Alle innlegg Sukkerforum

Andreplass

Vis siste innlegg
Skjult ID med pseudonym Hovmester sø. 17 sep. 16:42

TL;DR: "Han opphøyer datteren sin, og hun [dama] kommer på andreplass. Når han har samvær med datteren, føler hun at han forsvinner som kjæreste, og hun mister lysten til å være med dem."

https://familieklubben.no/article/parterapeuten-han-opphoeyer-datteren-sin-jeg-kommer-paa-andreplass/67

Tenk. Reflekter. Diskuter.

Skjult ID med pseudonym Hovmester sø. 17 sep. 16:43

Mer kjøtt på beina; Her er det hun skriver:

"Jeg er samboer med en mann som er noe eldre enn meg og som har en datter som nettopp har begynt på skolen. Han har henne annenhver helg. Og datteren er snill, god og søt. Problemet mitt er blitt at jeg reagerer på visse ting i dette forholdet som jeg ikke tør å ta opp med ham. Jeg er selv oppvokst med søsken og to foreldre som har vært gift hele min oppvekst, men her er det annerledes da foreldrene ikke er sammen og jeg er sammen med barnefaren. I og med at han har henne annenhver helg savner han henne utrolig mye når han ikke har henne. Etter en helg med henne snakker han om hvor fantastisk datteren er og hvor glad han er i henne. Han opphøyer datteren sin som i mine ører blir litt i det ekstreme laget.

Tidligere i år var vi en uke på ferie med datteren, og jeg føler han glemmer å være kjæreste på en slik tur. Datteren er i fokus store deler av tiden, og vi skal gjøre det hun vil og liker. Av person viker jeg fra første sekund, jeg vet at jeg også hadde fått innfridd noen av mine ønsker, men jeg mister lysten på å ha ønsker og å være med på en sånn tur, og nå har det blitt sånn at jeg prøver å legge andre planer når han har pappahelg. Han har sagt klart ifra at han ikke kan være sammen med noen som ikke liker datteren hans, for hun vil være der for alltid. Så når jeg er blitt litt mutt og uengasjert har han en gang mistenkt meg for å ikke like henne. Problemet her er at det er ikke barnet, men ham. Han fremprovoserer noe inni meg gjennom behandlingen han gir barnet sitt, og jeg føler meg som en god nummer 2 og finner ikke min plass. Jeg er redd for å ta opp problematikken fordi jeg tenker at veien er lang å gå og at man aldri kan forandre hans måte å være på ovenfor barnet. Og at det ender med brudd hvis jeg uttrykker min frustrasjon over noe som alltid kommer til å være som det er. Jeg har tanker som: "Man lærer ikke en gammel hund å sitte". ...

Skjult ID med pseudonym Hovmester sø. 17 sep. 16:43

... Helger han har henne er det forventninger om at jeg skal være sammen med dem, og han blir fornærmet hvis jeg velger å gjøre noe annet, og han forstår ikke hvorfor de to sammen ikke er mitt naturlige førstevalg hver gang. Hvis jeg sier at jeg skal noe annet sier han at hun blir skuffet og hadde gleder seg til å være med meg og at det er kjedelig for henne å være bare sammen med pappa uten meg. Jeg får en følelse av at jeg skal være der til glede for henne og faren. Men sannheten er jo at det ikke er like stor glede for meg. Han er opphengt i henne, og jeg mistrives av og til."

Skjult ID med pseudonym blingbling sø. 17 sep. 16:47

Gå videre.

🔹🔸

(kvinne 52 år fra Østfold) sø. 17 sep. 17:01 Privat melding

Sjalusi overfor et barn et en reel følelse , som krever litt å erkjenne overfor segselv at man føler . Det er 2 forskjellige kjærligheter , og den ene kan ikke oppheve/avløse den andre. Føler man at man ikke kan bidra og gledes over samvær m "stebarn" eller Kan man ikke leve m en foreldres kjærlighet til sitt barn (ikke eget) uten å føle sjalusi , bør man gå videre. Gi det tid. Kan absolutt være verdt det.

Skjult ID med pseudonym Antonyma sø. 17 sep. 17:12

Eller han overkompenserer for dårlig samvittighet e.a overfor datteren ....og vil kanskje også gjerne "bruke" alle midler inkl. nye dama for å please datteren/bevise sin kjærlighet til henne, bøte på sin dårlige samvittighet og dermed er det dypest sett en selvsentrert handling og adferd han driver med.
Det går også an.

Men nok om hva vi andre tenker, hva tenker du da @hovis?
Bidra!

Skjult ID med pseudonym Antonyma sø. 17 sep. 17:15

Barn har godt av å se voksne prioritere, elske og respektere hverandre. Det gir trygghet og gode rollemodeller og ikke minst et godt klima i familien. Ingen barn har godt av å komme først i ett og alt uansett og settes på pidestall.
Bjørnetjeneste kalles det, ikke kjærlighet.

