Alle innlegg Sukkerforum

Hva er egentlig galt med meg?

Vis siste innlegg
Skjult ID med pseudonym Turd sø. 20 des. 11:25

Jeg har vært singel i flere år og hver eneste dag tenker jeg at jeg skulle ønske jeg hadde en kjæreste. Det mangler for å gjøre livet komplett og tanken på å ha en jeg kunne våkne opp sammen med hver eneste morgen gjør at det kribler litt inni meg. Det er noe jeg ønsker sterkt.

Men så er det jo en gang slik at man må komme seg gjennom en prosess før man kommer dit. Denne prosessen er delt inn i flere faser, og det er i denne prosessen jeg blir som ren reneste Dr Jeckyll & Mr Hyde. Man skal bli kjent med en jente, man skal flørte med en jente, man skal bli intim med en jente på ett eller annet nivå. Kommer man seg gjennom disse fasene uten for store komplikasjoner, ligger veien åpen for et forhold.

Selv kan jeg veldig enkelt bli betatt av jenter. Det kan være slik at vi meldes og tekstes i en liten periode, og at jeg er inne og sjekker telefonen og mailboksen hele tiden for å se om jeg har fått noe nytt. Det hele er på et kriblestadie og det er noe som gjør meg glad og optimistisk. Flørtingen går ofte veldig bra og jeg merker at det ikke bare er jeg som trives med kontakten. Men så kommer vi til det som alltid blir et vendepunkt i kontakten mellom meg og jenter. Så snart de så mye som insinuerer at de er interessert i noe seriøst, blir jeg brått mye mer tilbakeholden. Jeg begynner å lete etter feil på jentene og leter med lykt og lupe etter gode grunner til å ikke innlede noe mer med dem. Det ender med at jeg blir veldig reservert og til slutt svarer jeg ikke engang på meldinger. Da har jeg i mitt stille sinn funnet så mye å utsette på vedkommende at jeg aldri ville tatt henne med hjem til mora mi (det er den evige benchmark). Jentene blir åpenbart ofte skuffet over min plutselige helomvending, og jeg får tilbakemeldinger om at jeg "bare er ute etter én ting".

Jeg har hatt det slik i sikkert fem år nå. Jeg har hatt en mengde anledninger til å gjøre ting ganske seriøst med jenter, og ved et par ganger har det gått så langt at jeg har stått der med ballen to meter foran et åpent mål - men har likevel med viten og vilje drylt ballen førti meter over - for så å angre meg en stund etterpå, når jeg ser tilbake på hvor fantastisk jenta egentlig var.

I det øyeblikket jeg får "dumpet" kandidaten er jeg bare lettet over at jeg kan gå videre og se på andre jenter. Jeg føler noen ganger at det å ligge i senga en søndagsmorgen og savne en kjæreste å våkne opp sammen med, har blitt mitt lodd i livet. Hva er egentlig galt med meg?

(mann 41 år fra Sør-Trøndelag) sø. 20 des. 11:39 Privat melding

du har vel brent deg før..redd for forpliktelser...er ikke enkelt og finne kjærligheten. må gi dama/jenta en sjangse vet du..

er litt sånn sjøl jeg og.. men ender opp singel av og tenk sånn:( så nesten gang jeg finner ei så skal jeg bruk tid og bli kjent,,ikke finne feil og mangler..er så mange hærlige dame der ute..jeg har miste et par sånne :(

Skjult ID med pseudonym kvinne 44 sø. 20 des. 11:52

Synes at man bør definere hva kjærligheten betyr for en selv. En bør være tydelig overfor egen selv, finne kjerne for egen lengsel, ikke ønsker seg en kjæreste fordi samfunnet pålegger oss det eller definere det for oss. Free your mind and the rest will follow. ....Finn din egen sjel før du deler deg selv med en annen. Jeg er av "the old school type" og har derfor vanskeligheter med å finne meg en partner, men jeg vet hvem jeg er, og det er bra nok! Du er bra nok og vil finne deg en jente som er bra nok! Good luck.

Skjult ID med pseudonym Smily:o) sø. 20 des. 11:56

Når du finner den rette jenta vil det sikkert forandre seg , tror jeg.
Det er kanskje klisjè å si, men ... Det er jo sikkert en grunn til at du ikke er klar for et forhold med de du snakker med.
Men det er klart _ingen_ vil bestå "med lykt og lupe" gransking. Det er vel en av bakdelene ved å møtes på nett.. man har tillgang til for mye info om vedkommende.
Kanskje du ikke er klar i det hele tatt for et forhold.. Tenk på hva som er pluss og minus med det.
Sett opp en liste .. om minus siden er lengst er du ikke klar, men om pluss siden er lengst er du nok bare redd for å satse.

