Kunsten å bli avvist

Avvisning er nok ikke det mest populære temaet for mange. Det smaker av å "feile". Men trolig må selv mange fantastiske, attraktive, intelligente menn og kvinner av og til også kjenne på denne følelsen. Den er gjerne en gjest som besøker de fleste av oss, om enn den sikkert er langt flittigere innom enkelte enn andre. Jeg tror derfor det er et tema som er verdt å snakke om, slik at man kan håndtere det bedre når det skjer.

Det er det færreste som takler gjentatte avvisninger godt. Nøyaktig hvor grensen går, kan variere. Noen føler kanskje det stikket av ubehag allerede ved første "Nei, jeg tror ikke det". Andre må kanskje få noen dusin avslag, før det virkelig begynner å merkes. Men for de fleste av oss i alle fall, så er det vondt å oppleve at man ikke strekker til, spesielt hvis man veldig gjerne ville strekke til. (Noen merker kanskje ikke stort av ubehag, hverken den første eller hundrede gangen. Men denne tråden er nok ikke tiltenkt dem. ;))

Samtidig er den vonde følelsen ikke noe som gir en rett til å gjøre hva en vil. Jeg har ikke vært på dette forumet lenge, men ser at en av de mest populære tråd-temaene er : "Jeg har ikke oppnådd mine mål om å få kontakt, og det er deres feil". Ingen har krav på å få kontakt med andre, like lite som de selv er pliktig til å tilby sin oppmerksomhet til andre. Hva de trådene kanskje taler for, er at det kan være vanskelig å håndtere denne følelsen på en god måte.

Hvordan er det du håndterer det, når du opplever at den du er, ikke er god nok for en eller flere du gjerne ville være god nok for? Og er det noen erfaringer du har lyst til å dele?

Avvisning kan forøvrig være så mangt. Det trenger langtifra bare være noe som skjer i jakten på romantikk. Det kan like gjerne oppstå hvis man forsøker å få en venn, eller forsøker å tilegne seg en gitt rolle i et sosialt miljø. Avvisning av sånt kan gjøre minst like vondt. Hva gjør du når andre ikke er villig til å godta at du er den du forsøker å selge deg inn som? Og hvilke råd ville du gitt andre?

Eg føler vel eg ikkje e god nok hver eneste gang noen ditcher meg fra en date. Om eg blir avvist her på Sukker, så bryr eg meg ganske så lite. Avvist i virkeligheten etter første date e lite problem. Har skjedd 2-3 ganger vel å merke. Det verste e å bli avvist etter å ha datet i 3 eller flere mnd. For min del så tenker eg vel på ka som var galt med meg, ka eg burde ha gjort annerledes (som oftest går det igjen det med å ta mer initativ). Hvorfor eg først var en keeper sagt med damenes egne ord etter 3 dater, mens eg var den hyggelige, snille og omtenksomme når det ble slutt. Eg har vel alltid kjent på magefølelsen. Så lenge den ikkje e mer enn 70 % trygg, så har ett en buffer som tar smellen når den kommer. Kanskje ikkje de første 2-3 dagene, men deretter går det bra. Så det eg tenker e vel at initativ burde vært selvfølge hver eneste gang. Men som sikkert med damene, så må vi menn også varmes opp for å ville/klare å ta initativ. Og med usikre damer, eller kontrollerende damer, så blir det desto enda verre å ta initativ i fare for å gjøre feil. Så resonnementet e vel at man aldri kan være trygg nok med en date, men det viktigste e å glemme forrige og heller gå all in så godt man kan når neste date står for dør. 😊

Erre no kunst da ?

Streite damer har ikke sansen for sånne typer som meg. Vi er for rufsete i både stil og væremåte. Derfor ingen vits i å skulle prøve seg på dem for meg.

I ungdomstida leste jeg "Gateavisa" og "Puls". Jeg gikk med slitte jeans og ola-jakke, hadde halvlangt hår som av og til var ustelt, brukte palestinaskjerf om vinteren (jeg var den eneste på skolen som gjorde det), lyttet til rock n´ roll, røkte rullings og hang mye ute om kveldene. Videre leste jeg forfattere som Bjørneboe og Hamsun.

Allerede den gang skjønte jeg at min væremåte og stil gjorde at jeg kunne glemme streite damer. De jeg kunne bli sammen med var damer som hadde samme væremåte og stil som jeg, men de var det ikke særlig mange av.

Da jeg begynte på Blindern engasjerte jeg meg raskt i Studentersamfundet. Det var et åpent og frilynt miljø, og jeg fikk innpass der.

