@Baldere
>Å ikke buse ut med hele livshistoria si på første date er jo ikke løgn.
Jeg sier ikke at det i seg selv er lurt å lyve. Om det ikke i utg.pkt var klart, så er poenget mitt å unngå ubehagelige temaer om en kan og være villig til å lyve om en må. Det finnesmange temaer en ikke ønsker å ta opp på en første eller sjende date, noen kan en fortelle om senere, andre er det nok best å aldri fortelle om. Noen fordi de er show-stoppere. Andre fordi de er trivielle, men skaper trøbbel om en f.eks har en sjalu kjæreste (eller vanskelig kan vurdere om et nytt bekjentskap er sjalu). Det er f.eks mulig at en har en kjæreste som er så sjalu at en aldri kan snakke om en kjæreste fra 8 år tilbake uten at det blir huskestue.
@klara
>For meg er det slik at selv om det går tid før jeg oppdager løgnen, kan tilliten bli såpass skadet at jeg like gjerne kan bryte
Vi kan la diskusjonen ligge rundt om det ikke kan tenkes at du som kanskje andre som har blitt glad i noen, aksepterer sider av en person som du ikke ville bli kjent med om du visste om disse sidene i utg pkt. Vi lar også poenget om at mange forhold rent praktisk faktisk trenger trivielle løgner for ikke å lage unødvendig støy (om en partner lager et sjalusidrama om en nevner sin eks eller blir sjalu over at en har venner av motsatt kjønn kan en argumentere godt for at trivielle løgner er et bedre alternativ enn en partner som surmuler i 2 dager...)
Poenget er at jeg synes du diskuterer sannhet og løgn for ensidig moralsk. Det er situasjoner der det egoistisk/følelsesmessig/rasjonelt er bedre å lyve/være unvikende fordi en ikke ønsker å ødelegge et eksisterende eller mulig fremtidig forhold. Løgn, unnvikelser og lovnader om noe en ikke kan vite om en kan stå inne for, kan både ødelegge, etablere og opprettholde forhold.
Om en blir tatt i utroskap, er det vel best å love på tro og ære at det aldri skal skje igjen, uavhengig av om en klarer å holde det? Det implisitte spørsmålet er jo "vil du miste meg for alltid her og nå eller risikere kanskje å miste meg i fremtiden". Svaret er enkelt. Om en har vært utro, men ikke blir oppdaget, kan en tilsvarende argumentere godt for at det ikke er lurt å si det.