Alle innlegg Sukkerforum

Mekling og barnefordeling

Vis siste innlegg
Skjult ID med pseudonym sam ti. 16 feb. 12:49

Min gode venninne ble skilt for noen år siden. Hun kjøpte seg leilighet i nærheten av sin eks og barna ble fordelt 50/50. Etter noen måneder flytter eksmannen fra fylket og kjøper seg inn i huset til ny kjæreste. Barnefordelingen blir da hver andre helg. Min venninne flyttet til stedet pga tilknytningen til eksen, men nå vil hun flytte til Oslo som er hjemme for henne. Men eksen legger press på henne og vil at hun skal fortsette å være på samme sted pga barna og samvær... Han vil sågar at hun skal flytte inn i deres tidligere felles bolig, og at de burde vurdere å gjennoppta samlivet.

De har selvfølgelig vært til mekling, både ved samlivsbrudd og nå. Hun fikk ikke informasjon på forhånd om eksen sine flytteplaner og hadde således ingen påvirkningsrett. Jeg kjenner jeg blir ilter over at eksen får medhold hos det lokale meklingskontoret, og at hun skal tvinges til å oppholde seg et sted hun ikke føler tilknytning til.

Noen andre som har erfaringer på området ?

Skjult ID med pseudonym dacapo ti. 16 feb. 14:52

Hvis de har delt foreldrerett, (noe jeg regner med at de har) så har vel begge parter noe de skulle sagt hvis den andre ønsker å flytte avsted tror jeg hvis jeg ikke husker helt feil. Men det virker jo som om xmannen allerede brøt det da han flyttet ut fra fylket første gang? Og slik jeg forstår det du skriver så virker det som om noe skurrer litt i hodet hans hvis han bare har bestemt seg for at moren skal flytte tilbake i deres felles bolig og de skal gjennoppta samlivet sånn uten videre? Hun kan vel flytte hvis hun vil, men da blir det kanskje mindre samvær på henne. Jeg vet ikke om hun kan bruke at han brøt reglene først til noe, men hvis hun virkelig sliter med dette bør hun vel oppsøke advokat å få reglene opp på bordet hvis hun mener at meklingsfolka ikke gjør det riktig...

Skjult ID med pseudonym Minney ti. 16 feb. 14:56

Dersom eksen fortsatt bor i et annet fylke, så burde hun vel kunne flytte hun også. Men hvis han har planer om å flytte tilbake ganske snart, så står hun kanskje ikke så sterkt. Barnas rettigheter veier ganske tungt -heldigvis :)

Skjult ID med pseudonym tento ti. 16 feb. 15:46

Problemet hennes er vel at hun flyttet "etter" barnefaren, som er forstålig og prisverdig hvis hun gjorde det for at ungene skulle få beholde samværet med pappaen. Likevel, det er dessverre her hun begår feilen. I forbindelse med mekling er det NÅ-situasjonen som gjelder og ikke hvordan det var / kunne ha vært tidligere. Gjennom å flytte etter aksepterte hun hans flytting. Han er tydeligvis ikke like grei når hun har et ønske om å flytte "hjem", og der står vel saken. Så lenge det ikke er snakk om omsorgssvikt eller liknende, eller at de to blir enige seg imellom, har hun lite å stille opp med dessverre. Det har etterhvert kommet flere rettskraftige dommer hvor en av foreldrene har blitt nektet å flytte hvis det ville ha medført endringer i samværet når de har vært uenige.

Han har vel kanskje ikke lagt de beste kortene på bordet for å evt. starte et nytt samliv med din venninne, men det er vel egentlig en annen sak

Skjult ID med pseudonym wintermute ti. 16 feb. 16:26

I slike saker bør det legges vekt på hvor *barna* er etablert, og hvor de har størst tilknytning. Avstand til øvrig familie (besteforeldre, onkler, tanter), og tilhørighet til barnehage, skole og venner, er alle faktorer som teller sterkt. Jeg er sikker på at dette er blitt tatt hensyn til i denne saken. Dersom en av foreldrene ønsker å flytte vekk fra barnas etablerte miljø, må han eller hun også akseptere reduksjon i samværet. Det kan og bør ikke være slik at barna automatisk følger mor eller hennes hjemsted. Heldigvis har også fedre fått noe fler rettigheter på dette området, selv om vi ikke akkurat er helt likestilte ennå.

