Alle innlegg Sukkerforum

Meaning of life

Vis siste innlegg
Skjult ID med pseudonym TomTom;-) ti. 5 jan. 18:55

Jeg hadde en sjokkerende opplevelse på nært hold i jobben idag, fordi vi måtte levere alternativ medisin i hui og hast til ei jente på 11 år slik at hun forhåpentligvis vil leve lenger etter å ha fått kreft. Jeg ble sjokkert når jeg kom hjem til de og snakket med faren hennes, og han sa blant annet at datteren hadde blitt sendt hjem fra sykehuset fordi de mente at det ikke var noe håp for hun. Han var helt oppgitt over hvordan de ble behandlet av sykehuset, og han gjorde allt han kunne for å prøve å helbrede hun med andre løsninger. Selv om sjansen er veldig liten, så ville han holde liv i hun lengst mulig og hvem ville ikke gjort det samme som han? Jeg ble litt satt ut der, og tenker på dette enda. Jeg snakker ofte med mennesker som klager på både det ene og andre enda de har helsa si i god behold. Vi må være fornøyde med det vi har, og tenke på de som ikke får opplevd stort i livet. Det er noen som ikke engang får oppleve å ha en kjæreste før de forlater denne verden.

Skjult ID med pseudonym pusen ti. 5 jan. 18:58

Sånn tenker man stort sett ikke før man har opplevd en stor krise. Det er kanskje ikke så rart.
Jeg har sett døden i hvitøye, så jeg vet at jeg lever på lånt tid. Det gjør at jeg lever mer, er flinkere til å si til de rundt meg at jeg er glad i dem. Skjer det noe som ikke er forventet så er det godt å sitte igjen med en følelse at man ikke har noe uoppgjort og at de visste at de var høyt elsket.

Skjult ID med pseudonym Atreju73 ti. 5 jan. 19:09

Det er slike ting som setter livet i perspektiv. Kan være greit å ha i bakhodet når man føler verden går en imot.

For min egen del innser jeg at jeg lever en priviligert tilværelse og at de fleste problemer jeg konfronteres med er som rene luksusproblemer å regne...

Skjult ID med pseudonym frøkna ti. 5 jan. 19:21

Foreldrene mine har opplevd det samme, Tom-tom.
Før jeg ble født hadde foreldrene mine en liten pike som bare ble seks år. Denne datteren ble også sendt hjem fordi det ikke var mer for sykehuset å gjøre for henne. Jeg fikk aldri vite om min mor og far hadde en god opplevelse av hvordan sykehuspersonalet forhold seg til dem (jeg tenkte aldri på å spørre), men jeg forstod det slik at mor og far aldri egentlig gav opp håpet selv om sykehuset gjorde det. Jeg tror de fleste foreldre er laget slik.
:-)

Men jeg er nok ikke av dem som er i stand til å sette slike vonde opplevelser opp i mot mine egne triste dager som kommer av og til. Jeg skal få lov til å være trist og lei og deppa av og til uten å måtte dra meg opp etter håret ved å tenke på at mine dårlige dager bare er blåbær i forhold til hva andre gjennomgår.
Men dog, slike historier setter livet på spissen og forteller oss noe om hvor fort vi kan gå fra å være lykkelige til dypt fortvilte.

Skjult ID med pseudonym TomTom;-) ti. 5 jan. 19:30

@Pusen: Takk! Du har helt rett, og man får ikke en like stor oppvåkning på dette før man har vært nær dette selv. Når man har sett døden i hvitøyet, så tenker man en god del mer på livet enn de som ikke har opplevd noe slik.

Om jeg hadde hatt uflaks i 1990, så hadde ikke jeg levd idag. Jeg var nær døden i en kraftig bilulykke, men tok ikke skade av det og fikk ingen men heller. Men det ga meg en kraftig oppvåkning. Jeg levde i årevis som om det var siste dag på jorda.

@Atreju: Ja, hverdagsproblemer er faktisk luksusproblemer i forhold til hva mange andre opplever om man også ser på utviklingslandene hvor de knapt får leve på vann og brød. Vi bør selvfølgelig ikke føle seg bedre på andres bekostning, men vi kan huske på at vi lever bedre i Norge enn det meste av verden.

Skjult ID med pseudonym pusen ti. 5 jan. 19:35

Men det kan også være utrolig slitsomt å innse hvor sårbar man er. Jeg skulle kanskje heller vært det foruten og levd i min egen lille naive verden, hvor jeg ikke tenkte på døden før det var over:( Men kanskje jeg får mer ut av livet nå? Kanskje jeg tørr ta flere sjanser? At jeg koser meg mer? Jeg vet ikke..

Skjult ID med pseudonym ...! ti. 5 jan. 20:11

TomTom;-) skrev: "fordi vi måtte levere alternativ medisin i hui og hast til ei jente på 11 år slik at hun forhåpentligvis vil leve lenger etter å ha fått kreft."

