Alle innlegg Sukkerforum

Syk/utbrent/partner

Vis siste innlegg
Skjult ID med pseudonym Råtass ma. 12 des. 2016 22:55

Etter endel belastninger gjennom livet, helt fra start, har jeg nå gått på en smell. Tross dårlig barndom samt derav litt familiære dysfunksjoner, har jeg stått på å kommet meg opp, men har til tider hatt litt høye ambisjoner og sterkt engasjement. Det har blitt endel "stang ut". Jeg sitter her å innser, etter å ha vært sykemeldt i over et halvt år, at jeg er litt i "deep shit". Jeg har ikke blitt bedre, det blir verre, det kommer som en tsunamibølge etter meg. Med andre ord er det enn møysommelig og tålmodig "jobb" som må til for å bli frisk. Som vil ta mye lenger tid enn jeg trodde. Det vil bli tøft, og spesielt helt alene, selv om jeg er godt etablert.

Kan jeg være åpen for å møte en partner i denne situasjon, slik som agendaen er ved å være her. Eller er man akterutseilt i forhold til dette "markedet", med en uforutsigbar framtid?

(mann 43 år fra Oslo) ma. 12 des. 2016 23:03 Privat melding

Oi. Heavy stuff.
Det blir jo en bedømming fra deg selv om du mener du er klar for en partner. Mange skriver jo at de ønsker noen med stabil økonomi og ordnede forhold men slett ikke alle. Man bør ikke føle at selv om man ikke er helt striglet på hjemmebane så umuliggjør det et forhold fordi man vil "skåne" en evt fremtidig partner. Er man ærlig så vet den andre hva den må forholde seg til. Så lenge du føler at du har noe å tilby et annet menneske så skal du bare kjøre på og så finner dere ut av det. Klart det ville være trist om det ødelegger forholdet men man kan ikke gå å vente på at man kanskje muligens en dag føler seg klar. Hva om du blir bedre av et annet menneske? Hva om det andre mennesket blir bedre av deg? Stay positive :)

Skjult ID med pseudonym Zorro ma. 12 des. 2016 23:04

Det finnes mange som ikke bryr seg om hvilken situasjon du er i, men lar seg sjarmere av deg som person uansett. Jeg er i hvert fall sånn. Sikkert mange damer også, så det er alltid noen for deg der ute.

Skjult ID med pseudonym rumpabar ma. 12 des. 2016 23:13

Du har erkjent at du har et problem for tiden. Det er ikke alle som gjør det og det gjør at jeg tror du er på rett vei. Om du fikser dette alene eller med en partner vet jeg ikke, men med den selvinnsikten og måten du skriver på er jeg 100% sikker på at du rir av denne også👍🏻

Skjult ID med pseudonym Piapia ma. 12 des. 2016 23:15

Uff da , Råtass. Dette var vondt å lese. Sender deg en klem. Tror du selv må gi deg tid til å bli sterkere. Skynd deg sakte. Tror ikke du er akterutseilt på noen måte, men har du egentlig energien til å bli kjent med og ta innover deg et nytt menneske i denne fasen av ditt liv? Vi kan alle gå på en smell i livet. Men jeg tror fokuset ditt nå bør være på deg selv. Ønsker deg alt godt:)

Skjult ID med pseudonym Råtass ma. 12 des. 2016 23:17

Jeg føler at jeg har noe å gi en partner, null tvil om det, likeså liten tvil som det er ved at min rekonvalens ville vært raskere ved å inneha en. Jeg har stått på, og sitter forholdsvis godt i det per i dag, lite gjeld osv. Slik at det vil nok synes at jeg I utgangspunktet er en ressurs person.

Men jeg merker jo godt at jeg ikke har den rette boosten/selvtilliten i en datingsfase.