Skjult ID med pseudonym tulla ti. 16 feb. 17:35

Jeg har det samme problemet. Min mann forlot meg og ungene. Etter 6 uker kommer han tilbake og forlanger 50% samvær med ungene, og nekter oss og flytte til min familie, jeg har heller ingen tilknytning til hvor jeg bor nå. Kluet er : aldri bo en plass du ikke vil bo!! Hvis det blir samlivsbrudd, da er du fanget . Da kan X din bruke barna som "gissel" til de blir gamle nok (15 år ) til å si hvor de vil bo selv.

Skjult ID med pseudonym Minney ti. 16 feb. 18:46

Om foreldre gjør den "feilen" at de bosetter seg et sted de ikke vil bo, så blir det deres problem i ettertid. Og det er jo tross alt mer riktig enn at det skal gå utover barna hvis de har fått en tilknytning til stedet.
Både jeg og min eksmann har måttet ofre mye for at vi skal bo der barna var tilknyttet da vi skilte oss. Sånn er det bare. Ungene kommer først, og det kan man ikke dvele ved.

Skjult ID med pseudonym Salander ti. 16 feb. 19:07

Det er vel ene og alene barnas beste som begge må ta hensyn til.

I mitt tilfelle er det motsatt - eksen har flyttet fire timer unna, har ikke bil, og forlangte opprinnelig å se gutten hver helg (som før) - og at jeg kjører han både til og fra. Og familievernkontoret var enig i alt bortsett fra hyppigheten som de foreslo til å bli en gang i måneden - med begrunnelse at litt må man ofre for barnets beste. Mitt forslag var en gang hver sjette uke pluss alle andre ganger jeg tilfeldigvis er i samme by og kan ta gutten med. I praksis har det blitt til at han har fått samvær hver 4. uke.

Nå angrer jeg på at jeg lot eksen flytte. Det er jeg som må betale med masse kjøring og tvangsovernatting hos venner i byen i mine frihelger - for jeg gidder ikke kjøre fram og tilbake både fredagen og søndagen, noe som blir 8 timer.

Jeg er selv skilsmissebarn og min mor flyttet til en annen landsdel med meg og min bror da hun giftet seg. Det var IKKE lett. Jeg ble mobbet på ny skole, fikk dårlig nettverk og det gikk ikke så bra. Kontakten med min far ble redusert med flere års mellomrom mellom hvert møte.

Så alt i alt fastholder jeg likevel at det er barnets beste som teller. Men det lønner seg ikke å være snill mot eksen. Tenk litt over at det er du som må betale prisen for det i etterkant, så lenge det er til barnets beste. Så tenk langsiktig i alt du gjør.

Skjult ID med pseudonym sam ti. 16 feb. 21:25

Takk for gode svar. Selvfølgelig er barnas beste i fokus. Det jeg syns er vanskelig i dette tilfellet er at mor tvinges til å bli boende i et fylke som barnas far selv har flyttet fra - eller som jeg opplever det, mor må innfri andre krav enn de som i sin tid ble stilt til far fordi han flyttet uten å bringe saken opp for meklingorgan den gang.
Det er ikke aktuelt for disse to å gjenoppta samliv. De har delt foreldrerett, hun har daglig omsorg.

Jeg vet det kan være trøblete for mange med barnefordeling i kjølvannet av samlivsbrudd, så for dere som har fått til gode løsninger, all ære for det! Men trasig for de som stadig sliter.

Og til salander, jeg ble virkelig forbauset over å lese om din hente/bringesituasjon. Dette må vel være en frivillig ordning fra din side ? Flytter han langt fra ungene sine, burde vel han ta sin del av konsekvensene for dette, ved selv å stå for halvparten av transporten?

