Alle innlegg Sukkerforum

Unger og sånn

Vis siste innlegg
Skjult ID med pseudonym GuriMalla ti. 2 okt. 14:15

Jeg snakket litt med en mann på Tinder som hadde flyttet til Norge nylig. Flyttet fra barnet sitt i hjemlandet fordi han etter bruddet trengte miljøskifte.
Det forundret meg at noen gjør det. Flytter langt fra barnet sitt og mister muligheten for tett oppfølging og frarøver barnet muligheten for en tett relasjon som daglig/ukentlig omgang gir. Det forundrer meg også at enkelte velger å ta med seg barnet og flytte langt unna den andre foreldrene etter et brudd.
Det er så fjernt for meg, og jeg blir litt trist på vegne av ungene.

Kunne du flyttet langt unna? Langt vil si at det er for langt til å bare stikke innom en fotballkamp

(kvinne 39 år fra Akershus) ti. 2 okt. 14:17 Privat melding

I utgangspunktet ikke, men hadde man kommet i en situasjon der man var nødt, så gjør de fleste hva de må.

Skjult ID med pseudonym GuriMalla ti. 2 okt. 14:18

Hvilke situasjoner ville det f.eks vært?

(kvinne 39 år fra Akershus) ti. 2 okt. 14:18 Privat melding

Ikke at jeg ville flyttet fra ungene, men barnefar om det var høyst nødvendig.

Skjult ID med pseudonym GuriMalla ti. 2 okt. 14:20

Jeg klarte ikke fortsette dialogen ene og alene pga det. Det sier litt om prioriteringene og fokuset hans.

Skjult ID med pseudonym GuriMalla ti. 2 okt. 14:22

Jeg kan ha forståelse for hvis du har et yrke der du blir tvangsflyttet eller sendt på oppdrag, men der også har du jo et valg. Vil man prioritere bort ungene for jobb.
Eller handler det om at man føler at ungene vil jo uansett være der. At det ikke gjør så stor skade?

(kvinne 39 år fra Akershus) ti. 2 okt. 14:24 Privat melding

Men uansett kan det jo være mange grunner til at man må flytte. Hvilket land var han opprinnelig fra da?

Skjult ID med pseudonym GuriMalla ti. 2 okt. 14:26

Ja det er jo åpenbart mange grunner, men jeg klarer ikke å se hvilken grunn som skulle være stor nok til at jeg hadde valgt slik.
Avstanden var en totimers flytur

Skjult ID med pseudonym GuriMalla ti. 2 okt. 14:27

Men like ille er det som sagt når den ene velger for den andre og flytter med barnet.

(kvinne 39 år fra Akershus) ti. 2 okt. 14:29 Privat melding

Fattigdom, mor nekter far å se barna, sykdom... Men hvis det ikke er en spesiell grunn av noe slag, så hadde det ikke vært greit.

Skjult ID med pseudonym mina ti. 2 okt. 15:32

Jeg sitter i samme situasjon, alene med 2 barn. Får flyttet 3 timer unna. Pga han fant seg en dame. Tror d er lettere for mannfolka og bare gjøre sånne ting. Om det var meg, ville jeg vært så nær ungene mine som mulig. Nå har vi vært alene i 8 år ca, og vi klarer oss vi. Eg stresser meg syk då, med jobb 100% og oppfølging på treninger og foreldremøter og div dugnader.
Men en ting skal være visst; jeg har ALDRI nektet han å treffe/ha/se ungene sine. Fullt og helt hans valg dette.

Skjult ID med pseudonym Hønemor ti. 2 okt. 15:49

Hvordan formidlet han dette da han bestemte seg for det? Var det bare sånn; nå reiser jeg baby. Håper du å kidsa får det fint? Eller har dere noe deming?

Skjult ID med pseudonym Hønemor ti. 2 okt. 15:50

*deling.
For det er jo så mange varianter av casen.

