Alle innlegg Sukkerforum

Inspirert av innlegget om angst

Vis siste innlegg
Skjult ID med pseudonym TS on. 12 aug. 21:29

To av profilene jeg har vært inne på har poengtert at de ikke ønsker kontakt med noen som har psykiske issues. Den ene fant jeg veldig interessant helt til jeg leste dette. Seriøst! Nå er jeg så heldig at jeg ikke har noen problemer på det området, men man vet jo aldri. Hva om jeg hadde fått f.eks. angstproblemer senere, hadde han dumpet meg da? "Jeg sa det før jeg møtte deg, sånt er jeg ikke interessert i å takle"?
Herregud for en trangsynthet! Slike mennesker fortjener å være alene...

(mann 38 år fra Vestfold) on. 12 aug. 21:47 Privat melding

Mange har nok vært sammen med noen som har psykiske problemer, eller kanskje har foreldre som har slike problemer. For disse kan det å leve alene være en stor lettelse. Men så kommer savnet av noen. Jeg har full forståelse for at disse ikke ønsker å gå inn i et nytt forhold med en som har slike problemer. At de er ærlige og skriver det i profilteksten er veldig bra!

Skjult ID med pseudonym Walker on. 12 aug. 21:59

Det er ganske slitsomt å leve sammen med noen som har psykiske problemer, og jeg burde vite det for jeg har gjort det to ganger, lærer aldri.
Man må ofre seg totalt og får ingenting igjen for det.

Jeg er en trangsynt mann som ønsker å unngå folk som :
- ruser seg
- røyker
- er sterkt overvektige og slappe
- har psykiske problemer
- har AIDS

og derfor fortjener jeg å leve alene

Skjult ID med pseudonym fifi on. 12 aug. 22:06

Det er vel grader av alt, psykiske problemer er jo et ekstremt vidt begrep...
Det trenger på ingen måte være invalidiserende, og som TS skriver, ingen kan være sikre på at det ikke skjer en selv eller ens kjære.

Skjult ID med pseudonym TomTom on. 12 aug. 22:08

@Walker: Du har rett i det at man ikke får igjen noe for å ofre seg for noen med psykiske problemer, og en eller annen dag så er det plutselig over. Man får noe igjen for det mens man er i forholdet, men over tid så er allt bortkastet. Selvsagt så får man med seg noe erfaring..men det hadde vært bedre å brukt tid og energi å noe som det var en fremtid med..Men så vet man jo ikke før man har prøvd.. og selv om de ikke har problemer, så er det ingen garanti uansett for noe langvarig.

Det er ikke så veldig mange på forumet, men jeg kan telle 3 1/2 til utenom meg nå med samme erfaring som meg. ;-)

Skjult ID med pseudonym TomTom on. 12 aug. 22:09

@fifi: Du har rett i det....Noen bare våkner en morgen med angst for første gang uten at de vet hvorfor.

Skjult ID med pseudonym fifi on. 12 aug. 22:15

Å leve med noen som har problemer av noen art er vel ikke nødvendigvis det samme som å ofre seg? Om den andre parten krever for mye og skal styre begges liv er det ikke liv laga uansett hva som ligger til grunn for det. Noen kan være velfungerende og likestilte partnere med mye å gi selv om de har en eller annen lidelse.
For meg kommer det hvertfall mer an på i hvilken grad personen er preget av det og hvordan h*n selv takler det.
Er mange såkalt friske mennesker der ute som er totalt strippet for empati og forståelse for at livet ikke alltid er like lett, det virker minst like vanskelig å være med noen av den sorten..

Skjult ID med pseudonym TomTom on. 12 aug. 22:22

Hvis jeg ser på de 2 siste jeg har vært med.. Hun siste er ei som ikke var slitsom å være med på noen måte. Hun forrige trengte bekreftelse flere ganger daglig, og allt måtte gå i hennes favør. Jeg måtte være forsiktig med hvordan jeg formulerte ting jeg sa slik at det ikke ble tolket feil. Om hun feiltolket noe, så var helvete løs.