Skjult ID ti. 16 feb. 23:15

I mitt tilfelle så var det slik at x kone tok med seg datter før hun begynte på skolen. 1 klasse. Min advokat sa jeg ikke kunne nekte henne å flytte noen steder innenfor Norges land. Men hvis jeg flyttet etter så hadde jeg et mye sterkere kort enn det jeg hadde da hvis hun skulle flytte på seg igjen...

Jeg har nå brutt opp med min nye kjæreste, jobb og vennenett for å være med mitt barn 50/50.

Nå er situasjonen slik at vårt barn har begynt på skolen, og x kone prater atter en gang om å flytte til en annen by.. For vårt barn ve og vel, har jeg nå mange ess jeg kan bruke. Vårt barn SKAL IKKE bytte skole nå, da dette vil bli andre gangen dette barnet må bryte fra sine venner. Jeg krever med min advokat at hun skal gå på den skolen hun nå er til hun blir gammel nok til å kunne ytre sin mening. Jeg er der, hvor jeg hele tiden kommer til å flytte etter hvis det er det jeg må, men da får heller ikke jeg noe liv, og må bo i pappesker til vårt barn flytter til sin egen leilighet, og det er noen få år til... Hun er nå tvunget til å bo der hun er, så ikke vårt barn må bryte ut av skolen... Grunnen til dette, er at det må være to underskrifter, en fra x og en fra meg. Min får hun ikke...

Skjult ID med pseudonym Salander ti. 16 feb. 23:17

@sam... Frivillig og frivillig.. Når vi kommer til familievernkontoret og han åpner med en lang balluba om hvordan jeg har nektet han samvær etter at han har flyttet (noe som ikke stemte, jeg kjørte gutten til han omtrent hver måned), og hvor manipulerende og syk jeg er, og hvordan jeg spiller for galleriet, så får han faktisk familieterapeutens støtte selv om han egentlig skal være nøytral. Man skal møtes på halvveien ikke sant, og når man tenker hans behov for kontakt med barnet hver uke mot mitt behov for å ikke slite meg ut i helgene.. ja da var det likevel jeg som trakk det lengste strået med samvær hver sjette uke ++. Og når alt jeg prøver å forklare om at jeg blir sliten av kjøringen, blir møtt med: "Du er jo ufør og ligger og sover hele dagen", og jeg ikke ORKER å krangle, så gir man seg. For manipulering virker. Sist gang han ikke fikk viljen sin, ringte han til min mor som han ikke har snakket med på flere år og skjelte henne ut og ansvarliggjorde henne for min ødelagte psyke, at jeg hadde hatt en vanskelig barndom og var blitt seksuelt misbrukt av min (døde) far. Det er ikke sant i det hele tatt, men for henne var dette nytt og hun var uforberedt og ble veldig ulykkelig og hadde skyldsfølelse til hun noen dager senere fortalte meg dette og jeg fikk oppklart det. Jeg har hatt en lykkelig barndom og absolutt ikke blitt misbrukt av min var som til og med var veldig vennlig og gjestmild mot min eks selv etter at det ble slutt mellom oss... Så det sier litt om nivået hans i tillegg til mye annet jeg kan fortelle om. Men jeg orker ikke krangle, det er barnets beste som er tema her. Jeg har tatt det opp med barnevernet etter at han forlot gutten (som er funksjonshemmet) alene en hel arbeidsdag og løy til meg om det. Barnevernet sa det er mitt ansvar som mor å ivareta guttens trygghet når han er hos far. Så med andre ord må jeg rett og slett bare stå i dette for det skal veldig veldig mye til for å frata en far retten til samvær. Det å nekte barnet samvær, kan brukes mot meg.Jeg tror gutten har det bra hos han... jeg kan i hvert fall ikke male fanden på veggen. Og nå begynner gutten selv å bli så stor at han kan fortelle ting. Det var jo slik jeg fant ut at han var blitt forlatt.

