Alle innlegg Sukkerforum

Ambisjoner

Vis siste innlegg
Skjult ID med pseudonym Solomann fr. 16 jan. 22:08

Er det noen der ute som har opplevd livet ikke går helt etter ambisjonene?

At det gradvis danner seg et misforhold mellom hvordan man synes at livet ens burde være, og hvordan det faktisk er? Og videre at dette misforholdet skaper en frustrasjon i enselv?

(er det forresten kanskje dette konseptet som er en del av den såkalte "midtlivskrisen"? :-))

Selv er jeg ikke mer enn rundt 3 årtier gammel, men lurer ofte på hvor mye jeg skal vektlegge egne ambisjoner; dvs. om jeg bør gjøre alt for å strekke meg etter dem, eller om jeg heller bør lene meg tilbake å søke være fornøyd med ting som de er å finne glede i andre deler av livet enn det ambisjonene ville jobbet mot.

Er det å gi slipp på ambisjonene å gi slipp på en del av seg selv?

Er det naturlig at ambisjonene avtar etter hvert som man blir eldre?

Hvis du feks. ser tilbake på de siste 10 årene av ditt liv, skulle du ønske at du i større grad hadde fulgt dine ambisjoner?

Skjult ID med pseudonym Avslappa fr. 16 jan. 22:16

Tunge spørsmål på en fredags kveld...

Et "enkelt" svar er vel "ja og nei". På noen plan regner med at de fleste må innse at ikke alt de så for seg har blitt virkelig. Er noe (få) år eldre enn deg og hadde nok for 10 år siden trodd at det var kone og barn innen denne alderen.
Jobbmessig står det ikke så ille til, selv om jeg nok ikke fikk alt jeg tenkte meg.
Om man kan leve med disse "skuffelsene" er det jo bare du selv som kan svare på. Ville det å oppnå "alt" du vil ha ta så mye tid/energi at du ville sitte igjen med kun det? Eller kan du, med en relativt kort og intensiv innsats, oppnå _mer_ enn i dag?
Ambisjoner for å ha ambisjoner er nytteløst, hva sitter du i såfall igjen med? Men det å ikke ha noen drømmer/ønsker om hvor du skal er nok mer ødeleggende..

Ingen svar egentlig, bare tanker.

Skjult ID med pseudonym Oks fr. 16 jan. 22:53

Jeg er i slutten av 30-årene og har hatt slike oppgjør som du beskriver med meg selv i to omganger. Første gang var da jeg i en alder av noen og tjue innså at enkelte karriærer som proff idrettsutøver var stengt. Ikke det at jeg satset på det, men bare tanken på at valget ikke kunne velges var kjipt.

Etter det var jeg flittig og tok stort sett ut mitt potensiale, både mht. utdanning, sport, eventyr og andre kule opplevelser.

Så ble jeg noe slappere da jeg passerte 30. Innså at jeg hadde brukt uforholdsmessig mye tid foran tv eller pc eller på andre tidtrøyteting. (Tidtrøyteting er i min bok gjøremål som man ikke husker uken etter. Kontrollspørsmål: Hva gjorde du etter jobb tirsdag i forrige uke? Dersom du ikke vet så er sannsynligheten stor for at det er en tidtrøyteting.)

Så tok jeg meg selv i nakken. Innså at jeg hadde andre mål med livet og hvordan dette skulle leves. Gjenopptok trening. Fikk som følge av dette mye mer overskudd, og gjorde også bedre karriere på jobb. Dessuten lever jeg et mye rikere liv nå når jeg er litt mer bevisst på å leve det litt mer enn tidligere. Jeg er svært relaxed, og det har ikke noe med stressing el. strebing og gjøre, bare det å være litt bevisst...

Mitt tips: Gå etter dine ambisjoner. Det er sjeldent at folk angrer på de de faktisk gjorde.

