Alle innlegg Sukkerforum

Jeg har det helt jævlig inni meg!..

Vis siste innlegg
Skjult ID med pseudonym uio sø. 6 sep. 21:57

..og har ingen og snakke med..følte egentlig bare for og si det..

Skjult ID med pseudonym jantore78 sø. 6 sep. 21:58

oi det er ikke bra. da får du finne noen å snakke med, eller dele det her anonymt, kanskje vi kan hjelp :)

klem

Skjult ID med pseudonym pusen sø. 6 sep. 21:58

Er du jente eller gutt?
Hvorfor ikke bruke et forum til det? Lage deg en dagbok, få andre sine synspunkter og svar?

Trist å høre at du har det sånn! Livet svinger!

Skjult ID med pseudonym Fnis sø. 6 sep. 22:01

Jeg føler med deg. Virkelig, uio! Og jeg vet hvordan det er. Det er ikke bra å stenge det inne. Å bare si det rett ut her anonymt på et nettsjekkested er ikke så dumt. Nå har du sagt det, og noen har sett det. Det er bittelitt bedre enn å ikke ha sagt det i det hele tatt.

Skjult ID med pseudonym jantore78 sø. 6 sep. 22:02

Fnis

Jepp, har lagt ut et par ting selv før på et annet sted helt anonymt og det virket perfekt. Følte meg så mye bedere etterpå :)

Skjult ID med pseudonym ForFun81 sø. 6 sep. 22:32

Det kommer bedre dager!! :)

..i mellomtiden må man huske at det er lov å være trist. *Stooor klem*!

Skjult ID med pseudonym Emmeline sø. 6 sep. 22:40

Stor sympatiklem fra meg også. Hvis du føler du har det nesten uutholdelig, så må du se å finne noen å snakke med! Ikke hold det for deg selv, det er vondt. Og husk at du kommer til å få det bedre igjen, det er lett å glemme det når man har det vanskelig. :o)

Skjult ID med pseudonym sol sø. 6 sep. 22:40

Det er vel ikke noen trøst, men du er ikke alene.....Det kommer an på hva du sliter med, er det noe du kan snakke med fastlegen din om?

Skjult ID med pseudonym Templo sø. 6 sep. 22:40

http://www.youtube.com/watch?v=iGO1M6a3op4

Enjoy=)

Skjult ID med pseudonym uio sø. 6 sep. 22:46

Vel ok..for og gjøre lang historie litt kort..

Jeg sitter og tenker på så mye, på alle årene som har gått, jeg har susa bort mye av livet på tull, men samtidig var det en grunn til at ting ble som det ble..hele oppveksten min kom jeg ikke overens med andre barn, ikke fordi jeg var så anderledes men jeg var sjenert, og ble missforstått, og ble ofte fryst ut, på barneskolen begynnte mobbingen i 5 klasse og det fulgte meg videre på ung,skolen, jeg hadde venner, men ikke ekte venner, den første flotte veninna mi fikk jeg i 9klasse, og ho har jeg ennå,jeg ble hakket på, baksnakket, og snakket styggt til, det knakk selvtilliten min totalt og jeg skulket ofte skolen, derfor var lærerne også ett mareritt og ingen hørte meg da jeg sa at jeg hadde det vondt.
Jeg hadde så dårlige karakterer i 10 at di måtte trekke karakterer fra 9ende for vitnesmålet mitt.
Jeg rota meg borti feil folk, og var en dritt hjemme, men det var fordi jeg hadde det sånn jeg hadde det og ikke foreldrene mine så det heller, ikke spurte dem heller, så jeg gikk rundt og lata som alt var bra, klistra på meg ett smil når jeg egentlig ville gråte.
Jeg stakk mye av hjemmefra, og kom inn i barnevernet, det hjelp ikke saken. Møtene med dem fikk meg til og føle meg enda mindre hvert da dem skulle ha det til at alt var min feil, joda valgene jeg tok var jo min feil, men det var en grunn til det jeg gjorde, jeg følte at jeg aldri strakk til, ikke var god til noe og følte at ingen brydde seg om meg.
Når jeg var 15 ble jeg sendt til fosterfamile og litt etter det ble jeg flytta til en instuisjon siden fosterfam, behandlet meg som dritt.
På instuisjonen begynnte jeg litt med rus siden jeg følte at livet ikke var verdt noe uansett, dette var det året jeg var blitt 16, Jeg slet mye igjen da jeg skulle begynne på vid.gående og fikk angst for mennesker og depresjoner, men følte at jeg aldri fikk den hjelpen jeg trengte. Jeg følte meg så alene. Hadde ett hælvete der.
Tiden gikk og ble 17 og jeg kom meg vekk derfra, og ble kvitt alt som het rus, og flyttet sammen med en man som var 10år eldre en meg, han var min redning fra barnevernet, men min bilett inn i ett annet hælvete, jeg ble slått, og knust ned av ord om at jeg aldri var god nok. Igjen latet jeg for andre at ting var perfekt, bare fordi jeg ville at ting skulle være det for en gangs skyld.
Alle kjærestene mine i ungdomstiden behandla meg som dritt, ikke hadde jeg noen gutt som var glad i meg, jeg var vel kanksje bare en puledokke for dem.