Skjult ID med pseudonym Powpowgutt sø. 17 sep. 17:17

Er jo ikke så mye å tenke, reflektere og diskutere. Det er jo ganske opplagt at dette ikke fungerer for henne så det finnes jo bare en løsning, gjøre det slutt.

Dog lurer jeg litt på hva slags dame dette er. For meg så gir det ingen mening å bli i et forhold som ikke fungerer for meg.

Hun derimot er fullstendig klar over at dette forholdet ikke er noe for henne, men allikevel presterer hun å si; "Jeg er redd for å ta opp problematikken fordi jeg tenker at veien er lang å gå og at man aldri kan forandre hans måte å være på ovenfor barnet. Og at det ender med brudd hvis jeg uttrykker min frustrasjon over noe som alltid kommer til å være som det er. ".

Seriøst? Redd for at det ender med brudd? Hun er redd for brudd i et forhold hun ikke trives i. OK...

Hun har jo overhodet ingen tilknytning til denne fyren, så det er jo bare å gjøre det slutt.

Skjult ID med pseudonym Mjau sø. 17 sep. 17:18

Jeg innfinner meg i grunn lett med å være "nr. 2" inntil det ligger an til noe ordentlig seriøst mellom oss. Men, jeg har barn selv og jeg kan si at jeg skjønner pappaens prioritering. Han har barnet sitt kun for ei helg av gangen. For meg vil min rolle i et nytt forhold komme gradvis, og jeg har også et stort ansvar for å "ta plass" på en god måte og ikke gjøre det til en "enten meg eller barnet" greie. Jeg kunne gitt avskjed på grått papir på dagen ved en slik tilbakemelding fra en mann- dog det har kommet an på hvordan han hadde presentert det. Kommunikasjon er jo særdeles viktig, ingen kan lese hverandres tanker og vi tolker jo gjerne ting forskjellig. Så, prat om det man føler, det som stikker. For pokker. Det normalt å føle usikkerthet.
Jeg mener raushet er utrolig viktig i oppbygging av en relasjon når det er barn involvert. Det er ekstra sårbart, sånn er det bare. Jeg vil alltid sette mine unger først- når jeg ser at det er nødvendig. Det betyr ikke at jeg ikke implementerer dette inn på et best mulig vis, det har jeg selvsagt et ansvar å prøve å få til. Hvis en mann føler seg truet av det faktum at hans behov noen ganger må vike for andres behov, så er han ikke en jeg trenger i mitt liv.

Skjult ID med pseudonym Antonyma sø. 17 sep. 17:24

Det kalles følelser pow. Forelskelse og kjærlighet og mange andre.
Tvil, usikkerhet, og gnissninger er ikke umulig å komme forbi. Men det avhenger av personene, situasjonen og hvor mye de har opparbeidet seg på tillitskontoen ig hvor dedikerte de er og hvor gode de er på kommunikasjon.

Et godt og langt forhold kommer sjelden rekende på ei fjøl..og rosa skyer kommer ikke dalende ned

Det kreves som regel en dugelig arbeidsinnsats og vilje. Man må velge den andre hver dag også de dagene man mest har lyst å krabbe til den andre og be h*n stikke.

Skjult ID med pseudonym Antonyma sø. 17 sep. 17:31

Her var det vel ikke det at hun ikke tåler å komme som nr.2 mye av tiden, det var vel følelsen av å ikke være noe nummer i det hele som var problemet.
Har man barn og ønsker et kjærlighetsforhold så må man neste klare å ha to tanker i hodet og investere tilstrekkelig/rimelig i den andre voksenpersonen også.

Å bli nærmest usynlig og oversett i ett og alt når datteren er der.. er jo ikke akkurat så kjærlig, empatisk eller respektfullt eller bevisst osv...sier noe om hvordan han ser på henne også. Enten som en selvfølge eller som en som ikke trenger å få mer enn det He is about to find out.. at det kanskje ikke stemmer. Han blir kanskje etterpåklok. Ingen som vet.

Skjult ID med pseudonym Hovmester sø. 17 sep. 17:37

Liker det du skriver, gille'n. Det er jo på en måte "forbudte følelser" som det kan være veldig vanskelig å snakke om, for ikke å si bare å innrømme - til å begynne med. Jeg mener at det vil være feil å bare rømme uten samtaler og bearbeiding over tid. Kanskje faren må utvikle seg litt, iht. det Anton fokuserer på.

Spesielt mtp. følgende: "Hvis jeg sier at jeg skal noe annet sier han at hun blir skuffet og hadde gleder seg til å være med meg og at det er kjedelig for henne å være bare sammen med pappa uten meg. Jeg får en følelse av at jeg skal være der til glede for henne og faren."

Det er jo tydelig at faren anerkjenner damas verdi, men at det er en ubalanse der, som det må jobbes med.