(kvinne 47 år fra Nord-Trøndelag) sø. 20 des. 12:17 Privat melding

Tror nok du setter for høye krav..gå inn i deg selv ,har du noen feil? ingen er vel helt perfekt,skal du lete etter feil på partneren så finner du nok aldri dama i ditt liv...

Skjult ID med pseudonym pusen sø. 20 des. 12:25

Jeg tror du bør spørre deg selv: Hva er jeg redd for? Hvorfor trekker jeg meg?

Skjult ID med pseudonym skult id sø. 20 des. 12:31

kjenner meg igjen i den situasjonen, men jeg vet hvorfor jeg er slik. jeg møtte ei jente for 3 år siden som jeg fortsatt er betatt av , og vi har ikke kontakt lenger, så jeg går på en måte og leter etter henne, slå den!

Skjult ID med pseudonym Emmeline sø. 20 des. 12:38

Det er kanskje vanskelig å vite for oss som leser dette, om du er singel fordi du rett og slett ikke har likt godt nok noen av jentene du har datet. Eller om det er slik at du har møtt flere jenter i løpet av de siste årene som kunne vært bra kjæreste(r) for deg, men at det er noe i deg selv, et psykologisk aspekt, som holder deg tilbake. Hva tror du selv?
Utifra det du skriver: "...... for så å angre meg en stund etterpå, når jeg ser tilbake på hvor fantastisk jenta egentlig var."
så kan man kanskje tro at det er en eller annen issue du har som du må prøve å finne ut av. Kanskje gå til psykolog noen ganger og få analysert det litt? :) ..... hvis det er slik at du flere ganger i ettertid, etter å ha dumpet ei jente, har sett tilbake og angret på at du dumpet henne, fordi hun faktisk kunne vært et bra kjæresteemne for deg. Da virker det jo i så fall som om du kan ha ødelagt for deg selv noen ganger.

Skjult ID med pseudonym vibe sø. 20 des. 12:42

Det høres ut som du lider av bindingsangst. Hvor gammel er du?

Jeg har selv vært slik som du beskriver - frem til jeg var omlag 25, men også i perioder etter det. Bortsett fra at jeg aldri gikk så langt med disse guttene, jeg trakk meg alltid veldig tidlig. (Jeg tror det kom at at jeg tidlig opplevde en klaustrofobisk følelse i et fullstendig uskyldig forhold tidlig i tenårene som jeg kom inn i pga press (fra gutten og venninne), men jeg klarte ikke gjøre det slutt fordi jeg visste at gutten ville bli såret (det ble han også) og "alle" ivisste at vi var par etc).

Ethvert skritt mot et forhold gav meg føleles av forventningspress, og jeg visste at med en gang jeg ble involvert som kjæreste, så ville jeg ha veldig vanskelig for å komme meg ut av det. Da var det lettere å stikke fra festen, eller avvikle noe før det var begynt. Typisk angret jeg siden, etter ferien, etter at typen traff en annen etc. Jeg var jo ung den gangen, så det er vel ikke så uvanlig men før eller siden må man ta sjansen ikke sant? Jeg innså etterhvert at ved å gå et steg videre, prøve et forhold, lover man ikke at det skal vare forevig. Man kan i prinsippet når som helst trekke seg, og om man sårer noen så er det slik søken på kjærligheten er. Begge parter våger like mye, En venninne minnet meg på at en fyr sikkert heller vil ønske at jeg i det minste gav ham sjansen, enn at jeg trakk meg før vi ble ordentlig kjent. Jeg har siden vært den som har gjort det slutt et par ganger, og selv om det er dritkjipt, så vet jeg at jeg klarer å komme meg ut av noe hvis det føles feil. Og bindingsangsten er borte.

