Alle innlegg Sukkerforum

Trenger en kjæreste..

Vis siste innlegg
Skjult ID med pseudonym Tyren ti. 4 des. 2018 22:50

Jeg trenger en kjæreste jeg nå, kjenner suget etter ei. Samtidig som jeg tenker at jeg skal la være å søke, fordi det stjeler mye energi, det å søke og lete. Særlig for oss menn tror jeg, vi må jo nødvendigvis være forholdsvis på hugget, for å få kontakt. Sjelden det kommer noe uoppfordret😛
Jeg taler nå av mange års erfaring, det er liksom ikke det at jeg går fort lei.

Om jeg legger det helt ifra meg, så vil allikevel følelsene innhente meg, jeg bare vil ha en kjæreste jeg👩‍❤️‍👨 Jeg bare suger etter tosomhet og ekte kjærlighet.

Nytter ikke å innbille seg lykkelig og tilfreds alene her altså, selv om jeg fikser det forholdsvis bra.

I lengden er det faktisk jævlig tragisk å være singel. Skulle ønske det fantes en skrue der oppe mellom øra som man kunne justere litt på, slik at interessefelt ble noe mer bredspektret 😛

Skjult ID med pseudonym GuriMalla ti. 4 des. 2018 22:56

Det gjør seg ikke selv. Den skruen altså, men du kan faktisk påvirke det.

Skjult ID med pseudonym frøken-o ti. 4 des. 2018 23:11

@Tyren: 🌹

Skjult ID med pseudonym frøken-o ti. 4 des. 2018 23:12

@Tyren: Du er bare fin altså!

Skjult ID med pseudonym ZeZe ti. 4 des. 2018 23:25

Lurer bare på om jeg skal være skikkelig lite fint på det og si.....
Jeg er faens så enig med deg ☺️🤗

Skjult ID med pseudonym FrkNesevis ti. 4 des. 2018 23:39

Er vi ikke alle der?

Skjult ID med pseudonym Hønemor ti. 4 des. 2018 23:45

Ikke nødvendigvis. Skulle nok ha kjent mere på det som tyren beskriver kanskje. For mulig derfor man er bakpå.
For jeg trenger ingen kjæreste nå. Ikke etterpå heller. Jeg kjenner ikke på suget etter en. Men jeg skulle gjerne ha kjent suget etter å ha møtt det store som satte igang en skikkelig kjedereaksjon. Det hadde vært noe.
Men etter kjærlighet ja. Helt klart. Det hadde beriket det.

(mann 38 år fra Oslo) on. 5 des. 2018 00:33 Privat melding

Er helt enig med Tyren, selv om det føles litt desperat og patetisk ut å innrømme det. Har det egentlig helt fint som singel, men er kommet i det stadiet i livet der jeg føler sterkere for å dele livet med en annen person.

Men det må selvsagt være rett person - for begge to. Og det virker dessverre veldig vanskelig på en plattform som dette, der det er lett å klikke videre uten å gi en person en sjanse, kanskje bare basert på et profilbilde (og det gjelder selvsagt begge kjønn).

Ikke nødvendigvis så enkelt IRL heller, skal noe til å treffe noenlunde med personlighet med mer eller mindre tilfeldige bekjentskaper. Men da får man vertfall pratet og kjent litt på kjemien.

(mann 38 år fra Vestfold) on. 5 des. 2018 00:43 Privat melding

Nissemor kommer sikkert på «besøk» snart.... har vært snill i år jeg vøtt 😎

Skjult ID med pseudonym branok on. 5 des. 2018 12:45

Du hadde gjort det mye enklere for deg selv @Tyren om du ikke hadde skrevet gjennom pseudonym. Du legger inn mange godord for deg selv gjennom innleggene dine, men hva hjelper det når ingen vet hvem du er? Jeg foreslår at du stor fram snart 😘

Skjult ID med pseudonym missa on. 5 des. 2018 13:22

Jeg vet jo ikke hvem du er Tyren 🌸

Skjult ID med pseudonym Hønemor on. 5 des. 2018 13:48

Ett er nødvendig – her
i denne vår vanskelige verden
av husville og heimløse:

Å ta bolig i seg selv

Gå inn i mørket
og pusse sotet av lampen.

Slik at mennesker på veiene
kan skimte lys
i dine bebodde øyne.

Hans Børli

Skjult ID med pseudonym Lone on. 5 des. 2018 14:13

Det var fint, Hønemor.
Screenshotet. Skal jeg spare på.

Skjult ID med pseudonym ZeZe on. 5 des. 2018 15:22

Må være fint å sitte på følelsen av å ha det «fint som singel»

Skulle ønske jeg hadde det sånn selv, at jeg bare koste meg meg singeltilværelsen, at man bare lever i nuet og aksepterer at sånn er det for øyeblikket.

Men sånn er det ikke. Jeg føler det er pyton. Jeg føler meg ensom. Jeg savner å ha noen som er glad i meg. Som spør hvordan jeg har hatt det på jobben, en som gleder seg til jeg kommer hjem, en som bare holder rundt meg og jeg rundt han, en jeg kan lage mat til-eller lage sammen-spise sammen, snakke sammen, bare ligge inntil i sofaen. Æsj. Jeg synes singeltilværelsen er pyton. Og synes det er ekstra leit å feire julen uten kjæreste.... igjen...
Nesten så jeg tenker at jeg bør skamme meg litt over den følelsen, fordi jeg bare har vært singel i 2 år hele mitt liv. Men kanskje derfor jeg kjenner ekstra på denne ensomheten? Fordi jeg aldri har vært singel før. Får håpe den følelsen retter seg litt...