Skjult ID med pseudonym hmmm fr. 16 jan. 22:58

Hmmm.. Jeg har vel heller fått mer ambisjoner nå enn hva jeg hadde for 10 år siden. Da var jeg mer på en "go with the flow"-periode, og vinglet mellom utdanninger og jobber. Samtidig føler jeg nå noen ganger at størsteparten av de samme ti årene har forsvunnet i ingenting, siden det eneste jeg har igjen er masse studiegjeld og noen papirer :-) Uansett ingen tvil om at det er lettere å bli fornøyd nå som jeg vet hvilke mål jeg har :)

Skjult ID med pseudonym No ID fr. 16 jan. 23:00

Nå er det sånn at jobbmessig så er jeg egentlig sikra for livet. Jeg trenger ikke hige etter en ny jobb, mere penger og høyere stilling, der er nå vil sikre meg ut resten av livet. Jeg har større ambisjoner til privatlivet, treningsformer og konkurranser enn til jobben jeg nå har, jeg vil oppleve mer på det personligeplan enn hva jeg kan gjøre på jobbkarrierestigen. Jeg er ganske fornøyd der jeg er nå :-)

Hvis jeg kunne gå 10-13 år tilbake, så hadde jeg aldri valgt det sammen som jeg gjorde den gangen, med forutsetning at jeg vet det jeg vet nå.

Tenker veldig sjeldent på hva jeg burde/skulle/måtte gjøre eller ha gjort. Lev i nuet, og ikke tenk så mye på hva alle andre måtte synes og mene om deg. Gjør de tingene som gjør deg glad og ikke tenk så mye på karriere og status, det finnes andre ting som er mye viktigere :-)

Skjult ID med pseudonym Lilleulv fr. 16 jan. 23:03

Har akkurat lest Storeulv-syndromet av Hylland Eriksen. Den handler om akkurat dette.

I en spesiell utgave av Donald klarte Storeulv å fange de tre små grisene. De satt oppi gryta, og Lilleulv var ikke å se.
Da spurte sorebror gris: "Nå Storeulv...Hva skal du gjøre i morgen, da?"

Dette spørsmålet førte til at Storeulv ble fjern i blikket, mens han lot grisene unnslippe. Å skulle fortære noe på en halvtime som han har brukt år og dag på å oppnå, virket meningsløst. Dessuten ville han måtte skaffe seg et nytt prosjekt. En ny ambisjon. Vi drives av begjær, drømmer og ambisjoner. De er ofte viktigere enn målet i seg selv.

Når vi når målet vi har satt oss, er vi ofte skuffet, eller kortvarig lykkelige. (Tenk bare på siste ferie-tur til syden. Nøt du virkelig det å komme ned dit like mye som det du hadde sett frem til på forhånd?)

Så for å svare deg, Solomann - Ambisjoner er viktig, og har vi ingen, stopper vi opp. Men jeg tror at om du evner å ikke dytte ambisjonene for langt foran deg, og heller lene deg litt tilbake å nyte det du faktisk har, så er sjansen for å bli lykkelig større... :)

(mann 48 år fra Oslo) fr. 16 jan. 23:06 Privat melding

Ja for f..n! Ambisjoner og realiteter er en håpløs spagat!

Skjult ID med pseudonym Rooney lø. 17 jan. 01:09

Ja, er et tveegget sverd det der. Var tidligere veldig streng med hvordan jeg brukte tida, og kunne for eksempel ikke se en film som ikke handlet om noe. Aktivitetene måtte være givende i et lengre perspektiv. Og joda, vel og bra det, men trives faktisk bedre nå hvor jeg tillater å la ting flyte litt. Se en ræva serie på tv innimellom . Netopp runda de 30, og ja, det setter jo kverna litt i gang, skal innrømme det :)

Når det gjelder å oppnå ambisjoner, så vet jeg ikke om de tiltar eller avtar med åra. De forandrer seg i alle fall. I bakgrunnen lurer jo tanken på hvordan man vil leve livet. Ønsker en å etablere seg, slå seg til ro, eller ønsker en å følge et eventyr, en slags livsdrøm. Eller lar det seg kombinere?

Skjult ID med pseudonym dm lø. 17 jan. 19:14

Joda, ambisjonene går bra de, men kanskje litt saktere enn jeg hadde opprinnelig planlagt.