Kanskje du bare skal prøve å gå videre til neste base, og tenke at du kan heller si fra litt senere om at det føles feil?
Det er helt legitimt. Selv om du finner feil på damen i akkurat den overgangsfasen, så minn deg om at du syntes hun var attrkativ i starte, og at du må ha vært ved dine fulle fem da også. Ikke tenk på moren din el andre hun skal treffe, bare tenk på en liten fase som kjærester først for å bryte ditt eget mønster og faktisk gi henne en reell sjanse. Når man så _virkelig_ blir kjent med noen, så vil man igjen se _mye_ mer av et menneske. Og først da kan du vite om du elsker et menneske, og da blir det sekundært hva andre synes.
Du må tørre å utfordre deg selv og trygghetsbehovet ditt; dvs akkurat nå er det trygt å være alene og heller sørge litt hver søndags morgen, men da kommer du deg ikke videre.

Skjult ID med pseudonym Pia sø. 20 des. 12:45

Mulig jeg er litt på bærtur nå, men jeg lurer på om du kanskje har litt dårlig selvtillit innerst inne? At du er redd for at jenta skal finne noen feil hos deg, og ikke vil ha deg etterhvert, når det har blitt seriøst? Som en slags "forsvarsmekanisme" projiserer du dette over på henne og tenker, nei hun er ikke bra nok, jeg trekker meg før hun får en sjanse til å tenke det samme...

Dette har jeg opplevd selv og det fører ofte til at jeg forelsker meg i forelskelsen, om du skjønner.. oppmerksomheten og den berusende følelsen. Ikke i ham..

Skjult ID med pseudonym Turd sø. 20 des. 12:54

Emmaline: Ja, har ødelagt for meg selv flere ganger. Spesielt én jente var jeg veldig betatt av, og vi var en periode ganske mye sammen. Sov over hos hverandre ukentlig og hadde det veldig fint sammen, men etterhvert når ting begynte å dra seg til litt, begynte jeg bare å fokusere på hennes negative sider slik at jeg hadde et påskudd for å trekke meg unna. Er spesielt henne jeg angrer på, for ser henne fortsatt jevnlig og hun er nå i et forhold med en overlykkelig fyr. En skikkelig fin og seriøs, pen og snill jente. Var likevel mer enn nok å utsette på henne også, der og da.

Har også hatt en del kontakt med noen søte sukkerjenter og har blitt invitert på dates flere ganger, men har alltid takket nei, og kontakten har ebbet ut. Kan ikke helt forklare hvorfor det blir slik.

Skjult ID med pseudonym yeswecan sø. 20 des. 12:55

Kanskje du innerst inne er litt skeiv? ;p

Skjult ID med pseudonym Turd sø. 20 des. 12:56

vibe: Jeg er i midten av tjueåra.

Jeg har også tenkt å ta ting videre til neste base, men jeg er redd jeg da får et samvittighetsproblem.

Skjult ID med pseudonym Turd sø. 20 des. 13:00

Pia: Du er nok inne på noe. Jeg har tenkt den tanken selv også. Ikke nødvendigvis at jeg har dårlig selvtillit, men at jeg er redd for å ikke være den gode kjæresten jeg forventer at min skal være. Når jeg først greier å finne noen som virkelig oppfyller alle mine ønsker, føler jeg meg straks litt underlegen og finner det ulogisk at hun skal ha et seriøst ønske om å ha innlede noe seriøst med meg.

Skjult ID med pseudonym Turd sø. 20 des. 13:00

yeswecan: Det kan jeg kategorisk avkrefte :)

Skjult ID med pseudonym Vandraaren sø. 20 des. 13:04

Jeg er litt enig med Pia, jeg er en fyr som har det litt sånn.

Skjult ID med pseudonym ...! sø. 20 des. 13:14

Kan nok være litt bindingsangst ute og går, ja. Har kjent på det selv. Kanskje du bør prøve å ta ting som de kommer, en dag av gangen, istedenfor å se for deg at du må leve med denne personen resten av livet (dersom du tenker det, da)?

Tror kanskje det også ligger litt i bakhodet at "hun er jo søt og grei og tiltrekkende, men hva om jeg binder meg til henne og det dukker opp ei som er bedre?"

Man kan bli litt 'forelska' i prosessen med å lete etter kjæreste også tror jeg. Det er spennende, man treffer flere personer på forholdsvis kort tid, man har "et stort fat å ta av", får oppmerksomhet og komplimenter fra mange. Så lander man på én person, og 'fatet' er plutselig borte. Den spenningen er borte.

Da må man 'vokse opp' og innse at man må ta et valg. Man må tørre å satse og stå for den man satser på. Eller så må man satse på Fjordland, tom seng bortsett fra kanskje en og annen ONS, og lengsel etter 'noe mer'. Det må vel bli enten eller.