Hilsen ho som har sagt seg frivillig til å jobbe julaften kveld 🙋‍♀️ Hei hå hvor det går!

Skjult ID med pseudonym Mækstuff on. 5 des. 2018 15:30

Fordeler og ulemper ved alt her i livet.
Tenker jeg nyter friheten ved singellivet så lenge jeg kan. Så får jeg pine meg gjennom svigersmiddager og krøkete liggestillinger når den tid kommer. Frem til da nyter jeg badet uten ventetid.

Hilsen han som også skal jobbe frivillig på sjælveste juleaften.

Skjult ID med pseudonym Hønemor on. 5 des. 2018 15:35

Fordelen med å være i et forhold må jo uansett være større enn å være singel. Ellers er det jo meningsløst

Skjult ID med pseudonym Mækstuff on. 5 des. 2018 15:37

Det kommer vel an på hva man ønsker her i livet, om fordeler veier mer enn ulemper.

Skjult ID med pseudonym FrkNesevis on. 5 des. 2018 15:44

Enig i at Tyren bør «komme ut snart»! Blir jo litt nysgjerrig.. 😊

Skjult ID med pseudonym Hønemor on. 5 des. 2018 16:11

Klart det.
Mente at om det er flere ulemper med å være i et forhold enn det er å være singel så er man vel heller singel @mækk

For min del det ikke mye som skal være på plass. Totalt bortkommen forelska og vilje og tro til å satse på den ene personen dekker det meste.

Skjult ID med pseudonym Mækstuff on. 5 des. 2018 16:57

Ja, selvfølgelig! Er en veiesak...
Høres ut som dere trenger en fuckbøddi

Skjult ID med pseudonym subjekt on. 5 des. 2018 17:04

Sex hadde vært storveis, men alt for mye styr å skaffe seg det. Samme med kjæreste egentlig. Da holder jeg en knapp på en god bok. For eksempel T.C Blannings «The culture of power and The power of culture» om de gamle regimene i Europa mellom år 1660 og 1789.

Skjult ID med pseudonym FrkBeist on. 5 des. 2018 17:08

Totalt bortkommen forelska blir jeg ikke, så den utgår. Men ellers er det mye som skal være på plass ja. Og i mens så nyter jeg livet og tar det litt som det kommer. Jeg liker å være singel og jeg liker å være i (bra) forhold. Jeg kan også ha noe midt i mellom så lenge det ikke blir komplisert, noe det ofte blir. Til slutt.
...Men i mens så får man ta med seg de fine stundene man får.

Skjult ID med pseudonym Hønemor on. 5 des. 2018 17:09

Det er jo ikke noe enklere å finne en bøddi da. To av det samme for min del.
Gidder ikke å ha meg med noen jeg ikke ser kjæreste potensialet i.

(mann 38 år fra Oslo) on. 5 des. 2018 20:34 Privat melding

*knock knock*

-Hmm? Noen der?

-HJÆÆLP!! Vi sitter fast i en bod 😨

Skjult ID med pseudonym Bigluv on. 5 des. 2018 20:44

Jeg utvikler fort, positive følelser.
Det er jo bare jævli synd, å ikke ha noen å dele de med!
Da får jeg jo heller brenne inne med de...
😜
🔥🔥🔥

(mann 43 år fra Hedmark) on. 5 des. 2018 22:08 Privat melding

Så det så 😌

Skjult ID med pseudonym Hønemor on. 5 des. 2018 22:11

Der var han jo;)

Skjult ID med pseudonym subjekt on. 5 des. 2018 22:45

Ingen som trenger en kjæreste. Ser ikke folk selv hvor lite behovet er? Det er jo nærmest ikke eksisterende. Det er drømmen vi vil ha, ikke en virkelig person av kjøtt og blod, med alle sine lunefulle personlighetstrekk. Ingen orker å være sammen med et ekte menneske.

(mann 38 år fra Rogaland) on. 5 des. 2018 23:22 Privat melding

Joda, livet er ganske så ensomt uten «henne».

Hadde vært utrolig flott å hatt en kjæreste.

Føler jeg har mye oppmerksomhet i meg som jeg ikke får gitt til noen. Ønske om å ha noen der for å dele og oppleve ting sammen med.

Drømmer videre. Håper på noe dates i 2019.

Skjult ID med pseudonym FrkBeist to. 6 des. 2018 15:01

@subjekt Der tror jeg du treffer spikeren på hodet.

Skjult ID med pseudonym Tyren to. 6 des. 2018 16:31

Ja, subjekt , nå må du skjerpe sansene litt 😉 Det er da langt bedre og livgivende å våkne ved siden av noen du kan snuse litt i halsgropa en søndagsmorgen, istedenfor å ligge der å se i taket alene, telle kvister eller lese bok, nei, det er ingenting som slår den varme halsgropen 😋

Skjult ID med pseudonym FrkNesevis to. 6 des. 2018 17:15

@Tyren.. Jeg veit om et par ting som slår halsgropen.. 😇

Skjult ID med pseudonym Lady to. 6 des. 2018 17:26

@subjekt

Du trenger en oppstramming. Du får feste blikket på noen flotte damer slik at du våkner 😜

Skjult ID med pseudonym subjekt to. 6 des. 2018 18:54

Begynner bare å 😭når jeg blir strammet opp, Lady. Så det har jeg så godt som sluttet med.
Men jeg er jo enig i at kroppslig nærhet er godt, Tyren. Siste nytt på forskningsfronten er at klemming visstnok er sunt for helsa. For eksempel.

