på den jeg er og at vi sammen finner et enda bedre sted sammen. Hvis ikke så har jeg det godt nok her i singellivet :)

Skjult ID med pseudonym Kiara fr. 19 feb. 13:09

@Tanke
Det er faktisk mye tryggere å møte noen som har møtt sin egen begrensing og har kjent at livet kan være tøft, enn noen som ikke aner at de har grenser eller svakheter. Det er vel tabu som skremmer oss med psykiatriske diagnoser. Ingen har lik historie, og de fleste blir friske igjen.

Skjult ID med pseudonym Tanke fr. 19 feb. 13:19

@Kiara
Definitivt tryggere å møte noen med livserfaring ja. Har en fetter som aldri møtte motgang før han hadde fylt 42. Alt kom rekende på ei fjøl for han. Han er også et av de mest usympatiske mennesker jeg har vært borti. Dessverre.

For min del har jeg få tabuer, men det er jo nettopp på grunn av min livshistorie, mitt yrke og hvem jeg faktisk er :)

Skjult ID med pseudonym Kiara fr. 19 feb. 13:39

Jeg opplever også ofte at det er slik, @tanke.😊