Alle innlegg Sukkerforum

Hva vil vi?

Vis siste innlegg
Skjult ID med pseudonym Isabjella sø. 5 april 11:55

Hva er vi ute etter i valg av partner?
Den som gjør oss lykkelig, som gir oss en følelse av at livet er en dans på roser? Gir vi oss ikke før det er den helt store følelsen vi får, den som overmanner oss totalt, som rokkerer på dagliglivets leven og gjøremål, soom spenner beina vekk under oss på en flott måte?
Eller er det også de som søker tilfredsstillelse, ro og harmoni? Som er fornøyd med at livet fortsetter som vanlig, bare at det er med flere positive og gledelige tilskudd i hverdagen?
Egentlig så burde det jo ikke være så vanskelig å finne seg en partner, når en tenker seg om...
De greide det jo før, med langt mindre kriterier.. Men det er kanskje det som er greia.. Langt mindre kriterier :)

Noen tanker rundt det? :)

Skjult ID med pseudonym danseroser sø. 5 april 12:10

Jeg vet at følelsen av å være totalt forelsket ,med alle sommerfuglene , ikke vil vare i et forhold ... man vil gå fra å være overmannet av parteren til å finne en slags hverdag av harmoni. Hvor livet går sin vante gang ....
Derfor er det viktig for meg å ha den stormende forelskelsen i begynnelsen ....
Hvis det er uten den følelsen allerede fra begynnelsen tror jeg ikke at det vil holde i lengden .. ikke for meg i hverfall.
Jeg tror jeg kan finne på å begynne å lete etter noe annet , for jeg lengter etter den følelsen ....
Jeg tror man må ha forelskelsefølelsen til å bygge et solid forhold på. ...

Skjult ID med pseudonym Isabjella sø. 5 april 12:12

@danseroser: Men trenger den forelskelsen å være altoppslukende, eller kan du la den komme gradvis?
Som du sier, den kommer jo ikke til å vare evig...

Skjult ID med pseudonym @ sø. 5 april 12:30

Jeg vil finne den som får fram det beste i meg. Forelskelsen kan komme gradvis eller denne glad i deg følelsen. Tror ikke man skal lete etter den alt oppslukende forelskelsen. Ikke ofte de kommer, og ikke erfart at de varer.

Skjult ID med pseudonym danseroser sø. 5 april 12:54

Jeg kjenner ganske fort på kroppen om det kan bli en altoppslukene følelse eller ikke ..
Forventer ikke en sånn følelse etter føste date ... men hvis man ikke kan slutte å tenke på en man har treft et par ganger da er man på rett spor ;)

Skjult ID med pseudonym Lilleulv sø. 5 april 12:57

For å få sommerfugler i magen ut av en date, tror jeg kanskje man må begynne å flørte veldig tidlig, i alle fall litt med blikket. Jeg er ikke så god på det, tror jeg. (Noen som kan noen flørtetriks når man sitter overfor hverandre? :)

Om begge har lagt ut om livshistoriene sine på en vennskapelig og forretningsmessig måte først, er det vanskelig å plutselig switche til flørtemodus... Det er så rart - når man er på date er min erfaring at man forteller veldig mye om livene sine, mens på fest sier man kanskje litt om hva man jobber med og deretter snakker man om helt andre ting! Kanskje det er bedre?

(mann 41 år fra Oslo) sø. 5 april 13:19 Privat melding

Selvsagt hadde de færre kriterier i "gamle dager", men de hadde jo også utrolig færre valgmuligheter.
Kvinner arbeidet ikke og måtte derfor kun "velge" en man som kunne ta seg av henne, skilsmisse var sjeldent og i mange lokalsamfunn så godt som umulig. Menn hadde jo heller ikke særlig mange valgmuligheter utifra et slikt utgangspunkt...

Jo vi har selvsagt alt for mange kriterier, "hemmeligheten" vi alle vet om er at hverdagen ikke kommer til å være som en film fra hollywood; hun kommer til å ha dårlige dager, han kommer til å prompe i senga. Du kommer til å mislike noen av venninne hennes og hobbyen hans kommer til å være dødsens kjedelig...

