Alle innlegg Sukkerforum

Sannhetens øyeblikk

Vis siste innlegg
Skjult ID med pseudonym Zitelle ti. 31 mars 21:33

I kveld dumpet jeg rett inn i programmet "Sannhetens øyeblikk" på tv.

En ting er å stille opp i realityproduksjoner av ulike slag. Men når frivillige velger å sette seg i en stol og bekrefte eller avkrefte mer eller mindre ubehagelige hendelser i både andres og eget liv på tv - hva er motivasjonen bak det å melde seg på? Ville du gjort det?

Jeg spør samtidig: Hvor mange mennesker føler du at du virkelig stoler på?

Skjult ID med pseudonym eliseb ti. 31 mars 21:39

Motivasjonen til disse menneskene er selvfølgelig penger. Det kan jeg tenke meg du har resonnert deg frem til, du også :-)

Jeg stoler først og fremst på meg selv, og så noen nære venner og nærmeste familie!

Skjult ID med pseudonym Zitelle ti. 31 mars 21:41

Hei eliseb :-)

Vet du hva? Nei, jeg hadde faktisk ikke tenkt meg til det overhodet! Tanken på penger hadde faktisk ikke streifet meg!
Mener du at 25 000 kr eller litt mer er nok til å brette ut livet sitt for gud og hvermann, eliseb? - i tillegg til "ære og berømmelse"?

Skjult ID med pseudonym eliseb ti. 31 mars 21:44

Nei, selvfølgelig mener ikke _jeg_ det. Men det er jo kun ett formål med å være med på noe sånt og det er jo penger.
Du får ikke mye ære og berømmelse av å innrømme ting de er nødt til å innrømme foran hele folket. Ikke all PR er god PR.
Jeg støttet på ingen måte det de gjør, og synes det er feigt at de trekker seg når det tøffe kommer. Har man først meldt seg på, så har man meldt seg på og burde stå løpet ut. Dessuten har de hatt alle disse spørsmålene på forhånd, og hadde mulighet til å takke nei til å være med på programmet.

Skjult ID med pseudonym Zitelle ti. 31 mars 21:51

Knapt 15 minutter, Skjult ID. Programmet er nettopp ferdig, og det er så vidt jeg klarer å huske ansiktet til hun som var med...

Skjult ID med pseudonym Zitelle ti. 31 mars 21:53

Hmm.....for noen få kroner. Fascinerende!
Jeg konstaterer litt overraskende overfor meg selv at du stoler på flere enn jeg trodde jeg stolte på, eliseb. Også fascinerende! ;-)
(Sånn dypest sett altså! Ellers stoler jeg på alle i utgangspunktet tror jeg....)

Skjult ID med pseudonym eliseb ti. 31 mars 21:53

Zitelle, jeg stoler som sagt mest på meg selv. Det er ting jeg ikke forteller noen, og det er ting jeg kun forteller de som står meg nærmest som jeg vet jeg har et såpass trygt og solid forhold til at jeg kan fortelle ting til i all fortrolighet. Kanskje man blir mer skeptisk med årene, men foreløpig har jeg ikke så mye som ikke tåler dagslys. Jeg er litt overrasket selv over at jeg kanskje stoler på mange, men jeg er kritisk til ennå mange flere :-)

Skjult ID med pseudonym Zitelle ti. 31 mars 21:57

I grunn godt sagt, eliseb.
Jeg føler heller ikke at jeg har noe som ikke tåler dagens lys. Men den innerste og hele meg er det få mennesker som kjenner godt.
Og jeg har nok noen ting jeg sannsynligvis kun vil fortelle til han som har en god skulder til meg over tid - en vanntett en tidvis :-)

Skjult ID med pseudonym Scorpio65 ti. 31 mars 22:13

Sannhetens øyeblikk er det siste/nyeste symptomet på at sosialpornografi er "akseptert" som underholdning.
Jeg er bare glad for at det fremdeles er en majoritet i befolkningen som vet hvordan kanalvelgeren og av-knappen fungerer.

Men definisjonen på hva som er normalt/sosialt akseptert er jo flytende,
ergo så kan jeg jo risikere at det er jeg som ender opp som unormal... ;-)

Skjult ID med pseudonym Scorpio65 ti. 31 mars 22:14

men så vidt jeg skjønner så er vi i hvertfall to da Zitelle...;-)

Skjult ID med pseudonym Zitelle ti. 31 mars 22:15

Synes det programmet var krise!

Men hva med deg da, Scorpio? Føler du at man kan snakke om alt? Alt som i alt privat her i verden? For egen del? :-)

Skjult ID med pseudonym mart1s ti. 31 mars 22:23

Hvilke av de såkalt reality-programmene kunne dere vært med på, da ?
Selv synes jeg grensen går ved 71 grader Nord, eller Robinson...punktum !

Skjult ID med pseudonym Zitelle ti. 31 mars 22:32

Det eneste realityprogrammet det står en viss respekt av må vel være 71 grader nord - i alle fall som jeg husker nå.
Robinson? Njæææ.....
Nei, ser meg ikke i noen av disse programmene jeg, Mart1s! Hva med deg?