Jeg tenker: Løsbart med vilje og evne til kommunikasjon. Det er ikke farlig med profesjonell hjelp. Av og til må man høre hva en nøytral tredjepart har å si.

Skjult ID med pseudonym Mjau sø. 17 sep. 17:43

Inntil hun tar ansvar å ta det opp med sin samboer på en god måte, så blir det som det blir. Jeg kan godt tenke at "dette burde han da forstå, han burde skjønne...Han må jo skjønne meg!". Men livet er da som regel ikke enkelt, ikke sant.... Jeg vet ikke noe om hvorfor han går så dypt inn i rollen som pappa når barnet er der, det er kun damas side som presenteres her. Kan ligge grunner til for hvorfor han gjør som han gjør. Betyr ikke at det er en sunn adferd i lengden, men hvordan gjøre han oppmerksom på det? Oh well, det var den hersens samtalen da...

Skjult ID med pseudonym Powpowgutt sø. 17 sep. 17:45

@Antonyma

Joda. Skjønner hva du sier. Men når hun ikke gidder/tør å gjøre noe for å bedre forholdet så er det vel ikke så mange valgene igjen vel?
Alt hun trenger å gjøre er å åpne kjeften og gjøre det som er noe av det viktigste for å få et forhold til å fungere, nemlig kommunisere.

Men når frykten for forholdet er så stor at hun ikke makter å kommunisere at hun ikke trives i det så har hun stort sett bare to valg.

1) Ha det så godt og nøye seg med forholdet slik det er og håpe på at han skjønner tegninga helt på egenhånd. Det blir sikkert bedre når datteren blir tenåring og ikke gidder å ha like mye med foreldrene å gjøre.
2) Faktisk kommunisere med fyren, slik en vanligvis gjør i et forhold.

Men hva vet vel jeg om forhold? Ikke er jeg i noen og ikke besitter jeg disse merkverdige greiene dere kaller for følelser heller.
For jeg er bare analytisk og kalkulerende.

Skjult ID med pseudonym Hovmester sø. 17 sep. 17:48

Nettopp, Mjau. Det at han går så "voldsomt" inn i farsrollen kan sammenheng med at de har så lite tid sammen, at selve KVALITETStiden overdrives. Men ja, man trenger hjelp til å forstå. Dessverre kan det være vanskelig å høre det fra samboeren uten å tenke dårlig om henne. Her er vi inne på kjernen av samlivsproblemer.

Skjult ID med pseudonym Antonyma sø. 17 sep. 17:48

Hun følte ikke sjalusi overfor barnet, hun kjente på negative følelser overfor mannen og hans utilstrekkelighet/adferd. Noe eg forstår kjempegodt , slik det står beskrevet.
Kan godt se for meg å oppleve å ønske bedre for datteren ved evt. bjørnetjenestesituasjon og forsøke å påvirke/gjøre mitt i den slik retning eg mente var sunnest/kjærligst/ansvarligst dersom eg ønsket å satse på forholdet.
Det ville være av kjærlighet og ikke sjalusi iallefall.
To tanker i hodet og nok kjærlighet til alle hadde eg gått for.
Sympatiske, og empatiske barn har lært det et sted...gjerne hjemme.

Skjult ID med pseudonym Hovmester sø. 17 sep. 17:49

Pow: Hun sender jo inn spørsmål til denne parterapeuten/psykologen. Ergo anerkjenner hun behovet for profesjonell bistand.

Skjult ID med pseudonym Lone sø. 17 sep. 17:50

At han oppfører seg som om datteren er hele verden og ikke ser henne når han ser datteren sin så lite som han gjør, er noe hun bare får innfinne seg med, tenker jeg.
Helt narurlig at han oppfører seg slik, tenker jeg. Se bare på andre foreldre, som har barna boende hos seg hele tiden, hvordan de oppfører seg hvis de ikke har sett barna sine på ei uke, mens barna har vært hos besteforeldre, på leir el.a. De er jo helt fra seg, de! Selv om de vet at nå kommer barna hjem og skal være der hjemme sammen med dem, det går to måneder til neste gang de skal være borte fra dem ei langhelg. Mens han vet at han kun har disse to-tre døgnene, og så går det ti dager til neste gang.
Hvis hun ikke klarer å se det, sette seg inn i hans sted med tanke på det, alt det savnet han sannsynligvis føler, så bør hun finne seg en annen.

Synes han er lite forståelsesfull overfor henne når han krever at hun skal være sammen med dem når han har samvær. Det er begrenset hvor mye interesse man har og hvor mye man tåler av andre folks barn, da. Selv om det er kjærestens.