(mann 38 år fra Oslo) to. 6 des. 2018 19:40 Privat melding

Enig der ja @Minx. Fristende å si det var litt vel subjekt-ivt.

Halsgroper osv er flott, men det jeg ser mest fram til er ikke den fysiske biten, men emosjonell kontakt. Hjerte og sinn. Kanskje dette blir litt for drømmende og perfeksjonistisk, men kan se for dere to trær som står litt fra hverandre -- og så vokser de sammen og tvinner seg rundt hverandre.

(Og så synes jeg det hadde vært kult hvis flere valgte å skrive uten pseudonym. Mange har sikkert gode grunner for det, og det kunne jeg gjort også pga jobb, men... meh. Kan likså godt stå for det man mener og tenker med litt mindre anonymitet.)

Skjult ID med pseudonym subjekt to. 6 des. 2018 19:47

Men Pangaea, kroppslig nærhet skaper emosjonell kontakt. Og mye av poenget med nærhet gjennom tanker og ord er jo å åpne et rom for kroppene til å møtes. Jeg tror det er fysisk kontakt som er viktigst. For det er den nærheten som får tankene til å roe seg. Som Tyren vel er inne på, med denne halsgropen han drømmer om.

Skjult ID med pseudonym Hønemor to. 6 des. 2018 19:48

Om det er med eller uten pseudonym er vel ikke så rellevant i bidrag til evt diskusjoner og aktivitet.

Det er jo ikke noe mindre verdi i det som skrives med pseudonym enn uten tenker jeg. Eller?
At man er evt nyskjerrig på hvem som er bak dem er vel en annen sak. Og det kan jeg forstå.

Skjult ID med pseudonym Hønemor to. 6 des. 2018 19:50

Det er jeg også ;)

Skjult ID med pseudonym Coma to. 6 des. 2018 19:55

En mann med sterke armer som hanker meg inntil seg... #savn

Skjult ID med pseudonym subjekt to. 6 des. 2018 19:55

Er ikke møtet mellom oss som fysiske vesener det en kjærlighetsrelasjon handler om? En gang var vi jo alle en del av en annen kropp. I ca 9 mnd. Vi har altså eksistert i en perfekt symbiose med et annet menneske. Tro om ikke denne opplevelsen lagres i oss på et vis. En erfaring av en så dypt eksistensiell karakter burde jo finnes et sted langt der inne i minnet vårt. Hvis det er derfra følelsen av kjærlighet egentlig kommer fra har vi en serriøs jobb foran oss!

Skjult ID med pseudonym Blåklokke to. 6 des. 2018 20:20

Hva mener du med at vi i så fall har en seriøs jobb foran oss, subjekt?

(mann 36 år fra Oslo) to. 6 des. 2018 20:30 Privat melding

Hei

Skjult ID med pseudonym Hønemor to. 6 des. 2018 20:31

Hei

Skjult ID med pseudonym subjekt to. 6 des. 2018 20:32

Det er jo vanskelig å oppnå en liknende harmoni, mener jeg. Som det vi må anta var tilfellet da vi var en del av mors kropp. Det kan vel også tenkes at mor-barn relasjonen har vært normdannende for vår oppfatning av kjærlighet. Men dette er et område jeg ikke har særlig innsikt i, så dette er bare spekulasjoner fra min side.

(kvinne 34 år fra Troms) to. 6 des. 2018 20:40 Privat melding

@Subjekt:

Tenker at «No man is an Isle», uten at det trenger å bety at vi kjærligheten vi øker er en negativ symbiose.

På lik linje som «det er i møte med andre at man blir til». Naturlig nok vil man da bli bekreftet av noen som vi føler oss vel med, og en følelse av tosomhet kan oppleves som en symbiose, uten at det trenger å være destruktivt. Eller..?

(kvinne 34 år fra Troms) to. 6 des. 2018 20:41 Privat melding

Jeeeses, «bety at kjærligheten vi SØKER»

(kvinne 34 år fra Troms) to. 6 des. 2018 20:49 Privat melding

@Patent:

Trodde de skulle be om å få smake på hva det enn var han røyka?

Skjult ID med pseudonym Coma to. 6 des. 2018 20:55

@subjekt
Mor/far-barn relasjonen danner visst nok selve grunnlaget for vår tilknytning til andre mennesker.

Svangerskapet og de første leveårene har mye å si for hvordan vi senere vil klare å etablere bl.a. solide kjærlige forhold.
(ref. x antall psykologibøker lest)

Skjult ID med pseudonym Blåklokke to. 6 des. 2018 20:55

Subjekt; du skriver at det vil være vanskelig å oppnå en liknende harmoni, men deri ligger det vel en motsetning? Det jeg mener er at det ikke nødvendigvis er en harmoni man opplevde. At barnet i magen blir påvirket av mors følelser er man vel ikke i tvil om (utskillelsen av ulike hormoner, bl.a. avhengig av mors sinnstilstand påvirker barnet), men det er jo ikke alltid at hennes følelser er positive. Dermed vil det ofte oppstå en disharmoni, ikke sant? Hvis dette er, som du sier, normdannende, så vil det jo da like gjerne være i negativ som i positiv forstand. Ergo vil det kanskje like gjerne være en symbiose man som voksen ikke ønsker å oppnå. Eller?

