Alle innlegg Sukkerforum
Skjult ID med pseudonym Inane lø. 17 okt. 21:31

Er det noen her inne som er ensomme? Altså, som innimellom kjenner seg skikkelig, skikkelig ensom? Ikke bare som singel men generelt, med seg selv?

Jeg spør fordi jeg tar meg selv i å tenke at jeg kanskje lurer meg selv til å tro at bare jeg får meg kjæreste igjen så ordner alt seg. Sannheten er nok at jeg burde ta meg selv i nakken og fikse både det ene og det andre ellers vil et forhold aldri funke... fordi når jeg har vært i forhold så har jeg kjent meg ensom likevel... og endt opp med å distansere meg i frykt for å bli forlatt. Komme den andre "i forkjøpet", liksom...

Er det bare meg her i verden som er litt rar?

Skjult ID med pseudonym jente lø. 17 okt. 22:09

Nei du er nok ikke alene om den følelsen:)

Skjult ID med pseudonym lusefrans lø. 17 okt. 22:18

Akkurat nå føler jeg så ubrukelig for det meste at halvparten kunne vært nok.
Tenkte kanskje en tur ut på Løkka for en pils kunne hjelpe, men regner med at det blir bare blæ... så nå er tilltaket er i ferd med å renne ut.
Skal jeg bare gå og legge meg å håpe på bedre tider i morra ?

Skjult ID med pseudonym Hansa lø. 17 okt. 22:19

Aldri ensom når jeg er aleine. Superensom når jeg er sammen med feil type folk. (det er jeg ofte)

Skjult ID med pseudonym bølle-per lø. 17 okt. 22:22

Jeg føler meg ofte ensom på denne tiden av året. Men, det er jo litt opp til meg selv, da.

Selvfølgelig vil alt løse seg når jeg får meg kjærste.

Skjult ID med pseudonym veteran lø. 17 okt. 22:41

Alt løser seg ikke når du får kjæreste. Det er ikke en støttekontakt du får. Den støtten og varmen du får fra den andre i et forhold, skal du også være i stand til å gi. Først må du ta deg selv i nakken og ordne opp i ting, og så kan du gå inn i et forhold. Da blir alt så meget bedre. Og du er ikke alene om å ha dårlige perioder da du føler deg ensom eller nedfor, tror det er nokså normalt

Skjult ID med pseudonym anonym lø. 17 okt. 22:53

Amen. Ensom innimellom ja.

Skjult ID med pseudonym ho-der lø. 17 okt. 22:59

Alle er vi ensomme og føler oss alene innimellom. Da er det viktigste er å rette blikket framover og finne noe som er positivt og som gjør en glad. For meg er det musikk, bøker, møter med andre mennesker og tenke positive tanker. Det siste er en treningssak, smil til ukjente og få et smil tilbake, lag en hærlig kopp te og pakk deg inn i ullteppe og nyt stillhet eller guff opp noe musikk - utrolig bra :) Men, det viktigste er å tenke positive tanker - trening gjør mester - og det virker - helt sant!!

Skjult ID med pseudonym sjarmtroll lø. 17 okt. 23:11

@inane
Er det bare meg her i verden som er litt rar?

Ver glad for at du er litt rar, kun død fisk som følger strømmen :)

Skjult ID med pseudonym pgmp lø. 17 okt. 23:18

Ledighet er roten til alt ondt.

Jeg er veldig mye alene. Enten det er hjemme, på jobb eller ute på tur. Men ensom føler jeg meg sjelden. Har alltid noe å gjøre og mye jeg vil gjøre som jeg aldri får tid til. Jeg kjeder meg aldri alene, men stadig når jeg er sammen med venner som er vanskelige å dra med på ting og drar heller på ting alene enn å være sammen med dem. Den 99. sosiale regel ( http://xkcd.com/330 ) spiller nok inn. At den intreffer er mye mer firstende med en kjæreste enn med venner :)

Skjult ID med pseudonym Mofo lø. 17 okt. 23:25

Føler meg til tider veldig ensom, spesiellt de gangene jeg kommer hjem fra forretnings reise og ser alle de som har sine kjære ventende på tog stasjonen/flyplassen, og så for og komme hjem til en tom leilighet. Føler meg så utrolig alene da :(. Det virker som enkelte rundt meg møter nye jenter hele tida og får seg kjærester så veldig fort, mens jeg bare møter og interesserer meg for jenter som viser seg å ha kjæreste allerede. På sukker så blir det som regel slik at jentene vil snakke mer før vi møtes, og så koker alt bort i kålen til slutt ellers så tørr de ikke/ikke vet hva de vil etter mange uker med brev, chat, tekstmelding og telefon.