Apropos:Det programmet der man dro som par for å se om de kunne stole på hverandre var KRIIIIIIIISE synes jeg.

Skjult ID med pseudonym Scorpio65 ti. 31 mars 22:43

@Zitelle
Jeg kan vel være skremmende åpen og ærlig, skremmende for meg selv altså...;-)
Er en "sucker" for en god samtalepartner, men har vel få jeg stoler 100% på.
Har vel også tatt en beslutning om å åpne meg mer for "verden"...
Jeg har nok også noen "greier" som blir liggende til den rette dukker opp... Ikke ulikt deg med andre ord...;-)

Har få gode venner og en god del bekjente, fordeler og ulemper med begge deler...

Skjult ID med pseudonym Zitelle ti. 31 mars 22:53

Føler meg egentlig ganske åpen og overfor de fleste jeg.. Har ikke noe å skjule, men vil ikke å dele det som kan såre meg med alle.
Likevel er det enkelte som føler at det er vanskelig å bli godt kjent med meg. Jeg har lurt på hvorfor...
En dag forklarte en person dette enkelt for meg: "Du svarer på alt du, men sjelden før du blir spurt direkte." Smart observert ;-)
Det finnes nok mange måter å være åpen på overfor verden, Scorpio. Hvordan påvirker din beslutning livet ditt da? Vet du det?

Skjult ID med pseudonym Zitelle ti. 31 mars 23:02

Hei Linn :-)

Jeg er helt enig i at tillit ikke er noe man kan forvente eller kreve fra noen.
Men......må man alltid gjøre seg fortjent til tillit? Og hvordan? Må man ikke noen ganger bare ta sjansen og bestemme seg for tillit?

Skjult ID med pseudonym mart1s ti. 31 mars 23:24

Jeg har ikke TV, Zeta...

Skjult ID med pseudonym Zitelle ti. 31 mars 23:27

Mener du har skrevet det før, Mart1s. Likevel vet du hva Robinson og 71 grader nord er. Tenkt deg å vært med, eller? :-)

Skjult ID med pseudonym mart1s ti. 31 mars 23:31

De fleste har vel sett det en eller annen gang, de har blinket imot oss i 8-10 år nå :-)

Skjult ID med pseudonym Zitelle ti. 31 mars 23:33

jaaadajaaada....spørsmålet er om du ville vært med om noen spurte deg? :-)

Skjult ID med pseudonym sunway77 ti. 31 mars 23:47

trodde det var respekt man ikke kunne kreve,men gjøre seg fortjent til;-)

men uansett,så er de kanskje vel dristige når de melder seg på noe slikt,... men var toppremien på en halv mill?
om du er ærlig så vinner du 500000....sikkert mange som tror de kan klare det....

Skjult ID med pseudonym mart1s ti. 31 mars 23:49

Zeta..22:23

Skjult ID med pseudonym Zitelle ti. 31 mars 23:51

Om du er ærlig så vinner du 500 000.....
Men kanskje du mister dine beste venner som alltid har stolt på deg, kanskje snusk fra fortiden din dukker opp og ektemannen din ikke takler det, kanskje barna dine blir flau av mammaen sin som har brettet seg selv ut verbalt for hele Norge, kanskje foreldre sitter igjen med en følelse av grusom oppdragelse av sitt voksne barn, kanskje..........kanskje blir ting mer anstrengt enn 500 000 er verdt?

Nuvel. Hva vet vel jeg? Det er jo en grunn til at jeg har takker pent nei til reality ;-)

Skjult ID med pseudonym Zitelle ti. 31 mars 23:54

Sålli sålli Mart1s at jeg ikke er helt på tolkeren i skrivende stund! Du ville vært med på Robinson og 71 grader nord. Notert! ;-)

Skjult ID med pseudonym jezzy on. 1 april 00:03

Eller kanskje dom alla har planerat självmord dagen efter sändningen..;)

Såg en fantastisk kommentar från en deltagare i "Paradise Hotell" här om dagen..
Stog linet upp en hel radda med cocktails på bardisken, då plötsligt en av de kvinnlige deltagara säger:
"Nej takk, jag är ikke sånn, kan ju ikke drikke varje dag..."
Ja.. Kanske hon bara kunde valt en annan show att deltaga i da eller... Går inte den liksom ut på just drikking å puling eller...(?):S

Skjult ID med pseudonym Zitelle on. 1 april 00:10

Så ett minutt på det i sta: KRISEKRISEKRIIIIIISEPROGRAM spør du meg......
Huff for en teit tråd jeg har startet! Kan dere ikke heller skrive om noe annet i denne tråden enn reality? Please spor av!

Skjult ID med pseudonym jezzy on. 1 april 00:14

@Z
Det var väl avsporing deluxe från mig det!:D
Finner du några sannheter i programmet där är du fanimej bra ass! Falskhetens øyeblikk...;)

Skjult ID med pseudonym Zitelle on. 1 april 00:16

jezzy. Sjelden vi har vær så enige rett og slett! Kryss i taket og tenna i tapeten, ladyen! ;-)

Skjult ID med pseudonym mart1s on. 1 april 00:18

Hvorfor i hule hel... kalles det egentlig realityprogram ?
De er vel så urealistiske og oppkonstruerte som det er mulig å få dem. Og vinneren er den som er sleipest, mest kynisk, og gjennom det har klart å manipulere alle de andre.
Sånn fremstilles virkeligheten !!
Slike forbilder vil vi ha !!!!!

