Alle innlegg Sukkerforum

Psykiske diagnoser og erfaringer.

Vis siste innlegg
Skjult ID med pseudonym Greve lø. 25 nov. 21:17

Jeg har en av de mer sjeldnere diagnosene, men jeg har aldri vært åpen om det. Jeg klarer å skjule den ganske godt, og på utsiden lever jeg et helt normalt liv med en helt vanlig jobb.

Etterhvert som jeg har blitt eldre og akseptert at jeg vandrer en sti som er smalere og mer ensom enn de andre, samt mistet interessen av å lengte etter livet før jeg ble syk, ønsker jeg å finne andre som står litt utenfor. Men når jeg ikke er åpen selv er det lettere sagt enn gjort. Ofte har jeg tenkt at slike ting er noe man sier når man allerede er et stykke inne i forholdet, men i det siste lurer jeg på om det heller bør være noe man sier på tja..kanskje 3. date?

Vil også benytte sjansen til å avdramatisere tema, ja jeg er "gal" men i en syk verden er det et sykdomstegn å være normal 🙃

Er det noen her med en diagnose, eller som er sammen med noen som har, som har erfaringer som de vil dele?

(mann 47 år fra Rogaland) lø. 25 nov. 21:26 Privat melding

Vi her er alle her galne @Greve. Ikke bekymre deg for det.
Alt du trenger er en jobb, ett rom, en sofa, bord, tv, og kjøleskap.
Resten er "assesories".
Kvinner? Jaja. De kommer og går uansett. 300 kvadratmeter plen eller ei.

(mann 31 år fra Østfold) lø. 25 nov. 21:31 Privat melding

Jeg har ikke noen diagnose, men kjenner til flere som har levd i parforhold. Basert på hvordan du skriver, at du skriver og at det er noe du er villig til å dele vil jeg tippe at du er bipolar, i en eller annen form. Aksepten for slike diagnoser er blitt ganske stor og det finnes medisiner som fungerer godt. Jeg tror ikke at du skal fortelle det ( uansett hva slags diagnose det er om jeg tar feil) på første date, men etter tredje date, som du foreslår, virker det fornuftig. Når noen først er blitt glad i og fachinert av deg vil nok toleransen være større.

(mann 31 år fra Østfold) lø. 25 nov. 21:34 Privat melding

Sorry så ikke at det stod sjelden. Jeg tror uansett at samfunnet har høyere toleranse nå enn før.

Skjult ID med pseudonym GuriMalla lø. 25 nov. 21:34

Vil du si litt om hvilken diagnose du har?
Hvis målet er å møte noen i samme «båt» så er det nok smart å enten kjøre med åpne kort fra starten, evt tidlig.
Hvis det derimot ikke er et mål så tror jeg det er smart å vente. Det gjelder i og for seg uansett diagnose, og ihvertfall psykiatriske. Desverre er det fremdeles mye stigma knyttet til psykiske utfordringer, og da er det lettere å gå før en har rukket å knytte sterke bånd.

Et spørsmål bare. Er det nødvendigvis heldig å finne en partner som har samme diagnose? Nå vet ikke jeg hvilken diagnose vi snakker om her, men to deprimerte eller to med bipolar lidelse trenger jo ikke nødvendigvis dra hverandre opp i dårlige faser?

Skjult ID med pseudonym Greve lø. 25 nov. 21:37

Ja Leifi, men jeg ønsker å sortere 😄 Hadde vært kjekt å slippe å bruke energi på å holde maska for å fremstå som "normal".

Ikke bipolar, Knekkebrød 😇

Skjult ID med pseudonym GuriMalla lø. 25 nov. 21:42

Men er det slik at du må anstrenge deg for å holde maska slik at du fremstår som normal? Altså at det er slitsomt for deg de tre, fire, fem første datene? Hvis du er SÅ syk så er det vel kanskje like greit å skrive noe om det i profilen

Skjult ID med pseudonym GuriMalla lø. 25 nov. 21:42

Normal i hermetegn 🙂

(kvinne 50 år fra Møre og Romsdal) lø. 25 nov. 21:44 Privat melding

Enig med @GuriMalla. Ærlighet og åpenhet er viktig, men det er også viktig å finne riktig tid for å fortelle enkelte ting. Jeg mener det er riktig at du lar din date få lære deg som person å kjenne, ikke du som...det er så lett å sette merkelapp på mennesker uten egentlig å bli kjent med personen. Jeg har også min «greie» (ingen diagnose), men den deler jeg ikke med en person før jeg har hatt mange dater og føler meg trygg på personen. Nå kan ikke situasjonene våre sammenlignes, men jeg håper du forstår poenget mitt @Greve.

