Alle innlegg Sukkerforum

Ang. meg og alkohol....

Vis siste innlegg
Skjult ID med pseudonym =) ma. 23 feb. 15:27

Det jeg nå er i ferd med å skrive har ingenting her inne å gjøre, men her kan jeg være anonym samtidig som jeg kanskje kan få noen svar.
Det har seg slik at før, for omtrent ett år siden, kunne jeg drikke så mye alkohol jeg ville, og bli temmelig full, men personligheten min endra seg ikke noe særlig. Jeg oppførte meg på alle måter, var grei med dem rundt meg og det var heller sjelden jeg hadde sex med fremmede menn...

Nå derimot, når jeg blir skikkelig full, blir jeg mildt sagt ufordragelig. Jeg skjeller ut de jeg er med, er rett og slett stygg. Heldigvis så tar de det ikke til seg ettersom mine venner vet hvordan jeg er når jeg er edru og at det jeg sier ikke er noe jeg mener. Jeg roter med og har sex med noen så og si hver gang jeg drikker.
For ikke så lenge siden tok jeg virkelig kaka når jeg ødela vennskapet til en god venn ved å rote med kjøresten hennes... Jeg angrer noe helt forferdelig, men hun nekter å ha noe med meg å gjøre, forståelig nok.
Jeg har også klart å ødelegge mye mellom meg og en sukkerdate (tror jeg). Jeg tror jeg kan ha sendt ham en melding, eventuelt ringt ham, i fylla, og det som da ble sagt kan ha ødelagt mye. Noe jeg selvsagt er lei meg for, dersom dette stemmer, for jeg likte ham virkelig godt.

Hvorfor er jeg så forandra??
Jeg vet jo jeg må slutte å drikke så mye, men hvorfor oppfører jeg meg sånn nå når jeg ikke gjorde det før??

Skjult ID med pseudonym loppa ma. 23 feb. 15:38

Kan det være ting som har forandret seg i livet ditt og som du ubevisst mistrives med?
Veldig mange forandrer seg jo når de får for mye innabords, men når det går så langt som det du beskriver her, da har du et problem.
Det enkleste for deg ville vel vært å kuttet ut alkoholen, eller ihvertfall kuttet drastisk ned på den, så sant du ikke er avhengig av den. Da er det nok ikke så enkelt lenger, og du vil kanskje trenge hjelp for å klare det.
Du er jo fullstendig klar over din egen situasjon, og da er det første steget tatt.
I forhold til venninnen din, så får du ta tiden til hjelp, og håpe på at du får kontakt igjen etterhvert.

Lykke til :-)

Skjult ID med pseudonym Kent1980 ma. 23 feb. 15:44

Det virker som om du kanskje har noen tanker, opplevelser som har satt deg følelsesmessig ut av balanse. Nå vet ikke jeg om du har noen opplevelser som kan være relatert, men jeg har en venn som opplevde det samme. Han utagerte i fylla, og var egentlig verdens snilleste gutt. Det som var problemet hans var at han var sint. Sint på seg selv, på andre, på verden. Han følte seg utilstrekkelig og visste ikke råd. Og når man drikker er det lettere å få ut følelsene. Noen ganger kommer det bare av seg selv uten at man er klar over det eller forstår hvorfor.

Som sagt, jeg vet ikke nok om deg til å trekke noen konklusjoner, men jeg kan spekulere i at du kanskje har noen følelser du ikke har fått håndtert ennå, og disse manifisterer seg når du er påvirket av alkohol. At det ikke har skjedd før trenger ikke bety noe annet enn at du kanskje er blitt eldre, har fått reflektert over livet ditt og er misfornøyd med et eller annet, som du kanskej ikke tenkte på før.

Hadde jeg visst mer om din bakgrunn, barndom, alder osv, kunne jeg gitt deg et mer konkret svar.