Skjult ID med pseudonym jezzy on. 1 april 00:20

@Z
Jag är ofta enig med dig... Kommer bara alltid vägra å erkänna det....;D

Skjult ID med pseudonym Zitelle on. 1 april 00:25

Smiler.....jezzy, jeg velger å ikke tolke det du skriver nå, men konstaterer at jeg KAN lære noe av dine friske fraspark til tider ;-)

Tror kanskje det kalles realityprogram fordi man tar normale mennesker inn i studio uten noen form for utdannelse innen faget......
....kanskje? Og i ærlighetens navn: Jeg sliter med å ikke se "ned" på de som er med på trash fremfor å se dem som forbilder. Huff.

(mann 54 år fra Hordaland) on. 1 april 00:39 Privat melding

Kjære TS :)
Jeg hadde ikke følt meg bekvem ved å plumpe ut med både det ene og det andre på direktesendt tv. Dog hadde jeg ikke nølt et sekund med å plumpe ut med "Too much information" blant venner, kjente og tilfeldig forbipasserende.
På spørsmålet om hvem jeg føler jeg virkelig kan stole på, blir det merkelig nok flere og flere. Dette har litt sammenheng med hvordan de takler "too much information", og faktisk gir meg positive og verdifulle tilbakemeldinger på ting jeg trodde var litt for privat til å spørre råd om ; )

Skjult ID med pseudonym Scorpio65 on. 1 april 17:42

@Zitelle 22:53-31/3
Hvordan min åpenhet påvirker verden...hmmm, ja si det...
Jeg har alltid vært åpen overfor barna mine på hva jeg har gjort av "tabber" i min ungdom, og det har vel gjort at de genuint tror på meg når jeg advarer dem om mulige konsekvenser av det de er i ferd med å "tabbe" seg ut på. Kall det gjerne respekt, de vet at jeg vet hva jeg snakker om. Det er ikke dermed sagt at de har hørt etter når jeg "forbyr" dem å tabbe seg ut... ;-)

Jeg tror vel at det er den samme situasjonen med de jeg betegner som gode venner,
når de spør meg til råds så virker det også som om de lytter til det jeg sier...

En ting som jeg er tydelig på overfor meg selv er at når noen spør meg om hvordan jeg har det, så har jeg to muligheter:
1. Jeg kan dra standardfrasen "Jo takk, bare bra, hvordan er det med deg?"
2. Jeg kan fortelle om det som eventuelt preger humøret mitt på det tidspunktet, på godt eller vondt...

Om jeg velger alt. 2 og humøret/situasjonen er dårlig så overfører jeg faktisk noe av ansvaret for den situasjonen på den jeg snakker med. Dette er jo fordi at om den personen har en følelsesmessig tilknytning til meg så ønsker den meg jo alt godt.
Det er ikke alle som har like lett for å finne "balansen" i en slik situasjon. Jeg har bekjente som jeg synes at "syter/klager" noe alvorlig, grunnen til dette er jo at de er for "åpne" på sine negative problemstillinger. Jeg føler at jeg må forholde meg for ofte til deres problemer, har for mye "ansvar" for deres problemer.

At jeg kanskje skremmer bort noen nye bekjentskaper, fordi jeg kan
virke en smule intens med min åpenhet, er kanksje en annen utfordring.... ;-)

Skjult ID med pseudonym Zitelle to. 2 april 16:43

Morpheon
Så flott at du har erfaringer med at du i større grad kan stole på mennesker!
Jeg stoler også på alle inntil et visst punkt. Så lenge jeg ikke har noe å miste, er jeg både åpen og fortrolig - som deg :-)

Hei igjen, Scorpio
Jeg forstår hva du mener når du snakker om svaralternativ 2.
Min mest perifere, men likevel beste og eneste gode "nettvenn" lærte meg noe om dette for en stund tilbake.
Han spurte hvordan jeg hadde det, og jeg startet å småklage. Han sa: "Dette gidder jeg ikke" og logga av før jeg fikk sagt bø.
Jeg følte meg utrolig avvist helt til jeg snakket med ham igjen. Da sa han: Jeg er et menneske som stiller opp når det gjelder.
De som sutrer orker jeg ikke å bruke energi på. FInn en venninne om du tror det hjelper å si disse små krusningene dine høyt!

Jeg har forresten kommet til en sann, men litt trist erkjennelse, Scorpio. And believe me: Dette er litt smådramatisk for meg å si! :-)
Jeg tror ikke lenger det alltid er så lurt å fortelle andre hvordan man har det når man er ordentlig trist eller at noe er helt galt!
Tror det har litt med det du skriver å gjøre. Å føle seg som en belastning er en grusom og ekkel følelse som ikke er oppbyggende.
Samtidig synes jeg det er tøft hvis jeg en ytterst sjelden gang virkelig sier fra at jeg trenger, så stiller ikke folk opp for meg.
I tillegg til at det er forståelig at andre har sine liv og er opptatt og alt det der, er også folk så vant til at jeg takler at jeg MÅ takle :-)
Derfor har jeg sluttet å "trenge" andre når jeg virkelig trenger. Da bærer jeg selv. Jeg liker det ikke, men innser at det er sånn....