Skjult ID med pseudonym GuriMalla ti. 2 okt. 15:58

@Harding, at det er vanskelige valg er det ingen tvil om.
Og det blir vanskelig å kommentere uten å samtidig påføre deg følelsen av angrep og dårlig samvittighet.
Det er jo et poeng at du kan gi ungene dine gode opplevelser med økonomien som da blir bedre.
Men generelt tenker jeg at man har valg. Man skal ikke langt unna Oslo før boligprisene er høyst levelige

Skjult ID med pseudonym mina ti. 2 okt. 15:59

Ja jeg fikk egentlig ikke noe beskjed, bare at nå flyttes det. Regner ikke med at valget var lett for han, men likevel.... Hadde aldri forlatt barna. Han satt med eget hus som betalte seg selv- så noe må d ha vært som fikk han til å gi opp dette OG kontakten med barna. Men vi e alle forskjellige....

Skjult ID med pseudonym Hønemor ti. 2 okt. 16:03

Hadde dere 50 % før han flyttet da?

Skjult ID med pseudonym Hønemor ti. 2 okt. 16:07

Jeg tror at det er enklere for den parten som ikke har daglig omsorg å flytte. Når man har delt omsorg er det vanskeligere å plassere den biten over på den andre. Har man barn sammen, og delt omsorg og samvær må jo denne flyttingen skje i dialog. Samvær og omsorg må jo flyttes fult til den ene. Det kan man da vel ikke egenhendig bestemme?
Eller?

Skjult ID med pseudonym mina ti. 2 okt. 16:07

60/40 ordning. Pga han jobber offshore så blir jo dette enda vanskeligere å få til å klaffe.

Skjult ID med pseudonym Hønemor ti. 2 okt. 16:13

Dette er en case som jeg ser innimellom her inne. Mann med barn, jobber "ute" flyttbar. Jeg undres noen ganger hvordan han har tenkt det.

Skjult ID med pseudonym Wille ti. 2 okt. 16:17

En ting er å flytte, men å gi opp kontakten med barna? Det høres nærmest traumatisk ut. Det vil trolig bli spørsmål fra barna når de blir voksne, om hvordan og hvorfor det kunne skje. Bra du @mina kan vite at du ikke har hindret kontakten.

Er det ingen mulighet for å prøve å gjenoppta kontakten? Prøve å få en form for reparasjon av bruddet mellom far og barna før de blir voksne og må leve med at far ikke stilte opp da de trengte han. Ja med mindre far er selvdestruktiv eller skadelig og ikke bør være inne i bildet. Men det høres ikke sånn ut? Uff! Dette syntes jeg var trist. Og for en kraft du må utvise. 8 år alene med barna. All respekt til deg! Virkelig.

Skjult ID med pseudonym Hønemor ti. 2 okt. 16:21

Når man tar et valg om å ikke være delaktig i jevnlig oppdragelse av barna tar man også et valg om å påføre den andre totalt ansvar.

Skjult ID med pseudonym GuriMalla ti. 2 okt. 16:25

Helt kurant poeng det der, Harding. Skal man «ofre» sitt liv for ungene? For de fleste av oss er det jo fryktelig tunge refleksjoner og avveininger før vi går ut av et forhold, nettopp fordi vi vil barnas beste. Og jeg mener ikke at man skal bli i et forhold for enhver pris. Men når vi har påført ungene belastningen med brudd, så mener jeg at vi bør unngå en merbelastning og faktisk sette egne ønsker og behov på vent. Barndommen går fryktelig fort og vi får ta igjen litt liv når de vokser til, evt prøve å balansere og sørge for eget påfyll i kombinasjon med å prioritere unger.

Si ifra hvis du trenger boligtips etterhvert 😊

Skjult ID med pseudonym mina ti. 2 okt. 16:29

Takk @wille, de har kontakt altså. Bare så veldig sjelden. Samvær kanskje 1 helg inniml. Toppen 2 helger.
Jeg planlegger livet mitt slik at jeg har barna mine 100%, aldri tid for meg selv etc. Så er d litt bonus om jeg kan ta meg en tur på byn og bare fjolle en helg det skulle passe at de er hos han. De er begynt å bli store nå (jente 15 og gutt 12) og velger gjerne også vekk å dra til han pga han ikke har vist særlig interesse til dem. De kjenner han ikke. Jeg har forsøkt å si det til han, men han er mann av få ord, desverre. Jeg er vel kanskje helt motsatt😂

Skjult ID med pseudonym GuriMalla ti. 2 okt. 16:30

Du hadde jo ikke nødvendigvis behøvd å gjøre det så dramatisk. Det blir jo like ille for ungene å ikke ha mor nær seg som far.
Du kunne jo bare valgt å bo en time fra Oslo.
Og nå føler jeg at jeg driver og argumenterer på veldig personlige og sårbare greier, Harding. Beklager det.
Jeg kjenner ikke deg eller din historikk eller bakgrunn for valg.