(mann 43 år fra Oslo) ma. 12 des. 2016 23:20 Privat melding

Selvtillit er for pyser, Råtass :)

Skjult ID med pseudonym Coma ma. 12 des. 2016 23:23

@Råtass
Ikke ukjent noe av det du skriver der. Tips: Metakognitiv terapi.
Selvsagt vil det ikke være noe minus hvis du finner noen som virkelig "står hainn av" sammen med deg. Men litt må du også orke å gi tilbake om forholdet ikke skal brenne ut (jeg tenker da på omsorg, nærhet, tørre å la noen slippe innpå...).

(mann 32 år fra Oslo) ma. 12 des. 2016 23:27 Privat melding

Du har jo allerede tatt et stort skritt ved å innse at du har et problem. Du må tenke på deg selv først og fremst. Det finnes et ordtak som sier at man først må kunne ta vare på seg selv før man kan ta vare på andre. Gå i deg selv og føl på om du selv er klar for å være en kjæreste. Husk å ihvertfall være åpen om dine problemer for en partner. Det vil uansett være en dårlig start å ikke fortelle om problemene sine.
Stå på og lykke til! Alt ordner seg alltid om man er ærlig og jobber hardt!

Skjult ID med pseudonym Ertaberta ma. 12 des. 2016 23:28

Absolutt, kjære deg! Jeg er helt sikker på at det finnes mange rause kvinner som ikke bryr seg om denslags, og som har både tålmodighet og omsorg. Vær bare tydelig på at det er en venninne/elskerinne/kjæreste du vil ha, og at mirakler ikke vil skje over natten. Er du samtidig i dialog med en terapeut som du stoler på, unngår du kanskje å møte en kvinne som, med gode hensikter, vil forsøke å "fikse" deg. Ellers enig med rumpabar, du har en styrke og fundament, som med tiden vil løfte deg opp igjen, et halvår er ingenting!👍Er du deprimert, er det IKKE et nederlag å bruke medisiner for å få tåka til å lette, tvert imot.
God bedring🤗

Skjult ID med pseudonym Writern_67 ma. 12 des. 2016 23:28

Hold deg unna. Hvorfor utsette partner for dette? Vent ihvertfall til du er kraftig på bedringens vei. Har selv havnet oppi deep shit med dame med s t o r e problemer, og måtte bare kaste inn håndkledet etter en stund. Synd, for hun er ei kjempefin dame, men det gikk altså ikke. Og her ønsker jeg ikke å gå i detaljer, av gjenkjennbarhetshensyn.

Skjult ID med pseudonym Iris ti. 13 des. 2016 00:16

Veldig enig med de over her som understreker hvor viktig det er å innse at man har et problem. Da er fundamentet lagt for veien videre. Jeg ser ikke noe i veien for å søke etter partner i den situasjonen du er i nå, men det krever en del. For det første krever det at du er ærlig med den/de du møter/involverer deg i. De fortjener å vite hva de går til, de skal ta sitt valg med åpne øyne. For det andre må du aldri glemme at du søker en partner, ikke en psykolog. Partneren kan følge deg til psykologen, men aldri være psykologen. Og for det tredje så handler det ikke så mye om hvordan du har det, men hvordan du tar det.

Datingverdenen er dessverre litt mye bruk og kast. Du må derfor beskytte deg selv i forhold til å bli for mye såret for ofte. Du trenger noen som går veien sammen med deg, ikke noen som fører deg ut i ei ny myr.

Jeg hadde ikke hatt voldsomme betenkeligheter med å involvere meg i en fyr med den bagasjen du beskriver. Hvis han viser fram at han er en ok fyr med fine sider, så ser jeg utfordringer heller enn problemer.