Disse 2 er som natt og dag. Hun ene var rimelig ødelagt, mens hun siste var stabil og mer avslappet. Dette er bevis på at det ikke går an å ta alle med angst under en kam, fordi det har forskjellig effekt på hver enkelt persjon.

Skjult ID med pseudonym panic on. 12 aug. 22:34

Som jeg skrev i den andre tråden, angst rammer de fleste en eller annen gang i løpet av livet. Derfor er det håpløst å tro at dette er bare noe man kan "velge bort" fra livet sitt.

Selv var jeg 25 første gang, og hadde overhodet ingen erfaring med angst fra før. Det tok faktisk flere måneder før jeg skjønte hva det faktisk var.

Noen opplever angsten allerede fra ung alder, men den kan plutselig dukke opp etter traumatiske opplevelser, samlivsbrudd, midtlivskrise, mens noen opplever det ikke før på dødsleiet. Det kan altså ramme deg selv, partneren din, eller barna dine i alle stadier av livet. Man kan bare håpe at når det rammer en selv, så man har man støtte i sine nærmeste. Derfor bør man unngå de trangsynte.

Skjult ID med pseudonym ing on. 12 aug. 22:35

Det er vel forskjell på å vrake noen dersom vedkommende får psykiske problemer, og å unngå å involvere seg med noen i utgangspunktet? En av fordelen med disse nettgreiene er jo at man kan sette visse krav og slik "luke ut" dem man ikke tror man vil fungere med?
Selvfølgelig finnes det grader av psykisk sykdom, men hva er det som avgjør om man er syk eller bare har det vanskelig? Tråkker sikkert på noen tær her, men jeg er helt enig med dere som ikke vil gå inn i et forhold med en psykisk ustabil/syk person. Kan man unngå det, så er jo det det beste vel?

Skjult ID med pseudonym Løsbart on. 12 aug. 22:36

Nå er det jo grader av psykiske problemer, men jeg kjenner folk som har havnet i dype psykiske kriser, med selvmordsforsøk og innleggelser, og jeg har ikke blitt mindre glad i dem av den grunn. Og det samme tenker jeg om et forhold, om man faktisk elsker en person er ikke psykiske problemer i seg selv noe som ødelegger - selv om det jo symptomene fort kan tære på forholdet.

Likevel, eller kanskje nettopp derfor, ville jeg vært forsiktig med å forsøke å gå inn i et forhold med ei som har relativt sterke psykiske problemer. Tross alt er et forhold i en tidlig fase som regel ganske sårbart, og om symptomer på sterk psykisk sykdom hadde vist seg da, tror jeg rett og slett det ville blitt svært vanskelig å etablere forholdet. Om folk har hatt sine problemer tidligere gjør det meg ingenting, heller ikke om de har noe kronisk, men om de der og da er i en relativt dyp depressiv eller manisk fase tror jeg ikke jeg ville tatt sjansen.

Så har du selvsagt de andre, de som tenner på psykiske kasus. Det var en gang en kompis som skulle "skaffe dame" til meg (uten at det gikk noe særlig), og han lurte på hva jeg tente på: rødt hår, store pupper, psykiske problemer... Joda, det hadde han flere kompiser som tente på. Selv holdt jeg meg til det første...

Skjult ID med pseudonym draupne to. 13 aug. 00:20

Nå kunne man i avisene i dag lese at de med mild angst lever lengre. Dette var fra den kjempestore helseundersøkelsen i Nordtrøndelag. De har en tendens til å forholde seg til andre mennesker for å finne ut av ting og passer seg litt mer for risiki enn andre.

Drillo sier av og til ganske kloke ting. Ikke så lenge siden snakket han om at de som har hatt problemer og takler dette, og kommer seg i gjennom det, ofte kommer bedre ut på den andre siden enn de som ikke har gjort det samme.

Jeg har forsåvidt forståelse for at noen velger å si fra at de ikke ønsker å forholde seg til psykisk syke. Det komiske og ironiske i dette kan være at de selv kan komme i den situasjonen. Jeg tror spesielt leger blir lei av å måtte forholde seg til folk som egentlig er deprimerte, men som ikke skjønner dette selv.