Men jeg er på vei. Pass på verden, for her kommer jeg :)

Skjult ID med pseudonym dm lø. 17 jan. 19:44

Faktsisk, det eneste jeg kan komme på i farten som jeg ikke har ordnet ennå er:

- Diger leilighet
- Bil
- Peis
- Hytte
- Kone
- Barn
- verdensmester i fotball
- verdensmerster i div andre ting
- verdensherredømme
- Astral projeksere meg til en verden i en fjern galakse, ta med meg teknologien tilbake til jorden, redde menneskeheten, og bli skrevet ned i historien som tidenes største helt.

Skjult ID med pseudonym Vibe sø. 18 jan. 02:14

Interessant spørsmål, er noen få år eldre enn deg og har tenkt litt på dette selv

Om ambisjoner avtar når man blir eldre, avhneger nok av hvilke muligheter som åpner seg, dører som lukker seg.
Og å gi slipp på ambisjoner kan like gjerne om å handle om å finne seg selv som å gi slipp på seg selv.

Jeg tror det er viktig å skille mellom hva man egentlig liker og vil selv, og hva man er "opplært" til å like og strebe etter.
Samfunnet/folk måler jo vellykkethet ofte i karriere, materiell velstand og pen familie, og ingen ønsker å være mislykket.
Men er det oppskriften for et lykkelig liv for alle? Og hvem sammenlikner man seg med?
Selv er jeg fortsatt i en vurderingsfase - satse eller ikke mht jobb - og må snart treffe et valg som jeg har utsatt i alle disse årene, og vært gjennom en liten fase med frustrasjon. Jeg gjorde opp status, og sammenliknet med andre begynte jeg å lure "burde jeg har kommet lenger"? Det fikk meg til å tenke gjenom valgene jeg har gjort.

Jeg har en god jobb men ingen egen familie. Men jeg vet at hadde jeg villet hatt superkarriere, så hadde jeg kommet lenger per nå (har kommet et stykke da) og hadde familiepakken vært viktigere for meg, hadde jeg fått den med en av mine eks-kjærester og blitt med ham. Men jeg har vært altfor eventyrlysten og sosial til å være motivert for et liv bestående av jobb + hjem hittil.
Så jeg har prøvd å få med meg "alt" - eventyr og opplevlser først, kombinert med å ha en viss progresjon jobbmessig, og familiepakken etterpå.

Jeg har fått endel av begeg deler, men ikke "alt " av en enkelt ting. Opplevelser, reiser, fysiske meritter etc teller riktignok ikke like mye i en overfladisk vurdering som endel folk gjør av hverandre (der teller jobb, familie, hus/boomårde, hytte, forbindelser), men det teller mer for meg.Jeg unner de av mine studievenner som har kommet svært langt karrieremessig t.o.m. med familie på kjøpet, deres meritter. De har jobbet hardt for det og det har hatt sin pris og de har opplevd svært lite annet. Jeg kan feks ikke være sur eller frustrert over at jeg, som er minst like flink, "plutselig" oppdager at jeg ikke har kommet like langt - jeg har simpelthen ikke jobbet for det. Jeg ville eller kunne iikke valgt annerledes, jeg ville gått i frø. Nå er spørsmålet om jeg skal fortsette med det, eller fokusere på å få det perfekte A4-livet... Men prøver å bli enig med meg selv; er det MIN ambisjon eelr er det for å bevise for andre og "pasase inn"...

(mann 44 år fra Sør-Trøndelag) sø. 18 jan. 05:00 Privat melding

Ambisjonene var å bli en verdens nr 1.. Tidlig ferdig med brannmann/politi.. Skulle selvfølgelig bli superstjerne:film/rocknroll eller den som reddet verden fra kollaps! Mester i sjakk, kort, språk og matematikk og ikke minst filosofi;) Alt imellom fortonet seg så grått..

Skjult ID med pseudonym Solomann sø. 18 jan. 17:42

Tusen takk for alle svar og innlegg!

Jeg har kommet frem til at det hele for min del koker ned til hva som er viktig i mitt liv. Det er dèt som er nødt til å sette ambisjonen, og hva det er meningsfyllt å jobbe mot. Ambisjoner drevet av stolthet i seg selv er ikke nødvendigvis "sunne" ambisjoner, da kan det lønne seg å ta en titt på bakgrunnen for ambisjonen. Siden ambisjonene stadig endrer seg i løpet av ulike livsfaser undres man såklart på om det kunne finnes noen "snarveier" (og det var nok også noe av bakgrunnen min til å poste dette innlegget), men svaret der er vel nei. Det som føles rett å jobbe mot her og nå vil alltid være det som er riktig å jobbe mot. Noe annet blir vel bare unaturlig.