(kvinne 37 år fra Hordaland) ti. 2 okt. 16:33 Privat melding

@harding eg forstår deg så uendelig godt. Vanskelige og vonde valg. Desverre er ikke alle menn slik. Barnefar her fant seg en thai dame og stakk ifra alt d trygge. Fullt og helt hans valg. All respekt for deg! Hadde eg vært din eks, så hadde eg i det minste kommunisert og sett om vi kom til en ordning som var til det beste for alle parter. Både med samvær, bidrag etc.

Skjult ID med pseudonym Wille ti. 2 okt. 16:35

Jeg forstår @mina. Du gjør alt du kan for å være der for barna dine. Kanskje prøve å veie opp for faren. Forstår utrolig godt du nyter de sjeldne stundene du får med egentid og space! 👍

Skjult ID med pseudonym mina ti. 2 okt. 16:37

Haha der var Jeg ikke så anonym lenger😂😂😂 glemte å trykke på knappen ....
@wille mor og far samtidig- thats me. Har heldigvis egen bolig og stabil jobb. Litt mindre stabil psyke, haha. Men det funker.

Skjult ID med pseudonym Verdande ti. 2 okt. 16:53

Kunne aldri falle meg inn å uttale meg på generelt grunnlag i slike saker som dette. Det som kan virke totalt uforståelig for noen - ville kanskje ikke virke fullt så avskrekkende eller usannsynlig dersom en selv hadde befunnet seg i eksakt samme situasjon.

Skjult ID med pseudonym Hønemor ti. 2 okt. 16:56

Om det blir sabotert er det ei annen skål. Det er ikke bra. Det er jeg lei meg for å høre.

Kontakt kan være så mye. Man trenger ikke alltid å være fysisk tilstede for å ha en tilhørighet.
Sønnen min valgte fra januar frem til sommeren å bo mest hos sin far. Det vil si han bodde her annenhver langhelg. Vi bor jo i samme by så det blir jo en dårlig sammenligning. For meg er det en smal sak å se han. men jeg kjente uansett på at det ble lenge imellom det å gi primærbehov som mat og brette rundt. Jeg kunne ha valgt å distansere meg, men jeg måtte på andre måter vise at jeg var tilgjengelig for han. Han ønsketat jeg var tilstede på alle fotballkamper han hadde og vi ble enige om at jeg var på alle hjemmekamper og de bortekampene jeg fikk til.

Om han bodde i en annen by måtte jeg jo ha funnet andre måter å gi han tilknytning på. Vise at jeg var en del av hans dagelige liv. Skype, telefonsamtaler feks.

Min datter har bodd hos meg 80 % de siste 3 årene. Og far legger mye energi i det å være oppdatert på skole, telefonsamtaler, følger opp. Selv om han ikke fysisk er i hus. Så det er mange måter å være delaktig og en avlastning på.

(mann 45 år fra Oslo) ti. 2 okt. 17:08 Privat melding

Tror kodeordene i OP er "trengte miljøskifte". Da snakker vi prioriteringer som er nær 100 % egosentriske.

Det @ Harding beskriver her, er noe helt annet, og som i boka mi er uproblematisk. Barn tilpasser seg det meste, nær alt, men ikke bitterhet og fiendtlighet foreldrene imellom. Det er langt verre enn avstand etter min erfaring (som etter å ha jobbet med et stort antall slike håpløse saker begynner å bli omfattende). Så lenge @ Harding er på fredsstien (alene så langt jeg kan forstå), så er dette det viktigste bidraget.