Skjult ID med pseudonym uio sø. 6 sep. 22:46

Jeg kom meg ut av det forholdet etter ett halvt år, og slet ennå med meg selv, men hadde også blitt ett sterkt menneske prega av ting fra fortiden.
Jeg flyttet hjem igjen og, og etter litt ble jeg gravid som 17 åring det året jeg fylte 18 år, det var det beste som kunne hendt meg, hadde jeg ikke fått min skatt hadde nok ikke jeg vært i denne verden idag, derfor tror jeg det var en mening med det.
Jeg var ikke sammen med faren til barne mitt selvom jeg skulle ønske det, han ville ikke ha meg, sånn var det.
Jeg fødte min hjerteknuser, og etter litt ble jo han en god far for våres barn, men aldri fannt vi sammen, han hadde gått videre med en ny jente.
Det gjorde vondt, jeg har aldri mistet følelsene for han jeg har bare godtatt at det aldri vil bli noe av.
Jeg var lite etablert, alt dette gikk seg til etter jeg ble mamma, og for første gang i mitt liv klarte jeg og styre ting som penger, og and ting selv. selvom det klart var vanskelig til tider.
Tiden har gått og ting går jo litt opp og ned i livet.
Nå har jeg begynnt skole igjen for og få meg den utdanningen jeg ikke fikk, men igjen har angsten kommet tilbake når jeg begynnte der, jeg sitter og føler meg så alene på kveldene. jeg lytter til andre sine problemer, men vil ikke bry dem med mine.
Forholdene mine med gutter nå går også bare til hælvete, aldri hører jeg noe positivt om meg selv.
På skolen er jo jeg eldre enn mange andre, jeg går alene i friminuttene, føler meg som jeg er 15 år igjen når jeg er på skolen, har mye hull i lærdommen, og har vansker for og følge med på lett pensum.
Jeg priser gud for at jeg har min lille, men jeg kunne ønske jeg også hadde en som var der for meg på en annen måte også, som spurte meg-hvordan har u det kjære deg? og jeg kan legge meg ned på skuldrene til personen og gråte og si-jeg har det ikke alltid så veldig bra..

Måtte dele dette opp, noe har jeg ikke skrivd ned for det finnes ting jeg ikke ønsker og dele med noen..

Skjult ID med pseudonym uio sø. 6 sep. 22:57

Håper noen vil ta seg tid til og lese selvom det ble litt langt..

Skjult ID med pseudonym forsiktig sø. 6 sep. 22:58

Hei på deg Uio !
Bra at du forteller litt om deg. Nå vet vi litt av bakgrunnen og din situasjon i dag.
Det er en trist historie du fortalte, men du er en sterk jente og flott mor som uttrykkek sin kjærlighet til barnet ditt.
Du får se at livet bli bedre etterhvert. Men du må gå ferdig skole, etter utdannelse har du ikke mye sjans til bra jobb.
Tenk at du gjør det fordi du vil gi bedre liv til deg selv og din solstråle:)
Jeg vil ønske deg alt godt.

Skjult ID med pseudonym Templo sø. 6 sep. 22:59

http://www.youtube.com/watch?v=ih0mha2lwiQ

Visemannens lære er en kilde til liv, en hjelp til å unngå dødens snarer.