Hvis det er slik som Lilleulv beskriver, at ambisjonen og følgelig prosessen er det endelige målet i seg selv, så lever man jo egentlig aldri i nuet. På den måten er det selvsagt størst gevinst i å finne den gyldne middelvei, med det mener jeg at man både kan nyte det man har her og nå samtidig som at prosessen (ambisjonen) er attraktiv for èn og stadig gir ny og positiv energi.

Jeg har bestemt meg for å gå for mine ambisjoner med 100% innsats. Det eneste jeg håper på, er at frustrasjonene over uoppnådde mål underveis ikke blir for tyngende, men at streben i seg selv gir livsglede og skaper en positiv sirkel, nøyaktig slik jeg ønsker det.

Det kan ofte lønne seg å være sta! :-)

Ha en fortsatt fin søndagskveld alle sammen!!

(mann 54 år fra Akershus) sø. 18 jan. 17:57 Privat melding

Hvorfor er et så viktig å hele tiden skulle oppnå noe ?
Enten det er en materiell ting, et sted vi vil reise, mennesker vi vil møte, eller kunnskap man ønsker å tilegne seg, så har vi det alltid så jævla travelt.
Vi hører stemmene over skuldrene våre : "kom igjen, kjør på, bli noe, full fart, gi gass, mer, mer, mer ....."
Hele tiden jager vi etter ett eller annet. Samfunnet krever det, venner og familie forventer det, reklamen frister oss, og stemmene inni hodene våre forlanger det. Vi blir pushet på fra alle kanter.
HVORFOR ???
Ta det med ro, lev i dag, se litt rundt deg, og få med deg det som skjer her og nå. Hvorfo har vi det så fryktelig travelt ? Hvorfor skal vi alltid pese mot et mål som allikevel bare gir oss midlertidige tilfredsstillelser ? Og så løper vi til neste mål, fort-fort-fort, slik at vi når det neste etter der igjen.
PUH !!!!
Ta en pust i bakkn, og la ting komme til dere.
De største gledene og de største sanseintrykkene har jeg opplevd når jeg har minst ventet det. Når det ikke var planlagt, når det nærmest datt ned i fanget på meg. Mennesker og opplevelser kommer til deg også uten at du behøver å løpe etter det, og fange det.
Og i mellomtiden kan du løfte blikket og se på alt det fine som er i naturen rundt deg til enhver tid, smile til mennesker som du vanligvis haster forbi, eller sette deg på en benk å spise rosinboller og la tankene vandre...

Skjult ID med pseudonym kanskje sø. 18 jan. 18:06

Kanskje en kan skryte av å si en har klart det?
Men skal en gi seg når en har oppnådd det?
En har jo gjort det riktige når en "lever livet"
Sex er jo best, men det er jo dem som gjør det som er "bedre enn sex" de må jo være alles forbilder

Skjult ID med pseudonym Pixie sø. 18 jan. 18:18

Takk mart1s :-)
Godt å se at det fins noen som tenker som du!

Og forresten, når du er ferdig med "Boktyven" kan jeg anbefale Carsten Jensens bok "Jorden rundt"! Passer fint til sløvedager:-)

Skjult ID med pseudonym mart1s sø. 18 jan. 18:23

Bare hyggelig, Pixie !
Den boken har jeg hørt om, men ikke fått lest ennå. (Lurer på om jeg har den....?????)
Takk for tipset, uansett.

Skjult ID med pseudonym Solomann sø. 18 jan. 19:57

@ mart1s

Ser poengene dine. Kontemplasjon og sinnsro er vel og bra, men trenger likevel ikke å stå i motsetningsforhold til ønsker man har om å utrette.

Til syvende og sist skal jo livet leves, bla. gjennom handling?

Skjult ID med pseudonym mart1s sø. 18 jan. 20:05

Neida Solomann, enig i det.
Men vi behøver vel ikke å alltid ha så fryktelig dårlig tid. Det var det som var hovedbudskapet.
Vi må finne balansen mellom livskvantitet og livkvalitet.