Skjult ID med pseudonym Coma ti. 13 des. 2016 00:27

@Writern
Nå må du ikke skjære alle over en kam da. Det er forskjell på å være helt loco uten noe selvinnsikt og å være en som har evne til å reflektere over egen situasjon.
Hva det vil si å havne oppi "deep shit" i denne sammenhengen vet jeg ikke, snakker vi kokte kaniner liksom? Fyllekjøring? Svindling? Lyving som får store konsekvenser?
(retoriske spørsmål).
Hva man kan tåle av en person - sin "neste" - er vel avhengig av hvor dyp psykologisk innsikt man har og at man skjønner visse handlingsmønstre ut fra dette, - vil jeg tro.

"Xxxxxx har opplevd mye utrygghet og tap i barndommen. Da er det kanskje ikke så rart han/hun ble lei seg og sint da jeg ikke kom hjem i natt...jeg bør nok gå å si unnskyld nå og fortelle at jeg er her for han/henne uansett om vi krangla i mårrest"
vs
"Nå må hun/han faen gi seg med denne kontrollgreia! Ingen eier meg og jeg gjør akkurat som jeg vil! Dette gidder jeg ikke mer!".

Skjult ID med pseudonym Writern_67 ti. 13 des. 2016 00:34

@Coma nå antar du mye basert på svært lite info. :)

Det å starte opp et forhold med masse problemer er ikke å anbefale, rett og slett, uansett hvor klar man er over dem selv og hva de bunner i.

Få problemene unna, veldig få gidder å deale med sånt fra dag 1.

(mann 48 år fra Finnmark) ti. 13 des. 2016 00:37 Privat melding

Tror du kan være åpen, men at du da burde være helt åpen og fortelle om det som plager deg, hvordan det arter seg osv allerede i en tidlig fase og være forberedt på at den du innleder noe med kanskje ikke vil være med på fortsettelsen.

Skjult ID med pseudonym my ti. 13 des. 2016 01:00

Råtass
Ingenting er umulig. Det er måten du presenterer det på som er avgjørende.
Ikke denne: jeg er så sliten, å jeg orker ikke, ingen forstår meg, må du snakke sånn til meg, det er ikke lett å være meg osv
Denne: jeg er dritsliten og ulykkelig, men jeg finner meg faen ikke i å ha det sånn! Det kommer til å tid før jeg stabler meg på beina igjen, og jeg håper du skjønner at jeg ikke alltid yter 100%, men dit skal jeg og med deg blir gleden dobbelt så stor! Så inn i hellvette! (Det hjelper å banne litt, skjønner'u. Been there)
Pingledamene skygger banen uansett, men de sterke fortsetter å være det. Alt godt til deg.
Hilsen ganske så sterk :)

Skjult ID med pseudonym Powpowgutt ti. 13 des. 2016 01:16

Er vel ikke noe problem. Det minsker nok utvalget litt. F.eks damer som har sitt å stri med fra før er muligens litt nølende til å "ta på seg" mer om du skjønner hva jeg mener.

Ellers så må du bare passe på at du ikke dulter borti ei sånn dame som leter etter en 'fixer-upper'.

Uansatt. Litt tøffere enn vanlig, men overhodet ikke noen umulighet.
Du har uansett bedre muligheter enn meg. :P
Så kjør på! :)

(mann 49 år fra Buskerud) ti. 13 des. 2016 07:41 Privat melding

@Råtass.
Er det første gangen du møter veggen eller har det skjedd før.....
Jeg er inne i mitt tredje møte med veggen nå som utbrent, og hvis du ikke gjør ting riktig så ender du opp med både en 2ndre gang og tredje gang.
Kutt ut piller, dem ødelegger mer enn dem reparerer, og ikke finn deg noen kjæreste i denne perioden, man blir gjerne litt aggresiv og får litt kort lunte og det er ingen som kommer til å forstå deg.
Å de som sier at du skal ta deg sammen....drit i dem...dem har ikke opplevd det før.
Det er viktig å hvile mye men samtidig være engasjert, det er lett å bli folkesky.
Det går kortere og kortere tid mellom hver gang....
I mitt tilfelle så gikk det 7 år mellom den første og den andre gangen og 5 år mellom den andre og den tredje.
Den tredje gangen så jeg det komme så jeg greide å stoppe før det smalt.
Det er ikke noe gæernt med oss, vi er bare litt for glad i å jobbe og litt for dårlige til å si NEI.
Jeg ville ha venta med kjæreste men dette får du avgjøre selv, det kan fort bli mye mas med en kjæreste for dem forstår deg ikke.
Og det kryr av hobby psykologer.... drit i dem...fastlegen din får deg gjennom dette hvis du har tillitt til han/hun.
Det tar som regel 2 -3 år før du kommer deg på beina igjen 100%.
Nyt livet og ikke stress og hold deg unna alle som er negative.