-Hva slags alternativ medisin var dette?

Det er klart at som pårørende vil man alltid ønske å gjøre alt som står i ens makt for at den man er glad i skal fortsette og leve, og når man får beskjed om at det ikke er mer å gjøre vil man ikke være rasjonell og godta dét i en sånn situasjon, og vil jo da prøve all mulig behandling. Det kan jeg ha forståelse for så klart.
Jeg tror i mange slike tilfeller hvor følelsene er så sterke, så vil sykehuspersonalets *relative* 'kjølige' holdning i forhold til deres egne sterke følelser få situasjonen til å virke uvirkelig, og som at de på sykehuset ikke bryr seg eller ikke gjør sitt ytterste, og altså blir det til en sjokkartet opplevelse. Men jeg vil tro de på sykehuset har gjort alt de har kunnet gjøre innenfor det som er deres virkeområde. De har ikke mirakler på innerlomma. Når alt er prøvd, er alt prøvd. Selvsagt hender det at sykehuset har gjort en feil, men i ytterste konsekvens så er livet ganske så skjørt.

Skjult ID med pseudonym TomTom;-) ti. 5 jan. 20:11

@Frøkna: Det er leit å høre dette, men det er kanskje ikke så uvanlig å gjøre allt man kan selv om det ikke er noen utvei i denne situasjonen. Spesiellt når de er så unge, så er det viktig å sette inn alle krefter så de får opplevd mest mulig.

Det er ikke vanlig å begynne å fokusere på andres elendighet så fort man får det dårligere selv, og tenke at det er noen som har det værre. Man tenker nok mer på seg selv i den situasjonen og finner ut av det på den måten. Det kommer selvsagt an på hva det er, og i hvilken situasjon det er i. Dårligere dagsform helbredes ofte med en nattesøvn, eller endring av kosthold i en periode. :)
Selv om man opplever det litt mer "på avstand" som jeg gjorde nå, så blir det en tankevekker allikevel og ser litt mer på hvor godt vi egentlig har det.

@Pusen: Det å være sårbar er også en god ting for da føler du enda mer at du lever. Ett liv uten følelser hadde ikke vært bra det heller. En lever nok livet enda bedre enn tidligere etter å ha opplevd noe "spesiellt" fordi man blir enda mer våken i tankegangen, og fokuserer enda mer på gode ting enn før.

Skjult ID med pseudonym frøkna ti. 5 jan. 20:19

Jeg misunner dere litt, pusen og Tom-tom som klarer å jobbe fram en takknemlighet til livet ut i fra slike opplevelser.

Jeg har levd såpass lenge at jeg har opplevd to selvmord fra mennesker jeg har kjent og satt pris på, jeg opplever at en bror sliter og en nevø sliter, og opplevd at broren til en venninne døde i fjor (som også var en god og nær venn av meg), at en skjønn og flott svigererinne stadig sloss mot kreft samtidig som hun skal være mor til to barn, at en annen bror også har hatt kreft.

Det forteller meg bare at livet er sårbart... og ja, takk, jeg vet det nå og har visst det i mange år... ville satt pris på å hatt det sårbare livet litt mer på avstand, takk...
;p

(kvinne 51 år fra Oslo) ti. 5 jan. 20:43 Privat melding

:-) pusen:

Jeg ser jo veldig godt hva du mener, og skjønner at jeg i et øyeblikk ble litt furten. Og ikke minst at jeg også lengter etter å få en del ting litt mer på avstand, helst i form av at: "det var tøft så lenge det pågikk men det endte jo bra"!
For jeg trives virkelig ikke med å få så mange bevis på at livet er sårbart!

Du er ei tøffing som har klart deg gjennom dette året med motet i behold!
:-)

Skjult ID med pseudonym pusen ti. 5 jan. 20:46

Tusen takk! Men hva har man igjen om man skal miste motet/håpet/drømmene? Man kan ikke gi opp!
Men jeg syns det skal være lov som du sier å innrømme at i dag har jeg det ikke så kult. Jeg er lei meg. Det er lov
å være i det... bearbeide. Men kunsten er vel å ikke dyrke der, eller bli der! Jeg har en enorm optimisme og galgenhumor. Det skal holde meg i livet fremover :)

Skjult ID med pseudonym MrSpiff ti. 5 jan. 21:28

Hui og hast?
Den skjønte jeg ikke helt.

Har du/dere en alternativ medisin som må taes innen ett gitt tidspunkt etter at sykehuset har gitt opp kreften?
Er den så effektiv?
Du kan jo legge ut navnet på den alternative medesinen som skal holde henne i live lengre.