Skjult ID med pseudonym subjekt to. 6 des. 2018 21:41

Men hva tenker du om fenomenet minne, Minx? Det jeg tenkte på var om den ekstremt nære relasjonen mellom barnet inne i morens kropp lagres som et minne i oss. Så funderer jeg på om dette minnet, som jeg antar må ligge på et ubevisst plan, hvis det overhodet finnes, kanskje danner en eller annen slags preferanse for hva vi anser som den ultimate nærhet. Og så lurer jeg på om denne nærheten da, eller det ubevisste minnet om den, er knyttet til det vi forbinder med kjærlighet mellom voksne mennesker. Så tenker jeg at dette livet jo er av fysisk art. Det er et kroppslig minne. Eller hva? Det vil si at det lagres så å si i kroppene våre. Og at det danner en del av grunnlaget for vår kroppslige nytelse med en partner. Egentlig kan vi vel trekke inn Bourdieu og hans teorier om habitus her. Kanskje.

Skjult ID med pseudonym GuriMalla to. 6 des. 2018 22:13

Her føler jeg for å dra fram Rema1000-reklamen.

Skjult ID med pseudonym Tyren to. 6 des. 2018 22:17

@frøken nesevis.... Det er jeg ikke så sikker på, digger å snuse og bite jeg 🙈🙊

Skjult ID med pseudonym FrkNesevis to. 6 des. 2018 22:26

Åkeida, Tyren, når du sier det sånn! 😉

Skjult ID med pseudonym Blåklokke to. 6 des. 2018 22:52

Men altså, som nevnt tidligere her i tråden, så forutsetter vel et ubevisst ønske om å etterligne opplevelsen fra mors liv at den opplevelsen var utelukkende positiv. Hva da med de som ikke hadde en utelukkende positiv opplevelse i mors liv? Er det disse menneskene som ikke klarer å ha en god, livslang relasjon til et annet menneske? Hva er det disse menneskene søker? De vil vel ikke (ubevisst) ønske å gjenskape en relasjon som ikke var positiv?

Skjult ID med pseudonym Blåklokke to. 6 des. 2018 23:01

Patent; jeg forsto subjekts lille tese slik at det var de ubevisste minnene fra mors liv som er utgangspunktet for å forsøke å gjenskape en positiv relasjon i voksen alder. Det kan jo også hende at det er jeg som har misforstått.

Skjult ID med pseudonym subjekt to. 6 des. 2018 23:20

Ja altså, Minxs. Det er helt i orden at du ikke gidder.

Det var det jeg tenkte på ja, Blåklokke. Altså ikke biologisk betingede minner i den forstand, men kroppsliggjorte minner som ligger liksom i dvale i oss og gjør at vi søker oss mot andre kropper senere i livet. Og at vi styres av disse uten at vi egentlig er oss det bevisst.

Skjult ID med pseudonym Hønemor to. 6 des. 2018 23:30

Behov for å komme tilbake til sin hule? Som dette behovet for å sitte sammenkrøllet under pleddet med en varm kopp kakao med marshmallows og se på at det er kald snø som daler ned ute mange ser ut til å ha?

Tror jeg har sett 4 sånne kozzz oppdateringer i dag jeg. Egentlig litt trøttende. Jeg er nok litt fjern.

Tror aldeles ikke noe på at mennesket er så komplisert/sammensatt at behovet for et voksent kjærlighetsforhold kommer fra et ubevisst plan skapt i mors liv.
Iallefall ikke at kroppslig nytelse er knyttet til det.

utviklingen av sentralnervesystemet begynner jo som smått allerede i svangerskapsuke 4 men skjer det noe der inne i hula egentlig? Jeg tror ikke noe på det.

Men at vi lærer og at hjernen stimuleres etter våre foreldre etter fødselen og tar med oss våre foreldres evne til å vise og skape relasjoner mellom hverandre som voksene og ovenfor sine barn og at det er normgivende, det tror jeg så klart.

Skjult ID med pseudonym Blåklokke to. 6 des. 2018 23:33

Patent; vil ikke artens fornemmelser ha sitt utspring i individets fornemmelser? Altså at det er en og samme ting?

Subjekt; hvis vi styres av det uten å være det bevisst, tror du at det da vil kunne bety at enkelte aldri vil klare å skape en god relasjon i voksen alder, fordi "grunnlaget" fra mors liv er feil / negativt?