Skjult ID med pseudonym angstjenta to. 13 aug. 07:34

Jeg har selv angst, og syns forsåvet det er finfint at folk skriver at de ikke vil ha kontakt med folk med psykiske problemer. Da er jo tydeligvis dette en person som ikke passer for meg, hvis de er SÅ redd for dette. Jeg ser litt på det som at de skriver at de ikke liker utrente kropper, mørke jenter, kort hår etc etc. Det er snevert, men det er jo deres problem, og så trangsynte folk vil ikke JEG bli kjent med. Så det så. :)

Skjult ID med pseudonym ing to. 13 aug. 08:28

Men dersom man har hatt litt motgang og problemer i livet, som man har ordnet opp i og kommet seg videre, har man da nødvendigvis en psykologisk diagnose?? Vi har vel alle hatt vanskelige perioder i livet, men ikke alle "kaller seg" deprimerte eller angstrammede av den grunn? Mulig jeg er trangsynt, men virker som om dette med psykiske diagnoser har eksplodert voldsomt i det siste, og folk har vel ikke mer problemer nå enn før?

Skjult ID med pseudonym Jokke to. 13 aug. 08:59

@ing

Godt sagt ! Ikke putt merkelapper på dere selv, de kan bli hengende fast....

Skjult ID med pseudonym draupne to. 13 aug. 09:01

@Ing: Vi lever i et samfunn som jeg tror er "kaldere" enn det var før. Det er mer stress og mindre fysisk arbeid. Flere lever alene, de lever lengre, og mer er overlatt til den enkelte. Kulturelle og eventuelle religiøse rammer "flyter ut".

Jeg tror folk har mer problemer nå enn før. Samtidig vet man nok mer nå om psykisk helse. Det er blitt mindre tabu enn det var med en psykisk diagnose, eller "selvdiagnose" om du vil. De fleste har nok en eller annen form for mild angst, kan ha depressive symptomer, være hypomane eller ha maniske trekk, være litt mer mistenksomme enn normalt, "se" litt mer enn det egentlig er der, vaske seg litt tvangsmessig, eller ha visse tvangsmessige ideer eller tanker, visse avhengigheter osv.. Det blir en diagnose først når problemene blir så store at det går utover livskvaliteten, eller værre: evnen til å jobbe og leve et normalt liv. I tillegg må da en fagkynding stille den diagnosen. Man må ha kommet seg til legen og vært ærlig, tøff og åpen nok til å kunne la legen se hva som egentlig er problemet. (Og legen bør kanskje være litt over normalt begavet)

Jeg tror for eksempel at veldig mange går til legen med symptomer på vondt her og der, eller søvnproblemer, eller gud vet hva, og så er de egentlig deprimerte. Statistikken på dette er ikke pene, for å si det slik. En solid gjengjeldt forelskelse kan dessverre ikke skrives ut på resept. :-) Og er man er fryktelig gammel, møkk lei av å ligge på institusjon og kanskje helst vil dø, så får man ikke den hjelpen.

Man behøver selvsagt ikke å ha en psykisk diagnose for å ha problemer. Men det er en måte å ha problemer på. Virkningen av å være nedbrutt og så bygge "seg" opp igjen vil kanskje ha en liknende effekt enten man har det ene eller det andre problemet.

Teskjekjærringa hadde visse problemer, kan man si. Uten at jeg egentlig kan det egentlige plottet i den fortellingen, handler den jo litt om det å vite selv at (eller om) man har "et problem" og så lære seg å håndtere og leve med det.

Når "problemer" blir oppfattet som en "diagnose" handler jo litt om hvor romslig man (og eventuelt legen, eller daten) er i synet på hva som er "normalt".

(kvinne 41 år fra Sør-Trøndelag) to. 13 aug. 09:11 Privat melding

Det viser vel kanskje litt at man egentlig ikke er så interessert i å bli kjent med nye mennesker? Når alt kommer til alt? Jeg har mange rundt meg som sliter psykisk og klart det er en belastning og jeg tror jeg hadde vegret meg for å bli kjæreste med en som sliter veldig psykisk, men det går jo an å "la tvilen komme tiltalte til gode" mener nå jeg.