Skjult ID med pseudonym vibe sø. 20 des. 13:14

Turd,
det er nok ikke uvanlig i din alder, mange menn blir mye mer bindingsklare - men noen blir jo aldri det.

Men det samvittighetsproblemet; det har du jo allerede, eller? Får du liksom bedre samvittighet av å la være å høre fra deg, eller dumpe jenten uten at hun får en reell sjanse da?

Du må bare våge, uten å vite hva som venter. Det får man uansett ikke vite før man har prøvd.
Eller du må treffe en jente som er sykt tålmodig og overbærende. Og kun den første av disse to er noe du kan kontrollere.

Har også noen kompiser som var slik. Et par av dem hadde en dame hver som bare ikke gav seg, dvs disse jentene var utrolig tålmodige og krevde ikke så mye "formelle" erklæringer. Dessuten var de studenter som bodde hjemmefra så mor var ikke noen de trengte møte. Alle betraktet dem som par etterhvert, bortsett fra dem selv. Vel, hun ene gjorde det til slutt slutt med han ene, da skjønte han "alt". Fikk tryglet om en ny sjanse,og det fikk han omsider etter at hun hadde hatt et annet forhold. Han andre ble bare så knyttet til den ganske anonyme damen (han selv var skikkelig casanova), hun var alltid der for ham, at til slutt tror jeg han følte han ikke ville klare seg uten. Begge disse er jo gift med barn i dag. Tror også disse typene gikk gjennom en modnings i.l.a. disse årene. Men du kan ikke regne med å treffe slike jenter, for de fleste hadde ikke giddet.

Skjult ID med pseudonym Emmeline sø. 20 des. 13:16

@Trådstarter - Angående den jenta som du særlig angrer på at du fant feil ved og som nå er sammen med en annen, "overlykkelig" fyr. Du sier: "En skikkelig fin og seriøs, pen og snill jente." For å skjønne deg og dine tanker litt bedre - hva slags feil var det du fant ved henne? Gi oss noen eksempler! :-)

Skjult ID med pseudonym go sø. 20 des. 13:19

@Turd, jeg tror du bør slappe av litt og ikke jakte for den perfekte. Akseptere at andre er vanlige mennesker med små og litt større feil er viktig. I din alder er du ganske "elastisk" og tilpassningsdyktig. La jenta være seg selv og bare godta henne som hun er. Hadde jeg vært deg, hadde jeg fortalt henne som det er. En klok kvinne kan hjelpe deg "hoppe over" denne krissestadie

Skjult ID med pseudonym Turd sø. 20 des. 13:19

Emmeline: Ikke utfordrende nok, litt for konfliktsky, litt "kjedelig". Litt for snill og god, rett og slett. I tillegg var hun "praktiserende" kristen, sang i kirkekor og dro i kirka på søndager. Kom fra en religiøs familie. Det alene skremte vannet ut av meg.

Ja, så var hun altfor glad i emoticons på MSN. Det var så ille at jeg ikke klarte å prate med henne der uten at magen knytte seg fullstendig, og jeg følte jeg pratet med en 13-åring :)

Skjult ID med pseudonym go sø. 20 des. 13:29

Etter din siste forklaring, tror jeg at du er etter en ung, men moden kvinne med bein i nesa, eller ?

Skjult ID med pseudonym Turd sø. 20 des. 13:32

go: Jeg er ute etter en ung, sexy, lur, intelligent, moden, sprek og generøs jente :)

Det er vel alle.

Realistisk sett er jeg ute etter en søt, snill og finurlig jente med ryggrad, som ikke er redd for å ta en diskusjon eller si sin mening. Sånne som bare jatter med, slik tilfellet var med denne jenta jeg skrev om over her, er jeg redd kan bli et problem i lengden.

Skjult ID med pseudonym Emmeline sø. 20 des. 13:41

Men TS - da kan det jo hende at denne jenta ikke var riktig for deg likevel. Selv om du kan føle at du angrer når du ser henne innimellom på gata eller hvor det var.. Kanskje livet med henne ville blitt litt kjedelig og lite utfordrende da......?