(kvinne 34 år fra Troms) to. 6 des. 2018 23:57 Privat melding

@Patent, du skriver mye spennende, som jeg er for trøtt til å lese akkurat nå. Velger å si at du sikkert har rett i mange av refleksjonene. Og siden ikke har en PhD, verken i filosofi, nevropsykologi osv, påberoper jeg meg retten til å ha rett gjennom en del år på universiteter og mange tilleggsår på livets harde skole.

https://m.facebook.com/story.php?story_fbid=916250215226165&id=502706283115459

(kvinne 34 år fra Troms) to. 6 des. 2018 23:59 Privat melding

Den funka dårlig. Kanskje denne:
https://youtu.be/t02CWAgyPrE

Skjult ID med pseudonym subjekt fr. 7 des. 2018 00:10

Ja, jeg tror vi formes fra begynnelsen av. Allerede fra før vi er født. Det tror jeg er sannsynlig. Og jeg tror at alle slag i livet inklusive de fra vår tilværelse inne i morens kropp kan sette seg i minnet vårt. Hvorfor skulle det ikke være slik? Er ikke dette abc innenfor posttraumatiske lidelser, forresten? Altså at traumer fra barndommen kommer til overflaten senere i livet? Men hvis negative opplevelser kan komme tilbake i form av minner vi ikke greier å kontrollere hvorfor skulle ikke dette også gjelde følelser som har med nytelse å gjøre? Som nytelsen ved å snuse på huden til partneren og lignende. Den lille tesen min da er om vi i et markeds og konsum styrt samfunn blir stadig mer fremmedgjort (så fikk vi sneket inn Marx også🤪) fra en slik intim og veldig sårbar form for nærhet. Alt vi søker etter er den lille ro og trygghet, men hva får vi? Et episk forurensningsdrama av både sjel, kropp og klode. Er det rart vi sliter, sier nu jeg.

Skjult ID med pseudonym Hønemor fr. 7 des. 2018 00:12

Sliter vi?

Skjult ID med pseudonym subjekt fr. 7 des. 2018 00:18

Ja, det gjør vi, hønemor. Mennesker sliter. Nasjoner sliter. Naturen sliter. Selve menneskeheten og jordkloden, sliter. Alt i alt ser det ikke lovende ut. Men du kommer kanskje fra en annen klode?

Skjult ID med pseudonym bobb fr. 7 des. 2018 00:25

Vi er definitivt "prekonfigurert" i fosterstadiet til å føle oss mest mulig trygg og komfortabel i mors mage og at det igjen kan gjenspeile seg i situasjoner voksen alder er ikke utenkelig.

Det faktum at belønningssenteret i hjernen aktiveres ved nærhet, samhold og tilhørlighet har gitt oss en liten biologisk fordel. Vi er flokkdyr, enten som symptom eller årsak av dette. Fysisk nærhet bygger bånd oss i mellom, og det er jo også et steg i retning sex. Overlevelse og reproduksjon!

Men så har vi også en veldig fleksibel og dynamisk biologi. Om miljøet er følelsesmessig kaldt, mangler ressurser og er fullt med frykt og stress så kan mennesket bevege seg bort i fra ideen om samhold og nærhet og konfigureres mot mer kynisme og selvstendighet. Da handler det mer om overlevelse for individet enn flokken. Det balanseregnskapet av miljø og omgivelser starter i veldig tidlig fosterstadie og varer i avtagende grad til langt ut i voksenlivet. Om mor er trygg, mett, blid og fornøyd under svangerskapet er det positivt om vi ønsker å skape et velfungerende, sosialt flokkdyr.

Og barn gråter ikke nødvendigvis fordi de har det så forferdelig, de gråter også for at mor eller far MÅ plukke dem opp og gi dem nærheten, kjærligheten og følelse av samhold som skaper livslange bånd og et velfungerende flokkdyr.

Skjult ID med pseudonym subjekt fr. 7 des. 2018 00:26

Enig i det, Patent. Det foregår minnekonstruksjon nå som kommer til å bli veldig komplisert å forholde seg til i fremtiden. Tiden i livmoren kommer til å bli barnemat i forhold.

Skjult ID med pseudonym Mækstuff fr. 7 des. 2018 00:28

Etter å ha skumlest gjennom tråden regner det ingen tvil om at vi alle trenger en kjæreste eller noe som får oss til å holde fokus oppe. (Les: riktig)
Jeg var snill som brukte "oss"
Jeg sliter egentlig ikke der, men solidarisk er jeg. Få dere noe. Asap...

Skjult ID med pseudonym Tyren fr. 7 des. 2018 00:33

Da var vi ute på viddene igjen🤭

Skjult ID med pseudonym Mækstuff fr. 7 des. 2018 00:36

Hvis en baby ikke hadde hatt noe som helst påvirkning, ville den da ha startet å prate og hva slags språk ville det vært. Jeg lurer...

Skjult ID med pseudonym Mækstuff fr. 7 des. 2018 00:45

Må bare ta et lynkurs innen kognitiv lingvistikk, så kommer jeg tilbake.

Skjult ID med pseudonym Mækstuff fr. 7 des. 2018 00:50

Hm... Goodbye er forkortelse god be with you.

Skjult ID med pseudonym Mækstuff fr. 7 des. 2018 01:18

Hvordan foregår denne brytingen? Litt mer konkret, hvordan forstår de hva som skal brytes?

Skjult ID med pseudonym Bigluv fr. 7 des. 2018 03:34

Det finnes flere former for kjærlighet, enkelte har sikkert utfordringer med å definere sin egen kjærlighet!
Vi er tross alt forskjellige.
Jeg vet, ved meg selv, at jeg har en kjærlighet, for flere forskjellige ting.
Heldigvis!
Og kjærlighet, avhenger ikke av gjensidighet og harmoni!
Det er kun en sterk følelse, knyttet til noe/noen.
Jeg elsker mye.
😊
Jeg savner kun én veldig spesiell person, som jeg kan dele, om kun bare et lite fragment av kjærlighet med...
💖
😎

Skjult ID med pseudonym Hønemor fr. 7 des. 2018 07:17

Kjærlighet er livsviktig.
Og livsfarlig å være uten.