Livet er ikke lett men noen må leve det. Og noen ganger er det slik at man trekker det lengste strået ved å bøye seg, selv om man tilsynelatende gir seg. Livskvalitet handler også om å gå rundt de stenene man ikke kan skritte over

Skjult ID med pseudonym sam on. 17 feb. 00:01

Skjult ID: jeg ville gjort som deg og flyttet etter ungene hele norges land om det var saken, men jeg ser at det heller ikke er noen god løsning.

Salander: jeg må si jeg blir en smule sjokkert over å lese det du skriver. Jeg trodde familievernkontoret skulle forholde seg nøytralt og bidra til gode ordninger, heller enn å la følelser ta overhånd. Og det er nettopp det jeg føler skjer i min venninnes sak også. Eksen har bedt om meklingsmøte pga hennes flytteplaner og da bør tema for meklingen være å få til gode og praktiske samværsordninger videre, og ikke at meklingskontoret bidrar til ytterligere stridigheter mellom partene ved å ta side og la følelsene råde.

Skjult ID med pseudonym Salander on. 17 feb. 09:03

Det var ikke akkurat at de tok side, men de gikk altså ut i fra at det han sa var sant. Jeg tok opp det at han hadde forlatt gutten og ikke ønsket at det skulle skje igjen. Da kommenterte de bare det at "hvis det er tilfelle er det jo selvfølgelig bra om man beklager det", og fikk ingen beklagelse eller garanti for at det ikke skulle skje igjen - bare reaksjoner fra han på at jeg spiller for galleriet - som om jeg forsøkte å oppnå sympati for det som hadde skjedd. Jeg driter i sympati, jeg er opptatt av guttens beste, men i en slik situasjon mister jeg munn og mæle. Jeg ble bedt om å stole på at han ikke skulle gå fra han igjen, men når familieterapeuten spurte han om hvordan han kunne trygge meg på dette slik at jeg ble sikker på at det ikke skulle skje igjen, svarte ikke eksen - og slapp unna med det.

Men for å si det slik - jeg håper jeg aldri mer trenger å gå til mekling med denne mannen. Jeg takler ikke å stadig bli avbrutt når jeg snakker og at når jeg sier sannheter så blir de bare en versjon og oppfatning, akkurat som hans løgner bare blir hans side av virkeligheten. Familiekontoret skal ikke ta parti og da blir alle versjoner like sanne. Når han lyver og jeg forteller sannheten, blir derfor det han sier av løgn like mye akseptert som sannhet og min sannhet blir mistenkeliggjort som potensiell løgn, ut i fra prinsippet om at man ikke skal ta parti. Jeg burde kanskje ha funnet opp noen saftige historier jeg også, men orker ikke. Jeg er sliten og fokuserer heller på å gi min sønn et godt liv her hjemme hos meg. Tross alt HAR jeg det lengste strået - jeg har daglig omsorg OG foreldrerett.

Skjult ID med pseudonym sam on. 17 feb. 19:09

Salander: det høres ut som du har hatt noen tøffe tak med barnefaren.
Hører så mange historier om familievernkontor, og at mange opplever at de ikke får hjelp, eller de opplever at konflikten øker i intensitet ved hjelp av terapeuten. Triste greier igrunnen.

(kvinne 51 år fra Telemark) on. 17 feb. 19:18 Privat melding

Det er barnas beste som tas hensyn til. Det ble vurdert at barna skal ha det best ved å være i den situasjonen de befinner seg i på nåværende tidspunkt. Dersom han fikk medhold, og hun ble den "tapende" part, så måtte det være et annet element som ikke er kjent i denne saken, og som gjorde at hans situasjon ble tatt mer hensyn til . Det høres helt vilt ut at hun som ville gjøre alt hun kan for at han skal ha samvær med barna, ble til slutt straffet. Det virker som hun er den man kaller for "the hero of the day" og bør derfor fortsatt holde fokuset på det som er best for barna.... Nydelig dame!

Skjult ID med pseudonym sam on. 17 feb. 19:21

Sant det wildberry.