(kvinne 51 år fra Hordaland) sø. 17 sep. 17:54 Privat melding

Det finnes situasjoner hvor dette er snudd på hodet -at damen blir prioritert og barna er nr 2 og eg føler det blir helt feil -barna er der hele tiden et forhold varer ikkje alltid evig...
Så balansen må finnes...
Eg forstår pappaer som overkompenserer for barn siden de ser dem sjeldent -eg ser dette hele tiden. Gode pappaer vet nesten ikkje hva godt de skal gjøre for barna sine og ofte da kan glemme litt det store bilde. Som å ta med alle på råd. Og at alle får si sitt.
At han ikkje skal kunne være alene med datteren innimellom er jo også elt merkelig i mine øyne...at datteren hans ikkje vil være bare med faren...høres rart ut om han prioriterer alt hun vil.
Her tror eg det er flere ting som må snakkes om og hva er forventningene. Og det er vel ikkje snakk om å velge den ene eller andre personen....
Pappen kan jo ikkje la være å elske barnet sitt og la være å snakke om henne fordi den nye damen føler seg ille berørt..men det finnes jo grenser for hvor mye en kan snakke om samme tema om man ikkje bringer inn nytt.

Eg har vært i denne situasjonen der barna ble prioritert....eg følte meg mer som klagemur og lyttepost og terpaut enn kjæreste.
Eg har også vært i en situasjon med noen som ikkje prioriterte familie i det hele tatt...og eg ville heller valgt det første enn det siste...selvom ingen av de fungerte for meg fordi alle må få sine behov møtt...følelsemessige, mentale, psykolosiske fysiske etc

Balanse er viktig...og gjerne før hun blir så innsluttet og slått av at det blir for sent å redde forholdet

Skjult ID med pseudonym Antonyma sø. 17 sep. 17:55

Gjør hun ikke noe pow? Er ikke dette innlegget noe? Hun er i en prosess.. hun forsøker å finne ut av ting, søke råd og gjøre ting på best mulig måte slik eg leser henne. At det er et litt vanskelig/kinkig tema å navigere riktig i, er klart.
Kommer mye an på begges lydhørhet, velvilje og evne til å legge egne følelser litt til side og også tenke rasjonelt og seriøst på saken.

(kvinne 51 år fra Hordaland) sø. 17 sep. 17:56 Privat melding

@pow hun ber jo om råd fordi hun vil høre hva andre mener og fordi hun VIL gjøre noe med det, hun vil neppe høre, bare gå....
Eg tviler på noen tror du ikkje besitter rimelig dype følelser <3

Skjult ID med pseudonym Hovmester sø. 17 sep. 18:00

Mange fine innlegg her, folkens.

(kvinne 52 år fra Østfold) sø. 17 sep. 18:07 Privat melding

Hvis hun er "så heldig" at barnet har akseptert henne , bør det ihvertfall være muligheter. Men å innrømme overfor seg selv at det er sjalusi man føler, er ofte vanskelig ,- det er jo snakk både og, ikke enten eller. Tid er essensielt.

Skjult ID med pseudonym Powpowgutt sø. 17 sep. 18:11

@Hovmester

Men trenger hun egentlig profesjonell bistand? Det hun trenger er å åpne kjeften og si hvordan hun har det og føler det.
Ingen profesjonell bistand i verden kan hjelpe henne om hun ikke inkluderer den andre delen av problemet.
Eller tenker hun at det er fiktive problemer og at det kun er hun som må forandre seg uten å i det hele tatt si et pip til han? Høres rimelig selvutslettende ut spør du meg.

@Antonyma

Finne ut av ting? Søke råd? Er jo ikke så himla mye å gjøre. De må snakke sammen! Hvis forholdet ikke overlever at de snakker sammen om slik ting så er det vel strengt talt ikke meningen at det skal være et forhold?

Skjult ID med pseudonym Antonyma sø. 17 sep. 18:15

Pow... bastant og rigid og ensporet et ikke nødvendigvis det eneste å gjøre.
Alt er ikke svart hvitt og to streker under svaret. Det er mennesker vi snakker om med sine styrker og svakheter og følelser. Og menneskelig samspill er intrikat og komplekst.
Lurer litt på om du later som at du er så "enkel" nå, eller hva.. ;p

Skjult ID med pseudonym Prikkete sø. 17 sep. 18:16

Montro hva alderen på denne datteren er. Småbarns alder, eller 4-6 år og ødipus fase eller tenåring? Fedre setter den sexuelle identiteten i sine døtre så her kan det jo være mye på spill. Deres anerkjennelser i motsattkjønnheten er ekstremt viktig. Prinsessa trenger prinsen i sin utvikling. En fraværende far vil Bl.a. gi en handlingsløs datter med lite tro på seg selv og sine uttrykk. Men han må jo være heil, DVS representere både mental struktur i det maskuline ( retning, handling, kraft og struktur) og i det feminine ( sanselighet, kaos, skaperkraft, depressivitet, Osv)