Jeg og sitter å tror at det ordner seg om jeg får meg kjæreste, jeg har jo 0 andre bekymringer i livet. Jeg er redd for at om ei jente jeg skulle bli interessert i meg så ville jeg bare smelte på flekken og kanskje stupe inn i noe jeg vil angre senere. For min del vil det uansett være mye nytt, så jeg vet ikke om jeg bryr meg om det ikke funker... Heller prøve enn å sitte alene hele tida, lei av å føle meg halvdød.

Nei så du er ikke alene Inane..

Skjult ID med pseudonym pgmp sø. 18 okt. 00:01

[avsporing]
@wannaB
Desverre synes jeg Vamp med KORK ble for overarrangert. Mange av låtene mista den sjelen de gis på vamp-only konsertene. Det blir nesten ufint å sammenligne vamp med seg selv. Makan til gode konsertopplevelser skal man lete lenge etter. (Kent er på høyde når de får spille i gode lokaler.)
[/avsporing]

Skjult ID med pseudonym pgmp sø. 18 okt. 00:57

[avsporing igjen]
@wannaB
Støtter valget av sang, men ikke versjonen av den.
Ellers har William Hut flere, f.eks http://www.youtube.com/watch?v=UqPHBbYbB-k
Paal Flaata (Johnny Cash) - The First Time Ever I Saw Your Face http://www.youtube.com/watch?v=kuVdkfRpcT0
Midnight Choir - Jeff Bridges http://www.youtube.com/watch?v=dLsOBHMHnFs
Heather Nova - Island http://www.youtube.com/watch?v=o0FnyRpZOWA
Dave Matthews - Gravedigger http://www.youtube.com/watch?v=RzJXr8kuefY
Eddie Vedder - Society http://www.youtube.com/watch?v=Cy6iwP9Ux3A

(innser at det var lite norsk tekst på spillelista mi i kveld)
[påsporing følger forhåpentlig fra noen andre]

Skjult ID med pseudonym mrmister sø. 18 okt. 01:05

wannaB: Kunne ikke sagt det bedre selv.

Skjult ID med pseudonym s sø. 18 okt. 01:23

@pgmp

Kudos for videoer (skulle nesten tro du vanket i min omgangskrets...) - selv om de alle er viden kjente og høyt elsket -)

Skjult ID med pseudonym pgmp sø. 18 okt. 01:36

Det ser så fint ut når de innleggene man kommenterer forsvinner. Brått ser det ut som man er helt på bærtur i å skrive med seg selv.

@s
Skal ikke se bort fra at vi kan ha støtt på hverandre :)
Problemet med å linke til sanger her er at de man helst vil poste er så ukjente at man ikke finner noen link.

Skjult ID med pseudonym Inane sø. 18 okt. 01:53

@wannaB
Nifst... det er så akkurat på en prikk som du beskriver det

Skjult ID med pseudonym Tom sø. 18 okt. 11:56

Har truffet flere fra her inne og ikke alle er så lykkleig som dem sier.. de er ensom inimellom eller ofte...

(kvinne 40 år fra Akershus) sø. 18 okt. 12:02 Privat melding

Alle føler seg vel litt ensomme innimellom tror jeg. Uansett om man er singel eller ikke. For oss single er det jo lett å skylde på det når vi føler oss ensom .. at alt blir bedre bare man finner noen. Men tror ikke det fungerer sånn.
Man kan føle seg helt alene i et rom fullt av folk.

Skjult ID med pseudonym suk sø. 18 okt. 13:44

@Innane !
rare er vi mere eller mindre allesammen, spørs bare om vi vil innse det.

Skjult ID med pseudonym draupne sø. 18 okt. 17:40

Å jada, man kjenner seg da ensom i blant. Og ja jeg tror man kan kjenne seg ensom i et rom blant mange mennesker, blant kolleger på jobb, eller hvor det måtte være. Det er nok ikke sikkert at den følelsen blir borte selv med en kjæreste, men man vil kanskje ha mindre tid til å gruble. Og man har noen å dele tid og tanker med. Da kan man jo bli to-som :-)

Selv holder jeg det gående med prosjekter og deltakelse på et nettsamfunn der andre som er interesserte i det samme holder til. Dessverre er det ikke så mange jenter der (et fiolinmaker forum), langt mindre norske jenter. Så dating blir det lite av.

