Alle innlegg Sukkerforum

Forhold i stampe...

Vis siste innlegg
Skjult ID med pseudonym analkløe sø. 19 april 14:33

I godt voksen alder har mine mor nå funnet ut at hun vil gå fra min far.
Og jeg blir på en måte stående mellom dem, føler meg litt påtvunget mekler rollen....men jeg vet ikke hva jeg skal si til dem....
Så hva gjør man for å få liv i et 30 år gammelt forhold? Min mors grunnlag for å ønske å bryte opp er at det er bedre å føle seg ensom alene, enn å føle seg ensom i ett forhold....at de ikke prater sammen, men hva gjør man for å få liv i praten etter å ha vært sammen i 30 år....

Skjult ID med pseudonym hingsten sø. 19 april 14:39

Kanskje din mor til sist har begynnt å ..
klø seg i.. analen ehh. hodet var det kanskje..og våknet til liv.
Har sikkert fundert på det i mange år vet du.
sogar synd om hun ikke har valgt dette før isåfall, og fått litt mer ut
av sitt kanskje litt "tomme liv"
helt normalt,

Skjult ID med pseudonym analkløe sø. 19 april 14:45

Joda, jeg skjønner at min mor føler at hun har klødd seg i hode lenge nok, men min far har ikke fått noen sjanse til å forandre seg, for han så kom dette som ett totalt sjokk, min mor er ikke flink til å uttrykke sine frustrasjoner over forholdet, og plutselig sa det bare pang.
Jeg kan klare å se det fra begge synsvinkler, og har sympati for begge....men nå når min far har fått dette sjokket så uttrykker han et genuint ønske om å forandre seg, men min mor har vel egentlig ingen tro på at han kan la være å jobbe så mye.

Skjult ID med pseudonym marita02 sø. 19 april 14:54

Jeg skjønner godt din mor. Mine foreldre holdt sammen til de døde. Min mor led i mange mange år av ekteskapet. Det var tomt. De snakket nesten aldri sammen, gjorde de det,
var det som regel krangling. Stemningen for oss barna var til å ta å føle på hjemme.. Jeg husker jeg sa til min mor da jeg var i tenårene: Hvorfor går du ikke ut av dette ?. Men hun syntes det var en for vanskelig ting å gjøre. I steden levde hun de siste 25 årene et trist og deprimerende liv. Hennes eneste glede var barnebarna.
Jeg kan jo si at min mann døde fra meg for 5 år siden . Det var en forferdelig situasjon. Vi var gift i 39 år og kunne sitte oppe halve natten å prate, hadde felles interesser og kunne kunsten å kose oss. Min mor misunte meg dette.
Husk man er ikke ensom forde man lever alene. Livet er hva du gjør det til selv.
Skjønner at det er trist for deg, men tror ikke det er stort du kan gjøre med det.

Skjult ID med pseudonym brabeum sø. 19 april 15:29

Jeg tror det er alt for mange som lever i ensom tosomhet alt for lenge. Jeg har tro på at det går ann å få liv i utslitte forhold, men at det er svært vanskelig, eller i de fleste tilfeller umulig. Det krever i såfall en enorm innsats fra begge parter på veldig mange fronter og at man har en god dialog. Jeg har aldri sett eller opplevd at begge parter i skakkjørte forhold har vært villige og samstemte nok til å gjøre en slik innsats.

Skjult ID med pseudonym hingsten sø. 19 april 15:29

Dette er en høyst relevant problemstillling som mange av oss vil måtte gjennomgå eller allerede har gjennomgodt.
Hingsty må ta i et tak men håper på mange sunne innspill utover den vakre vår-dagen.
so long.

Skjult ID med pseudonym wendy sø. 19 april 17:08

Høres ut som kommunikasjonen dem i mellom har fått seg en real utfordring over tid, og at din mor har tatt en avgjørelse uten å konferere med din far. Det er mange veier inn i en slik håpløs situasjon, og altfor mange velger den korte og brutale veien ut av den. Ofte får jeg inntrykk av at par ikke klarer å uttrykke seg godt nok i forhold til hverandre, og går på en smell ved å bygge opp en barriere av taushet seg imellom. Man kan velge å gjøre noe med det, eller velge "å forlate åstedet " uten å gi hverandre en ny sjanse. Jeg kjenner flere som har gått på ulike kurs (a la samlivskurs, parterapi) med godt utbytte. Disse finnes stort sett over hele landet. En annen måte å lære seg noe om slik kommunikasjon på er å lese om det. Anbefaler veldig en bok som heter "Kjærlighetens fem språk" som omhandler hvordan man på forskjellig måte uttrykker for sin partner at man er glad i vedkommende, men hvorfor det så ofte ikke faller i god jord.. Til syvende og sist så er det jo dine foreldre som skal leve med hverandre, men du er også en del av familien og må få lov til å si din mening.