Skjult ID med pseudonym danseroser sø. 5 april 13:40

Ja jeg har en hel verden av kriterier , men vet at bare jeg møter han som får meg til å føle meg spesiell kommer de kravene til å fly ut av vinduet uansett ;)

Skjult ID med pseudonym romantikke sø. 5 april 17:14

Har også mange tillagte uvaner og kan være ganske mistroisk....og går vel selv i håpet om at noen skal bevise at jeg tar feil....:)
Troen på forelskelsen som skal vaske vekk disse unotene mine har jeg også....forelsker meg litt hver gang jeg treffer en mann (uff...det må være disse hormonene...:) - venter og tror på en enda større forelskelse som får meg til å TRO...
og nei, jeg tror ikke det er urealistisk start på et godt forhold, bare man ikke forventer at det skal vedvare..
Forelskelsen kan man jo se på som en positiv hjernevasking hvor alt det negative blir slettet i arkivet..:)

Ønsker jo i bunn og grunn en hverdag som fungerer, lunhet, hygge, samarbeid, problemløsning med en jeg finner roen med....
og hverdagen er lettere å takle med en som du vet har evnen til å føle romantikk, forelskelse, gi seg hen..... ihvertfall for meg..

Skjult ID med pseudonym rambutan sø. 5 april 18:09

Mange ting ei dame kan brukes til. En å dele gjelda med, feks.

:-)

Skjult ID med pseudonym faberge sø. 5 april 23:49

Hva jeg vil ha?
At det er noen hjemme når jeg kommer hjem. - Eller at jeg er hjemme først og kan ordne mat eller rydde mens jeg venter på at Hun skal komme hjem snart.
Å kjenne kalde tær på leggene når Hun kommer og legger seg etter meg.
Å smile litt og lirke ut armen når jeg kjenner at den er blitt nummen av at den har ligget under nakken Hennes.
Å tenke at Hun fine dama der liker meg og at jeg liker Henne.
Kriterier? - Manglende anlegg for sinnssykdom eller overdreven aggresjon?
Siden jeg er over 18 og enda litt (35) vet jeg at alle har sine feil og mangler, inklusive meg selv, og forventer ikke noe fyrverkeri i hverdagen, men en god og real dame som passer for meg venter jeg enda på. -Det er vel derfor man er her..?
Og ikke minst at jeg kan fikle litt med mine gamle biler og stolt kan ta med copiloten på en kjøretur når jeg ENDELIG har fått rekalibrert fustasjeforkoblingene, vridd ringene til max så de danner ordet flax og maskinen går.

Skjult ID med pseudonym Isabjella sø. 5 april 23:55

Mange fine svar her :)

Men jeg biter meg merke i èn ting... Hvorfor skal andre bevise for deg at det er noe som heter kjærlighet, ærlighet og trofasthet eller hva det nå er som skal bevises?
Dette har jeg hørt mange si.
Jeg merker at jeg personlig trekker meg unna i slike tilfeller. Hvorfor må jeg bevise at jeg er god og ærlig og snill og real?? Om han har dårlige erfaringer, så forventer jeg ikke tillit fra dag 1, men jeg forventer at han tar meg for den JEG er, ikke alle tidligere erfaringer... Det er slitsomt å måtte forsvare seg for noe en ikke har gjort.

Skjult ID med pseudonym Lilleulv ma. 6 april 00:08

Helt enig med deg, Isabjella.
Å skulle forsøke å motbevise at jenter er sånn og slik og opptatt av ditt og datt, basert på tidligere erfaringer er slitsomt. Det er klart vi alle bærer med oss de erfaringer vi har gjort oss, men å overføre disse erfaringene på nestemann blir feil og urettferdig. Om mitt utgangspunkt er å måtte forsvare noe når jeg treffer en ny person , eller å skulle motbevise hans fordommer, er det lite trolig at det er det beste av meg han får se... Hey, give me a break! I' m the good girl :-)

Skjult ID med pseudonym Isabjella ma. 6 april 00:12

Ikke sant, Lilleulv :)

Det er jo det samme som at jeg skal gå utifra at alle menn er drittsekker, og det nytter jo ikke...