Skjult ID med pseudonym Mea culpa? on. 17 feb. 21:44

Har vært igjennom en meget tøff krangel om barnefordeling med ekskona. Som jeg tapte tross at jeg koblet inn barnevernet.
Det kom trusler fra min eks og henne foreldre, om jeg ikke ga slipp på barna. Min ekskone ville flytte til sin nye kjæreste i trøndelag, vi bodde da i Oslo-området. Så jeg kontaktet barnevernet da jeg ble lagt inn på psykriatrisk avd. etter psykisk terror i over 1 år. Det sluttet med att min ekskone anmeldte meg for gjentatt vold over lang tid og fikk skilsmisse ved dom og jeg har ikke sett barna mine på snart 2 år. Jeg har en stedatter og en sønn som ville bo sammen med meg før anklagen kom og barnevernet vitnet for meg i retten, men dommerne ga meg en dom på 6 mnd. som tilsvarte min tid i varetekt som jeg sonet fra den dagen min ekskone anmeldte meg. Jeg risikerte å få en dom på 2 år. Jeg har aldrig slått eller truet min eks, men hvordan bevise det? Min eks ble jo trodd av politiet, uten beviser å vise til. Jeg er ikke for vold uansett fysikk eller psykisk. Jeg har lovet mine barn at jeg skal være der for dem når tiden er inne for det. Har mistet familie, hus og jobb i ett jafs. Dette tok nesten knekken på meg, men det er barna mine som holder meg oppe.

Skjult ID med pseudonym sam on. 17 feb. 21:56

Det var en sterk historie MeaC. Det kan se ut som det er mye synsing i slike saker og at myndigheter fortsatt tar avgjørelser på gamle forestillinger om hvordan "ting er", heller enn å bruke tid på å belyse alle sider av et forhold. Men at din eks, på tross av at du måtte sone fikk ta ungene med langt avsted rimer ikke med det andre forteller lengre oppe i tråden. For jeg regner med du fortsatt har samværsrett ?

Skjult ID med pseudonym Mea culpa? on. 17 feb. 22:53

Jeg har ett besøksforbud frem til juni d.å. Da først kommer det på tale om en samværsrett, men min eks har sagt, men også skriftlig at jeg aldrig skal få se barna igjen. Jeg ble fremstilt som livsfarlig av min eks så hun kunne flytte uten problemer. En av grunnene til at jeg satt 6 mnd i varetekt.

Skjult ID med pseudonym Mea culpa? to. 18 feb. 12:28

Min erfaring er ganske lik @Salander, når det gjelder barnevernet og terapeut. Min ekses løgner stemte ikke overens med hva våre barn fortalte, og våre barn bekreftet det jeg sa. Om at min eks sa og gjorde hva som helst for å viljen sin. Med barnevernet og terapeut inne i bildet gjorde ting bare fra vondt til værre. @Salanders historie er ikke så ulik min når det gjelder løgner og anklager fra eksen. Fra det øyeblikket min eks-kone innså at jeg kunne bli sittende igjen med barna, ble livet mitt til ett helvete. Mine nærmeste fikk høre hvor manipulerende og kontrollerende jeg var og ikke minst voldelig. Men de som kjenner meg vet ar det ikke er sant, men politiet trodde på hennes historie. Mine barn har ikke bare mistet kontakten med meg, men også sine besteforeldre, tanter,onkler,kusiner og fettere. Men jeg har empati med @sam's venninne og @Salander. Det viktigste er jo tross alt barna våre.

Skjult ID med pseudonym sam to. 18 feb. 12:36

Utrolig leit å høre Mea, og så trist at det finnes så mange slike historier. Noen burde kanskje ta et oppgjør med "hjelpe"-apparatet. Barnas uttalelser tillegges også vekt fra 7 års alder og økende med årene. Jeg spør meg selv om hvorfor de ikke ble hørt? Og har familie og venner noe som helst uttalerett i en slik sak, jeg tenker som "karaktervitne" eller deromkring?

