Alle innlegg Sukkerforum

Slitsom prosess?

Vis siste innlegg
Skjult ID med pseudonym Sliten ma. 27 april 19:01

Vet ikke om det er flere som meg her, men jeg merker meg at dette med å date er litt 'slitsomt' for meg av en spesifikk grunn:

Alle har vel kanskje 'noe' i fortiden som er litt vanskelig å snakke om. Noe man helst vil glemme eller slippe å nevne, men som bare dukker opp i samtalen etterhvert uansett. Jeg har en sånn ting. Det er ikke egentlig noen sånn voldsomt svær 'greie', men nok til at det er en liten barriere å komme over.

Så dater man litt da, og finner ei dame (i mitt tilfelle) som man liker veldig godt. Man blir bedre og bedre kjent, deler mer og mer om seg selv, og alt funker bra. Til slutt tar man mot til seg og legger hele sjela si på bordet, briste eller bære. Og som regel (i mitt tilfelle) viser det seg at det ikke er noe problem; det blir nærmest sett på som en bagatell, og jeg kan puste rolig ut og glede meg til fortsettelsen. Man føler at man er 'i havn'. Man er trygg. Man har funnet en person man kan stole på, er glad i, osv. - alt funker.

Men så - av diverse og andre årsaker - blir det ikke noe forhold ut av det allikevel til slutt. Så må man ut på 'markedet' igjen. Og igjen må man bygge opp mot til å ta kontakt, avtale møte, bli kjent, og endelig fortelle alt - igjen.

Selv om min 'greie' ikke er noe voldsomt stort problem, er det allikevel litt vanskelig. Hele prosessen liksom. Blir sliten av det. -Og det sier jeg selv om jeg ikke har datet så mange. Så jeg kan nok fort bli mye mer sliten etterhvert...

Noen som kjenner seg igjen? Hvordan gjør andre det?

Skjult ID med pseudonym Z ma. 27 april 19:36

Har ikke noe i fortiden min som jeg ønsker å skjule på noen måte :-)
Men at enkelte private minner ligger hos meg til jeg finner det for godt å dele følelsen rundt dem er helt klart.
Min timing for slik info ligger ikke innenfor datingens tidsperiode, men i en trygg armkrok en god kveldstime på sikt i stabile rammer.

Jeg forstår likevel følelsen din, Sliten.
Mener forresten at kvalitetsmennesker tåler mer enn man ofte tror når ting er oppriktig og ekte - tillit gir tillit. Verdt å huske på :-)

Skjult ID med pseudonym Emmeline ma. 27 april 20:06

@Sliten
Jeg kjente meg veldig igjen i det du skriver! Jeg har noe i fortiden min som dukker opp nesten enten jeg vil eller ikke, etter noen treff. Det er noe jeg synes det er litt vanskelig å fortelle om. Jeg kjenner på meg selv at jeg ønsker ikke fortelle om "det vanskelige" før jeg er blitt godt kjent med den jeg treffer. Jeg har ikke lyst til å åpne meg om det før jeg kjenner meg trygg på at det blir noe mer, noe lenger med den andre. Problemet er at de jeg treffer ofte blir nysgjerrige og gjerne vil vite hva jeg "skjuler", før jeg egentlig er klar for å fortelle det. Og hvis jeg ikke forteller så blir de kanskje mistenksomme... "hva er det hun skjuler"...
Jeg pleier da å fortelle veldig kort og litt ullent hva det handler om, uten å legge ut hele historien, slik at jeg slipper å utlevere meg til så mange som jeg ikke vet om det blir noe mer med. Hele historien kan jeg gjerne fortelle når forholdet er blitt litt definert, når vi er kjærester.
Men du må huske på at de fleste har sine ting som de sliter med eller har slitt med gjennom livet. Jeg strevde en gang med å fortelle det greiene i fortiden min til en fyr jeg hadde truffet en stund, så viste det seg at han hadde noe litt lignende i sin fortid selv! :)

Skjult ID med pseudonym LBL ma. 27 april 20:37

Jeg tror at dersom du møter et kvalitetsmenneske å vil vedkommende forstå at når du forteller din "hemmelighet", er dette også en tillitserklæring som vedkommende burde være takknemlig for å være utvalgt mottaker av. Det er slett ikke sikkert at alle slike "hemmeligheter" vil bli oppfattet som noe negativt. Den tillitsrelasjonen som skapes kan jo løfte forholdet videre. Dessuten er jo mennesker eksperter på å gjennomleve problemer som aldri kommer til å oppstå. Generelt er det nok en idé å forsøke å bekymre seg mindre for ting som kan skje i fremtiden og i stedet handle mer i nåtid.

Skjult ID med pseudonym Isabjella ma. 27 april 20:53

Har ingenting jeg trenger å skjule/fortie/drøye, heldigvis.

Men det "peset" det er å hele tiden starte på nytt med nye relasjoner synes jeg er en himla slitsom prosess, egentlig.. Ikke er jeg noen rakker på det å date i eininga heller, men finner det slitsomt alikevell...
Hvofor kan han ikke bare stå på døra mi og si: "Hei, det er jeg som er Mannen i ditt liv, han som gjør deg lykkelig og fornøyd og som blir gammel sammen med deg" :)

Uansett, personlige ting tar man når man føler seg komfortabel med det, det er tross alt en tillitserklæring at det blir fortalt også. Noe mottager skal være takknemlig for.
Så lenge en ikke rundlurer noen, selvsagt..

Lykke til dere som sliter litt med dette.. :) Det pleier vanligvis å ordne seg :)
Den Rette er glad i deg uansett hva slags hemmelighet du etter hvert deler med h*n :)

Skjult ID med pseudonym forstår ma. 27 april 21:45

Skjønner deg enormt godt. Har en lang og tung historie, og nå et par "Ekser" som vet for mye, ikke behagelig i det hele tatt. Veldig tungt å måtte blottlegge seg, også ikke komme noen vei med forholdet allikevel. Blir nesten til at man har lyst å bare holde ting for seg selv, men det ville vel vært uærlig, slittsomt. Men man kan ikke gi opp for det, den rette er verdt slittet.