Skjult ID med pseudonym pusen sø. 6 sep. 22:59

Jeg har lest alt og det er trist å lese at du har vært gjennom så mye vondt! For din egen del vil jeg anbefale at du går i terapi slik at du får bearbeidet noe av dette, samt at du får bygget opp selvtilliten din igjen! Høres bra ut at du har fått en hjerteknuser og er begynt på skolen! Jeg anbefaler deg å prøve å integrere deg, skjønner at det ikke er lett med din bakgrunn, men prøv å snakk med de andre, sett deg sammen med dem i lunsjen, sjekk om det er noen kollokviegrupper. Sett deg mål om at du skal tørre å ta kontakt med noen, øv på det! Du er sikkert en toppers jente! :)

Skjult ID med pseudonym mannigata sø. 6 sep. 23:00

Jeg tror mange av oss har lest alt sammen.
Du har opplevd mye drit, men du må nesten forsøke å snakke med noen om det. Du nevnte at du ahdde ei venninne fra ungdomsskolen - forsøk å ta opp noe av dette med henne.
Er ikke alltid lett å være venn heller, man tør kanskje ikke spørre om det er noe...

(mann 32 år fra Oslo) sø. 6 sep. 23:01 Privat melding

Du kan prøve voksenopplæringen som tilbys rundt omkring, ta små skritt der du lærer deg faglig kunnskap du kan få bruk mtp karakterer eller andre ting du føler du mangler. Videre kan du ta alle slags kurs og få venner eller "oppgaver" på den måten, engasjere deg via masse rart. Etterhvert som du blir mer tilfreds,fornøyd og glad ihverdagen er det mye lettere for personen du savner å se deg...tror jeg.

Skjult ID med pseudonym jantore78 sø. 6 sep. 23:04

uio jeg føler med deg, jeg vet hva du har vert igjennom. har vert igjennom det å bli mobbet på skolen. men som gutt, og en som ble større fortere en andre så ble ting fort litt anderledes.

men alle ting kan gro, bare man gir det nok tid. fullfør skolen som forsiktig sier. og sørg for å være en god mor for ditt barn.

lykke til uio, nå er ikke jeg noe psykolog, så jeg skal ikke si hva du skal gjøre da jeg kan komme til å gjøre ting verre ved å si noe feil.

men tenk possitive tanker, og tenk på barnet ditt så vill ting bli bedere.

jeg ønsker deg lykke til å håper at du kommer igjennom alt

jan-tore

Skjult ID med pseudonym Spantax sø. 6 sep. 23:07

Det var en trist historie uio,

Utifra hva du forteller så har du gjort ting så riktig du kan med de forutsetningene du har hatt! og jeg sfår inntrykk av at du har gjort mye for å forbedre både ditt eget og barnet ditt sitt liv!
Du er uten tvil inne på rett spor, med å ta en utdannelse og ved å ta ansvar for ditt eget liv. Jeg hadde vært stolt av meg selv hvis jeg var deg! Jeg vet ikke hvor gammel barnet ditt er men jeg er ikke i tvil om at h*n også kommer til å vokse opp og være stolt over å ha deg som mor!

Jeg skjøner savnet ditt etter en kjæreste som tar vare på deg. Bare vær forsiktig med de menn du treffer så vil du nok en dag finne en som fortjener en kjæreste som deg, og da kommer dere alle tre til å føle dere som verdens heldigste.
Lykke til, og ikke nøl med å skrive her inne! Det kan være veldig godt å kunne lufte ut sorgen sin anonymt noen ganger!

jeg ønsker dere begge alt godt fremover.

Skjult ID med pseudonym tenk sø. 6 sep. 23:21

må bare si til deg at du må søke proffesjonell hjelp, har veldig tro på deg, men vennene dine kan ikke få alt. du viser styrke og kan klare livet som det kommer, det har du vist i innleggene dine og du er ikke alene. Utrolig viktig det du tar opp og kan hjelpe mange, prøv å få hjelp - for om du er sterk så kan det hende du trenger noen å prate med for å få det bra. Det nytter, jeg er der nå