Kanskje det er derfor jeg håper å finne en mann som også lar meg få være litt liten og svak og bare hvile noen ganger ;-)

Skjult ID med pseudonym Scorpio65 to. 2 april 19:57

Jeg vet (dessverre) nøyaktig hva du mener. Det er vanskelig for "sterke" mennesker å få gjennomslag for at de også trenger hjelp fra tid til annen. Man blir liksom ikke tatt helt "på alvor", vi må nok begynne å snakke i STORE bokstaver... ;-)
Selv om det ikke ligger i vår naturlige atferd.

Jeg har også hatt bekjente som jeg har "faset ut" fordi de har hatt manglende evne til å ta sine egne problemer på alvor.
De har evnen til å "sutre" om det, men når jeg har gitt gode konstruktive råd så har det gått inn på den ene siden og ut på den andre. Og for da å "beskytte" meg selv så har jeg vært nødt til å la dem gå. Jeg er av den typen som engasjerer meg og jeg "hater" det når ressursene mine tilsynelatende blir misbrukt.

Men vi får det nok til allikevel.... ;-)

PS. Min foretrukne svarfrase nå for tiden når noen lurer på hvordan det går er:
"Joda, jeg kan jo klage, men det hjelper jo faen ikke..." De fleste antar at jeg er ironisk... ;-)

Skjult ID med pseudonym Zitelle to. 2 april 20:12

Jeg snakker gjerne både med store ord, store bokstaver og med store gester jeg nå jeg ønsker å uttrykke noe, Scorpis.
Men når jeg trenger på ordentlig? Njææææ.......da får det holde å si det enkelt og ærlig.

Har tenkt mye på dette i dag i grunn, og det bringer meg igjen tilbake til de berømmelige levereglene :-)

Kanskje du ikke egentlig beskytter deg selv, men kanskje det rett og slett er egoistisk på rett måte å vandre videre, Scorpio?
For du vet vel at enkelte mennesker trenger å ikke ha det bra, enn så absurd det måtte høres ut?

Skjult ID med pseudonym Scorpio65 to. 2 april 21:15

@Zitelle
Joda, jeg har også funnet ut at enkelte bare "må" ha noe å klage over,
de vet rett og slett ikke hvordan de skal forholde seg til en bekymringsfri tilværelse...

Jeg har aldri fått noe servert på "sølvfat", har alltid måttet jobbe for tilværelsens små goder.
Det er nok meget mulig at jeg hadde blitt ordentlig nervøs om alt plutselig "gikk min vei"... ;-)

Skjult ID med pseudonym Zitelle to. 2 april 21:23

Mener du at noen må lære å bli lykkelig, Scorpio?

Noen ganger tenker jeg at det er sånn. Noen ganger tror jeg at man nesten kan føle seg litt overfladisk om man ikke tenker dype tanger hele tiden. Det blir jo helt feil! Noen ganger tenker jeg også at det å ha "vondter" kan være en måte å få oppmerksomhet på. Kanskje gjøre seg interessant. Eller bli sett. Eller ha noe å være opptatt av i sitt overfladiske liv. Eller så er det å ikke ha det bra en vane som ikke er så lett å snu. Eller så trenger man å skylde litt på noe pga barndom eller andre ting som har skjedd i livet.

Jeg vet ikke, og er sikkert fordomsfull nå. Men noen ganger slår det meg hvorfor noen aldri blir "friske" av ting......og om de blir friske så er det nesten som om en ny ting står i kø og venter på å erobre livet deres sånn at de ikke kommer seg videre.

Sikkert en rar ting å si.............jeg vet jo at jeg sier mye rart, og at det ofte virker rarere enn det er også fordi jeg skriver fragmentarisk.

Skjult ID med pseudonym Elfrodo to. 2 april 21:58

ja, du er rar du zitelle....

Skjult ID to. 2 april 22:01

Jeg kjenner faktisk til hun Gry som var med...Er fra samme bygda.... Diskuterte dette, og jeg vet at jeg hadde aldri for noen sum satt meg i en stol og lagt ut ting som ville skjemme familien min... Respekten min for andre medmennesker, familie eller ikke veier mer enn penger...

Skjult ID med pseudonym Scorpio65 to. 2 april 22:42

@Zitelle
Ja, jeg tror definitivt at enkelte har et behov for å lære å være lykkelig...

Jeg har personlig erfaring med lottovinnere som har brukt forbausende kort tid på å havne tilbake i den situasjonen de var før de vant. Det eneste de satt igjen med var en illusjon om at en lottogevinst er toppen av lykke.
At Norsk tipping gir rådgivning til vinnerne er vel også et tegn på at "lykke" må læres... ;-)

Om jeg hadde vunnet stort i lotto så tror jeg ikke det hadde endret mitt grunnsyn, penger er ikke lykke men de kan fjerne en del av "ulykken". Det å ligge på bassengkanten å nippe til sprudlevann er ikke min ide av hvordan lykken ser ut.
Bevares, jeg kan sikkert få meg til å gjøre det en kort periode, men ikke for resten av livet... ;-)
Jeg hadde nok gjort som en gjennomsnittlig lottomillionær, fortsatt i jobben,
men blitt mer selektiv i forhold til hva det var jeg ønsket å jobbe med.
Jeg hadde nok også tatt opp igjen drømmer som jeg har forsømt,
men allikevel så tror jeg ikke den praktiske hverdagen hadde blitt så veldig anderledes.