Du kan alltids sende meg mail hvis du vil prate om det. Nicket mitt står i pseudonum, så du finner meg lett:)

Skjult ID med pseudonym =) ma. 23 feb. 15:59

Takk for tilbudet Kent, men jeg vil helst holde meg anonym.

Dere kan kanskje være inne på noe begge to. Det er èn ting som har opptatt mye av tankene mine i mange år, og jo eldre jeg blir, jo lettere blir det å takle på èn måte, men på en annen måte er det vanskelig enda.
Dessuten har jeg vært i ett vanskelig forhold som resulterte i at jeg ble alene fra den dagen jeg fant ut jeg var gravid, og det var vel først ett halvt år etter jeg begynte å gå ut jeg endra meg slik.
Men jeg har ikke trodd at dette skulle ha noen innvirkning på meg når jeg er full, i og med at jeg ikke tenker på dette da.

Dessuten så føler jeg meg også mye aleine, og akkurat det tror jeg kan være årsaken til at jeg blir så "billig" i fylla.
Jeg klarer heller ikke binde meg til noen, jeg stoler ikke på noen, så selv om jeg ønsker meg ett forhold har jeg problemer med å takle følelser for det motsatte kjønn...

Skjult ID med pseudonym =) ma. 23 feb. 16:06

@ Loppa

Må bare komentere det du skrev ang alkoholproblem, det har jeg altså ikke:P
Alkoholen hører kun til frihelgene, og det er heller ikke sånn at jeg _må_ gå ut. Klarer fint å holde meg borte fra alkoholen, men siden de fleste jeg er med tar seg en tur ut i helgene blir det til at jeg blir med.

Skjult ID med pseudonym juni ma. 23 feb. 16:06

Hei :-)

Jeg tenkte også med en gang det samme som loppa: at det kanskje er noe i livet ditt som du ikke helt trives med for tiden, og som heller gjør deg litt nedstemt, trist og lett å såre og dermed blir lett provosert når du drikker nå i motsetning til tidligere? Og at det er et slags behov for trøst og nærhet du har nå, og ikke hadde før, som gjør at du nå ender opp med å rote med noen når du er full?

Følelsene mine, uansett hvilken sinnstemning jeg er i, forsterker seg når jeg har drukket såpass mye at de vanlige hemningene jeg har forsvinner. Det er for eksempel ingen smart ide for meg å drikke alkohol sammen med en jeg egentlig er irritert på, eller føler at jeg har blitt sviktet av eller blitt såret av. Det er heller ingen god ide for meg å gå på byen og drikke alkohol til jeg blir litt mer enn pussa, i perioder der jeg føler meg såååå ensom som singel og er ganske syk etter kroppskontakt, for da blir jeg et raskt bytte for ONS-fella, ja.

Når jeg ellers er i godt humor og har det fint med meg selv, så kan jeg vel finne på bli i overkant fjollete, fnisete, tullete, komme med litt for dype hengivenhetserklæringer til vennene jeg er sammen med, og være i et nærmest ufordragelig og slitsomt godt humør ;-)

Jeg ville vel, som loppa, også tro at det vil være bra for deg om du begrenser alkoholinntaket en tid, særlig nå når du opplever at det ødelegger så mye for deg, av både vennskap og et potensielt kjæresteri. Mitt mantra er vel slik når det gjelder alkohol: drikk når du er glad, og hold deg unna alkohol når du er i elendig humør og ikke har det særlig bra med deg selv :-)

Og et annet tips jeg har: tren litt, vær fysisk aktiv, kom deg ut i sola, inn i svømmehallen, ut i skauen eller opp i fjellet, eller ta deg noen spaserturer gatelangs så ofte som mulig, for sånt hjelper _alltid_ mot emmosjonelle nedturer!

Lykke til fra meg også :-)

Skjult ID med pseudonym Kent1980 ma. 23 feb. 16:09

Ok, helt greit at du vil være anonym.

Nå skjønner jeg deg litt bedre også.

Det beste rådet jeg kan gi deg er å snakke med en proffesjonell. Jeg vet den tanken ikke er appellerende, men for å få reflektert ordentlig og satt brikkene på plass, hjelper det å snakke med en psykolog.