Man skal ha tid og plass til en kjæreste. Jeg tror det blir et av mine nyttårsforsett å sørge for at det blir bedre plass og at man blir mer tilgjengelig.

Skjult ID med pseudonym 1step4me sø. 18 okt. 21:05

Ja, jeg tror det er store mørketall når det gjelder følelsen av ensomhet. Det er bra noen prater om det. Det er et samfunn hvor det betyr så mye å vise at man er "noe" - derfor våger få å prate om dette. Det gir på en måte status å ha 400 venner på Facebook...."Venner".
Men det er også viktig å kunne leve litt alene, og ikke alltid tro at noen dager for seg selv er livets undergang. Det er normalt.
En bra ting er jo å være f.eks på Sukker, gå på Sukker-party, være med på sosiale ting på jobb, trene sammen med andre...You name it. Man må yte noe får å få kontakt. Sjelden venner eller kjæreste faller ned fra månen. :-)
Ha en flying start på uka - alle sammen!

(mann 48 år fra Oslo) sø. 18 okt. 22:47 Privat melding

Veldig enig med TS, wannaB og flere andre her. Det finnes en slags grunnleggende ensomhet eller hva man nå skal kalle det - å fange dette i ord føles som¨å gripe fatt i et sleipt såpestykke - som ikke har å gjøre med noe konkret, som f. eks. savnet av en partner, eller triste ting som har hendt. Jeg tenker ofte på tiden som har gått, på det tragiske i at livets sandkorn renner ut. Plutselig en dag oppdager man at det har gått x antall år siden det eller det hendte, og hvor ble den tiden av?

Jeg griper meg i å tenke på helt trivielle minner fra barndommen, som da jeg lekte i hagen eller syklet i det grønne lyset under trekronene en forsommerkveld for aldri så mange år siden. I mellom da og nå ligger det en avgrunn. Og den avgrunnen er, enten man liker det eller ikke, sannheten om livet. Du taper alt til slutt.

Men det er klart, det hjelpert jo å ha noen man kan bry seg om, snakke med. Da klarer man i det minste å fylle tiden med noe. Kanskje er det så enkelt at meningen med alt er å ha meningsfulle forhold til andre. Kanskje.

Skjult ID med pseudonym vakker ma. 19 okt. 14:29

jeg trodde jeg var den mest ensomme i verden.,...

Skjult ID med pseudonym Inane ma. 19 okt. 15:04

Takk for mange gode svar, alle.

På en måte en slags "trøst" å vite at det er flere som føler det sånn, samtidig som det er synd da. Men som flere er inne på her, det er jo ikke hver dag som er lik. Jeg går heller ikke rundt og grubler og kjenner på ensomheten dag ut og dag inn. Heldigvis, ellers ville det jo vært ganske tøft. Og jeg har det faktisk veldig bra generelt, ikke mye å klage på, det er jeg klar over. Men innimellom. Innimellom ramler det over meg, uten forvarsel, denne "øredøvende" tomheten.

Jeg tror jeg har følt meg litt ensom innerst inne hele livet, men det er først i voksen alder at det av og til er til å ta og føle på. Når man har bare seg selv å ta vare på, og ingen til å ta vare på seg. Man må finne sin plass i samfunnet. Og "alle andre" har funnet sin, eller gir inntrykk av det.

Av og til hører jeg eldre folk si "hadde jeg bare visst da, det jeg vet nå"
Det er synd at man må leve et langt liv før man innser hvor bortkastet bekymringer egentlig er. Jeg vil jo ikke sitte der på mine gamle dager og angre på at jeg bare "eksisterte".

Noen skjønner ikke bæret når man snakker om denne tomhetsfølelsen, skjerp deg, gjør noe med det. Men det er ikke så lett. Jeg kan bli oppmuntret der og da, eller provosert, alt ettersom. For det er mitt hode, mine følelser, og andre har sine. Derfor prøver jeg heller ikke å fortelle andre hva de bør gjøre, når jeg selv har gode dager. Noen ganger trenger man rett og slett bare en klem.