Skjult ID med pseudonym TomTom;-) ti. 5 jan. 21:35

Faren var ganske så febrilsk på telefn og han hadde stort hastverk med å prøve andre ting. Så ja, det hastet for de selv om det kanskje ikke var rett løsning. Det har ikke vært snakk om noe som var effektivt i åpningsinnlegget, og helheten der sier at hun ikke har noe håp uansett hva som prøves. . Det finnes ingen mirakelkur, men allt mulig er jo verdt å prøve. Dette var forseglet, så jeg vet ikke hvilken type det var.

Skjult ID med pseudonym pusen ti. 5 jan. 21:36

Når alt håp er ute er jeg imot å holde kreftsyke i livet lenger enn de må. De har enorme smerter, men jeg kan vel neppe sette meg inn i familiens frustrasjon... livet er ikke lett.

Skjult ID med pseudonym pgmp ti. 5 jan. 21:38

Når man ser sine nære ha det fryktelig vondt kan det faktisk gå så langt at man ønsker da de skal få slippe å leve lenger. Jeg ble lettet da jeg så at modern ikke trakk pusten en gang til. (Etter 22 år med kreft)

Skjult ID med pseudonym MrSpiff ti. 5 jan. 21:39

Hm...
Det er jo fint at noen kan tjene penger på andre sin desperasjon.

Skjult ID med pseudonym pusen ti. 5 jan. 21:40

Ja ikke sant pgmp. Er jo vi som vil ha dem i livet, men hvilket liv har de i en seng med sinnsyke smerter.
Mrspiff: kan du ikke lage en tråd om kvakksalvere da? Tror ikke det er det Tom mener denne tråden skal handle om, men interessant tema du tar opp!

Skjult ID med pseudonym TomTom;-) ti. 5 jan. 21:41

Det er ikke sikkert at hun der har mye smerter nå iallefall siden foreldrene står på hardt. De vil hun selvsagt ikke noe vondt, men det er selvsagt krefttyper som gjør at det er bedre å være i en evig stillhet, fremfor å ha det vondt.

Skjult ID med pseudonym pusen on. 6 jan. 17:21

Jeg tror ikke det hjelper at foreldrene står på hardt, og jeg tror heller ikke at paracet hjelper for noen som ligger på siste stadiet i kreft. Jeg tror heller ikke at det er smertefritt. Så håper hun får det hun trenger, og ikke foreldrene er hjernevasket av noen trollmenn!

Skjult ID med pseudonym TomTom;-) on. 6 jan. 18:06

Det er sant det, men de blir nok febrilske og gjør innsatsen allikevel fordi de føler de må.

(mann 32 år fra Oslo) on. 6 jan. 18:20 Privat melding

TomTom har de kontaktet sykehus i utlandet? mange krefttyper som er dødlige i Norge kan behandles i utlandet pga annet lovverk rundt medisin, dette gjelder spesielt tyskland som har blitt landet for "kreftturisme" pga de ekstremt effektive behandlingsmetodene de har mot kreft .

Uansett håper hun overlever og at faren ikke gir opp samme hva noen forteller han.

Skjult ID med pseudonym pusen on. 6 jan. 18:26

Ofte koster det et par millioner også, og ikke alle klarer å skaffe de pengene.

Skjult ID med pseudonym TomTom;-) on. 6 jan. 18:33

@Stein: Jeg har kun snakket med de en gang og det blir ikke noe mer kontakt med de for min del, men de ga inntrykk av at de ikke skulle prøve utenlands. Det kan selvsagt være at de har planer om noe utenlands uten at jeg vet det. Jeg vil tippe på at det er stor pågang i Tyskland, og at det er en lang venteliste siden sjansen for å overleve er større der som du sier. Noen får nok for mye spredning før de kommer til det punktet at de kan kureres.
Norge er desverre for strenge på medisiner, men de var overhodet ikke strenge på den lave kvaliteten som kom hit til lands.. .på en viss "nyere" vaksine. ;) Den ble kallt for oppskvip og rester fra det andre land fikk. Er det noen rart at så mange ble dårlige av den i Norge?
Vi må uansett håpe på at den effektive kreftkuren kommer til Norge også en gang.

Skjult ID med pseudonym dr.know on. 6 jan. 18:40

Problemet med kreft er at det ikke er én definert lidelse. Det er omtrent som med menneskers fingeravtrykk, alle er unike. Det er en fellesbetegnelse på en tilstand det celler begynner å formere seg ukontrollert, og tar over for de cellene som hører hjemme i de respektive organene. Og dermed blir symptomer og sykdomsbildet tilsvarende variable.
Det er vel det som gjør at det ikke finnes, og neppe kommer til å bli funnet noen ensartet suksessfull behandling.
Skal man drepe "the bad guys" så er det vanskelig å samtidig skåne alle "the good guys". Dermed blir ofte behandlingen et spørsmål om hvor mye lidelse man skal påføre en pasient i forhold til sjansen for et vellykket resultat.
Og der tror jeg vi har mange forskjellige svar, der ingen er riktige eller gale...