Følelser kan være overvelmende, lettere å gjemme de bort, eller utagere på de. Noen ganger må man bare møte de "head to head"

Man tar et oppgjør med seg selv og sin fortid. Og da er det fint å ha noen som forstår deg, og som ikke bare viser sympati. Der er psykologer fine å ha.

Håper du finner ut av det:)

Skjult ID med pseudonym loppa ma. 23 feb. 16:23

Alt vi opplever har en innvirkning på oss vet du, og selv om du ikke tenker på det når du drikker, så ligger det og jobber i underbevisstheten din. Det gjelder vel for oss alle vil jeg tro.
Kanskje du skulle prøvd å få profesjonell hjelp for det som har opptatt tankene dine i så mange år?
Du sier jo selv at det på den ene siden er lettere, men på den andre siden også er vanskeligere. Det er ofte lettere for en som står på utsiden å komme med råd om hvordan du skal takle ting, for den kan ha et helt annet perspektiv på det enn det du selv har.
Det er aldri greit å føle seg aleine, og alle trenger et nettverk rundt seg i form av familie og venner. Har du ikke venner du kan be hjem til deg en gang i blant, eller reise på besøk til?
Synes det er ille at du kaller deg selv for "billig" selv om du har sex med menn du ikke kjenner. Det forteller meg egentlig at du har en høy moral, og at det er noe du ikke ville gjort i edru tilstand, så jeg synes ikke at du skal se ned på deg selv av den grunn.

Kos deg med barnet ditt, dropp alkoholen og prøv å finne på aktiviteter hvor du kan ha barnet med deg, og som kanskje kan gi deg en sjanse til å finne nye venner. Du virker som en oppegående jente/ dame, men du har et problem som du pr. i dag har begynt å ta tak i, og det er flott.
Håper virkelig du finner ut av det. :-)

Skjult ID med pseudonym juni ma. 23 feb. 16:30

hmmm...

jeg er ikke helt enig med dere andre her om at TS nødvendigvis har så store problemer at hun absolutt må søke profesjonell hjelp...

Men akkurat den biten tipper jeg at hun finner ut av på egen hånd.

:-)

Skjult ID med pseudonym Kent1980 ma. 23 feb. 16:37

Nå må man ikke ha store problemer for å snakke med psykolog. Det er en generell misforståelse det at man sliter hvis man må snakke med psykolog. En psykolog er en person som man kan bruke som en buffer, til å åpne seg, vise hva man føler, og for så å få hjelp til å sette de følelsene i perspektiv. Det hjelper alltid å høre andres meninger eller tolkninger av det du forteller og føler. Og psykologer har den nødvendige utdanningen til å være nyttig i en slik situasjon.

Jeg tror ikke TS trenger sympati eller råd, men empati.

Skjult ID med pseudonym juni ma. 23 feb. 16:49

Kent:

Siden TS ønsker en grønn tråd, så skal jeg ikke diskutere den saken med deg videre :-)

Skjult ID med pseudonym =) ma. 23 feb. 18:04

Takk for gode ord alle sammen:)

Først og fremst, jeg vil gjerne høre hva du mener Juni, det er jo årsaken til denne tråden ble laga:)

Så, for å kommentere det dere har skrevet kommer jeg nå med ett noe generellt svar ettersom flere av dere har sagt mye av det samme.

Jeg er som regel ei veldig blid jente, joda, temperament har jeg i edru tilstand også, men jeg er ikke langsint. Stort sett har jeg det bra føler jeg, det er kun når jeg er aleine de negative tankene kommer. Jeg er altså ikke noe lei eller trist før jeg begynner å drikke føler jeg, og jeg er i godt humør, fjoller og ler helt til jeg bikker over og blir _for_ full.