Vi har alle et behov for å definere vår "posisjon" i verden.
Enkelte bruker "vondter" og plager for å oppnå den definisjonen, de kjenner ikke til annet enn "smertens oppmerksomhet".
Noen har en barndom de kan klage på, andre har en ungdomstid og noen velger å bruke mangel på fremtidsutsikter som begrunnelse for klagene sine. Felles for dem alle sammen er at de fokuserer på det negative.
Om disse menneskene plutselig skulle bli lykkelige så tror jeg ikke det hadde medført så stor forskjell i adferden deres.
Med mindre de hadde fått opplæring i det å være lykkelig... ;-)

Skjult ID med pseudonym Zitelle to. 2 april 22:47

Om disse menneskene plutselig skulle bli lykkelige så tror jeg ikke det hadde medført så stor forskjell i adferden deres sier du.....

Sterk og firkantet Zitellepåstand:
Slike mennesker blir ikke plutselig lykkelig. Det vil aldri skje. Man smir sin egen lykke innenfra, noe som tar tid for slike mennesker.

Fabel eller fakta? ;-)

Skjult ID med pseudonym Scorpio65 to. 2 april 23:06

Fakta:
Lykke er hva man gjør den til...

Enkelte er lykkelige med små "midler", andre trenger prangende statussymboler for å vise hvor lykkelige de er.
Lykkelig er en sinnstilstand, jeg hadde en partner som ble "hentet" ut av en lite tilfredsstillende situasjon og som etter eget utsagn hadde skutt "lykkefuglen"... Men jaggu tok det tid før hun tillot seg selv å gi slipp på "ulykke" og gi seg hen til lykken... ;-)

At vi er ansvarlige for vår egen lykke er for meg hevet over enhver tvil. Vi velger hva det er vi ønsker å fokusere på her i livet.
At vi ikke alltid ser hva som bringer oss lykke er en annen sak, som mann så har jeg vel handlet inn diverse verktøy og trodd at jeg ble lykkelig av det, ikke ulikt "kvinner og sko"...

Vi drives alle av et behov for å lykkes, av følelsen av det å være gode i noe.
Når jeg kjøper verktøy så "lykkes" jeg, fordi jeg fikk tak i det, jeg var god til å skaffe meg det.
Når noen blir avhengige av dataspill så er det av akkurat samme årsak, de lykkes, de er gode til det.
Og om de ikke er det så blir de det, kanskje ikke superdyktige men dyktige nok til at de får følelsen av at de lykkes.
Dette er jo det samme som å mestre noe, om man ikke mestrer en situasjon så blir de fleste "ulykkelige".
Om det er viktig å mestre situasjonen, desto sterkere er følelsen av lykke/"ulykke".
Noen er gode på å klage/sutre, de måler graden av mestring i hvor mye sympati de får.
Er man dyktig på sutring og får oppmerksomhet på det så er man altså "lykkelig"... ;-)

Skjult ID med pseudonym vibe to. 2 april 23:09

Zitelle,
hva skal til for at du stoler på en person / hva får deg til å ikke stole på noen? Hva er du redd for?
For meg spørs det hva det gjelder; om det er å holde på privat informasjon, om det er å stille opp med hjelp i en knipe etc.
Noen vet jeg vil være der uansett hva, noen er best på betroelser og hemmeligheter, andre er mer å regne med om jeg trenger praktisk hjelp feks ved sykdom el.l. Men det er få jeg tror vil skade meg.

Ang realityshow, så er det nok en indikasjon på at man ikke kan kjenne andre på seg selv. Noen har en lav prislapp på privatlivet sitt, for andre er den priceless. Jeg har ikke sett mer enn en episode her eller der, men dagspressen sørger jo for at man knapt kan unngå å vite hvem feks Christer Falck er.

Men til tross for de pengestyrte, oppkunstruerte situasjonene - kan det hende at reality og alle andre nyere fenomener (som mms og hjemmevideoet etc på avveie) ikke bare er negativt, men tross alt bidrar til forståelse av hvor forskjellige folk er, økt toleranse og mindre skam (folk glemmer fort)? Jeg synes mange er modige som er lite selvhøytidlige, som tør å blottlegge seg, sånn som feks i lukusfellen. Det har i det minste bidratt til å utvide horisontene mine.

Skjult ID med pseudonym Zitelle to. 2 april 23:12

Scorpio, du mener uventet mye i dag :-) Ikke misforstå altså - liker det, jeg! Deilig at noen endelig mener noe fremfor å bare klage!

Artig og fascinerende vei du gikk i det siste innlegget ditt, gitt!