Menneskers behov for bekreftelse er sterkt. Og følelsen av ensomhet når man står uten er partner kan være tung for mange.

Naturlig å tro at når man får store deler av bekreftelsesbehovet dekt av de rundt seg selv som singel (av barn,foreldre og venner og annet nettverk) så er ikke behovet for kjæreste like sterkt. Kanskje ikke tilstede i det hele tatt.
Mens andre definerer seg alene (og ensom) når man er singel og det ligger et stort bekreftelsesbehov i en partner. Kanskje også den eneste nære.

Og jeg må jo si at jeg synes det er trist at noen legger hele det ansvaret på en person bevist eller ubevisst.

Skjult ID med pseudonym Hønemor fr. 7 des. 2018 07:27

Som i...

"Kom her så skal du være min kjæreste. For jeg har et veldig behov for bekreftelse og jeg sultefôret på det og du er nå den ene som skal tilfredsstille det behovet. Både for det tapte, nå og i fremtiden.

Jeg som kjæreste vil aldri kunne tilfredsstille et sånt behov. Jeg må ha en venn/kjæreste/partner som har noe av det samme behovet som meg på dette området.

Skjult ID med pseudonym subjekt fr. 7 des. 2018 08:26

Trist?

Det er vel nettopp denne typen relasjon du, hønemor, og mange med deg gir uttrykk for at dere ønsker dere. Den ene, den rette, sjelfrenden, den dere skal elske som dere ikke elsker noen andre, og så videre og videre. Kjærlighet er livsviktig, som du selv sier.

Det er denne kjærlighetshungeren jeg filosoferer over. Det som uttrykkes på nettsteder som dette er lengselen etter en relasjon så tett og intim i sin «kjærlighet» at den kan minne om relasjonen mellom moren og barnet.

Denne kjærligheten er også det eneste vi står igjen med etter at samfunnsutviklingen har dekonstruert kjønnenes materielle behov for hverandre. Alt vi har er jungianske arketyper av tvilsomt opphav og litterære kjærlighetsidealer som ikke lar seg overføre til virkeligheten.

Skjult ID med pseudonym subjekt fr. 7 des. 2018 08:42

Så da var ikke tankene mine så farlige likevel da, Minxs? Når det gikk opp for deg at de hadde rot i etablert kunnskap om arv og miljø, liksom.

Jeg lurer på hvordan det er å ha et slikt inntrengende behov for å plassere verden i en liten firkantet boks.

Dette minner meg om en diskusjon jeg hadde med Børre Knudsen en gang. Han antok fabulistens rolle mens jeg spilte djevelens advokat og forsøkte med alle midler å realitetsorientere hans filosofiske betraktninger. Til slutt gav han opp og konstaterte, mer eller mindre oppgitt, at å diskutere med en som meg var som å tenke med møllestein rundt halsen.

Skjult ID med pseudonym subjekt fr. 7 des. 2018 09:18

Herregud, nå blir du fornærmet også. Hvor gammel er du egentlig? Fire år?

Skjult ID med pseudonym Hønemor fr. 7 des. 2018 09:52

Jeg gir vel ikke utrykk for at det er nettopp denne type rellasjon jeg må ha jeg. Må ikke ha noe som helst jeg. Men om jeg skal være i et forhold er det fordi jeg elsker han og ikke fordi jeg har behov for oppmerksomhet eller bekreftelse.

Og utover det... Når jeg snakker om kjærlighet og at det er livsviktig så snakker jeg jo ikke bare om kjærlighet til en partner.

Man må jo være mye sunnere og mere solid å ha flere i støtteapparatet som gir bekreftelse

(kvinne 34 år fra Troms) fr. 7 des. 2018 10:09 Privat melding

Opplevelsen av kjærlighet og de temaene som @Subjekt, og noen av dere andre har tatt opp, kan i stor grad forklares nevrobiologisk, i alle fall nevrovitenskapelig.

Den nevrobiologiske prosessen som er med på å skape liv, kan gjenta seg i møtet med andre, og alltid i relasjoner hvor man opplever kjærlighet.

For de særskilt interesserte:
Om hormonet oxytocin «Det er det som injiserer oss med en viss kraft som spiller en rolle i kjærlighet, reproduksjon, amming og kjærlighet i alle former og farger. Det er det som fremkaller fødsel og former livet med L i stor bokstav.»

http://www.jegvilhabarn.no/10-fakta-om-kjaerlighetshormonet-oxytocin/

https://www.kk.no/livstil/hormonet-du-bor-elske-67968081

https://www.google.no/amp/s/utforsksinnet.no/oksytocin-kjaerlighets-og-lykkehormonet/amp/

Skjult ID med pseudonym Mækstuff fr. 7 des. 2018 10:27

Til og med Sheldon i Big Bang Theory fikk seg dame, så da er det sikkert håp for dere.