Det kan kanskje virke som om jeg ikke har særlig med venner, og de eneste jeg har er drikkekompiser. Dette stemmer ikke helt. Jeg har mange gode venninner og ett par gode kamerater, flere av dem har også barn, så jeg tilbringer altså tid sammen med venner både med og uten barn titt og ofte. Jeg har også stor familie som stiller opp, så dete r ikke mangelen på sosial kontakt som gjør at jeg føler meg ensom. jeg tror jeg er ensom pga jeg føler jeg står aleine om alle de hverdagslige tingene, deriblandt barnet mitt. Jeg er vel også sliten og trøtt, og dette bidrar muligens også på denne følelsen.Jeg mener selv jeg egentlig er veldig selvstendig, og jeg ville hatt store problemer med å slå meg til ro i ett forhold ettersom jeg ikke greier å stole på noen eller slippe dem innpå meg, så jeg kommer til å bli en skikkelig utfordring for en fremtidig kjæreste. Men allikevel så _vil_ jeg ha en som venter på meg hjemme, som er der for meg og som jeg har rundt meg store deler av tiden. Det blir ikke det samme med venner føler jeg, selv om de heller aldri er lengre enn en telefonsamtale unna.

Når det gjelder dette med å prate med en psykolog så vet jeg faktisk ikke om jeg kan klare det. Jeg greier ikke snakke med noen som står meg nær, jeg bare tuller det bort om noen spør meg hvordan jeg har det og nekter å si noe som helst. Dermed kan jeg ikke helt skjønne hvordan jeg skal kunne klare å snakke med en fremmed person. Dessuten, det verste jeg vet er å begynne å grine foran andre mennesker, og jeg klarer faktisk ikke egang å tenke på dette jeg sliter litt med uten at tårene kommer.

Skjult ID med pseudonym juni ma. 23 feb. 18:44

=)

Dette med å klare å grine ovenfor nære venner når man ikke har det særlig godt, tror jeg kan være litt viktig. Sagt litt flåsete, så tror jeg det er bedre å være beklemt fordi man griner, enn å bli beklemt i etterhånd fordi man var ufyselig og vrang i fylla ;-)

Selv hater jeg det når jeg viser meg sårbar og ulykkelig sammen med mine nærmeste. Det er jammen meg rart, men det er litt fælt å få omsorg, aksept og trøst av og til. Men samtidig så er jeg såpass gjennomsiktig at jeg ikke klarer å skjule det når jeg har noe jeg trøbler med, så nære venner går gjerne til attak og forlanger å få vite hva som er i veien. Og veldig godt er det etterpå, selv om det hele liksom skjedde mot min vilje ;-)

Finn ut hva du synes er best: å tørre å vise deg mer sårbar ovenfor de du føler er nærmest deg, eller å fortsette å være ufyselig, dum og vrang i fylla ;-)

God klem!

Skjult ID med pseudonym =) ma. 23 feb. 19:13

@ Juni

Selvsagt syns jeg ikke det er greit at jeg oppfører meg som jeg gjør, det er jo derfor jeg vil ta tak i problemet:)
Grunnen til at jeg vet hvordan jeg er er at jeg blir fortalt det i ettertid, men de som forteller dette til meg, altså nære venner, sier det ikke pga de mener jeg må skjerpe meg, de tar som sagt ikke til seg det jeg kommer med i fylla.
Grunnen til at jeg vil skjerpe meg er fordi _jeg_ skjemst når jeg får høre hvordan jeg var...

Det eneste som har fått konsekvenser var at jeg var bortpå kjæresten til ei av venninnene mine, det resulterte i at jeg mista henne for godt, men alle de spydige kommentarene, drittslenginga og utskjellinga ler mottakerene bare av.

Jeg sier som jeg har sagt mange ganger, det er faktisk rart jeg enda har venner, men jeg er sevsagt sjeleglad pga at de skjønner det som blir sagt ikke er det jeg egentlig mener.
Dessuten spør de titt og ofte om jeg skal være med dem ut i helgene, selv om de vet hvordan jeg kan bli...