Har lykke med penger å gjøre what so ever?
Har det å lykkes i det man driver med noe med lykke å gjøre - eller har det å lykkes i noe som er viktig for en noe med lykke å gjøre?
Blur man lykkelig av å lykkes i å kjøpe seg ting eller skaffe seg ting?

Jeg følger deg ikke heeeeelt i det siste avsnittet - det må sies ;-)

Skjult ID med pseudonym Zitelle to. 2 april 23:32

Vibe
Du spør hva jeg er redd for og hva som skal til for at jeg stoler på noen.

Det som skal til for at jeg stoler på noen, er at de er til å stole på. At de holder ord, at de også ønsker meg godt og "ser" meg litt.

Hva jeg er redd for? For at de "ser" meg, men gir beng eller ikke prioriterer meg når jeg hadde gjort det for dem. Et eks:
Som ungdom var jeg i mange uforskyldte bilulykker. Det gjør at jeg tidvis blir litt utrygg av å sitte på med andre på vinterføre.
Så opplevde jeg å kræsje selv. Bilen var ikke kjørbar og etter å ha roet vedkommende som var involvert i den andre bilen, ringt politi, falken og alt det praktiske, sto jeg alene igjen uten bil. Da ble jeg litt "liten" og lost, og tok jeg en telefon til en jeg virkelig stolte på og forklarte gråtende situasjonen. Vedkommende svarte: Jeg skulle gjerne kommet, men ser ikke at jeg kan bidra med noe.....Jeg ringte taxi, dro hjem, sov og sov og skaffet meg selv fysioterapi til de nærmeste dagene fordi jeg orket ikke ta en tlf til.

Så for å svare deg, vibe: Jeg er redd for reell avvisning. Mer redd enn jeg er villig til å innrømme tror jeg.

Når det gjelder informasjon om meg, er jeg ikke redd for å fortelle. Informasjon jeg selv har gitt kan ikke skade meg :-)

Skjult ID med pseudonym Scorpio65 to. 2 april 23:55

;-) @ Zitelle

Nei, lykke har i utgangspunktet ikke noe med penger å gjøre...
Eks.:
Mine lykkeligste stunder har jeg på en øy i nordland, i en gammel fyrvokterbolig som tilhører familien.
Det å sitte i naustveggen å kikke utover fjorden, være seg i godt eller dårlig vær...
Det å grille selvfiska torsk eller et nyslakta lam på et bål samlet av drivved funnet i fjæra rundt om på øya...
Det å ligge i lyngen med en kald pils på en varm sommerdag og titte opp på skyene...
Det å sitte inne i storstua med noe godt i glasset og "bøttevis" med fettere og kusiner å spille kort...
Alt dette er eksempler på lykkelige stunder, penger er totalt fraværende i disse situasjonene.
Men, og det er noen men i dette bildet....

Jeg trenger en bil for å få tatt med meg båt og pikkpakk 100 mil nordover.
Jeg trenger båt for å komme meg til og fra øya, og ut på fisketurer, og da trenger jeg drivstoff til båten.
Jeg trenger pils som kan legges til kjøling i vannkanten og det gode i glasset ved kortkveldene må jeg på polet for å få tak i.
Alt dette krever penger, så derfor er penger et middel for å kunne oppleve lykken.

At jeg kan oppleve lykke andre steder nærmere hjemmet er nok helt sikkert.
At jeg kunne vært lykkelig på en øde øy, hvor jeg var selvfosynt fra naturens side, det er også helt sikkert.
Da setter jeg som en forutsetning at jeg hadde min livsledsager ved min side... ;-)
Så det er altså situasjoner hvor penger ikke spiller noen rolle, hvor jeg kan se meg selv som lykkelig.

Om vi ser bort fra den type "fritidslykke", og fokuserer på de "dagligdagse" ting, så er tesen min at graden av lykke er proporsjonal med følelsen av å mestre situasjonene. Å ha kontroll.
På engelsk så er utrykket "Top of the world" en frase for å beskrive lykke. Man er konge, man har kontrollen...

Det er vel en anerkjent oppfatning at man må ha en økonomi for å kunne mestre dagliglivet... ;-)
Penger gir ikke lykke i seg selv, men de gjør det enklere å unngå de situasjonene hvor man
mister kontrollen/opplever at man mislykkes.

Skjult ID med pseudonym Zitelle fr. 3 april 00:05

Vakkert, Scorpio. Takk for fine ord :-)

Din tese er at graden av lykke er proposjonal med følelsen av å mestre situasjonene. Å ha kontroll.
Hvorfor er det da en del næringslivstopper som rett og slett slutter i jobbene sine, eller pensjonerer seg tidlig? De mestrer jo?

Og her kommer mitt tillegg:
Jeg tror det er uhyre viktig for en mann å føle at han mestrer og er dyktig til noe. Kanskje enda mer for menn enn for kvinner.
Jeg tror også at det er viktig å mestre noe man liker, synes er viktig eller brenner for.
De som ikke brenner for joben de gjør, "må" bli dyktige i hobbyen sin - selv om de er gode i jobben de ikke er så interessert i.

Og ang. penger:
Så lenge man ikke bekymrer seg konstant, er jeg usikker på hvor stor grad penger har med saken å gjøre når det gjelder lykke.