God bedring.

Skjult ID med pseudonym Råtass ti. 13 des. 2016 17:38

@ Trucker

Nei det er andre gang, skjedde også i 2009. Hadde bygd hus, drev å bygde hytte, startet eget firma. Hadde to bleieunger samt en mindre samarbeidsorientert partner. Som stakk tre måneder etter jeg ble syk..

Nå skjedde det igjen, høy innsats og for mye stang ut.

Jeg tenker at jeg vil ha noen som vil stå last og brast i slike situasjoner, så de som ikke tåler noe baggasje er uansett ikke de jeg vil legge mine vinger over.

Skjult ID med pseudonym Greve ti. 13 des. 2016 18:39

Bra tråd Råtass, har lenge vurdert å stille samme spørsmål men har liksom ikke turt. Jeg fikk det psykologien kaller barndomstraumer da jeg var liten, noe som gjorde at jeg i tyveårene til slutt møtte veggen etter at jeg ikke lenger klarte å ignorere det følelsesmessige kaoset som boblet under overflaten.

Jeg er i dag ferdig med det, men som resultat så er jeg ikke så etablert som andre på samme alder siden jeg måtte bruke flere år og alt jeg hadde av resurser til å overleve den kampen. Du kan godt si at jeg henger etter noen år hva jordlige eiendeler angår, jeg eier feks ikke egen bolig og synes dette er et litt sårt tema. Jeg er rett og slett redd for at jeg skal bli undervurdert og nedvurdert, og man kan liksom ikke si på date at grunnen til at jeg ikke er like fremgangsrik er fordi jeg måtte løse en eksistensielle krise som kostet meg tyveårene.

(mann 49 år fra Buskerud) ti. 13 des. 2016 19:19 Privat melding

Jeg eier heller ingen bolig, har ingen arvinger så de eneste som arver meg den dagen jeg dauer er staten og dem uner jeg ikke den gleden.
For mange som henger seg opp i dette med å eie ting, man lever både bra og godt uten.

Skjult ID med pseudonym Writern_67 ti. 13 des. 2016 20:58

Det bør ikke bety noe, men for en overveiende stor andel av kvinner som søker menn 'med ordnet økonomi' så betyr det noe. At 'ordnet økonomi' er en evfemisme for 'skilsmissebelånt opp til pipa og Mastercard er en venn som betaler all spandering på denne daten' kommer først opp i neste samlivsbrudd.

(mann 43 år fra Oslo) ti. 13 des. 2016 21:23 Privat melding

Jeg eier ikke og er sjeleglad for det. Har ingen problemer med å forsvare det. Når vi diskuterer det så ender det som regel med at de andre kommer med et forsiktig "joda, men det er jo nyttig å komme seg inn på boligmarkedet". Nyttig for hvem?? Ikke meg. Jeg bor midt i Oslo og betaler ca 6000 mindre i mnd enn hvis jeg skulle eid. "Jammen pengene går til deg og ikke til utleier". De første årene går pengene til banken og banken alene. Dessuten vil jeg ikke bare bo i Oslo - jeg vil leve i Oslo. Da vil jeg ha penger nok. Hvis jeg trenger oppussing så er utleier ansvarlig for å dele utgiftene, hvis noe ryker av hvitevarer så kjøper han nytt.
Jeg har kontrakt her til 2019 og det føles helt himmelsk. Bor i den koseligste veistubben i byen og har vedfyring og kort vei til alt. Ei så mye dere vil men jeg gidder ikke å hoppe på den sprenggale karusellen der :D