Tror det er en bit man må jobbe litt med før man går til steget å aktivt finne seg en kjæreste for å ha et best mulig utgangspunkt. Mener JEG da :))

Skjult ID med pseudonym vibe ma. 6 april 10:36

Veldig godt sagt Isabjella; hvorfor skal andre bevise at det er noe som heter kjærlighet?

Jeg tror at forutsetningen for å finne kjærligheten ikke bare handler om å treffe rett person, men selv ha evnen til kjærlighet.
Som kanskje begynner med å både ha det bra med seg selv, samt evnen til å _se_ andre mennesker. Og så flaks ved å treffe en person som er likedan. Jeg opplever også at nettdating er en krevende setting, som lilleulv er inne på. Der får man fakta som man sorterer på uten å se mennesket; det er kanskje over og ut før man kommer så langt som til personligheten (feks om dette er et godt menneske).

Jeg synes det råder en holdning blant endel (også hos venninner) som at de skal kapres og kurtiseres. Andre skal se hvor fantastisk man selv er, men man ser ikke selv etter det unike hos andre. De tenker hva de "skal ha" eller "bør få", ikke hva de kan gi. De eneste gangene de selv står på, er hvis de tror de har en mulighet hos en person som fremstår som ekstremt attraktiv ("out of your league-type attraktiv). Noen ganger blir det løse forhold ut av det, men jeg lurer på da om det er statussymbolet, partneren som et "smykke" som binder dem sammen, eller om det også kan kalles kjærlighet. Andre ganger er interessen borte i det de får napp; da blir personen plutselig oppnåelig - og dermed uinteressant. Jeg tror ikke disse noen gang vil finne kjærligheten og de ville ikke vært i stand til å kjenne den igjen om den sto rett foran dem. Og da lurer jeg litt på; kanskje ikke alle trenger kjærlighet? Mange overlever jo fint uten. Kanskje har noen mer behov for anerkjennelse (ved å bli dyrket, eller å ha en statussymbolkjæreste)? I så fall er det ikke gitt at man er ute etter det samme selv om begge er interessert i et forhold.

Skjult ID med pseudonym romantikke ma. 6 april 11:28

@vibe
merket jeg ble litt provosert her.... Det var også en type fordømning....de som jakter etter det uoppnåelige og mister interessen når de får sjans - tror du ikke de skjønner det etterhvert og ønsker å gjøre noe med det? Du har sikkert rett - det kan være en vond ting å vende, men en umulighet...???? Jeg tror den slags oppførsel kan være et tegn på at vedkommende har vært så mye såret - så ille at de på sett og vis famler i blinde og går for utseende for det er det som er lettest å gripe om i første runde... Det som er positivt med at de holder det gående, er at de vil alltids møte mennesker som vil irrettesette dem, se hva de virkelig trenger og ønske å gi dem en smakebit/gi dem en sjans osv. Men til syvende og sist må de velge å gjøre noe med det selv. Det handler om kjærlighet til seg selv.

Sier du så at de som ikke har kjærlighet til seg selv her og nå, ikke har sjans til å forandre på det...???

Skjult ID med pseudonym vibe ma. 6 april 13:30

romantikke,
er du ute etter å bli provosert i dag?
Jeg beskriver en gruppe jeg har observert og kjenner (jeg har konkrete personer i tankene).
Du kan ikke selv da putte en type mennesker (sårede, skadeskutte, ofre) inn i den gruppen jeg snakker om og så bli forbannet på meg. Samtidig vil jeg si at fordi om man har blitt såret, trenger man ikke gjøre det med andre selv. Og noen vil kun avvise irettesettelser med at bitchen er bitter. Empatien og evnene til selvransakelse er der ikke.

Ref din siste setning: Jeg har ikke sagt noe om kjærlighet til seg selv. Jeg har heller ikke sagt noe om sjansen til å forandre på det. Men som du sier - skal man forandre et mønster må man ville det selv, og det krever gjerne også selvransakelse og innrømmelser, innse realiteter, og lete etter det fine i andre personer. Det kan være vanskelig eller umulig for mange.
Det er en grunn til at vi har ord og begreper som narsissisiter, rundbrennere, egoister, å være avstumpet, følelseskald etc. Fordi disse fenomenene eksisterer.