Det er fristende å tenke tanken at damas alder reint mentalt ligner litt på et barns. Mulig hun selv hadde en fraværende far i sitt maskuline og derfor fortsatt søker prinsen? Ja ja

Skjult ID med pseudonym Prikkete sø. 17 sep. 18:22

Å være i prosess er menneskelig. Vakkert egentlig da stillstand blir motsatsen. Ære være dama som erkjenner sin sjalusi og om mulig ser seg selv som en del av det systemet hun befinner seg i. Fint mulig å løse opp i alle floker når vi er villige til å erkjenne at vi er en del av de selv

(kvinne 47 år fra Akershus) sø. 17 sep. 18:23 Privat melding

Hun sammenligner kanskje også litt med de andre tolv dagene over 14-dagersperioden, hvor hun hun har vært i sentrum for hans oppmerksomhet. Da blir nok oppmerksomheten i disse helgene for kakesmuler å regne. Å bruke ord som 'opphøye' høres litt sjalusipreget ut i mine ører, selv om hun benekter at sjalusi er et tema. Hun skriver at hun føler at hun skal være der for å glede barnet og faren. Ja? Er det ikke det man gjør når man er i forhold. Handler ikke mye av det å være voksen/foresatt om å glede og trygge barn? Vi vet jo at mange barn er bekymret for hvordan den de ikke bor mest hos har det, den perioden de ikke er sammen. For mange barn er det betryggende at denne forelderen har en kjæreste, og da tenker jeg at det blir helt feil om denne backer ut når barnet kommer. I verste fall adder det en ny undring/bekymring hos barnet.

Kommunikasjon, tydelighet, rydde opp og avklare forventninger begge veier. Hun er en del av problemet, og en del av løsningen.

(kvinne 52 år fra Østfold) sø. 17 sep. 18:23 Privat melding

Antonyma,- Negative følelser i denne settingen kan absolutt være sjalusi, men derved deg få som er villige til å innrømme. Eller ta og føle på .

(kvinne 52 år fra Østfold) sø. 17 sep. 18:29 Privat melding

'Det er det få som..'

Skjult ID med pseudonym Antonyma sø. 17 sep. 18:53

...eller så er det mannens mentale alder som er noe barnlig @prikkete

Det kan jo være sant at han opphøyer datteren sin "litt vel mye", at han har et eller annet litt usunt problem og behov selv...

å skryte av sitt barn overfor andre og/eller samboeren kan også være indirekte selvskryt, eller en måte å berolige seg selv..eller bekrefte over seg selv; datteren min har det bra, eg gjør en god jobb, og hun er glad i meg.
Når det blir unormale mengder, overdrevet, eller malplassert så er det kanskje noe som er "off" og hun reagerer med rette. Vi vet ikke iallefall, men hun virker slettes ikke ureflektert, hun har både empati, forståelse og selvinnsikt og ønske om tre frem med fintfølelse og samtidig et ønske om å bli møtt og sett.

Hvordan hun reagerer og håndterer det er en annen sak. Å bli mutt og uengasjert er selvsagt en normal respons, men det er ikke en funksjonell og voksen respons over tid.
Hun virker konfliktsky, og som hun skriver redd...for å ta det opp..
Konflikskye mennesker synes seff det er vanskeligere å ta opp sånt,enn det andre gjør.
Hun har også erfart å bli bebreidet, misforstått og mistenkeliggjort..når hun egentlig blir påvirket av å ikke føle seg ivaretatt av han, og tilfreds med tingenes tilstand dem imellom.
Hun skriver at han reagerte på hennes mutthet/tilbaketrukkenhet med å "mistenkte henne for å være sjalu på datteren", når sannheten for henne var at hun har negative følelser overfor hans adferd og hvem han kanskje viser at han (også) er.

Å gå rundt å ikke snakke om dette, vil bli en verkebyll og hun vil etterhvert forakte denne siden av han. Noe som igjen kan bre om seg.
Tror eg.

Hvem som egentlig er rimelig og urimelig, har rett og feil av dem, eller om det er noen i hele tatt, vet bare de som har innsikt i situasjonen og de faktiske forhold, inkl barnet som er i 7 årsalder? De forstår en hel del og reagerer gjerne dertil. .. Jenta har kanskje plukket opp at stemoren er litt ulykkelig og nedfor og blir glad når hun er der, fordi hun ikke ønsker at hun skal forsvinne ut av livet. Hadde datteren plukket opp sjalusi og at stemor ikke likte henne, eller ikke var en bra person som kun tenkte på seg selv, så hadde barnet muligens bare vært glad når hun var borte, tenker eg.
Dette scenarioet kan tolkes i alle retninger.

(kvinne 52 år fra Østfold) sø. 17 sep. 18:56 Privat melding

Å være sjalu , og " ikke like" er ikke det samme.

Skjult ID med pseudonym Hovmester sø. 17 sep. 19:00

Løsningen er som regel at begge parter må utvikle seg litt.