Skjult ID med pseudonym Solomann sø. 18 jan. 20:19

@ mart1s

Akkurat. "Den gyldne middelvei", som garantert er en individuell balansegang.

Skjult ID med pseudonym Vibe sø. 18 jan. 23:18

mart1s, veldig gode poneg.

Men jeg tror at mange som gjør som du sier og nyter livet slik de liker det (endetn det er ro & kontemplasjon eller halsbrekkende øvelser i fjellveggen), innimellom - særlig hvis de sammenlikner seg /sammenliknes med andre og ser at de ikke har oppnådd like mye - "glemmer" de at de har nydt livet i steden for. Og for noen passer ikke den gyldne middelvei heller.
Man kan ikke få alt, og de som har oppnådd mye på den ene fronten har tilsvarende ikke kunnet få med seg alt på en annen front. Jeg tror storeulv-syndomret kan ramme mange og enig med Solomann, da lever man ikke i nuet men på en evig tredemølle.

Og det er vel essensen i det jeg sier for min egen del.

Skjult ID med pseudonym Lilleulv sø. 18 jan. 23:50

Det er akkurat det som er kjernen her, Vibe. Vi sammenligner oss med de rundt oss. Ikke med de narkomane på hjørnet, og ikke millionæren i USA, men de det i vårt nærmiljø er naturlig å sammenligne oss med. Og dersom vi ser at de har oppnådd mer, blir vi lett misfornøyde og hever ambisjonsnivået for å kompensere.

Jeg tror noe av nøkkelen til spørsmålet til TS ligger i om ambisjonen er utløst av noe positivt, som vi gjør for oss selv:
1. "Jeg har en drøm om å virkelig bruke kroppen min og kunne skue utover en fantstisk fjelltopp! For å nå det målet bør jeg gå ned 20 kg. Men lysten driver meg, så det skal jeg klare! "

Eller noe negativt, som vi mest gjør for andre:
2. "Jeg orker ikke at alle andre skal være så mye mer vellykkete enn meg. Jeg er lei av å bli sett på som feit, så jeg skal nok gå ned 20 kg. Så kan jeg også få tatt et bilde av meg selv på en fancy fjelltopp! Og så kan alle som har dumpet meg angre!"

Om vi følger våre ambisjoner og drømmer og lengsleler som skriver seg fra noe lystbetont, tror jeg det er sunt. Om vi har det bra som vi har det, men lar oss presse inn i store tidkrevende prosjekter bare for å vise for omverdenen at vi kan og er like vellykkete som dem, er det trist!

Solomann, du spør: "Er det å gi slipp på ambisjonene å gi slipp på seg selv?"
Ja, det er det, Men bare hvis du velger å definere deg selv gjennom dine ambisjoner... Det er DITT valg! :-)

Skjult ID med pseudonym Solomann ma. 19 jan. 00:57

@ Lilleulv

Det finnes en standardfrase som går slik "when things aren't going your way. lower your expectations". :-)

Det treffer vel ikke helt spikeren på hodet, men tatt til en ekstrem kunne man latt være å knyttet noen som helt ambisjoner til sitt "ego". Jeg tror at man til en viss grad er nødt til å knytte ambisjoner (på ett eller annet nivå) til sitt ego. Ihvertfall er jeg slik.

Kanskje det ikke hadde vært slik om man består av ren åndelighet, og man ikke knytter det noe av det som skjer på det fysiske plan til sin egen person i det hele tatt, ikke vet jeg. :)

Et annet spørsmål er jo hvilke ambisjoner man velger å knytte til seg og hvorfor, og her er jeg veldig enig i dette med lysbetonte eller "usunne" bakgrunner for sine mål som du beskriver. Nettopp en liten selvransakelse for å finne ambisjonens opphav, for deretter å finne om det i det hele tatt er noe man har lyst til å knytte til segselv, høres for meg ut som en kjempegod idè. :-)

Skjult ID med pseudonym Vibe ti. 20 jan. 22:22

Lilleulv og Solomann,
det er nettopp sammenlikningene som er mitt poeng.
Det er ens relative status ifht sammenliknigsgrunnlaget som er avgjørende. Og disse er laaangt finere inndelt enn versus den narkomane på hjørnet eller de fattige i Afrika.