Skjult ID med pseudonym ing to. 13 aug. 09:38

@ Jokke
Takk:)
Det blir litt lettvint i mine øyne, dersom man møter motgang kan man gå til legen og få en "diagnose", en sykemelding og noen piller, så kan man unnskylde seg overfor verden på en måte... Da har man fått en slik merkelapp man kan gjemme seg bak.

Selvfølgelig er det mange med alvorlige lidelser som må tas på alvor.
MEN jeg tror generelt sett det handler veldig mye om livsinnstilling, selvinnsikt og kanskje innsatsvilje, når man skal takle motgang i livet..... Ikke nødvendigvis "lykkepiller" og medisinske diagnoser.....

Skjult ID med pseudonym Jokke to. 13 aug. 09:45

@draupne

Godt skrevet. Selv om jeg er usikker på om det lar seg måle eller dokumentere at folk har mer problemer nå enn før.

Tror faktisk det var mer stress før. Hvis du går ikke veldig mange hundre år tilbake så var livet mye tøffere og man kunne fort havne i en situasjon som var livstruende. Jobbet man som industriarbeider langs Akerselva en gang på 1800-tallet så var nok ikke livet hverken fritt for stress eller andre problemer. Men problemene var nok mye mer konkrete og kanskje enklere å forholde seg til på den måten. Nå har vi mer eller mindre dekket alle våre grunnleggende materielle behov og det som bobler opp til overflaten da er eksistensielle spørsmål og behovet for ytterligere selvrealisering. Det er jo mye mindre håndfast og krevende, enn å ha hovedfokus på å skaffe det daglige brød til seg og sin familie. Når også gud er forsvunnet som en som kunne fortelle hvordan man skulle leve, er man overlatt til seg selv for å definere sin egen virkelighet.

Interessant tema, og slik jeg ser det er en her hvor psykologien møter filosofien. Men nå må jeg faktisk jobbe litt (for å skaffe meg mat på bordet :-)

Skjult ID med pseudonym ing to. 13 aug. 09:50

Veldig interessant tema, en liten motvekt til mye av det andre som diskuteres her inne... ;o)

Enig med Jokke, folk hadde nok andre typer problemer i "gamle dager". Det er jo ikke fritt for at vårt moderne samfunn byr på mange utfordringer!
Synes det er trist å se alle som blir rammet av psykiske problemer. Jeg tror likevel det handler mye om valg, og indre styrke. Alle er ansvarlige for sitt eget liv, og sin egen lykke.

Skjult ID med pseudonym hobby to. 13 aug. 09:57

Da er det bedre med meg. Jeg KREVER at dama skal være psykisk syk før jeg fatter noen interesse for henne.

Skjult ID med pseudonym ing to. 13 aug. 10:08

Hehe... hvordan funker det for deg da hobby? :o)

Og forresten; er det mange som skriver på profilen sin her inne at de har psykiske problemer?????????????????

Skjult ID med pseudonym hobby to. 13 aug. 10:12

Sexen er hysterisk bra.

Skjult ID med pseudonym Spantax to. 13 aug. 10:23

Jeg har vært i et forhold hvor hun hadde noen ting som hun slet med fra tiden før vi traff hverandre, og disse tingene førte til perioder med (mild)angst hos henne. For meg så var det aldri en issue å gå fra henne pga disse tingene. Jeg var glad i henne og ville gjøre alt for henne, men det er veldig tungt når man blir stengt ute, og ikke får lov til å hjelpe.
Erfaringen som jeg gjorde meg i det forholdet gjør at jeg sannsynligvis ikke vil gå inn i et forhold med ei som har angst eller andre psykiske problemer, akkurat på samme mote som jeg sansynligvis ikke ville ha satt meg inn i en formel1 bil for å kjøre 300 kmt rundt banene! Jeg aner ikke hva som vil skje, eller om jeg vil klare å takle det!
Men jeg sier sannsynligvis fordi jeg kan ikke vite dette før jeg har truffet henne! For alt jeg vet så ender jeg opp med å bli hodestups forelsket i henne, og tar sjansen på at det vil gå bra, og at jeg skal klare å være den støtten hun trenger for å komme seg ut av det, istedenfor en krykke til å halte videre på den veien hun allerede er på...