Skjult ID med pseudonym Scorpio65 fr. 3 april 00:27

Nope, de mestrer ikke lenger, det er det som er "problemet"...
Enten så mestrer de ikke eller så er de så "slitne" av å mestre at de nedjusterer ambisjonsnivået sitt.
De "Hopper av karusellen"... ;-)

Jepp, vi er nok ikke mer "likestilte" enn at menn gjennom kjønnsrollene fremdeles får et,
for noen, kunstig ambisjonsnivå og forholde seg til.

Innenfor profilering i forhold til ansettelsesprosesser legges det jo større og større vekt på nettopp det med forskjellen på naturlig adferd og tilpasset adferd. Man definerer en adferdsprofil på stillingen og så gjør man en adferdsprofil på arbeidssøkeren. Dersom spriket mellom søkerens naturlige adferd og adferden som er definert som nødvendig for stillingen er stort, så innebærer det en stor sannsynlighet for personlig stress for den personen i den stillingen.

Enig med deg at penger i seg selv ikke gir annen lykke enn at man kan se på kontoutskriften og tenke at
"Yess, jeg har lykkes, sjekk den saldo'n da!!!"

Skjult ID med pseudonym hingsten fr. 3 april 01:15

Eller for å tone den yessen littegrann..Scorpio..
Du har vel muligens ergret det over kapteinsfrua som var gått lei av saldo-yess her tidligere.
så om du var lystig og møtte på de.. står du der stolt og flager med gull-kortet og utskrift..
og lurer litt på hva som skjedde da hingsty med snakketøyet forsvant med den utvalgte kapteinsfrua for helgen på "55 cruisern"
den vakre stjerne-klare natten mens følge måpte..sånn for å sette hovne "kapteiner" ol.
det hardt arbeidende dyret føler for på plass litt.. i lystig cognac stemning..på bryggelivet.
kun med litt erfaring, ansatt i og kurs i forhandlinger og rettigheter for ansatte i staten..
figuren til hingsty går etter en stund tydeligvis foran slaskete 85kg+ med snitter,vin og gullkort.. æækk..
skamme seg hingsty..på stall nå --slam..borte

Skjult ID med pseudonym R fr. 3 april 01:17

Oufff... Jeg skulle ønske du bare innimellom kunne skrive nogenlunde forståelig for andre enn deg selv, hingsten...

Skjult ID med pseudonym vibe fr. 3 april 10:33

Zitelle,
for en forferdelig og skuffende opplevelse.
Den personen ville aldri kommet helt i balanse hos meg; som sviktet da du trengte ham/henne mest.

Noen ganger kan man faktisk ikke vite om andre er "hel ved" før situasjonen er der.
Selv stoler jeg på flere mennesker når det gjelder betroelser etc. Det er ikke så farlig og jeg blir sjelden avvist.
Men det er veldig, veldig få jeg regner med er der om jeg virkelig har det tøft. Og det er lenge siden jeg forsto at det er flere jeg ville strukket meg langt for enn som ville strukket seg like langt for meg. Tenkte da på Ibsens Brand tror jeg; "han står sterkest som står alene".
Det var en litt tøff erkjennelse.

Skjult ID med pseudonym Zitelle fr. 3 april 15:05

vibe
Eksempelet mitt var kun et svar siden du spurte meg hva jeg er redd for. Slike småtrøkker skjer jo alle - det tåler en robust sjel...
Jeg trengte nok ikke ham/henne mest bare på grunn av en krasj (selv om et par trøstende armer hade vært bra der og da....)
Det er vel heller sånn at slike små hendelser gjør at man ikke oppsøker noen den dagen man virkelig trenger som mest?
Redselen for å få et nei blir tyngre enn å bare takle det selv. Og sånn blir vi sterke kvinner som "ikke trenger" ;-)

Skjult ID med pseudonym Lilleulv fr. 3 april 15:36

“Saken er den, ser I, at den sterkeste mann i verden, det er han som står mest alene” – Henrik Ibsen (En Folkefiende).

Skjult ID med pseudonym Zitelle fr. 3 april 15:40

Kanskje den lykkeligste mann i verden er han som viser hele sin bredde, dybde og høyde fra innerst til ytterst og derfor blir elsket...

Skjult ID med pseudonym Scorpio65 fr. 3 april 15:57

Eller så er det mulig at han blir "bortvist" fra flokken fordi han skiller seg ut...
Det er jo selvfølgelig mulig at han fremdeles er lykkelig, men da har han jo ikke lenger noen å vise det til.
Anderledeshet kan være et tungt kors å bære... ;-)

Skjult ID med pseudonym Zitelle fr. 3 april 16:00

Kanskje han ikke trenger hele flokken, men leter etter et annet menneske som heller ikke trenger hele flokken?
Kanskje de har venner som heller ikke liker flokken - og sammen lager en flokk for de flokkeløse?