Skjult ID med pseudonym engel ma. 7 sep. 02:04

Jeg har lest historien din uio, og det gjør inntrykk på meg. Det virker som du er en veldig sterk jente som tross en sterk historie har oppnådd mange store ting i livet ditt. Du håndterer det du skal og har begynt på skole! Det sier mye om hva du er i stand til. For din egen del kan det nok, som mange andre har skrevet her, gi god hjelp å prate med noen som kan hjelpe deg å plassere føleleser og tanker der de hører hjemme. På denne måten kan du få hjelp til å få god nok selvtillit til å se fremover, og ikke leve i fortiden. Det er mulig, jeg har sett mange eksempler på det. Tenk på alt du har fått til frem til nå! Du har tatt grep om livet ditt og vet at du må gjøre mer for å få det bra. Det at du har skrevet innlegg her sier at du er klar for å ta i mot denne hjelpen. Og husk at det finnes mange flinke folk der ute som står klare til å hjelpe deg. Men du må strekke ut hånden selv. Når du har fått plassert tanker og føleleser har du mye mer å gi til både deg selv og barnet ditt. Du vil også ha mer å gi en partner. Jeg ønsker deg lykke til, og husk at alt er mulig!

Det kan også anbefales å ta kontakt med andre som har opplevd det samme. Det finnes mange frivillige organisasjoner - søk på nett. De har hjulpet mange. Jeg skriver dette fordi jeg jobber selv med mennesker som har det vanskelig. Håper det kan være til hjelp. Varme tanker fra meg.

Skjult ID med pseudonym Jarle89 ma. 7 sep. 13:31

Har lest historien din Uio, og det er trisst at noen kan ha det så ille. Jeg har selv blitt plaget og mobbet kraftig helt siden barnehagen. Jeg passet alldri inn, Hadde heller ingen ekte venner. Forholdet hjemme var dårlig, og ville helst bare stenge meg inne på rommet. Var til og med en episode på videregående da noen praktisk talk prøvde å ta livet av meg. De tuklet med sykkelen min, kobblet fra bremsene. Hadde jeg ikke tilfeldigvis trykket på bremsen ubevist da jeg skulle hjem. Hadde jeg ikke fått fikset det og dermed ikke klart å bremse ned den lange nedover bakken med biler nederst, mest sansynlig dødd av det. Så jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Jeg satt mye alene når jeg var på skolen jeg også. Men jeg er imponert over deg, du har hatt det mye verre enn meg etter hva du skriver, og alikevel står du opp å kjemper. Håper du får det gode livet du drømmer om : ) Vi stiller gjerne opp for deg om du trenger en skulder : )

Stor klem

Skjult ID med pseudonym carmina02 ma. 7 sep. 14:34

Jeg slet med tårevåte øyne gjennom din beskrivelse.
Men i og med at du legger ut dette her på forum, tror jeg du er et skritt på vei . Du deler jo dette med mange og du er sterk som går gjennom et svangerskap og viser at du kan ta ansvar. At du fortsetter en skolegang er jo også veldig positivt.
Jeg tror du har store muligheter til å lykkes.
Kanskje du kan finne en god venn i naboen ? uansett alder mener jeg . Det er forskjell på å ha gode venner og det å jakte på kjærester. Det er alltid godt å ha noen å snakke med. Be noen opp til en kopp kaffe ?
Tør å være deg selv. Jeg er sikker på du er en flott person men at fortiden preger deg for mye. Lev i fremtiden
Jeg stiller gjerne opp om du trenger hjelp.

Lykke til og klem

Skjult ID med pseudonym Smily:o) ma. 7 sep. 18:40

Det er mye dritt du har vært igjenom , men det virker som du takler det ganske bra etter det jeg leser.
Du får ikke gjort noe med fortiden, det eneste du kan forandre er fremtiden. Det å ta opp fag og gjøre seg ferdig med skolen er en god start.
Rett deg opp i ryggen vær sosial og smil. selv om det føles litt påklistret i begynnelsen.
Jeg må også si meg enig med flere her ; du bør få snakket med noen om det som ligger i fortiden. Men jeg vil anbefale deg å snakke med en proff og ikke venninne om dette. Hun blir nok litt overveldet og ikke vet hva hun skal si for at du skal føle deg bedre. Selsagt kan du komme med noe , og fortell henne at du ikke trenger hennes hjelp bare at hun skal lytte , for det hjelper.
Tror du trenger litt tid på å lege deg selv , før du kan finne en mann til livet ditt. Men det er bare min mening.

Ønsker deg masse lykke til , og det er bare en vei fra bånn og det er oppover.:o)