Jeg har kanskje litt samme problem som deg. Jeg føler ikke jeg er redd for å binde meg i det hele tatt, men jeg føler også at jeg ofte finner feil ved de jeg dater. Ofte synes jeg at jeg treffer kjempefine, solide menn, som sikkert kunne blitt SÅ fine kjærester - men så er det kanskje utseendet deres jeg ikke faller for, da. Og det irriterer meg. Skulle ønske jeg ikke var så nøye på ting og tang. Men når det kommer til stykket, så må jeg jo føle at jeg er fornøyd før jeg går inn i et fast forhold, og da får jeg kanskje bare være singel litt lenger fremfor å gå inn i et forhold med en jeg bare er sånn passe tilfreds med.

Skjult ID med pseudonym Pia sø. 20 des. 13:43

Litt sånn på siden, så måtte jeg bare le litt her. Leser stadig her inne på forum om menn som klager på at jentene ikke vil ha snille gutter, bare badboys... Men det er ikke bare-bare å være snill og god jente heller! ;o)

Kan forstå at religiøsitet virker skremmende, når man ikke er det selv. Sånn er jeg også. Men hadde han vært den rette så hadde jeg nok sett forbi både dette og irriterende skrivemåter på msn. Men man må jo få anledning til å komme så langt at man ser at den andre er den rette da........

Jeg tror denne følelsen du beskriver, av å finne det "ulogisk" at den andre skal ha noe seriøst ønske om noe mer - er ganske vanlig. Dessverre. Det er en form for selvopptatthet; Istedet for å fokusere på hva man liker hos den andre så er man opptatt av hva man IKKE liker hos seg selv, og om den andre skal "avsløre" oss...

Så er det å finne ut hvordan man kommer seg ut av den spiralen? Ikke lett. Tror ikke jeg har funnet løsningen der selv heller. Håper jo at det blir heeeeeeeelt annerledes bare jeg møter den rette, men som sagt, hvis man aldri gir det en sjanse så... Og når vet man egentlig helt sikkert at det er den rette, og ikke bare et ønske om at det skal være den rette? ...

Skjult ID ma. 21 des. 08:32

hehe@yeswecan! For en tanke! Digger åssen du tenker! Twisted.
Turd: Har du ingen feil? Hm... vil gjerne møte deg, en uten en eneste feil!
@pia: bra!

Skjult ID med pseudonym Turd ma. 21 des. 09:56

Hvor tar du dette rølet fra? Jeg har da ikke sagt at jeg er feilfri.

Ta adhd-medisinen din og kom tilbake med et svar når du har fått sortert tankene dine litt.

Skjult ID med pseudonym apekatta ma. 21 des. 10:50

det å ønske å ha en kjæreste, å være opptatt av det og lengte sterkt - kan være grunnen til at du ikke finner henne. Jeg har erfart at det er min tilstand som bestemmer hvordan jeg lykkes. Og jeg tenker også at jeg vil gi min kjæreste det beste av meg...derfor må jeg gi meg bort når jeg er i best stand.... Det vil si at jeg må bli glad i meg selv, og lære meg å trives alene....for så å finne mannen i mitt liv...og velge den eller den..... fordi jeg vil ha han....ikke fordi han er den jeg får.... Jeg vil heller være lykkelig singel enn mellomførnøyd kjæreste. Og er jeg trygg på den jeg er - ja, da kan jeg gi og få - en selvstendig person som kan gi meg trygghet... tilbake. Vi kan reise hver vår vei med smil om munnen, og vite at der hjemme møter jeg ham igjen... fordi vi er trygge på hverandre.... God jul til deg og alle andre som ønsker seg en kjæreste..... en å være glad i ...

Skjult ID med pseudonym grrr ma. 21 des. 14:11

Turd, jeg har det på akkurat samme måte som deg.
Jeg er i utgangspunktet bindingsklar så det holder og har virkelig lyst på en kjæreste, jeg får sjanse etter sjanse med søte hyggelige jenter, men etterhvert som jeg har truffet dem endel ganger over noen uker/mnd så begynner det så og si alltid å bli "kjedelig" og lite spennende å være sammen med dem. Når jenta da har fått følelser og er klar for å gå videre så sitter jeg der da, egentlig ei flott jente, men etter den første tids spenning og nysgjerrighet gir det meg så lite å være sammen med henne at jeg ser ikke for meg noe forhold i det hele tatt. Må da bare si det som det er, jenta blir både skuffa og lei seg, og tenker sikkert at jeg var en idiot som bare var ute etter sex....Synes det er ganske kjipt, men det har gjentatt seg gang på gang. Drømmedama er nettopp det. Bare en uoppnåelig drøm. Og det er jeg klar over. Så da blir jeg vel gammel og grå og ensom og forlatt:s :=)