Jeg lurer litt på om dette er en tendens i vestlige velstående land. Før i tida hadde folk større nærhet til familie, venner og naboer. Nå er det individet som gjelder. Til hvilken pris?

Kanskje det er derfor mange søker til religion og alternative ting, for å finne noe å fokusere på utenfor seg selv.

Ikke det at jeg tror folk hadde det bare bedre før, eller at f.eks folk i fattige land ikke har tunge stunder og følelse av ensomhet. Men når man har andre og større problemer og utfordringer å konsentrere seg om, og kanskje også er en del av et varmere samfunn, så har man ikke "tid" til å kjenne på dette sleipe såpestykket..? (godt sagt forresten, Mr.X).

Jeg søker ingen støttekontakt i en kjæreste, men jeg håper jeg en dag finner den spesielle kontakten med noen som gjør at jeg kjenner ro i sjelen...

Skjult ID med pseudonym frøkna ma. 19 okt. 15:16

Nå ble jeg fullstendig bergtatt av ditt innlegg, @Mr. X!

Jeg kjenner igjen det du skriver, og ikke minst setter du ord på det som etterhvert er blitt min store sannhet og det eneste som _egentlig_ er viktig for meg:
"Kanskje er det så enkelt at meningen med alt er å ha meningsfulle forhold til andre".
Og da handler det ikke bare om kjærlighetsforhold i mine øyne, men å sørge for å ha noen få gode mennesker rundt meg som betyr noe for meg, og som jeg kan bety noe for.
Hadde jeg ikke hatt det, så ville livet mitt raknet ganske fort. Så mye for den store selvstendigheten og å klare seg selv på egenhånd! :-D

Ellers:
Jeg har hatt noen få, men lange perioder tidligere der ensomhetsfølelsen har vært stor. Og det blir en grå og trist hverdag dersom man opplever at man bare surrer rundt på egenhånd uten å oppleve at noen bryr seg litt ekstra om en, uten å ha noen å fritt kunne dele opplevelser, tanker, meninger, latter, fjasing, vrøvel og tullprat med.
Det å ha noen som ser dine litt dumme, teite og håpløse sider men som aksepterer det fordi de ser at du også er fin og verdt å ta vare på, er gull verdt!

Jeg er ellers fullstendig motstander av tankegangen som sier at man skal ha det bra med deg selv før man prøver å finne en kjæreste. Det er jo ofte det å prøve å sørge for å få de rette menneskene inn i livet sitt, som kan gjøre at livet igjen blir bra for en?

Jeg vet jo at en kjæreste er viktigere enn en venn, men dog, hvem ville sagt imot noen som mente at han/hun sikkert ville fått det bedre dersom han/hun jobbet litt med å prøve å skaffe seg noen nye venner? Ingen! (håper jeg)
Men... samtidig, jeg prøvde i en periode å sette livet mitt på vent, fordi jeg tenke at når jeg bare fikk meg en kjæreste, så ville jo ting ordne seg igjen uansett. Jeg tviler ikke på at det var sant det jeg tenkte, men jeg fant ut at det ikke var gjort i en håndvendig å finne seg en kjæreste, så jeg var pent nødt til å begynne å leve igjen uten kjæreste ;p

Skjult ID med pseudonym Z ma. 19 okt. 16:55

Slik jeg ser det, er ensomhetsfølelsen en av mange, mange følelser vi alle føler i løpet av livet.

For meg handler dette først og fremst om å ha kontakt med seg selv - og ikke minst å akseptere den følelsen man til enhver tid har.
Jeg tror det er sånn at jo mer vi rømmer fra "ubehagelige følelser" som f.eks ensomhet, jo mer ensom føler vi oss.
I det å ikke akseptere en følelse, ligger det at man vi ha en følelse bort, man vil fjerne følelsen eller løsrive seg fra følelsen.
Det rare er da at man ofte innhentes av nettopp den følelsen man prøver å rømme fra - enten det er bevisst eller ubevisst.

Men å akseptere en følelse er noe helt annet enn å dyrke sin følelse eller bade den i melankoli eller selvmedlidenhet......

Jeg tror man føler seg mest ensom når man tror at tomrommet ensomhetsfølelsen gir, skal fylles opp av andre utenfor seg selv.
På denne måten er man avhengig av andres goodwill og kjærlighet for å ikke føle seg alene. Det er litt for uforutsigbart for meg.

(Og i dette innlegget brukte du ordet "følelse" hele 16 ganger, Z!)