(mann 43 år fra Oslo) ti. 13 des. 2016 21:27 Privat melding

Man må slutte å føle noen som helst skam bare fordi man ikke har ruinert seg selv på en bolig men leier. Kun i Norge det er sånn. I resten av Europa er det vanligere å leie og der finnes mange voksne etablerte folk i Europa, hehe

(mann 48 år fra Finnmark) ti. 13 des. 2016 21:42 Privat melding

Har fritidsbolig og snøskuter.
Utgjør det en "ordnet økonomi"?

Skjult ID med pseudonym Råtass ti. 13 des. 2016 21:47

Jeg har lagt ned en stor egeninnsats, og bygd det meste jeg eier selv. Det har vært en trygghet jeg har søkt, det å eie selv. Men dette har også vært krevende å tatt mye av min tid og krefter. Har endt opp med å bli gjeldsfri på hus og hytte + noen leiligheter. Men det er på landet, så ikke på langt nær verdt noe i nærheten av det samme inne i byen. Akkurat det plager meg litt, det å eie å ha noe å lene seg på, er noe som gir meg trygghet.
Men når jeg sitter her alene, så føler jeg at jeg har bommet veldig :P
Nå har jeg ikke kapasitet til vedlikeholdet en gang :)

Dere som ikke eier bolig, har dere verdier i en annen form ? En eller annen form for sparing ? Eller er dere komfortable med å ikke eie noe av økonomisk verdi ?

Skjult ID med pseudonym Ertaberta ti. 13 des. 2016 21:54

En kjæreste som brenner for det samme da, Råtass, litt handy, og med øye for å skape og ivareta økonomiske verdier? DET måtte vært fint. Når du ikke har krefter til å gjøre det du brenner for engang, blir det sikkert ekstra tungt:/

(mann 48 år fra Finnmark) ti. 13 des. 2016 21:55 Privat melding

Vi er velordna, Villrosa! 💪🏻😝

(mann 43 år fra Oslo) ti. 13 des. 2016 21:55 Privat melding

Jeg er fornøyd med å ikke spare til annet enn det jeg selv ønsker meg på kort sikt. Til neste år vil jeg nok tjene betydelig mer enn i år så da legger jeg vel opp en liten slant...........til å dra på et 4 ukers treningsopphold i Thailand som jeg har drømt om i over 10 år, hahahaaa. Jeg er en 42 år gammel gutt :D Så lenge jeg kun har meg selv å ha ansvaret for så lever jeg ikke for å ha oppsparte midler. Skulle situasjonen endre seg så må jeg også det men den tid - den glede :)

Skjult ID med pseudonym Writern_67 ti. 13 des. 2016 21:56

«Lover å gjørra opp i neste liv, neste liv, neste liiiiv!»

Bortsett fra at Dum Dum Boys ironiserer over dette, er det mulig å ta med seg de økonomiske verdiene til neste liv?

Ser ikke noe poeng i det. Kan være med på å eie bil, hytte, båt, men ser ikke noe poeng i eiendomsbesittelsen bortsett fra bruksnytte her, nå, i dette livet. Bolig er tak over huet når jeg spiser, elsker og sover.

(mann 43 år fra Oslo) ti. 13 des. 2016 21:57 Privat melding

Av økonomisk verdi har jeg en hytte, 8-9 instrumenter, snart ferdig lydstudio, jævlig bra sykkel og andre småting. Jeg klarer meg helt fint :)

Skjult ID med pseudonym Iris ti. 13 des. 2016 23:06

Er bedre å investere i eiendom heller enn å sette penger i banken i alle fall. Man kan jo leie ut om man har mer enn man egentlig har bruk for. Er marked også utenfor allfarvei der.