Skjult ID med pseudonym subjekt fr. 7 des. 2018 10:37

Men hønemor, hvordan uttrykker vi kjærlighet uten gjennom det å bekrefte vår anerkjennelse av hverandre? Hvis jeg elsker deg vil jeg jo vise det gjennom ord og handling. Og du vil føler deg verdsatt og ønsket, respektert og beundret. Og disse følelsene vil gi mening og tilføre livet ditt verdier som er nært knyttet til meg og mitt syn på deg. Å elske er ikke noe annet enn å anerkjenne, så vidt jeg kan bedømme. Problemet med kjærlighet i vår tid, eller skal jeg si etter den vestlige modellen er at denne bekreftelsen og anerkjennelsen er så alene knyttet til det emosjonelle og det jeg tror er et ubevisste begjær etter nærhet liknende barnets behov for å bli elsket av sin mor, eller far.

Det ser ikke ut til at vi søker etter en livspartner mer enn på et plan av trygghet og nærhet. Og dette trorcjeg henger sammen med hvordan vi lever etter idealet om det autonome individet. Denne tenkningen hvor felleskapet er brutt ned til individnivå gjør at også det aller minste fellesskapet, parforholdet, blir i veien. Vi vil ikke være en del av et forpliktende fellesskap, heller ikke med en partner. Men trygghetslengselen vil aldri bli borte. Og heller ikke minner om betydningsfull nærhet, som ligger lagret i kroppene våre.

Dette mener jeg blir bekreftet igjen og igjen på nettsteder som dette, hvor single mennesker står i kø med et kjærlighetsbehovet til å ta og føle på, men hvor alle likevel avviser alle

Det er derfor en uforenelig distanse mellom det vi trenger fra naturens side og det kulturen har å by oss, eller instruerer oss til å gå etter.

Hvordan dette skal løses aner ikke jeg. Kanskje det ikke er noen løsning? Kanskje spiller det heller ingen rolle fordi det jeg snakker om bare har en plass i samfunnsvitenskapenes drøftinger.

Nå var det jo nettopp to professorer som gikk ut og advarte mot akademiske labyrinter ingen utenfor universitetene skjønte noe av, og spesielt da hvordan samfunnesforskning ble for isolert fra den selvsamme virkeligheten man forsøker å beskrive og forklare.

(kvinne 34 år fra Troms) fr. 7 des. 2018 10:44 Privat melding

Andre stikkord er det limbiske system/den emosjonelle hjernen, det sympatiske- og det parasympatiske nervesystemet osv.

Litt kjedelig av meg og bidra med linker osv, men som sagt, for de spesielt interesserte er mesteparten av svara på GOOGLE😜

Akkurat mht PTSD tror jeg du misforstår litt @Subjekt. PTSD trenger ikke skyldes traumer i barndommen. Du tenker kanskje på tilknytningsforstyrrelser?

Man vet at oppveksten påvirker oss i voksen alder, også hvordan vi søker kjærlighet. Eksempelvis vil noen som har en udiskriminerende tilknytningsforstyrrelse kunne søke desperat og ukritisk etter kjærlighet, uten å sjekke ut om den man vil ha kjærligheten fra egentlig er en trygg og god person. Og blir kanskje værende i destruktive forhold.

En med reaktiv tilknytningsforstyrrelse, som kjenner på en god og trygg relasjon, vil kunne skyve dem de er glad, og son gjengir kjærligheten, bort fra seg. «Tåler du meg? Hvis at du gjør det og kom tilbake selv om jeg behandler deg som dritt».

Tanken er at slike tilknytningsforstyrrelser oppstår i løpet av de 5 første leveåra. Hvorvidt tilknytningsforstyrrelser kan tenkes å kunne spores tilbake til livet i mors mage, vet jeg ikke nok om. Men ref.tidligere linker, og det @Minx og@Bobb skriver, så påvirkes fosterer gjennom morkaka. Og noe forskning tyder på at hvis mor er stressa, så overføres stresshormonet kortisol til fosterer gjennom morkaka, og kan gi endring i dna.

https://forskning.no/2016/02/far-krigstraumer-i-mors-liv

http://innsikt.bt.no/stress-skader-fosteret/

Ergo, så vil det kunne tyde på at det båndet som skapes i magen hos mor har noe å si for hvordan vi søker kjærlighet som voksen. Og enig med @Minx, «minne» kan være så mangt, men ja, det lagres. Noen minner lagres kognitivt, noen mer kroppslig.

Men «perfekt symbiose» kan da diskuteres. Kanskje er det bedre å bare omtale det som «symbiose». Men fosterer vil kanskje oppleve den som «perfekt», det har jo ikke annet sammenligningsgrunnlag jf Piaget og skjemateori.

(kvinne 34 år fra Troms) fr. 7 des. 2018 10:49 Privat melding

Haha, vet ikke hva som skjer med autokorrektur osv. Fosterer skal selvsagt være fosteret osv. Godt dette ikke er eksamen😜

Skjult ID med pseudonym SusieQ fr. 7 des. 2018 11:13

Tenk at et så enkelt ønske kan utløse et sånt skred av dyptpløyende analyse! Jeg blir helt imponert jeg! Men faller fullstendig av analysene.

Skjult ID med pseudonym subjekt fr. 7 des. 2018 11:17

Tyrens feil. Han kan ikke bare komme her og snakke om nesa i ei halsgrop uten å teo at det får konsekvenser. Litt realitetsorientering takk!

Skjult ID med pseudonym FrkBeist fr. 7 des. 2018 11:18

Flott tenker jeg! Diskusjonsforum på sitt beste! Leser og koser meg!