Skjult ID med pseudonym frøkna ma. 19 okt. 17:12

Z:

Jeg vet ikke helt om jeg har tolket deg riktig nå... men jeg vil jo absolutt føle meg ensom dersom jeg ikke opplever at noen har goodwill eller kjærlige følelser til meg, og som jeg gjengjelder?

Dersom man føler seg ensom, så er det jo en smart ting å prøve å gjøre seg mindre ensom ved å prøve å bli kjent med, og knytte vennskapsbånd med andre?
Dersom man føler seg ensom, så er det vel fordi man føler man har for få mennesker rundt seg som forstå en?

Jeg vet jo at det finnes mennesker som trives veldig godt med å være alene og som ikke trenger å ha nære vennskapsbånd. De har det fint med de prosjektene de holder på med, de trives, nyter livet og utvikler seg selv selv om de ikke har en eneste nær person ved sin side, og de ville sikkert synes det var rart å høre at andre trenger noen ved sin side for å kunne være like aktive, kreative og lykkelige som dem. Men det er jo ikke alle som er slik?

Skjult ID med pseudonym Z ma. 19 okt. 17:24

Heisann frøkna :-)

Du skriver: "Dersom man føler seg ensom, så er det vel fordi man føler man har for få mennesker rundt seg som forstå en?"
Jeg ville si ja og nei. Det går fint an å føle seg ensom sammen med andre. Jeg tror det er viktigere hvordan du "møter" deg selv.

Det er sant som du sier at ikke alle er sånn at de trives i eget selskap. Men hvorfor de ikke gjør det, vil jeg ikke mene så mye om :-)

Jeg opplever det som om det er stor forskjell på oss mennesker når det gjelder forventninger til andre, og til hvordan vi forholder oss til f.eks egen ensomhet. Noen må ha dekket dette tomrommet av andre, mens enkelte trenger ikke det i samme grad.

Skjult ID med pseudonym cs ma. 19 okt. 17:30

kan føle meg ensom i festlige lag hvor det bare er invitert par.. men når folka blir fulle, så er nok ikke parforholdet så happy allikavæl... sutring, og klaging og klåing på andre...De misunner nok oss..!!

Skjult ID med pseudonym mandu76 ma. 19 okt. 17:34

Den eksestensielle ensomheten er ingenting å kimse av. Det å kjenne seg elsket for den man er, er heller ingen liten ting. Dette er opplevelser som er en del av å være menneske tror jeg,

Skjult ID med pseudonym jobbern.. ma. 19 okt. 17:42

Det er faktisk mye vi kan gjøre selv for å komme oss ut av ensomheten, men det krever egeninnsats.. Kjenner folk som lever a4 og ikke forstår at det finnes en verden der ute som man kan utforske.. Masse tilbud til single mennesker.. Jeg personlig begynner på swingkurs og kommer til å melde meg inn i danseklubb, fordi jeg liker og danse og vil utvide min egen horisont..

Problemet er at folk kjører seg fast i et mønster, gir opp og synes så synd på seg selv.. Når et par forhold tar slutt og de trygge rammene forsvinner, så må man selv tenke over hva man kan gjøre for å få det bedre.. Man mister litt venner i en brudd prosess, mine, dine og våre venner går i den retningen som passer de best. Mennesket er ikke skapt for å være aleine, det er de man omgir seg med som gir livet mening, ikke hvor mange materielle goder vi har..

Skjult ID med pseudonym frøkna ma. 19 okt. 17:55

Z:

Jeg vet det går an å føle seg ensom selv om man er sammen med andre, men da tenker jeg at akkurat disse menneskene ikke var helt riktige for meg.

Men jeg _vet_ at jeg trenger andre for å føle meg vel. Og jeg er tilfreds med at jeg vet det og at jeg må forholde meg til det. Jeg liker å tenke på at mitt liv er avhengig av hvilke andre mennesker jeg har rundt meg. Jeg trives med min opplevelse av å være avhengig av andre. Jeg ville ikke kunne klare å trives med å bare være meg selv uavhengig av andre!