Skjult ID med pseudonym Coma ti. 13 des. 2016 23:33

Leier leilighet jeg også.
Har måtte klare meg selv siden jeg var 16 år og opparbeidet etter hvert et rimelig stort studielån før jeg var ferdig utdannet.
Er i en jobb hvor jeg tjener sånn litt under middels, sparer hver måned...men så blir det gjerne noe med bilen el. som fort spiser av den konto'n.

I mitt siste forhold fikk jeg kommentar på det, at jeg strengt tatt burde ha kommet meg inn på markedet nå, i min alder. Jeg ble frustrert og sint.
Men sånn tenker en som ikke kjenner meg og min historie. Jeg har kommet dit jeg er nå på tross av...ikke på grunn av.
Så får de som har hatt full oppbacking fra barnsben av - både mentalt, praktisk og økonomisk - synse, mene og tro hva de vil om meg og min økonomi.
Duger ikke jeg for han pga dette, så duger fa*n ikke han for meg heller ;)

Skjult ID med pseudonym Råtass on. 14 des. 2016 08:57

@ coma
Høres ut som om du kan være stolt av deg selv, så ikke bry deg med hva andre skulle mene om det. Men når det er sagt, så kan det være sagt i beste mening(det med å komme seg inn på boligmarkedet ). Jeg kunne også ha sagt det til noen, enten for å motivere eller hjelpe. Fordi jeg tror det er en lur sparing/trygghet. Flere steder i landet trenger ikke lån til leilighet bli dyrere enn å leie. Men noen steder må man ut med flere millioner uansett. Her hvor jeg bor får man noe greit beboelig for en akseptabel sum.
Jeg har ikke noe krav til at min partner skal sitte på store verdier. Jeg er mer opptatt av livshistorien. Men hvis noen er 40 som meg, og ikke eier nåla i veggen. Så er vi nok litt for forskjellige som typer, hvis det ikke skyldes at vedkommende har hatt det tøffere enn hva som er normalt.

(kvinne 51 år fra Østfold) on. 14 des. 2016 09:22 Privat melding

Jeg eier, og er fornøyd ned det,- 55kvm , akkurat passe stort, og det var en seier og få det til, og økonomisk mye lurere , og billigere enn det ville vært å leie her jeg bor. Og for meg er det trygghet. Spiller ingen rolle om en kjæreste eier eller leier, jeg ser fordeler v begge deler,- . At man har tak over hodet er det viktigste, og føler at man har et hjem. 😊

(mann 32 år fra Telemark) on. 14 des. 2016 11:14 Privat melding

Glad jeg bor i Telemark hvor bolig koster en brøkdel av hva det gjør i resterende fylker. Så er det jo ikke noen ulempe å være håndtverker heller akkurat 😁

Skjult ID med pseudonym Råtass on. 14 des. 2016 11:35

@ertabærta

Ja, det hadde vært en drøm å hatt noen lik å kaste litt ball med :)

(kvinne 38 år fra Sør-Trøndelag) on. 14 des. 2016 11:44 Privat melding

Råtass
Jeg er usikker på om jeg kjenner noen som IKKE strever med ett eller annet fra barndom/oppvekst/forhold osv. Mange vet det ikke selv engang. Da er det vanskelig å gjøre noe med.

Jeg ønsker at min fremtidige partner skal ha et reflektert forhold til egen helse, og at han ønsker å gjøre noe med situasjonen hvis helsa går ut over livskvaliteten. Jeg vil heller ha en mann som har opplevd motgang, enn en som ikke kjenner den igjen når den kommer.

Om man skal gå inn i et forhold eller ikke, kommer vel an på hvor langt nede man er, hvor lenge man blir der og om man har noe å gi til en partner.