I et arbeidsmiljø der man jobber mye og gjerne med tidligere studievenner, eller der jobb&sosialt ofte går hånd i hånd, blir det lett til at dette miljøet blir det man omgås og dermed blir det disse man sammenlikner seg med, og det blir veldig snevert.
Siden det her ofte er sterk konsensus om verdien av karriere eller hva som er verdt å strebe etter, så er man på kjøret.
Man blir påvirket, enten til å jobbe døgnet rundt, tjene mest mulig, ha den kuleste sjargongen, eller få siliokonpupper - avhengig av bransje. Men hever man hodet bittelitt, feks gjennom å ferdes litt i andre miljøer i tillegg, vil det man ser kanskje utfordre noen av verdiene som hersker litt sære job. Og da tror i alle fall jeg at det være lettere å finne ut hva som er riktig for en selv.
Solomann; har du sett Arven? Der ser du en som mister seg selv fordi han tvinges inn i en rolle, og etter å ha vært der lenge nok blir han den rollen han fikk tredd over seg. Men han må gjennom en smertefull sjelelig metamorfose, og jeg synes det illustrer en livsgnist som dør. Men han finner seg til rette i sin nye rolle også. Jeg er bare ikke sikker på hvor lykkelig han er, han har det vel helt greit... Anbefaler filmen sterkt.

Men altså; jeg er ikke i mot ambisjoner. Jeg synes det er topp hvis folk finner et interessefelt og en ambisjon som driver dem og gjør dem lykkelige - det gagner også samfunnet med verdiskapning, og ergo meg som borger og skattebetaler.

Skjult ID med pseudonym Solomann on. 21 jan. 00:09

Hei Vibe,

Tusen takk for tipset, den skal jeg se ved høve! Du sikter kanskje til the inheritance (2003)?

Ja, vi sammenligner oss jo med de som vi identifiserer oss med. Vi har jo på mange måter jobbet oss dit vi er, så det er jo ikke helt tilfeldig. Jeg tenker også at egne ambisjoner rett og slett settes ut i fra vårt nåværende selvbilde (hvem vi definerer oss selv til å være).

Kanskje man videre kunne skillet mellom konkurranse og ambisjoner? Et "tap" relativt sett til de det er naturlig for en å sammenligne seg med ville jo oppleves som en skuffelse, og kanskje mer apellere til ens egen stolthet (slik som typisk karriæremessig).

Eller for å si det på en annen måte, kanskje ambisjoner egentlig burde defineres som en konkurranse mot en selv?

Skjult ID med pseudonym Lilleulv on. 21 jan. 00:21

Solomann- Om du i høy grad mener du identifiserer deg gjennom dine ambisjoner, hvordan vil du da kunne takle å bli utsatt for en bilulykke og havne permanent rullestol? Slikt skjer... En ting er sorgen over alt du ikke kunne gjøre, men om du i tillegg skulle føle at du mister mye av din identitet fordi 90% av dine ambisjoner ikke lenger er gjennomførbare, ville det vært uutholdelig!

Jeg forsøker å skille mellom min identitet (hvem jeg er og hva jeg står for) og mine ambisjoner (hva jeg ønsker å oppnå) i størst mulig grad... Slik håper jeg å være bedre rustet om ting i livet tar en uant retning...

Vibe - skjønte at det var det du mente - ville egentlig bare påpeke at vi var enige. :-) Lykke reateres gjerne til andre mennesker... Det er gjort en undersøkelse som viste at mange av oss heller vil være nokså fattige, men dog rikere enn snittet i området der vi bor, enn nokså rike, men dog fattigere enn de fleste rundt oss... Og det tviler jeg ikke på at stemmer....

Om alle rundt oss er single, er det kjedelig å være gift. Om alle rundt oss er vel etablert, er det kjedelig å være singel... :-)

Skjult ID med pseudonym Vibe on. 21 jan. 17:18

Solomann,
Arven er dansk film (vet ikke om amerikanerne har gitt den en engelsk tittel, men det er i alle fall den danske jeg vil anbefale:)