Jeg vil heller ikke mene så mye om hva som gjør at noen oppsøker fellesskap og gjensidig vennskap og andre ikke gjør det. Men jeg skulle jo ønske at vi alle klarte å lage oss fine liv, uavhengig av om vi føler at vi er avhengig av å knytte oss til andre for å få det fint, eller om vi merker at vi har det jammen så fint på egenhånd og er førnøyde med det.
:-)

Skjult ID med pseudonym Z ma. 19 okt. 18:03

Jeg tror også man trenger andre mennesker rundt seg, frøkna. Jeg har aldri ment noe annet :-)

Skjult ID med pseudonym frøkna ma. 19 okt. 18:22

Z:

I såfall er vi jo på et vis enige akkurat når det gjelder det :-)

Skjult ID med pseudonym tira ma. 19 okt. 18:36

Jeg føler meg faktisk mindre ensom nå som singel enn hva jeg gjorde når jeg var i et parfohold.

Tror ikke ensomhet har så mye med hvor mange mennesker man har rundt seg, mer med hvor godt man har det med seg selv og trivselen med de menneskene man omgås.

Skjult ID med pseudonym jepsi ma. 19 okt. 18:59

tira:

Men da har man jo en utfordring til seg selv: føler jeg meg ensom fordi jeg er alene og ikke har noen andre å bruke dagene sammen med, eller føler jeg meg ensom fordi jeg er i sammen med feil type mennesker, eller føler jeg meg ensom fordi jeg ikke er i stand til å vise hvem jeg er når jeg er sammen med andre mennesker. Eller føler jeg meg ensom fordi jeg knyttet meg til en feil mann.

Jeg synes uansett at den vinklingen blir feil dersom man svarer på et tema fra en som ganske enkelt føler seg ensom fordi han/hun faktisk ikke har noen mennesker å bruke dagene sammen med. For en som virkelig er ensom, så kan det være en bra ting å finne noen å være sammen med selv om det ikke helt klaffer. For noen kan det være greit å få litt trening i å være sosial igjen før man begynner å leite etter akkurat de menneskene som passer.

hmmm... merker at dette temaet engasjerte meg litt, ja...
:-)

Skjult ID med pseudonym Inane ma. 19 okt. 19:11

Godt poeng, jepsi.

Som trådstarter så kan jeg si at jeg er litt sær på den måten at jeg ikke gidder å tilbringe mye tid med folk jeg ikke føler meg komfortabel med. Andre har avtaleboka fylt med både det ene og det andre med perifere bekjentskaper; det er ikke helt meg. Og de jeg føler meg sånn passe komfortable med, er jeg ikke alltid like flink til å pleie kontakten med. Som oftest passer det meg greit, men det gjør også at jeg ikke har etablert slike nære vennskap som danner grunnlag for å f.eks ha noen det føles naturlig å stikke innom når man virkelig trenger det. En kaffe i ny og ne etter jobb skaper ikke de helt store båndene. Mye flytting opp gjennom årene har heller ikke akkurat hjulpet på "problemet".

Men igjen.. som regel er det ikke et problem jeg sliter med. Jeg trives ofte i mitt eget selskap, og har venner jeg kan finne på ting med nå og da. Men jeg holder jo folk litt på avstand, og da blir man ikke helt kvitt den følelsen som wannaB nevner, at ingen ville lagt merke til om jeg forsvant.. Min egen feil, men sånn er det.

Skjult ID med pseudonym tira ma. 19 okt. 19:42

Jeg har vel stort sett følt meg ganske ensom i hele mitt voksne liv. Jeg har hatt vanskelig for å slippe folk innpå meg, for å dele, mm. Etter at jeg ble singel så har jeg på mange måter klart å slippe taket. Ikke vært så redd for å si de feil tingene, ikke vært så redd for at folk ikke skal like meg. Det ligger ganske mye inni den pakka og det er vel ikke alt som jeg vil brette ut her.

Jeg var ensom før jeg traff han som nå er min x, jeg var ensom mens jeg var sammen med han, men nå føler jeg meg mindre ensom.

Mulig dette er feil vinkling, men det er hva jeg føler for å dele akkurat nå :)

Skjult ID med pseudonym jepsi ma. 19 okt. 19:55

tira:

Jeg får så lyst til å gi deg en utfordring om å tørre å gi mer av deg selv når du er sammen med andre mennesker... men skjønner at det ikke er fult så enkelt :-)
Men de fleste av oss liker å se at andre viser seg sårbare og tør å dumme seg ut, det er slikt som gjør den andre menneskelig og som gjør at vi andre tør å ta litt mer personlig kontakt.

Men ellers det er jo en bra ting at du nå føler deg mindre ensom!