Så jeg tror at ikke alle er i stand til å elske, noen verken seg selv eller andre, noen er ikke i stand til å elske andre enn seg selv, endel er kun i stand til å elske med forbehold, men noen er i stand til å elske ubetinget.
Og ref TS åpning; jeg tror hva man søker i en partner avhenger av hvilken person man er. Ikke Og det får provosere deg så mye du vil.

Skjult ID med pseudonym romantikke ma. 6 april 20:07

Ref.TS åpning: jeg tror hva man søker i en partner avhenger av hvilken person man er, og hva man trenger. Jeg har sett mange narcisisster og egoister gifte seg med hverandre, og forandre seg til det bedre med livets ups and downs eller beholde sine særheter men bli elsket nok til å bli med vedkommende fordi det er en viktig del av opprettholdelsen av forholdet. Det er vel det man kaller kjærlighet?

@Vibe:
"Jeg tror ikke disse noen gang vil finne kjærligheten og de ville ikke vært i stand til å kjenne den igjen om den sto rett foran dem"
- sludder og vrøvl....?

Skjult ID med pseudonym danseroser ma. 6 april 20:25

Jeg vet jeg kan finne kjærlighet selv om jeg går å drømmer om en altoppslukende forelskelse.
Det er ikke mer enn 1 1/2 mnd siden jeg følte det på kroppen. Det var et par mnd med hete følelser for meg og er nok ikke helt over han enda. Men man kommer ikke noen vei med å gruble over det som gikk galt , man må bare komme seg videre.
Men begynner å tro på det noen her sier .. om at så hete følelser kan ikke føre til noe som varer.
Men hva skal man gjøre da ? Hva skal man velge ut i fra om man ikke skal ha den følelsen? En snill og grei mann ? De finnes det jo tusenvis av.. ;)

Skjult ID med pseudonym vibe ti. 7 april 09:13

romantikke,
du tror at alle er i stand til å finne og føle kjærligheten. Jeg tror det ikke, men så er jeg ikek krampaktig naiv heller.
Selv om alle i teorien kan finne kjærligheten så tror jeg det er noen som ikke er i stand til å føle så mye. Og så er dte leter etter en følelse de har fått beskrevet men aldri har hatt selv. Og så er det de som må endre mønster - og mange vil la være å gjøre det.

Konsekvensen av at vi klarer oss uten kjærlighet og det er sosialt og økonomisk mulig å forbli single, gjør at jeg tror at om 30-40 år vil det være mange blant de eldre som aldri settlet. Noen pga uflaks selvsagt, som det alltid har vært, men endel som ikke så etter kjærlighet, de så etter noe de trodde var kjærlighet og fant det ikke.

En videre diskusjon vil sikkert måtte definere "hva er kjærlighet". Det aner meg at vi har litt ulik oppfatning av det.

Skjult ID med pseudonym nuppeliten ti. 7 april 14:18

Som psykologen min sa til meg( da jeg sa at jeg trodde eksen min ikke kunne elske) : I et forhold vil alltid den ene elske mer enn den andre. Hun mente at ALLE kunne elske.
Vi er jo forskjellige individer alle sammen, og har nok dermed forskjellige oppfatninger av hva det vil si å elske. Noen har veldig mye følelser i seg, andre mindre. Noen legger kanskje mer bånd på seg og er redde for å knytte seg til andre, og å elske for mye i frykt for å bli såret, som muligens har rot i tidligere erfaringer.

(mann 48 år fra Østfold) ti. 7 april 15:28 Privat melding

Jeg tror at forelskelse i voksen alder er noe som bygges sterkere og sterkere med årene ettersom man lærer hverandre å kjenne og stadig få mere føleslser. Jeg sier ikke man kan få hjertebank, kribling osv på en første date eller i starten, men at det mer hører ungdomstiden til. Selv er jeg mer av typen som må ta og føle litt på hva jeg tenker/føler etter jeg har vært på en date. Selv om selve daten har vært utrolig flott og med fin kjemi.
Jeg tror også det er ganske umulig å få hele pakken forelskelse på første date.. En del på grunnlag av hva som er nevt her. At man, spesielt med nett allerede har fortalt veldig mye om seg selv før man treffes og at kanskje en del av mystikken er borte og at man på en måte 'kjenner' hverandre.
Jeg tror at om man blir kjent her så skal man ikke bruke alt for lang tid før man treffes. Det er som kjent store forskjeller på kjemi nett/tlf og irl.