Skjult ID med pseudonym Greve lø. 25 nov. 21:53

@GuriMalla neida, er ikke på jakt etter noen med samme diagnose, men noen med en diagnose som gjør at man kanskje er mer komfortabel med tema og at man får et mer avslappet forhold til den slags type ting. Jeg har en diagnose som befinner seg på det schizofrene spektrum 😱

Akkurat som med autismespekteret hvor man har folk som Bill Gates/Magnus Carlsen på en side, og Rainman på den andre, så er det grader på det schizofrene spektrum. Jeg befinner meg på samme side som Bill Gates/Magnus Carlsen, jeg kan med andre ord fungere helt fint i hverdagen. Det er ikke slik at jeg må anstrenge meg for å holde maska, men det gjør at jeg aldri senker guarden som i lengden er slitsomt 🙂

Skjult ID med pseudonym Greve lø. 25 nov. 21:54

Forstår deg meget godt, Amorgos 👍

Skjult ID med pseudonym my lø. 25 nov. 21:55

Greve
Spørs hvordan du er "gal". Noe kan man si ganske snart, andre ganger kan det være greit å vente litt. Kanskje hun også er "gal".
Vakkert bilde.

Skjult ID med pseudonym Kiara lø. 25 nov. 21:56

Det der må være en balansegang, men det bør ikke stå i profilen eller deles for tidlig. 3 date kan også være for tidlig, tenker jeg. Vil det være mulig å beskrive deg selv som person, og hvor en del av den beskrivelsen forklarer hvordan diagnosen påvirker deg og eventuelt et forhold?
Uten at du kaller det en diagnose og gir den et navn? De fleste uten diagnoser er jo aldeles full av nykker og problemer de også, og behov som skal dekkes. Om dine særegenheter og behov kan samles i en diagnose, betyr det ikke at den andre har rett til å kjenne navnet før de har blitt kjent med deg. Det er mer avgjørende å være ærlig å hvem du er. Også de delene som kan kobles til diagnosen. For eksempel trenger ikke en person med sosial angst si det, men han kan ikke late som han elsker sosiale settinger. Han kan beskrive hvilket forhold han har til sosiale situasjoner.

Skjult ID med pseudonym GuriMalla lø. 25 nov. 21:57

Men sammen med en kjæreste, som du etterhvert har informert, vil du jo senke guarden og føke deg avslappet. Gir du nok og riktig informasjon om sykdommen vil jo en petson uten diagnose også ha både forståelsen og et avslappet forhold til det.
Men jeg ville som sagt ikke flashet det før etter litt tid.

Skjult ID med pseudonym GuriMalla lø. 25 nov. 21:59

Sorry skrivefeilene.

Skjult ID med pseudonym Greve lø. 25 nov. 22:11

Hmm et var ganske klokt Kiara, jeg har aldri tenkt på å flette det inn i profilen på den måten. Takk for et meget bra tips!

@my hvordan jeg er gal? Gal etter deg 😄

Skjult ID med pseudonym Kiara lø. 25 nov. 22:24

Prøv det slik og lykke til.😊 Helt seriøst er det ofte skumlere med de uten diagnose. De lever jo med helt udefinert galskap.😂

(kvinne 50 år fra Møre og Romsdal) lø. 25 nov. 22:36 Privat melding

En enkel og grei klassifisering av galskap @Kiara (unnskyld uttrykket @Greve). Mitt inntrykk er at mange med en psykiatrisk diagnose er veldig bevisst akkurat det og jobber hardt for å holde sykdommen i sjakk og for å tilpasse seg omgivelsene! Jeg har møtt mange med forskjellige psykiatriske diagnoser og de jeg kjenner er flotte personer. Den andre gruppen, de med «papirløs» galskap kan være mye vanskeligere å forholde seg til😳 Lykke til @Greve!

Skjult ID med pseudonym subjekt lø. 25 nov. 22:37

Jeg har ikke noen diagnose, men psykologen sa at jeg led av kronisk tilbakevendende depresjon. Det synes jeg virket logisk. Jeg har ikke vært en enkel mann å leve med. Til slutt gikk hun jo også. Vi er veldig gode venner nå, men tror ærlig talt ikke det blir flere kjærester på meg. Jeg synes jeg har for mange issues, som det heter på godt norsk. Før tenkte jeg ikke så mye på det, men nå tenker jeg stadig oftere at jeg ikke vil utsette en dame for meg😕

Skjult ID med pseudonym Mækstuff lø. 25 nov. 22:55

Jeg har Misophonia. Selvdiagnose som jeg er 99% sikker på stemmer. Det er ganske mye verre enn hva folk trur.