Men, på samme tid klarer jeg heller ikke sette meg ned å prate med dem om det som plager meg. Tro meg, jeg har prøvd og det ender opp med at jeg spøker det bort. Jeg vet at de skjønner noe er galt og flere ganger har de tvunget meg til å snakke, men da lyver jeg bare... Uheldigvis kan jeg være temmelig overbevisende når jeg bare vil...

Skjult ID med pseudonym Zitelle ma. 23 feb. 19:16

Kjære TS.
I teksten din sier du blant annet dette:

Når jeg blir skikkelig full, blir jeg mildt sagt ufordragelig.
Jeg skjeller ut de jeg er med, er rett og slett stygg.
Jeg roter med og har sex med noen så og si hver gang jeg drikker.
Jeg ødela vennskapet til en god venn ved å rote med kjøresten hennes...
Jeg har også klart å ødelegge mye mellom meg og en sukkerdate jeg likte veldig godt.

Hvorfor er jeg så forandra??

Det finnes nok mange og komplekse årsaker til at du er forandret, og jeg tror få av oss her inne kan gi deg noe godt svar på det.
Men hva med å legge disse gjerningene på vektskålen kontra edruskap en periode og se hva som veier tyngst for deg?
Det er det mest velmente rådet jeg kan komme med ettersom jeg har lite erfaring med det du forteller.

Alt godt.
Z

Skjult ID med pseudonym =) ma. 23 feb. 19:24

Zitelle

Nei, jeg vet selvsagt at ingen av dere kan fortelle meg hva som er årsaken til at jeg er så forandra. Jeg håpa vel kanskje at dere skulle komme med noen råd, noe jeg nå har fått både av deg og av alle andre som har svart her.

Helgefylla er en del av meg og for de fleste ungdommer, i hvertfall alle jeg har som venner. Dermed ønsker jeg ikke å kutte det helt ut, men å gå i meg selv og løse det som kan være årsaken til oppførselen min.

Jeg kommer fremover til å drikke mer med måte, for da vet jeg at jeg klarer å oppføre meg, og det som fikk meg til å våkne opp var det jeg gjorde med typen til venninna mi.
Er urolig synd jeg måtte gå så langt før jeg fikk opp øynene for egen oppførsel, men beklagelig nok kan jeg ikke ta tilbake det jeg har gjort, Alt jeg kan gjøre er å forhindre at det skjer igjen...

Skjult ID med pseudonym juni ma. 23 feb. 19:48

=)

Jeg tror du vil klare deg veldig bra med tanke på de gode vennene du har, og som ser at du er en mye mer verdifull og vakker som person enn det du klarer å vise når du er på byen og pilser for tiden ;-)

Jeg håper for såvidt at vennene dine aldri slutter med å prøve å "tvinge" deg til å prate, og håper vel at du etterhvert gir etter for "tvangen" og viser dem litt etter litt hvor sårbar du av og til kan være, både når det gjelder noe av det du har opplevd tidligere, og når det gjelder ting her og nå.

Og som ei på 44 år, så kan jeg jo si at jeg har erfaring med at tidligere venner som jeg av forskjellige grunner har mistet kontakt med senere har kommet tilbake. Så det kan jo godt være at det bare er pause mellom dere to, og at du kanskje kan opprette kontakten igjen om et år eller to eller tre :-)

Vil ellers si at jeg synes du virker som en veldig fin person.
:-)

:-)

Skjult ID med pseudonym Kittin ma. 23 feb. 20:08

Det kan også ha med eventuell bruk av legemidler å gjøre - de sitter ofte forbausende lenge i systemet og kan i kombinasjon med alkohol gi uheldige virkninger.

Skjult ID med pseudonym =) ma. 23 feb. 20:13

@ juni
Du skriver mye fornuftig, og jeg får kanskje krype til korset og innrømme hva det er som plager meg og at jeg fremover skal drikke mindre.