100 % til stede i kort tid er etter mitt skjønn mer verdifullt enn ufokusert samvær/tilstedeværelse halvparten av tiden.

Skjult ID med pseudonym GuriMalla ti. 2 okt. 17:15

Ja, barn tilpasser seg, men det betyr ikke nødvendigvis at de opplever tingene greit. Og alternativene er ikke nødvendigvis ytterpunktene som bitterhet og fiendtlighet på den ene siden og full harmoni på den andre. Ett alternativ kan være et ca bra, eller bra nok forhold foreldrene mellom også.

Og jeg har litt tro på kvantitetssamvær også, ikke nødvendigvis bare kvalitetssamvær

Skjult ID med pseudonym Gåmann ti. 2 okt. 17:21

Er helt uaktuelt å flytte for langt unna barna.

(mann 45 år fra Oslo) ti. 2 okt. 18:02 Privat melding

Nå trekkes denne diskusjonen over mot hensynet til den andre forelder (, fin diskusjon det, men vedkom ikke OP,) og også et drag inn mot "selvsagthetenes sentrum", der det argumenters med at barna kanskje ikke "opplever tingene greit" og at det er forskjell på å flytte fra hverandre og flytte til en annen kant av landet, og da er det ikke grenser for hva et slikt tema kan omfatte.

Utgangspunktet var en person som flyttet langt helvete i vold fordi vedkommende trengte et miljøskifte, altså en disposisjon fullstendig blottet for hensyn til andre enn seg selv, og spørsmålet var om man selv kunne flyttet så langt unna at det ikke lenger er mulig med en snarvisitt her og der. De individuelle beveggrunner for å flytte langt av sted er nettopp individuelle og også gjerne ukjente for de fleste. Tidvis er de uforståelige og henynsløse, da er det greit å uttale seg bastant, men bildet er ofte noe mer sammensatt. I @ Hardings eksempel, synes jeg det ikke er noe å sette fingeren på sett med mine øyne. Kvantitet er finfint, men kvalitet trumfer alt. Ja takk, begge deler, men tidvis må det bli slik at tiden trekker det korteste strået. Ofte nok er dette av grunner der den andre foreldren blir å klandre. Jeg var nylig i befatning med en sak der en mor valgte å vesentlig korte ned på samværet med sitt eneste barn grunnet barnefarens stadige hindringer og manipulasjoner som hun måtte anta at var til skade for barnet. Slik skade var ikke mulig å anskueliggjøre for rettssystemet, og slike valg er da uendelig tøffe, men nødvendige, store ofre. I andre tilfeller ser man at en forelder legger så store hindringer i veien for samvær at man like gjerne kan bo hvor som helst for alle praktiske formål. Da gjør man vel like gjerne det.

Skjult ID med pseudonym Verdande ti. 2 okt. 18:27

@GuriMalla: tenker du virkelig at historien hans er så enkel? Du sier selv dere "snakket litt"; hva får deg til å tro at han i en så overfladisk/fersk relasjon skulle brette ut sjela si til deg?

Skjult ID med pseudonym GuriMalla ti. 2 okt. 18:35

Forventer på ingen måte at han bretter ut sjela si i starten av en dialog. Det hadde forsåvidt vært eksklusjonsgrunn det og 😁
Nå er Tinder og min bruk av tinder av en overfladisk karakter i utgangspunktet, så det er små detaljer som avgjør om jeg blir fenget. Dette fenget ikke så derfor avsluttet jeg.

Skjult ID med pseudonym GuriMalla ti. 2 okt. 18:39

Den tinderdialogen var forsåvidt bare en sak som fikk meg til å reflektere over fenomenet generelt. Det er mange som velger å bo langt unna barna sine, av begge kjønn, og jeg undres over hva som ligger til grunn for valgene. Enhver må ta sine valg og det kan være gode grunner, men jeg tenker at det ikke er til barnas beste ( med unntak av den type eksempler som patent nevner selvsagt)

(mann 45 år fra Oslo) ti. 2 okt. 18:53 Privat melding

Jo da, men det var uansett relatert til verdien på samværet med ungene i et perspektiv der den ene foreldren er geografisk langt borte. VI kan også begynne å snakke om barnebidrag, men vi beveger oss bare lenger bort fra (opprinnelig) tema.