De av dere som mener at det er sneversynt av folk å ikke ville utsette seg for noe slikt bør kanskje veie ordene deres litt mer før dere kaster de ut! En person vil kanskje klare å takle en anne person med angst helt fint, men den tredje personen vil kanskje ikke klare å takle denne personen med angst!
Forhåpentligvis så kjenner vi oss selv såpass godt at vi vet hvordan vi reagerer på ting, og en person som er overbevist om at h*n ikke vil takle å være i et forhold med en/ei som har angst bør heller ikke ikke gå inn i et slikt forhold for da sitter det kanskje to personer der med psykiske problemer etter en liten stund, istedenfor en person!

Skjult ID med pseudonym hobby to. 13 aug. 10:25

@Spantax:
Men hvordan var sexlivet med kvinnemennesket, mann?

Skjult ID med pseudonym Spantax to. 13 aug. 10:56

Vi elsket hverandre! Hvordan tror du det var?

Skjult ID med pseudonym hobby to. 13 aug. 10:56

Det var ment som en spøk, se lenger opp i tråden så skjønner du sammenhengen.

Skjult ID med pseudonym Spantax to. 13 aug. 11:04

Jeg så lengre opp i tråden, jeg synes bare kommentaren var smakløs, selv som en spøk...

Skjult ID med pseudonym hobby to. 13 aug. 11:21

Deg om det.

Skjult ID med pseudonym draupne to. 13 aug. 12:14

@ Jokke.

Jeg er ikke enig med deg. Nå kommer jeg fra landet og tenker på "gamle dager" som hvordan en bondefamilie ville levet der jeg kommer i fra. Det er ingen tvil om at mennesker er omgitt av mer støy, bor tettere og lever fjernere fra den naturen vi er skapt til å leve i.

En ting er sikekrt, vi sitter mer på ræva nå enn tidligere. Og vi er generelt mindre fysisk aktive og vi blir feitere..

Jeg er nok litt av en romantiker som tror at hvis vi beveger oss nærmere naturen og vårt naturlige element vil vi generelt ha det bedre. Men dessverre tjene mindre. :-(

Må jobbe litt..

Skjult ID med pseudonym Jokke to. 13 aug. 12:23

@ draupne

Det har vel vært fordeler og ulemper med alle tider... Fordelen nå er at man har frihet til å skape seg et bra liv, mens det på sin side kan være et meget krevende prosjekt, da det fordrer et klart hode og evne og vilje til å tenke og gå mot strømmen.

Må få anbefale en morsom og lærerik bok som heter "How to be free" av Tom Hodgkinson, som beskriver noen av de valgmulighetene vi faktisk har. Han er også på linje med deg vedrørende hvordan livet på landet var i de gode gamle dager :-)

http://idler.co.uk/uncategorized/how-to-be-free/

Skjult ID med pseudonym angstjenta to. 13 aug. 19:20

@spantax: Vel, jeg er lei for å si det, men jeg står ved ordene mine om at det er sneversynt. Du sammenligner ett forhold med en angstrammet som å kjøre formel 1 bil i 300 kilometer i timen. Er ikke ALLE forhold sånn? Man aner jo ikke hva man får, hva som venter, eller hva som vil skje!!!! Jeg tror alle mennesker har forskjellige ting som vil være vanskelig å forholde seg til. For noen er dette angst. For andre er det andre ting. Men som sagt, jeg syns også det er fint at folk er ærlige på at de ikke vil ta utfordringen ved å være sammen med en som til tider kan være litt plaget med angst. Jeg er jo avhengig av en som faktisk klarer å se FORBI det, og la personigheten min avgjøre.... Jeg forstår at det kan være vanskelig når man har en litt uheldig erfaring med dette, men jeg tror også at angstrammede er like forskjellige som folk flest, så det er nok uansett ingen garanti for at ting blir det samme....

@ing: Nei, jeg skriver det i hvertfall ikke i profilen.

@hobby: Da regner jeg med at vi har en date?? ;)