Skjult ID med pseudonym Powpowgutt sø. 17 sep. 19:05

@Antonyma

Er det bastant, rigid og ensporet å mene at hun bør åpne kjeften og snakke med kjæresten sin? At det er DER hun bør begynne. Ikke finne alternative løsninger for å SLIPPE og snakke med han om det.
Trodde det var den mest naturlige tingen som fantes i et forhold jeg, at en snakker sammen.

Later som? Nei, jeg er veldig enkel jeg. Jeg syns folk gjør slike ting unødvendig kompliserte og overtolker og styrer på.

Men sånn helt seriøst, syns du det høres ut som et bra forhold eller forhold med potensiale for å bli bra om en ikke en gang kan prate sammen? Altså en prøver ikke en gang å snakke samme. Så ille er det.

Skjult ID med pseudonym my sø. 17 sep. 19:06

Hun er jo i en situasjon hvor hun faktisk blir involvert i "familien". Da er hun kommet et skritt lengre inn til ham. Det er en tillitserklæring, som det synes hun ikke erkjenner.
På den annen side, må han gi henne tid til å involvere seg i "familien". Av erfaring vet jeg det kan ta tid. Hun blir jo ikke mamman til barnet.. ikke stemamma, heller, for jeg regner med at moren ikke er død eller rømt fra landet. Hun trenger denne tiden, og pappan må la henne finne på egne ting de ukene/dagene han har datteren hos seg, uten at hun skal få dårlig samvittighet for å holde litt avstand. Dette går seg til over litt tid, og det er ingen grunn til å lage noe som i mitt hode ligner dramaqueenoppførsel. Been there, done that. Det gikk veldig bra til slutt. Ble faktisk nesten bedre venner med barna, enn med pappan de siste årene vi var sammen. Hehe.

Skjult ID med pseudonym Hovmester sø. 17 sep. 19:10

Ja, har mannen en sønn over 20 er han ikke trygg for my.

Skjult ID med pseudonym Antonyma sø. 17 sep. 19:12

@gille
Det kan være sjalusi, men skal man gi dama nóe kred, ta henne på alvor og tolke helheten av det hun legger frem, så er det faktisk en reell mulighet for at det er noe i det hun sier.
I det minste at det er slik for henne, at det er hennes sannhet etter å ha vurdert det og kjent på det en stund. Hun nevner jo sin bakgrunn og oppvekst, og at hun ikke er vant til slik han gjør ting også i lys av det.
At hun er preget av sin oppvekst også ift hva hun synes er "riktig" og god måte å være forelder og kjærest på, har hun like mye rett til å bli trodd på og respektert for som alle andre, uten at hun automatisk skal være den stygge ulven og bli mistenkeliggjort for sjalusi når hun har noen konkrete kritiske tanker eller innvendinger til hvordan han gjør ting.

Så, jada det er kan være sjalusi, men det trenger slettes ikke være det. Det kan like gjerne være litt ulike verdigrunnlag og vurderinger og behov rundt relasjoner og hus og heim, og barn og hvordan vi skal ha det sammen.

Begge kan jo være gode, men for akkurat dem uforenelige vurderinger, også.

Skjult ID med pseudonym blingbling sø. 17 sep. 19:13

Uavhengig av kjønn i generasjonene. Forelder som er en såpass 'beundrer' av sitt/sine - nærmest en fan/groupie, må flytte med når de/den flytter hjemmefra som voksen. Barn og veskehund (se 'side om side') er ikke det samme. Sistnevnte skal ikke klare seg på egenhånd seinere.

Kan det kureres? Fint. Pass.

Dette er oppskriften på materialttretthet og brudd.

🔹🔸

Skjult ID med pseudonym Hønemor sø. 17 sep. 19:16

Ser på Da vinci koden jeg. Nesten like mange teorier der som her ser jeg.

Skjult ID med pseudonym Antonyma sø. 17 sep. 19:16

at sjalusi og det å ikke like noen, er det samme, har vel ingen sagt heller, @gille

Det står et "og" i mellom og det betydde og som i to ulike ting...epler og pærer..capish? ..eg ramset vel opp flere lignende "negative" opplevelser et barn kan reagere likt i.

Skjult ID med pseudonym Antonyma sø. 17 sep. 19:20

det var det at du fremstilte det så uproblematisk og selvsagt @pow... at du liksom hadde lite forståelse for alle de potensielle faktorene som kan gjøre at dette slettes ikke er bare, bare.. IRL, er det ofte ganske mye mer greier og ulike ting som river i ulike retninger.

Skjult ID med pseudonym Hovmester sø. 17 sep. 19:20

Ønsker du å bidra til diskusjonen, høna?

Skjult ID med pseudonym my sø. 17 sep. 19:21

Nå er du slem, Håvmester. Det var slett ikke slik jeg mente. Jeg fikk en plass som en god venn og filletante, og fillegrandtante da barna fikk egne barn.