Skjult ID med pseudonym Kiara lø. 25 nov. 22:56

@Amorgos Jeg har også inntrykk av at de som har en diagnose ofte tar mye ansvar og strever for å kompensere for sykdommen. Det er like flotte mennesker blant de med diagnoser, som de uten. Folk er folk
@subjekt For noen peridoer kan det være riktig beslutning å ta, men depresjoner og issues er noe som kan jobbes med. Selv tilbakevendende depresjoner er ikke der hele tiden, og jo mer du ser og kjenner igjen av dine egne mønster og svakheter, jo bedre forutsetning får du for å bli en god partner. Kanskje møter du ei som ikke synes det er store problemer med dine ting, eller du selv kan snakke om og håndtere det på en slik måte at det ikke belaster relasjonen på samme måte. Det er håp.😄

(mann 52 år fra Oppland) lø. 25 nov. 23:15 Privat melding

Mange psykiske problemer skyldes avvisning, eller forkastelse.
Det føles som å være uønsket. Du tror folk ikke liker deg og du føler deg utenfor.

Skjult ID med pseudonym GeekyGirl lø. 25 nov. 23:16

Ingen diagnose her, men tenker som subjekt at det er best å ikkje utsette nokon fleire for meg og mine 'issues'/bagasje.

(mann 52 år fra Oppland) lø. 25 nov. 23:18 Privat melding

Følgene er at man får problemer med å gi og motta kjærlighet.

Skjult ID med pseudonym GuriMalla lø. 25 nov. 23:22

Mener dere det helt seriøst? Dere føler at dere har så mye negativt ved dere at det ikke vil veies opp av det fine dere har/er?
Det er jo fryktelig trist.
Hva/hvem har påført dere en slik følelse?

Skjult ID med pseudonym GuriMalla lø. 25 nov. 23:23

Det var til subject og GG

Skjult ID med pseudonym GeekyGirl lø. 25 nov. 23:30

Ja. Meiner det heilt seriøst.
Damaged beyond repair og meir bryderi enn eg er verdt.
Har jo fått rett i det også. Å vere god i senga veg ikkje opp for den emosjonelle berg- og dalbana det er å date meg. 😂

I mitt tilfelle er det ikkje noko mysterium, har ein psykisk sjuk far som sørga for at det ikkje blei folk av oss ungane. Syskena mine har det på mange måtar verre enn meg, tru det eller ei.

Skjult ID med pseudonym GuriMalla lø. 25 nov. 23:36

Å leve tett på psykisk syke er utfordrende. Når det i tillegg er din nærmeste omsorgsperson så er det ikke rart du har blitt preget av det.
Men jeg får helt vondt inni meg når du har konkludert med at du er «ødelagt» og at løpet nærmest er kjørt. Unge jenta.
Får du hjelp? Uansett, du virker som du kan ha nytte av mer hjelp. Ikke gi deg. Jeg er overbevist om at du kan få nok hjelp til at du ser at det er veldig mye ved deg som er verdt å elske. Jeg har sett det på nært hold. En veldig veldig syk ungdom som i dag er tilnærmet frisk etter mye og god hjelp.
Stor klem.

(mann 52 år fra Oppland) lø. 25 nov. 23:36 Privat melding

Den mest ødeleggende form for avvisning kommer av å bli avvist av foreldre, de nærmeste.
Man kan være uønsket under svangerskapet, man får ikke kjærlighet av foreldrene, eller man opplever forskjellsbehandling fra foreldrene. Kan gi dype sår som kommer tidlig i livet.

Skjult ID med pseudonym GeekyGirl lø. 25 nov. 23:46

Har ingen problem med å gje kjærleik, iallefall ifølge dei rundt meg, men føler ikkje eg fortener å få i retur.
Klarer so vidt å ta imot frå vener og kidden, har byrja å akseptere det frå kollegaer og elevar.. men er heilt ute av stand til å ta imot frå ein potensiell partnar.
Er overbevist om at berre dei vert godt nok kjent med meg so kjem dei til å avsløre at eg ikkje er noko å samle på.

Får ikkje hjelp no, ser for tida ikkje poenget. Synast det er best å berre forbli singel.

Skjult ID med pseudonym GuriMalla lø. 25 nov. 23:48

Huff, GG.
Vurder å få deg en henvisning. Det er verdt det. Lover. Ikke fordi du ikke skal være singel, men for din egen del.

Skjult ID med pseudonym GeekyGirl lø. 25 nov. 23:51

Kanskje etter kvart. :)

(mann 52 år fra Oppland) lø. 25 nov. 23:54 Privat melding

Geeky

Klart du er noe å samle på..)..du må ikke prate deg selv ned.

(mann 52 år fra Oppland) lø. 25 nov. 23:56 Privat melding

Vi blir det vi bekjenner med vår tunge...verdt å tenkt på...