Nå er jeg 20, så de erfaringene du har om at venner ofte kommer tilbake etter en stund har jeg enda ikke opplevd, men så har jeg heller ikke mista noen som betyr mye for meg før.
Jeg kan bare håpe at denne venninna mi etterhvert godtar unskyldningene hun har fått, for jeg har fortalt henne hvor utrolig lei meg jeg er. Men kjenner jeg henne rett vil det ta lang tid, og muligheten er stor for at hun aldri tilgir meg. Noe jeg forstår, for jeg kunne aldri tilgitt en slik oppførsel selv.

@ Kittin

Jeg bruker ikke noe form for legemidler, så det kan ikke være årsaken :P

Skjult ID med pseudonym girl ma. 23 feb. 20:35

@TS, jeg er som deg i den forstand at jeg hater å vise meg sårbar overfor venner og andre som er meg nær. Så nettopp fordi du har så vanskelig for å snakke med dem om det du sliter med kan det være MYE lettere å snakke med en psykolog! Det handler om å få råd fra en som har dette som jobben sin! Dere kjenner ikke hverandre, du kommer sannsynligvis aldri til å se vedkommende tilfeldig på gata. Vedkommende kommer ikke til å fortelle noe videre, alt du sier blir mellom dere.
Du er jo åpen for å diskutere dette med oss på forumet? Å snakke med en psykolog vil ikke være så annerledes! Men kanskje er det det første steget i riktig retning at du tør å være sårbar overfor oss:-)

Ellers vil jeg bare si: vennene dine ser at du sliter og ønsker å stille opp for deg. Om du klarer å være ærlig med dem kan det styrke forholdet deres for livet:-) De er der, bruk dem- det er til dette vi har venner:-)

Hold ut vennen, dette ordner seg:-)

Skjult ID med pseudonym juni ma. 23 feb. 20:40

=)

Man skal av prinsipp ikke tilgi en god venninne for å ha rotet med sin egen kjæreste, så tror vel du skal ha god tålmodighet der, ja. Det er vel den absolutt største synden man kan gjøre mot en venninne, tror jeg? ;-)

Jeg har selv gjenopptatt kontakt med ei venninne som tidligere hadde såret meg stort, fordi jeg oppdaget at det tross alt var veldig viktig for meg å ha henne i livet mitt.
Men det var altså jeg som tok kontakt igjen, og det tok meg altså en tre, fire år uten kontakt å komme frem til den konklusjonen.
I dag er hun igjen min nærmeste venninne og gud skje lov for det :-)

Skjult ID med pseudonym =) ma. 23 feb. 21:25

@ Girl

jo, jeg skal vurdere det, det skal jeg, men om jeg kommer til å klare å ta den telefonen som må tas for å få bestillt en time hos en psykolog vet jeg ikke.

Nå har jeg vel heller ikke nevnt noe om det jeg sliter med... Har sagt det er noe, men ikke hva det er.
Det er nok lettere for meg å skrive det, men til og med det syns jeg er vanskelig:P

Men jeg skjønner jo selv at for både min egen del og for andres skyld bør jeg gjøre det jeg kan for å bedre dette her, så som sagt, jeg skal vurdere å ta den telefonen som må tas:P

Jeg føler vel kanskje også at venner ikke kan hjelpe meg med annet enn å stille opp, vise de bryr seg og lytte til det jeg sier, men ettersom ingen av dem er eller har vert i samme situasjon kan jeg ikke helt skjønne hvordan de skal kunne fortelle meg hva jeg kan eller bør gjøre...

Skjult ID med pseudonym venus ma. 23 feb. 21:35

Hvorfor ikke slutte å drikke:)?
Fulle jenter er jo ikke akkurat noen attraksjon..........

Skjult ID med pseudonym girl ma. 23 feb. 21:39

TS, visst er det vanskelig å ta det steget det er å ta kontakt. Men jeg anbefaler det for din egen del og og for barnet sin del, for det er vel best for dere begge at mamma er lykkelig?
Selvsagt er det ikke så mye vennene dine kan gi av råd siden de ikke har vært i den situasjonen. Men det vil likevel gjøre det lettere for deg og dem om de vet hva som skjer så de kan se lettere når du trenger støtte og når du trenger rom! Det er det venner er til for, stille opp og lytte- ikke dermed sagt at de har noe å si om hva du bør gjøre!