Kanskje de flokkeløse i egen flokk er de lykkeligste?
Hvem vet? ;-)

Skjult ID med pseudonym Scorpio65 fr. 3 april 16:10

Og så flokker de inn i solnedgangen og lever lykkelig alle sine dager... ;-)

Skjult ID med pseudonym Zitelle fr. 3 april 16:17

Eller så har de sittet lenge på hver sin tue og tenkt hver for seg at enhver er ansvarlig for egen lykke - og i det de virkelig trodde på dette slappet de av og begynte å nyte livet fremfor å jage det! Og SÅ dukket den rette opp for dem alle.
Nå sitter de der hånd i hånd rundt felles leirbål og skåler i champagne mens de smiler og tenker seg tilbake til da de traff hverandre! Det var nemlig den gangen hun satte ertesuppa i halsen da det ramlet en penis inn i stua til jenta han nå holder i hånden !

Skjult ID med pseudonym Scorpio65 fr. 3 april 16:27

Så absolutt en ok avslutning på eventyret det ja!

;-)

Skjult ID med pseudonym Zitelle fr. 3 april 16:34

Hehe......kan jo alltids fortsette:

Og om to år ser de igjen tilbake. Denne gangen ser de tilbake hver for seg uten å holde hverandre i hendene....
Han drømmer om at hun fremdeles ville le med godt blikk av penisbildet han sendte. Hun fatter ikke at hun orket dengangen...
Og nå sitter de igjen på hver sin tue der hun undrer seg på om han viser bilder til nye jenter mens hun savner armkroken hans!

Skjult ID med pseudonym Scorpio65 fr. 3 april 16:36

Døøøøøøhhhhh, dårlig gjort da!
Også nå som min romantiske del av hjernen hadde overtaket et lite øyeblikk... ;-)

Skjult ID med pseudonym Zitelle fr. 3 april 16:40

Jammen.....er det ikke sånn da.....oftere enn man ønsker å innse? ;-)

Skjult ID med pseudonym Scorpio65 fr. 3 april 16:42

Det er det som er ulempen med realisme.... den "ødelegger" ofte en god historie... ;-)

Skjult ID med pseudonym Zitelle fr. 3 april 16:49

Vel.
Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke har opplevd det. Jeg faller uhyre sjeldent. Jeg kan bli betatt fort, men forelsket blir jeg nesten aldri. Når jeg først faller og involverer meg på ordentlig - sitter alltid følelsene i meg i laaaaaaang tid.

Noen ganger lurer jeg på i hvor stor grad selve innledningen til datingen/kjæresteriet/forholdet/ekteskapet startet.
Hva var motivasjonen bak? Kjærlighet ved første blikk? Kun breath taking tiltrekning etter 10 sek? Venner som blir til noe mer?

Jeg vet at de som har falt for meg, ikke faller fort. De ser kvalitetene mine over tid, og oppfører seg som ketchupflaska:

Litt
Litt
Litt
Litt
Litt
Litt
MYYYYYYYYE .....

Og det passer meg i grunn bra når jeg tenker meg om. Da vet jeg jo at jeg kan være trygg på hans følelser. Love it! ;-)

Skjult ID med pseudonym tira fr. 3 april 16:58

har dere to (zitelle og Scorpio65) noen gang truffet hverandre?

tror dere kunne hatt noen flotte samtaler sammen "live"

Skjult ID med pseudonym Zitelle fr. 3 april 17:00

Tror både jeg og Scorpio kunne hatt mange flotte samtaler med mange mennesker, jeg! :-)

Skjult ID med pseudonym Scorpio65 fr. 3 april 17:02

Hmmm, det betyr vel at du er en reflektert realist....
Men hva er forskjellen på det å bli betatt av noen og det å falle for noen?
Jeg vet hva jeg tenker om det, men det er spennende med andres definisjoner.... ;-)

For meg så er det å være forelsket ensbetydende med å involvere seg...
Kjærlighet ved første blikk har jeg ikke opplevd, men fascinasjon ved første møte derimot... ;-)

LOL @ Ketchup

Skjult ID med pseudonym Zitelle fr. 3 april 17:12

Jeg klarer IKKE å se på meg selv som en reflektert realist!
Jeg er et overromantisk, naivt, godtroende, feelgoodlengtende, seriøst følsomt og sjelelig kvinnemenneske for tenk!

Betatt: Tenke litt på, ønske å treffe igjen. Litt spenning på en eller annen måte. Vet ikke helt - fase.
Falle: Kjenne det i magen. I kroppen. Smile når man tenker på. Føle. Kjenne at følelsen er sann uten å tenke det.

Om jeg skulle være forelsket i alle jeg involverer meg i, ville jeg hatt et eroooooooooooooootisk liv!
Jeg opplevde kjærlighet ved første blikk da jeg var 17. Fremdeles er han blant de kjekkeste mennene jeg vet om! Det er kult! :-)

Skjult ID med pseudonym Scorpio65 fr. 3 april 17:22

Betatt...enig.
Falle...er slik jeg kjenner meg når jeg er forelsket.
Jeg involverer meg ikke på en romantisk måte uten å være forelsket, men jeg har involvert meg i andre uten å være forelsket...
Da handler det om nestekjærlighet... ;-)

Gratulerer, jeg har enda ikke blitt annet enn betatt ved første blikk...
Men jeg har en historie om ei jente fra 2-6 klasse som knuste mitt hjerte på
en måte som jeg nå vet bare kan skje om man er håpløst og dypt forelsket... ;-)

@Tira
nope, den æren har jeg ikke hatt... ;-)