Skjult ID med pseudonym Bigluv ti. 2 okt. 19:10

Nå er jeg selv, så heldig, at jeg bor her jeg bor med barna mine, slik som vi alle ønsker, jeg og barna.
En skal likevel ikke ta det for gitt, at alle stiller likt.
Det er desverre slik, at ikke alle er like privilegerte.
Selv, har jeg bestandig ønsket mer for mine barn.
Dersom, jeg skulle tenkt, og ment noe annerledes, så hadde det vært slik.
Jeg kan ikke gå utifra at en god far, eller mor.
Har, eller tar de samme valgene, som meg.
Det må jo være veldig individuelt.
Også er ikke det, å være en forelder nødvendigvis synonymt, med det å være en god forelder.
Jeg vet med stor sikkerhet.
At det finnes både uegnede foreldre som er uskikket, som bor med sine barn.
Jævli leit!
Men dog sant!
Eller, om de skulle flytte langt vekk fra den ene, eller den andre.
Det er desverre ikke uvanlig.
Dersom det var noe jeg lurte på, ved en enkelt manns valg.
Da ville jeg gått til kilden selv.
Også ville jeg kanskje heller stilt meg underlig til det han hadde svart.
Og ikke nødvendigvis til situasjonen.
Eller forholdet hans til barna.
Det er ikke alt som er like åpenlyst, og klart i enhver sammenheng.

(mann 45 år fra Oslo) ti. 2 okt. 19:38 Privat melding

@ Kiara,

oprinnelig spørsmål var " om det påvirket hvordan jeg forholder meg til en som har valgt å flytte"?

Ja vel, da har jeg gått glipp av noe vesentlig, jeg ser ikke det i OP.

@ Harding,

jeg driver med mye forskjellig alt etter humøret, men kun ting som opptar meg. Kampen mot urettferdighet og dårskap opptar meg stort sett hele tiden.

(mann 45 år fra Oslo) ti. 2 okt. 19:40 Privat melding

Det kom muligens noe uheldig ut i denne sammenhengen, la meg presisere at det siste var en faktaopplysning og ingenlunde relatert til hverken debattanter eller innlegg i denne tråden.

Skjult ID med pseudonym maryandthe ti. 2 okt. 20:17

Pretentious, moi?

(mann 45 år fra Oslo) ti. 2 okt. 21:26 Privat melding

@ Kiara,

tråden hadde vel ikke utviklet seg noe særlig i det du konkluderer med "nei, og jeg mener de svikter ungene sine. Big time". Og vi er selvsagt ikke uenige om at utviklingen i en tråd kan være god, men det kan vel fort vekk også representere en avsporing eller gjøre trådens tema så generelt at det ikke lenger er interessant å diskutere da det ender opp som rene beskrivelser av variasjoner.

Og selvsagt er det ikke en diskusjon om @ Harding, han bød på et innlegg som var strengt relevant til tema, og da vil jo en slik utvikling som du snakker om gjerne favne om og spinne videre på det innlegget også.

Men dette er i seg selv ikke viktig.

Det vesentlige, sett med mine øyne, er at det finnes så mange grunner til å velge som man gjør, og essensen i det jeg har skrevet hittil har ment å være at en forelder som i utgangspunktet er innstilt på samarbeid og «barnets beste» faktisk allerede har tatt de viktigste og riktigste valgene. Så kan vi sitte på sidelinjen og dømme i vår uvitenhet og ignoranse, som jo sjelden mankerer.

@ maryandthe,

fint hvis du spesifiserer hvem du mener er pretensiøs, og gjerne også hvorfor. Just a thought.

Skjult ID med pseudonym Baloo on. 3 okt. 00:55

Jeg vil bo nær mine barn, også for min egen del. . Men jeg har hørt historie om sabotering, baksnakking og spill (for å oppnå makt i forhold til barn, penger i forhold til barnefordeling osv) Og far som kanskje ser at all striden samværet bringer med seg skader. Og finner en løsning som ikke gjør at det negative fortsetter å eskalere. Men mødrene er de som skriver historien..