Det er ikke mange gangene jeg selv har sluppet venner nært nok innpå meg til å virkelig være sårbar. Men jeg har ikke angret på en eneste gang. Det har gitt meg noen fantastiske vennskap nettopp pga den gjensidige tilliten.

Jeg ønsker deg alt godt:-)

Skjult ID med pseudonym juni ma. 23 feb. 21:39

venus:

kan ikke du foreta bærturen din et annet sted enn her er du snill?

Skjult ID med pseudonym =) ma. 23 feb. 21:40

@ Girl

jo, jeg skal vurdere det, det skal jeg, men om jeg kommer til å klare å ta den telefonen som må tas for å få bestillt en time hos en psykolog vet jeg ikke.

Nå har jeg vel heller ikke nevnt noe om det jeg sliter med... Har sagt det er noe, men ikke hva det er.
Det er nok lettere for meg å skrive det, men til og med det syns jeg er vanskelig:P

Men jeg skjønner jo selv at for både min egen del og for andres skyld bør jeg gjøre det jeg kan for å bedre dette her, så som sagt, jeg skal vurdere å ta den telefonen som må tas:P

Jeg føler vel kanskje også at venner ikke kan hjelpe meg med annet enn å stille opp, vise de bryr seg og lytte til det jeg sier, men ettersom ingen av dem er eller har vert i samme situasjon kan jeg ikke helt skjønne hvordan de skal kunne fortelle meg hva jeg kan eller bør gjøre...

Skjult ID med pseudonym Zitelle ma. 23 feb. 21:41

"Hvorfor er jeg så forandra?? " spør du.

Du er ung. Men unge mennesker er ikke mindre kloke enn eldre. Dere har bare litt mindre livserfaring. Likevel vet du selv hvorfor du forandrer deg når du drikker. Du har svaret selv. Du vet hva som plager deg.

Det som krever mot, er å skape deg selv som du best liker deg. Det er fint å høre at du har gode venner. Likevel er det du som må gjøre jobben. Husk likevel at mange vil hjelpe deg om du ønsker hjelp. Legen din har sikkert også noen gode råd når du er klar.

Lykke til :-)

Skjult ID med pseudonym alterego ma. 23 feb. 22:04

Det er én enkel ting du kan prøve ut for deg selv:

Vær avholdende en HEL uke ..... (og da mener jeg syv sammenhengende dager uten en dråpe !)
Når den uken er over kan du forsøke å registrere forskjellige forandringer hos deg selv, fysisk og mentalt.

Du er nok dessverre kommet til en alder (og et konsum) ... som ikke er bra for deg i lengden.

Skjult ID med pseudonym venus ma. 23 feb. 22:09

Jeg lever utmerket godt med at noen mener jeg er på bærtur. Jeg mener det faktisk seriøst. Det er mange som har sluttet helt å drikke alkohol fordi de forandrer personlighet i negativ forstand. Det er ingen falitt erklæring, men en voksen avgjørelse. Og hvem sier man ikke kan ha det like morsomt uten alkohol?

Skjult ID med pseudonym =) ma. 23 feb. 22:18

Alterego:

Jeg er ikke ute så ofte:P
Max annenhver helg, siden jeg har sønnen min hjemme når det er mien helger å ha ham.
Så *en uke uten en dråpe er ikke noe problem. Det er heller ikke problem for meg å gå lengre uten å drikke.

Skjult ID med pseudonym alterego ma. 23 feb. 22:29

Da er det mengden du drikker .... eller HVA du drikker.
Selv tåler jeg mye rødvin, men svært lite sprit ...... sprit er skumle saker, spør du meg.
Sprit kan, i ytterste konsekvens, få meg til å endre personlighet .....