Skjult ID med pseudonym frøken-o fr. 7 des. 2018 11:37

Kongetråd! .. og igjen så er det Tyrens ‘hudløse’ innlegg som utløser det. 🌹

(kvinne 34 år fra Troms) fr. 7 des. 2018 11:47 Privat melding

@Hønemor,

Enig med deg, er veldig fint å få bekreftelse osv fra andre, og ikke minst seg selv. Hvis ikke kan man risikere å kreve for mye av partneren og bli litt avhengig.

Samtidig er det dette noen mennesker trenger, uten at det er feil. Noen har ikke fått kjenne på ubetinga kjærlighet fra foreldre/foresatte. Og de vil gjennom et trygt og godt forhold få «helet» de ufullstendige gestaltene (kall det sår om du vil), gjennom å endelig få oppleve en god relasjon fylt med kjærlighet, jf gestaltterapeutiske teorier. Men for dem som gang på gang går på en smell i forholda, og forventer og trenger mer enn partneren kan gi, finnes det heldigvis hjelp å få. Moderne psykorerapeutiske retninger bruker f.eks emosjonsfokusert terapi, affektnevisthet osv, som gir gode resultater. Man ser også hvordan en trygg og god relasjon til en terapeut over tid kan fylle behovet for anerkjennelse og bekreftelse, som på samme måte i et kjærlighetsforhold kan få «tilbakevirkende» og overførbar kraft til andre relasjoner.

Men å elske noen, uten at det utløser et behov for anerkjennelse og bekreftelse, skal godt gjøres. Men graden av behovet kan selsagt variere😉

Skjult ID med pseudonym subjekt fr. 7 des. 2018 12:12

Ja, der forsvinner vel damene fra diskusjonen. For det er sikkert veldig mye mer spennende å ha gjettekonkurranser om neglelakk og leppestift farger enn å skrive om disse trøtte relasjonsgreiene 🙄

(kvinne 34 år fra Troms) fr. 7 des. 2018 13:05 Privat melding

@Subjekt,

Det var da voldsomt til pessimisme😅
Joda, kanskje er det slik at man før i tiden var fornøyd med kjøttkaker i brun saus. Også smakte man biff, og da ville man bare ha det. Heldigvis finnes det mennesker som fremdeles legger sin elsk på kjøttkakene, og som synes biffen er litt seig å svelge unna😜

Men joda, fokus på individ og selvrealisering har kanskje gjort det vanskeligere for noen å finne en partner. Jo flere ting man ønsker, og har mulighet for å oppnå i livet, kanskje grunnet økonomisk velstand og globalisering, desto flere valg vil man måtte ta. Og mange velger da det som gir dem lykke uten tilleggsproblemene; restriksjoner, forventninger osv som et forhold gjerne medfører.

Det finnes mange «quick fix» veier til lykke (heldigvis), pga «lykkehormonene» endorfiner, dopamin og seratonin. Disse kan skilles ut ved
ved høy insenitets trening,
ekstremsport, sollys, å spise sjokolade osv.

Man trenger derfor ikke søker etter lykke gjennom lykkehormonet oxytocin, som ofte utløses av nærhet og berøring.

De ulike hormonene knyttes jo til ulike deler av nervesystemet osv, men jeg kjenner ikke til om det er noe lykkehormon som anses som «bedre» enn de andre. Likevel har jeg lest at økning av oxytocin, som knyttes til det parasympatiske nervesystemet (og det ubevisste sinnet), lettere gjør at kroppen leger seg selv, men også gjør det lettere å kjenne på omtake og kjærlighet.

@Subjekt:
Det at man avviser mange på nettdating kan diskuteres. Ofte vet man ikke om man liker en person før man har møttes. Sånn sett ville kanskje en blanding av nettdating og speeddating med oppmøte vært bedre? Men jeg er egentlig veldig glad for at de fleste avvises. Nevnte det i et annet innlegg. For hvis alle kunne vært samme med gud og enhver man, hva er da så unikt med forholdet som forhindrer noen i å være utro?

Skjult ID med pseudonym Hønemor fr. 7 des. 2018 13:44

Mente ikke at å elske noen ikke utløser behov for bekreftelse og anerkjennelse @subjekt.
Men det er vel her all disse kravene og ønskene i diverse profiler kommer fra. om å "stå stødig i seg selv, trygg på seg selv osv..
at behovet for bekreftelse som trengs fra en partner er nettopp rellatert til partnerskapet og ikke et underdekt behov for bekreftelse på alle mulige plan fra tidligere

Skjult ID med pseudonym Lone fr. 7 des. 2018 13:50

Vet ikke om jeg har så veldig mye tro på den teorien din, subjekt.
Det jeg kom til å tenke på etter å ha fundert litt på den teorien din, var at: alle fostre i utgangspunktet er jentefostre fram til uke ett eller annet, før etter eller annet skjer og de blir til gutter. Det vil vel egentlig si at alle menn har vært kvinner, en eller annen gang mens de lå i sin mors livmor. Burde i så fall ikke dette også prege menn? Sånn at de ønsker å gå tilbake til den tilstanden? At de husker at de engang var jenter, og at dette preger dem , og at de søker tilbake til den tiden da de var jenter og alt var trygt og fint?
Bare noen tanker som dukket opp ad jeg skummet gjennom innlegget ditt...