For å spore inn på TS sin tråd igjen.. Jeg er mer på det stadiet at jeg i grunn ikke helt vet hva jeg vil og ønsker. Men er mer tydlig på hvordan jeg ikke vil ha det. Det er nok en del valg i forhold til ønsker og visjoner om hvordan det perfekte forhold skal være. Men alle mennesker er individuelle. Og tror man skal lete lenge for å finne den som er akkurat slik du vil den skal være.

Skjult ID med pseudonym vibe ti. 7 april 18:49

nuppeliten;
men tror du eksen din kan realisere den følelsen av å elske?

Kanskje alle har potensialet, slik vi alle har potensial til mye som likevel vil forbli urealisert, men er det interessant så lenge det forblir urealisert og den det gjelder ikke gjør noe for å realisere det? Vet du noe om eksen din i dag? Noen mennesker er jo født såpass avstumpet eller med så lite kontakt med følelsene sine at de knapt rasjonelt. Vi mennesker har ikke bare ytre forskjeller og lyter, vi har også svært ulike følelsesliv og på samme måte som noen ikke er i stand til å hate tror jeg altså det ikke er alle like forunt å kunne elske.

Skjult ID med pseudonym sj to. 9 april 19:41

@isabjella

Her var det mange krav, men lite om hva du har å GI. Med noen av disse holdningene så er det ikke rart at vi ser en eksplosjon av kvinner på 30+ som må ty til inseminasjon for å få barn pga. at de har ventet hele livet sitt på at mr. hollywood skulle komme å bergta dem. Wake up and smell the coffee! Flere og flere kvinner er jo blitt helt ødelagt av å lese diverse kvinneblader som Henne, KK og gudene vet. Hvor har det blitt av de typisk norske og jordnære jentene? Er de bltt spist opp av media og reklame som spyr ut alt mulig tull om det perfekte liv, den perfekte ferien, det perfekte huset, den beste plastikkirurgen, den perfekte elsker, den perfekte kaffen, den perfekte daten, og gudene vet hva. Wake up and smell the coffee! Er norske jenter blitt litt naive, og for ikke å snakke om bortskjemte? De skal ha alt i pose og sekk. Helst uten å jobbe for det. Utdannelse (men ikke en som krever for mye innsats), høy lønn, spennende og kreativ jobb (media, reklame,tv "eller no sånn"). mye fritid osv.

Kjenner til jenter godt oppi 20 årene som mottar "månedslønn" på mange tusen kroner fra foreldrene. Kjenner også til de som blir sponset med egen leilighet til 3 mill av "pappa". Er det dette som er kremen av norske kvinner? Hva skjer når denne generasjonen møter litt motstand? Ringer de pappa? Godt voksne kvinner som må ringe hjem til pappa fordi de har tømt bankkontoen mens de var på partyferie i spania gjør meg rett og slett dårlig. Fremtiden for Norge ser ikke akkurat lys ut.

Skjult ID med pseudonym Vallak to. 9 april 20:21

@danseroser:

"Jeg vet at følelsen av å være totalt forelsket ,med alle sommerfuglene , ikke vil vare i et forhold ... man vil gå fra å være overmannet av parteren til å finne en slags hverdag av harmoni. Hvor livet går sin vante gang ....(..)
Jeg tror man må ha forelskelsefølelsen til å bygge et solid forhold på. ..."

"Det er ikke mer enn 1 1/2 mnd siden jeg følte det på kroppen. Det var et par mnd med hete følelser for meg og er nok ikke helt over han enda. Men man kommer ikke noen vei med å gruble over det som gikk galt , man må bare komme seg videre."

-Så forelskelsesfølelsen var ikke nok til å bygge et solid forhold på likevel? ;-)