Hva drikker du når du føler deg vel?
Hva har du drukket når du får en "atypisk" rus (sinne, aggresjon, annerledes oppførsel) ?

Skjult ID med pseudonym loppa ti. 24 feb. 00:39

@ =)
Mye riktig i det alterego sier her ang. hva du drikker. Det er veldig mange som ikke tåler sprit, og jeg har selv et par døtre som åpent innrømmer at sprit gir dem problemer fordi de blir så lett hissige av det.

Du er veldig ung, og har eneansvaret for et lite barn, noe som langtfra er lett. Skjønner godt at du har lyst til å gå ut en tur når du har anledning til det, og hver annen helg er da ikke ille. Unner deg absolutt det.
Siden vennene dine er klar over problemet ditt, og allikevel velger å beholde vennskapet, så går det kanskje an å alliere seg med dem i forhold til hva dere skal drikke?

Jeg har vært dritings to ganger i mitt liv, og begge gangene var før jeg fylte 18. Nå har jeg passert 52, og på alle disse årene har jeg drukket mikroskopisk, uten at vennen mine har hatt problemer med det, og uten å være en festbrems.

Prøv å bremse på alkoholen neste gang du skal ut, så vil du kanskje oppdage at du har det vel så moro, hvis ikke enda bedre. Da slipper du dessuten å våkne med fyllenerver dagen derpå. Det skader jo ikke å prøve et par ganger.
Jeg kan ihvertfall love deg at du ikke går glipp av noe :-)

Skjult ID med pseudonym Mai ti. 24 feb. 03:14

Hos noen er det nok rett og slett en fysisk sak tror jeg.En slags sakte forgiftning over tid. Som om kroppen har fått nok og plutselig begynner å reagere annerledes. Det er ikke sikkert du noensinne kan drikke noe særlig. Kanskje finner du ut at 1 eller2 glass går, men så må du stoppe, hvis du greier ha den selvkontollen er det jo greit :- )

Skjult ID ti. 24 feb. 11:24

Å drukne problemer i alkohol er det dummeste du kan gjøre. Ingenting er så "svømmedyktig" som problemer.
Så ung, hele livet foran deg ! Når du reagerer slk på alkohol, da burde det ringe ei bjelle, og det har det jo tydeligvis gjort også.
Søk hjelp, ikke nødvendigvis en profesjonell, men et medmenneske å snakke med.
Husk, det vi har gjort får vi ikke gjort om igjen, men foran oss ligger mulighetene til forandring.!
Lykke til !

Skjult ID med pseudonym Scorpio65 ti. 24 feb. 13:52

@ =)
Det er veldig stor forskjell på det å snakke med venner kontra en fagperson.

"Fordelen" med å snakke med venner er at de kjenner deg og at du ikke trenger å "brette ut alt."
Ulempen med det å snakke med venner er nettopp det at du/de har en forutinntatthet på "hvem" du er og hva som er "problemet".
I tillegg så kvier man seg, gjerne ubevisst, for å åpne seg helt opp for venner, i redsel for at informasjonen man gir skal komme "å bite deg i halen" ved en senere anledning.

Fordelen ved å benytte deg av en fagperson er nettopp det at den ikke kjenner deg, og derfor "aldri" vil kunne komme til å være en trussel i fremtiden. I tillegg vil det å gjennomgå en "revisjon" på hva som har skjedd i livet ditt sannsynligvis gi deg noen verdifulle nye vinkler på hva livet ditt har gitt deg så langt.

Denne personen er trent opp til å befinne seg på et profesjonelt plan i forhold til deg og dersom du synes det blir for ubehagelig kan du utsette samtaler/avtaler uten å få noe press på å fortsette. Du kan til og med avbryte prosessen helt!
Med venner så kan akkurat dette bli noe vanskeligere, nettopp fordi de har en "nærhet" til deg.

Jeg ønsker deg lykke til med prosessen, den kan være vanskelig men den er verdt det!!!