Skjult ID med pseudonym tira sø. 19 april 18:12

min mor har flere ganger uttrykkt at hun skulle ønske at hun hadde gått fra min far når det hadde noen hensikt, nå er det for sent
dette er noe hun til stadighet kan fortelle oss barna, men min far er like uvitende
her er det snakk om dårlig kommunikasjon og ingen kommunikasjon
men de fungerer sammen i hverdagen, krangler vel nesten aldri, bare mor som er pottesur innimellom

så kan man fikse opp i sånne ting etter 30 - 40 år i sammen?
vet ikke, tror det kommer veldig mye an på viljen
ønsker man å finne tilbake til gleden man en gang hadde sammen så kan det meste fikses
hvis man bare ønsker seg vekk og ut, så kan det være for sent

@analkløe
håper at dine foreldre finner en løsning som er bra for dem
og som begge kan leve med

Skjult ID ma. 20 april 10:19

Virker ikke som viljen er der hos begge, du må bare la dem finne ut av det på egenhånd.

Skjult ID med pseudonym mugg ma. 20 april 18:08

ehhhh.....
Her sliter de fleste av oss med å finne en kjæreste.
Dette er vel et sjekkeforum og ikke et opplysningskontor for ekteskapsrådgivning.
....jeg bare lurte

Skjult ID med pseudonym mugg 2 ma. 20 april 18:10

Sukk, du måtte si noe kjipt ja, mugg. Stakkars deg.

Skjult ID med pseudonym analkløe ma. 20 april 21:28

@mugg

Tar meg den friheten å ta opp ett hvert tema som intresserer meg, det er mange mennesker her som har mer erfaring enn meg på mange punkter, og for å sitere hingsten så er dette en "høyst relevant problemstillling som mange av oss vil måtte gjennomgå eller allerede har gjennomgodt." Og jeg setter pris på en hver konstruktiv komentar...

Skjult ID med pseudonym Enda En ma. 20 april 21:48

analkløe: Dersom de vil at forholdet skal fortsette, blir de rett og slett nødt til å bryte opp gamle rutiner. Det er vanskelig og vil ta tid, men underveis vil de oppleve at de blir nødt til å kommunisere mer, og på en annen måte, enn tidligere.

Bytt litt om på oppgaver i hjemmet og gjør fellesoppgaver, som middag og klesvask m/bretting av klær, sammen. Det er jo da viktig at begge er klar over at de ikke gjør dette fordi den ene føler at den andre har gjort for lite i heimen, men fordi de må gjøre mer sammen for å få liv i forholdet igjen.

Dersom de lever etter gode gamle kjønnsrollemønstre så vil det være mye kommunikasjon involvert dersom han skal lage middagen med henne som medhjelper. Eneste de må være obs på er å ikke gjøre det hele om til en diskusjon, og at han må få lov til å gjøre feil uten at hun skal ta tilbake styringen igjen. Kommunisere, korrigere og rettlede, ikke kritisere.

(mann 32 år fra Oslo) ma. 20 april 21:51 Privat melding

Hehe martyr-mor generasjonen, for noe bullshit. En må alltid høre den regla om moren som forteller barna, hadde det ikke vært for dere hadde jeg for lengst gått ifra fra...jeg er den store martyr, akk og ve så jeg lider....hva med faren da? er det så mye bedre å bli slept med på Ikea i 30år og liste seg rundt på tå for å ikke vekke pms monsteret eller gud vet hva, hvor mange mødre blir med far på Die hard 4? ...hvor mange fedre blir med mor på Mama Mia? there you go.

Skjult ID med pseudonym Lilleulv ma. 20 april 22:00

Når kommunikasjonen har vært dårlig i mange år, så skal det mer enn vilje til for å rette det opp. Det skal mer enn positive følelser til også. (Selv om begge dele er forutsetninger for å få til noe som helst). Det må strategi for endring til.

Har de danset sammen og tråkket hverandre på foten hver dag i 30 år, så klarer de ikke plutselig å la være med mindre de har en klar strategi, og lærer seg noen helt nye trinn.

Skjult ID med pseudonym lille meg ma. 20 april 22:24

Beklager å måtte si det, men jeg tror ganske bestemt at uansett hva DU ønsker og vil for foreldrene dine, så er det ikke noen verdens ting DU kan gjøre - dette er en sak mellom de to, og ingen andre!
Trist når det skjer, javisst! Men jeg kan ikke tenke meg at det er en avgjørelse som er tatt over natten. Dette har nok din mor grublet lenge over - kanskje hun til og med har gått og ventet på at du skulle bli voksen nok til å takle det...??
Dersom det overhodet skal være mulig å reparere dette, må det ligge nok vilje og sterke ønsker fra BEGGE dine FORELDRE til grunn. Og de må klare å stable på bena en kommunikasjon og et samarbeid som høres ut som har vært fraværende i lang tid. Det hjelper desverre ikke hvor mye DU ønsker at de skal holde sammen, jobben for å klare det, må de gjøre selv!
Det viktigste du kan gjøre, er å være der for dem begge, og støtte dem begge, uansett hva som skjer!! Og for all del, ikke la deg presses til å måtte velge side, de trenger deg og din støtte, begge to...!!!
Men uansett håper jeg at dette løser seg til det beste for foreldrene dine, hvordan det enn måtte gå!
Lykke til!