Skjult ID med pseudonym Kiara lø. 25 nov. 23:59

@GG, slik trenger det ikke være for resten av livet. Ting kan ta litt tid, men mennesket kan reparere seg ganske så bra. Noen ganger viser det seg at vi fungerer bra med noen små skader også. Det er bare at du må komme dit selv. Jeg har også valgt å leve alene i mange år, ganske enkelt fordi jeg ikke syntes jeg ville utsette noen for mine ting. Nå har jeg oppdaget og føler selv, at jeg faktisk er ganske ålreit. Jeg tror jeg er verdt eventuelle særtrekk jeg har med meg. Men det har også.mye med at nå har jeg ikke barn å ta meg av lengre, og dermed er jeg slem mindre sårbar og har mer overskudd. Alle blir enklere partnere da. Dessuten har noen av de fineste mennene jeg vet om, også den holdningen. På en måte skjønner jeg hvorfor de sier det, men på den andre siden tror jeg alle kan ha en god relasjon om de vil og møter den rette. Man må jo ikke bo sammen og gnage på hverandre hele tiden.

Skjult ID med pseudonym GeekyGirl sø. 26 nov. 00:09

@Kiara
Tid har eg. Ferdig med ungeproduksjon t.d.
Det er ikkje verdas undergang å vere aleine. Har i det minste vener, jobb og interesser.

Trudde eg var klar for å prøve igjen sist gong, men tok frykteleg feil.
Tenker som deg at eg får ta tida til hjelp og at det kanskje er håp når ting kjem litt på avstand, nokon av såra er enda ganske ferske.

Skjult ID med pseudonym Turn of.. sø. 26 nov. 01:56

Til eldre jeg blir.. jo mer ser jeg hvor mange som har den følelsen av å ikke være gode nok.. og jeg tenker at hva er det som gjør at man tror det... Alle er vi forskjellige og takk for det...ulikheter er faktisk det som gjør at du er en spennende og fin person som gjør at du er vert å bli kjent med... ville vert gørrkjedelig om vi alle skulle være like...

Skjult ID med pseudonym Alice sø. 26 nov. 05:22

Skjult ID med pseudonym Lykketreff sø. 26 nov. 08:44

Takk for en fin tråd, ts! Dette temaet opptar nok mange her inne, enten vi har erfaringer fra den ene eller andre siden i tidligere forhold. Jeg har erfaring som pårørende. Det har vært kjempetøft i perioder og var direkte årsak til bruddet. Min eks er og var helt åpen om sin diagnose, og det gjorde meg trygg nok til å tørre å satse i utgangspunktet. Den strategien har fungert for han siden også. Hadde han skjult det for meg over tid i starten, hadde jeg nok følt meg lurt og kanskje blitt skremt bort når det kom for en dag. En psykiatrisk diagnose vil definitivt påvirke en partner før eller siden, og jeg tror du har alt å tjene på å være åpen tidlig. På samme måte som jeg nokså tidlig i dialogen gir uttrykk for at jeg denne gangen må ha en partner med en sterk og stabil psyke. Det skremmer nok bort noen, men formålet er jo å beskytte både meg selv og den andre. Jeg tror på åpenhet og ærlighet - det finnes uansett noen for alle, og du vil jo finne hun som er rett for nettopp deg. Din sykdom er ikke hele deg, men den er en del av deg. Hvis du aksepterer det, og er trygg på deg selv og åpen om hvem du er, blir det lettere for andre å tørre å satse på deg også. Hele deg.

(mann 45 år fra Oslo) sø. 26 nov. 17:45 Privat melding

Hvis den du møter har lyst å lage barn og den tilstanden, selv om du opplever den som overkommelig, er arvelig så burde du kommunisere det tidlig.

Skjult ID med pseudonym bobb ti. 28 nov. 10:35

Nå er psykiske lidelser et veldig vidt begrep, jeg vet ikke hva andre her legger i det.

Jeg var, for mange herrens år siden, i et langvarig forhold med ei som var manisk depressiv. Det var selvfølgelig på både godt og vondt. Enkelte dager var det forferdelig å prøve å trøste noen som er utrøstelig, men etterhvert så lærte jeg meg å kjenne igjen tegnene og kunne stille klokken etter de maniske og depressive periodene. Jeg visste da hva jeg hadde i vente de nærmeste dagene og kunne forberede meg og «forebygge» etter beste evne.

Det funket jo en stund, men jeg må også innrømme diagnosen var en del av det som førte til det ble slutt. Det er ikke sikkert alle har den samme tålmodigheten jeg har/hadde, jeg mistenker jeg har en predisposisjon for å falle for det som avviker noe fra normalen. Om jeg treffer en basket case jeg liker en gang i fremtiden vil jeg ikke umiddelbart utelukke noe. 😅

Jeg er vel kanskje ikke helt i vater selv.

(kvinne 37 år fra Østfold) ti. 28 nov. 17:14 Privat melding

Fortell d tidlig. Rotet meg borte i en som var bipolar. Hadde aldri møtt han hvis jeg visste d fra dag 1..