Skjult ID med pseudonym my sø. 17 sep. 19:24

Du kunne istedet lest det andre jeg skrev, H. Poenget var jo at dette løser seg, så lenge begge gir det tid, og ikke bare retter blikket mot egen navel.

Skjult ID med pseudonym Antonyma sø. 17 sep. 19:25

kan jo også hende mannen egentlig har litt innsikt i han også er en del av "problemet", men at han synes det er vanskelig å få til å disponere sin "oppmerksomhet" på en annen måte, og at han derfor peker på dama..som et selvforsvar.
Veien til helvete, kan som kjent også være brolagt med gode intensjoner...
Man prøvde, ville, fikk det ikke til. Her kan begge være på vei til det.
Folk har sine begrensninger, og noe er vanskeligere enn annet å utvikle seg på eller å fikse.

(kvinne 38 år fra Akershus) sø. 17 sep. 19:30 Privat melding

Det er jo litt lite informasjon her egentlig. Men jeg reagerer litt på at hun har problemer med at datteren er i fokus når de er en uke på ferie med henne. Når han ser henne så sjelden som han gjør, er det klart hun skal være i fokus. Jeg tolker det slik at datteren er rundt 6 år, med tanke på at det står at hun nettopp har begynt på skolen.

Det står jo ingenting om hvor lenge det er siden de ble sammen, eller hvor lenge det er siden det ble slutt med moren. (Som jeg fikk med meg). Min egen erfaring er at barn er litt såre i den alderen, og trenger å bli sett. Selvsagt trenger jo ikke det å gjelde alle.

Går man inn i et forhold med noen som har barn, så velger man på en måte også barnet, ikke bare forelderen. Det er en del av pakka. Og selv om jeg ikke synes hun skal være underholdningen til datteren annenhver helg, så blir det jo rart om hun ikke vil være sammen med han da.

Jeg ville tatt det opp med han, og kommet frem til noe som funket for alle tre. Hun virker jo ikke lykkelig i utgangspunktet..

Skjult ID med pseudonym Hovmester sø. 17 sep. 19:31

Du vet jo at jeg vanligvis synes at du skriver fornuft, my, når du prøver. Og ja, så lenge dama liker barnet, og barnet liker dama, og dama liker mannen ... så burde det være løsbart med en kommunikativ prosess.

Og pow: Det er vanskelig å ta opp slikt. Man føler seg gær'n og slem som tenker slike tanker.

(kvinne 47 år fra Oslo) sø. 17 sep. 19:42 Privat melding

Nå har jeg ikke lest alle kommentarene, så mulig det er noe jeg ikke har fått med meg...men, jeg forstår at det er vanskelige følelser som herjer i ts rundt situasjonen og jeg kan forstå den. Samtidig så forstår jeg faren, kanskje fordi jeg har barn selv. Fra å "være en pappa" hver dag, 7 dager i uka til å kun "være pappa" annenhver helg kan være en stor omstilling. Det kan gjøre at han på en måte skal kompensere og ta igjen "tapt" pappatid. Nå sto der ikke noe om hvor lenge han har vært helgepappa. Jenta er fremdeles liten og godt mulig pappaen har gjort seg tanker/innsett at den tiden han får med henne er kort og dyrebar. Det er ikke mange årene til hun er tenåring og ikke vil henge så mye med pappa lengre og da vil han gjerne skape et godt "rom" for den tiden de har sammen. Det er en hårfin balanse da å skylle inkludere et annet menneske inn i den konstellasjonen. På meg høres det ut som om han ønsker å ha deg der og det samme gjør datteren hans.

Noen mennesker er veldig inkluderende og ønsker å ha med seg hele flokken sin på alt og gjerne glemmer å sørge for alenetid eller tosomhet for den parten som kom inn sist.

Samtidig tenker jeg at den alenetiden/følsomheten får du alle de andre dagene...er det ikke nok?

Jeg tror ikke jeg ville ha hatt noe problem med å la jentas ønsker/aktiviteter gå foran de helgene fyren har pappahelg. Er jo gjerne med og trenger kanskje ikke være oppi de hele tiden, de kan leke på plenen de mens jeg koser meg med en god bok, vi er jo sammen likevel og deler dagen. Om kvelden kan vi jo heller nyte hverandres selskap.

Er du bekymret for at han kanskje syr puter under armene på jenta, ta heller å inviter over andre unger i relativt samme alder. Unger trenger andre unger og har hun venner på besøk trenger ikke pappaen finne på ting hele tiden. Unger klarer å finne på ting selv de 😉

Slik blir det gjerne litt mer ro mellom dere to som par og du vil ikke føle at du må konkurrere om oppmerksomheten hans 😉

Vet ikke om dette var til særlig hjelp, men lykke til, håper det ordner seg for dere! 💖

(kvinne 52 år fra Østfold) sø. 17 sep. 19:43 Privat melding

Enig med My,- tid er key factor, så lenge barnet faktisk aksepterer dama .. alt er så mye enklere da.