Skjult ID med pseudonym anonymann ma. 20 april 22:38

Det du kan gjøre er å lytte til dem. Kanskje du på sikt kan få dem til å lytte til hverandre, men det er ikke lett. Når en kvinne velger å avslutte er dette gjerne et veloverveid valg som har utkrystalisert seg over lang tid, og ofte har hun kommet så langt i sin prosess at det føles umulig for henne å snu, for gjennom prosessen har hun for egen del begravd både sentimentalitet og følelser. Mulig jeg tar feil, men en mann kan "angre" og velge å gi ekteskapet en ny sjanse på en litt annerledes måte enn kvinner. Det kvinner er fæle til er å true med å gå fra og på denne måten ødelegge begges følelser, men det er nok ikke tilfellet hos dine foreldre. En godt voksen dame fortalte meg engang at hun trodde hun hadde valgt sin mann med omhu, men så forlot han henne på verst tenkelige måte. Det som er bittert er at du som den forlatte blir totalt sjakk matt og har ingen påvirkningskraft om hun virkelig har bestemt seg.

Noen ganger trenger partneren frihet til å få tenke litt og puste litt fritt. Etter litt tid er ikke livet som singel så forlokkende lenger. Det er en stor risk å ta å slippe noen fri på denne måten, men om hun ikke kommer tilbake av fri vilje, hva er det da verdt? Kanskje dine foreldre trenger å lære seg å kommunisere med hverandre igjen, og en dyktig og godt voksen terapeut kan muligens være noe. Det er trist for alle om noen velger å skille lag. Derfor håper jeg at dere alle gjør alt dere kan for at de finner tilbake til noe de engang hadde. Det utopiske har skjedd før!

Skjult ID med pseudonym vibe ma. 20 april 22:48

Analkløe,
jeg hadde nok tenkt det samme som deg i tisvarende situasjon, men har du klarhet i hvorfor ønsker du at de skal holde sammen videre? Er det fordi det er koselig for deg? Eller fordi det i sum er best; det er + for din far og + for deg som er større enn - for din mor? Eller fordi du tror din mor også kan få det bedre med din far enn det hun har hatt, slik at ingen (din mor) må betale prisen? Det er synd at ikke faren din har fått muighet til å endre kurs - elelr har han det? Det er jo ofte at den ene parten mener at hun/han har gitt beskjed mange gagner, men like fullt blir den som forlates da tatt fullstendig på sengen når det blir alvor - og altså _ikke_ har sett det komme. Uansett alder og relasjon (foreldre eller ikke, er det noe de må finne ut av sammen eller i samråd med en rådgiver. Nærstående har - enten de vil eller ikke - en egen agenda og klarer ikke være objektive.
Jeg tror at skal det være noe håp, er det en kamp din far i så fall må kjempe, feks ved å vise motivasjon og vilje til å lytte og kommunisere, og vise handelkraft (ved å gå inn i problemstillingene, bestile terapitime etc) og at han er villig til å prøve å endre på ting (om ikke karakter, så vaner og uheldige atferdsmønstre om det er problemet) . Men tror nokLilleulv har rett i at det må en strategi til.

SteinR, det er pusig at disse mennene som slepes med på IKEA eller hva det er (men elelrs blir stelt med), har det bedre selv om de er i et dårlig eksteskap, enn når de er alene. Undersøkelser viser at forhold for langt flere menn trekker opp livskvaliteten, selv om forholdet er dårlig(!) - mens dette ikke gjelder for kvinner. Så da er det ikke sikekrt prisen for å bli med på IKEA er for høy.

Skjult ID med pseudonym analkløe on. 22 april 22:29

Ville bare takke for gode råd folkens!! :)
Gamlingene mine har funnet ut at forholdet er verd å jobbe med! :)

Skjult ID med pseudonym vibe on. 22 april 23:36

Det var hyggelig:-) Håper de klarer brasene.

(mann 49 år fra Akershus) to. 23 april 18:57 Privat melding

SteinR:
Du e' spiik spenna gæ-ær'n!
Men æ like dæ... æ like stilen din...

(mann 49 år fra Akershus) to. 23 april 23:54 Privat melding

@IKEA

Min noble mening er at det 1000 ggr bedre å henge med ei venninne (of ze oppozite sex) på IKEA enn å bli med en kompis dit... :)

Skjult ID med pseudonym R to. 23 april 23:58

Hurra for gamlingene dine da :-) Håper de klarer seg over kneika!

Skjult ID med pseudonym Weser fr. 24 april 00:58

Kjære deg ! Vis de inn på denne siden - var det håp en gang ? Dette er alternativet !! Forøvrig " war of the roses " som film anbefales , det er frustrerte fruer og menn godt komprimert ! Lykke til !