Å date noen med barn...

Selv om jeg i det lengste har prøvd å unngå det, har jeg klart å falle for en nydelig mann, -med barn.. Barnet har jeg etter noen dagers tenking faktisk begynt å se på som en positiv ting. Barnet har jo sikkert gjort ham til ett bedre menneske, mer ansvarsfull, og jeg vet han er en god far!

Men med barn kommer det mye mer å forholde seg til når man evt skal starte ett forhold.. Dette er nytt farvann for meg... Skjønner at jeg ikke skal hoppe inn i livet til barnet eller noe, det må mannen få bestemme selv. Men hvor mye eller lite skal man spørre om barnet, ex´n osv? Jeg aner virkelig ikke hvordan jeg skal forholde meg til det, og vil ikke at han skal føle at han må verken holde tilbake eller føle seg presset til å si mer enn han vil. Men litt greit for meg å vite hva jeg har å forholde meg til.

Og når dagen kommer for å møte barnet, hvordan skal jeg da oppføre meg rundt det? Jeg er glad i, og jobber med barn så akkurat det bekymrer meg ikke, mer hva som forventes av meg. Vet mye av dette handler om å kommunisere med ham, men kanskje noen her har gode erfaringer? :)

Denne er kinkig...det viktigste er dere to først...og så introduseres til barnet når dere event er et par så ikkje barnet får tante den og tante den....

Du kan være intressert i barnet helt klart -det er jo en viktig del av hans liv....men det er også viktig at dere begge finner ut hvordan dere skal gjøre det videre og når det event er ok å introdusere seg, sepsielt som kjæreste..nå sier du jo ingenting om alder.

Det er jo endel her inne med barn selv som sikkert kan gi tips også,men eg var alene med datteren min og ingen fikk teeffe henne før vi var et par....da ble vedkommende sakte introdusert...Og I løpet av hennes liv har dette bare skjed etpar ganger og hun er 26 nå så det var ikkje entt så eg hadde masse menn linet up....men var det en flørt fikk hun aldri treffe vedkommende :)

Har ingen erfaringer, bortset fra at jeg er mor selv :) Det å vise interesse for barnet er jo bare positivt, tenker jeg. Det er jo det viktigste i livet og vil være det i mange år. Eksen er vel mer opp til han å fortelle om, om det er noe å fortelle. Er det barn så er eks en del av pakka, for samarbeid mellom foreldre er jo deres fordømte plikt ift barnet. Skal du treffe barnet, så snakk med han, han kjenner jo barnet best :) Er sikker på at alt sånt ordner seg om man er positivt innstilt :)

At du viser interesse er bare positivt. Jeg har min datter 50% og har hatt det i 15 år, fra hun var 1 år. Jeg blir veldig skeptisk på hun jeg møter dersom det ikke dukker opp endel spørsmål. Min datter er det absolutt viktigste for meg. Dersom hun jeg evt dater flere ganger virker uinteressert mister jeg lysten på å date å trekker meg vekk. Og det finnes en eks oppi det hele som uansett ikke blir borte. Har vært i et forhold der vedkommende ikke skjønte at min eks og j må snakke sammen ang. skole, fritidssysseler, ferier ol. Greit å starte med det du lurer på om barn og fortid så finner du nok fort ut om det er noe å bygge på. Dersom vedkommende ikke vil diskutere et så viktig spørsmål lurer jeg egentlig på hva som ligger til grunn for det? Er det evt konflikter med barn og eks som du bør holde langt unna? Å møte min datter, da skal jeg være veldig sikker på at det er rett for alle parter, å da mener jeg deg, meg og hu. Vær deg selv så går det nok veldig bra. De fleste problemene lager vi selv i hode, uten at de er reelle IRL

Dette er vel noe av det tyngste i et forhold, å få alt til å gå på skinner, kanskje min, din og vår familie. Vet det er noen som venter en stund med å introdusere barn, og det forstår jeg. Som den nye kjæresten blir man kanskje introdusert som en god venn, og ungen(e) behøver ikke mye tid før de finner ut at det ikke bare er vennskap, men på den tiden kan du som introdusert få innpass og kanskje til og med bli likt og akseptert. Det er ikke hyggelig å bli mislikt av barna, selv om hovedfokuset skal være dere to. Ikke alle som takler slike gnisninger. Så jeg tro man må trå litt varsomt, men samtidig fokusere på forholdet, og vite at du aldri vil ta den andre sin plass, der er det som @skallet sier, en egen dynamikk og tilstedeværelse som man ikke får gjort noe med, men man kan spille på lag, og etterhvert få bra innpass i denne familien. Håper det løser seg, dette tar nok litt tid, men vær ærlig med deg selv og følelser, og kommuniser disse til partneren, så han kan forstå bedre.