For å tegne et bilde. I hjembygda gikk damene med høyhalsa genser og brukte øredobb. Guttene brukte strøkne olabukser og hvite bomullsskjorter med sort skinnslips (som var mote den gang).

Damene i Studentersamfundet var helt annerledes. De kledde seg i "rare" klær som de enten hadde kjøpt i alternative klesbutikker, loppemarkeder eller sydd selv. Leste bøker av spennende forfattere og tenkere. Diskuterte mye. Og! De hadde meninger som ofte gikk på tvers. Jeg opplevde de som befriende å være sammen med, både på fester og i andre sammenhenger.

Nå er jeg voksen. Slik jeg engang er vet jeg at jeg vil bli avvist om jeg skulle prøve meg på streite damer. Jeg unngår de damene derfor. De damene jeg passer sammen med er ikke mainstream, slik jeg heller ikke er det. De er utfordrende og rå, lever sine liv på helt egne premisser, og de gjør som de vil. For eksempel damer som tilhører rocke- og mc-miljøer.

Men! Man skal aldri si aldri. Min eks var A4 og vi hadde det veldig fint sammen.

En av grunnene til at jeg lufter temaet, er at jeg tror dette med å snakke om avvisning, fortsatt er litt tabu. Spesielt kanskje for menn, som har betydelige kulturelle forventninger til seg om å være en "vinner".

De mest ekstreme virkningene av disse kan man relativt jevnlig lese om i avisene. Voldtektsmenn som mente at hun/han "skyldte" dem noe. Overgrep som følge av at noen ikke klarte å løse den vonde følelsen med å bli avvist, på annen måte enn med å fysisk angripe en uskyldig motpart.

Nå tror jeg på ingen måte at dette er noe som forumgjengere her ville gripe til. Men kanskje er det å pirke litt i det tabuet, noe som fører til at litt færre sånne episoder skjer?

For egen del har jeg naturligvis hatt min dose avvisninger (og heldigvis også min dose ikke-avvisninger). Kommer det for mange av dem tett på hverandre, kan det gjøre vondt. Løsningen for meg er heller å trekke meg tilbake til for et par dager til det som er trygt og velkommende. Kjente venner, kjente gleder, kjente smil. (Samt kjente whisky-merker, dersom jeg virkelig trenger noen som jeg vet at ALLTID støtter meg ;)).

Når jeg mottar kred'en: "Men du virker som en innmari fin fyr! :))" har i alle fall jeg gjort noe riktig.

🔹🔸

Jeg er veldig enig at det er ens eget ansvar å takle avvisning. Og likedan, at det er noe som dukker opp i nær sagt alles liv, før eller senere.

Allikevel er det så altfor mange som ikke klarer å takle det på en god måte. Som håndterer dette gjennom aggresjon og anklager. Min antakelse er at noe av grunnen er at det for noen er litt skambelagt å føle på at noen gjør vondt. Det er derimot ikke (på samme måte) skambelagt å gjøre seg til et offer, eller å gå til "motangrep". Det fører til at dette blir måten man håndterer den følelsen på, for noen.

Jeg tror at det vil være lettere å unngå disse reaksjonene, dersom det ble mer ok å føle at noe er vondt, uten at man av den grunn fratas ansvaret for seg selv og sine handlinger. Det vil kanskje skape et litt tryggere samfunn?

Fattigmannstrøst, blingbling!?

Jeg pratet med Leif Arne Heløe engang (sosialminister 1981-86 for Høyre i Willoch-regjeringen). Under praten sa han: "Noe av det viktigste innen politikken er sondering. At man sonderer terrenget for å se hva som er mulig å oppnå før man gjør noe."

Jeg tror han var inne på noe vesentlig som kan overføres til mange områder i livet, blant annet dating og valg av partner.

Forarbeidet vil kunne legge premissene for hvordan det utvikler seg. Gjør ofte det også.

Er man bevisst på hva slags type mennesker man går godt sammen med har man et grunnlag. Det neste blir hvordan men velger å kommunisere og fremstille seg selv. Jeg tror at hvis man gjør dette gjennomtenkt er muligheten for at man skal bli avvist mindre.

Uansett finnes det ingen fasit for hvordan man bør gjøre det. Heldigvis, vil jeg si. For ellers ville det jo ha blitt forutsigbart og dermed kjedelig. :)

I nevnte tilfellet jeg siterer, var det jeg som takket nei @roken. Vi arbeider nok på litt forskjellig vis.

🔹🔸