Skjult ID med pseudonym Lone sø. 17 sep. 20:25

Det kan synes som om, ut fra åpningsinnlegget, at det med at datteren ikke aksepterer dama er noe tema her...
Hvis det hun skriver er sant, at han gir så å si all oppmerksomhet til datteren når hun er der, føler da (høyst sannsynlig) i hvert fall ikke _datteren_ seg tilsidesatt.
Og det i seg selv kan være mye av grunnen til at datteren aksepterer henne.
Jeg tenker at han har gjort mye riktig da.

Skjult ID med pseudonym Antonyma sø. 17 sep. 21:19

Enig med @my, i at det krever ofte en del utholdenhet og vilje og selvbeherskelse...og evne til å rasjonalisere ved siden av å føle (selvdistanse) og så prøve å gjøre det som er mest "rett" til enhver tid. Det er ikke lett, og det er ikke for alle. Og TTT, ting tar tid, og ting svinger. Og ting kan løses om man vil det nok.

Eg også har been there, done that for quite some time.
Så var i bryllup til min " bonusdatter" for litt siden 💞 😊

And its been a really long and really bumpy road for sure, og den veien kommer til å fortsette resten av livet. Og det er eg utrolig glad for, hun er et fantastisk menneske kjenne, takknemlig. Hun er familie, og ferdig snakka lism. Og nå er det ikke så mange bumper og dumper i sikte da :P Gode venner med moren og hennes mann og greier, så sånn kan det også gå om en bare hang in there! 😅
Det var absolutt ingen dans på roser alltid, for noen av de involverte, men totally worth it, dét var det iallefall! 👍 💃
Eg ville gjort det igjen.

(kvinne 51 år fra Hordaland) ma. 18 sep. 01:49 Privat melding

@Lone hun vil jo ikkje bare være alene med faren..så da høres det jo ikkje egentlig ut som at barnet ikkje ikkje liker den nye damen...

samtalen bør taes opp veldig snart uansett :) <3

(mann 38 år fra Rogaland) ma. 18 sep. 12:57 Privat melding

Halve fredag, lørdag og halve Søndag. Vi snakker 4-6 dager pr mnd der kjæresten må innfinne seg å være nr 2.. hvordan kan dette være et problem? Hvorfor gjøre det til et problem? Hvilke mennesker setter type/dama foran barn uansett?

Skjult ID med pseudonym Apache ti. 19 sep. 00:06

Det er naturlig å prioritere barn som faren kun ser annenhver helgen. Samboeren ser han hver dag og annenhver helg uten at datteren er tilstede. Jeg synes at samboeren med det viser lite storsinn da hun mesteparten av tiden har han alene. Tegn på sjalusi og eierskap.

Jeg kunne ikke tenke meg å ikke ha barn hos meg. Og hadde jeg vært han så hadde jeg lengtet meg mye til å se barnet. Høydepunkt der barnet er i fokus kun annenhver helg. Det at hun ikke takler det er bekymringsfullt. Han vil ha henne med og på den måten viser at hun er en del av familien hans. Hva hun føler og tror sitter inne i hodet hennes og er subjektivt. Hun burde telle hvor mange dager i året hun er alene med samboeren vs med datteren.

Skjult ID med pseudonym Hovmester ti. 19 sep. 00:09

Du har et poeng, Se7en.

Vær hilset, Apache.

Skjult ID med pseudonym Apache ti. 19 sep. 00:20

🏍

Skjult ID med pseudonym blingbling ti. 19 sep. 07:58

Det er langtfra bare i pappahelgene problemet er. Vedkommende klarer ikke la det gå ut, og omfokusere etter helgen er over heller. Da han skal bidra til å skape et '2'. I pappahelgene skal han bidra til å skape et '3'. Alltid skape et 'vi', et 'oss' ikke et 'de', 'dem', 'du', 'meg'.

Ha ikke et manisk forhold til dine barn, ikke til noen egentlig. Balanse er tingen. By på, still opp etter ønsker, hold avstand etter ønsker, rettled. Si i fra om feil som er gjort før historisk, og som ikke trenger gjentas. Slipp taket når de er hos den andre forelder. De er ikke din hobby eller livssurrogat.

Hilsen en som fikk 5 og 7 år med barn 14/14. Så 8 år med 9/14, og nå ganske brått har bare 2/14, pga. eldsten på hybel, og yngsten til mor for kortere skolevei alene. Skoleferier har vært 50/50.

Slik blir fine, harmoniske, empatiske og selvstendige barn ansvarlige små voksne underveis.

Det er ikke alt jeg kan, men dette kunne jeg viste det seg. Funket fjell, og flott levert.

🔹🔸