Skjult ID med pseudonym Mea culpa? to. 18 feb. 13:47

Mine barn er i dag straks 8 år(datter) og 9 år (sønn). De forklarte seg i retten i min favør, men min familie og venner fikk ikke mulighet til å utale seg i saken "da det er vanskelig å vite hva som skjer bak hjemmets vegger" som det ble sagt. Retten la mest vekt på det min eks og eks-svigermor sa i retten. Min svigermor fikk utale seg om ting hun hadde hørt av sin datter, mens min familie ikke fikk ytre seg! Jeg ønsker å sette søkelys på barnefordelingssaker som knekker folk fysisk og psykisk. Og har planer om å fortelle min historie via media. Jeg har i dag ett annat etternavn så min eks og barn ikke blir gjenkjent i media.

Skjult ID med pseudonym sam to. 18 feb. 15:06

Ja, jeg tror det kan være lurt å sette disse sidene på dagsorden også. Lykke til!

Skjult ID med pseudonym Salander to. 18 feb. 18:08

Det er jammen mange tragiske historier.. Får helt vondt av Mea Culpa:( En bekjent av meg sliter med det samme akkurat nå - eksen anklager han for å være voldelig og psykopat.. Og fordi han er en sterk personlighet og kan snakke for seg - noe ofre ofte kan fordi de er sinte og aggresjon gir klarhet i tanke og tale, så tror de sakkyndige heller på hennes versjon - hun gråter jo og har dessuten manipulert sønnen til å si at far slår han.

Anbefaler nettstedet www.psykopat.no

Skjult ID med pseudonym Mea culpa? to. 18 feb. 18:34

Min eks og eks-svigermor stod og smilte når jeg ble dømt. Jeg derimot gråt over å ikke bli trodd, men jeg kunne gå ut av retten som en fri mann stemplet som konemishandler..... Og til @Salander, jeg håper din venn blir trodd.

Skjult ID med pseudonym Eks to. 18 feb. 18:37

Huff, mange tragiske historier.
Ikke for å anta at noen juger eller noe slikt her. Men slike historier har alltid to sider, og man får som oftest bare høre den ene. Heldigvis får meklingsfolkene høre begge sider, selv om de ikke alltid handler rett av den grunn.
I mitt tilfelle fikk jeg klar beskjed da jeg flyttet at hvis han ikke fikk beholde huset, så skulle han flytte langt av sted og ha med seg en av ungene. Jeg var så langt nede og så redd at jeg ikke turte noe annet den gangen. Nå er det en del år siden, og jeg ser i dag at jeg ikke hadde latt meg true en gang til. For at han skulle ha "råd" til å beholde huset krevde han at jeg skrev under på at han ikke skulle betale bidrag for barna. Noe som jeg etter noen år fant ut at han ikke hadde lov til, og at det papiret var ugyldig. Han har tjent over det dobbelte av meg i alle år, men forventer at jeg betaler halvparten av alt til ungene likevel. Vi har hatt ungene ca annenhver uke siden skilsmissen, men jeg har hatt dem mye ekstra i ferier og i andre perioder.
Han er veldig grei ellers, og vi samarbeider bra om ungene. Men når det kommer til penger, så er det fiendskap og trusler om advokater og andre ting med en gang. Og slikt går utover ungene, så derfor har jeg hele tiden valgt å ikke kreve det han burde vært med å betale for ungene.
Men det er kjipt å se at han reiser på ferie med ungene hvert år, og gjør mye annet gøy, som jeg ikke har råd til å gjøre sammen med ungene fordi jeg tjener mye mindre. Noe av grunnen til at jeg ikke tjener så mye er at jeg var hjemme med barna da de var små. Noe som kom han til fordel, fordi han kunne jobbe seg "oppover" på sin jobb fordi han hadde det så fleksibelt hjemme.
Har dessverre inntrykk at alt for mange menn er veldig negative til å betale bidrag. Og at de går alt for langt for å slippe dette. Jeg vet at mange kvinner krever bidrag over en lav sko, og det er jo heller ikke bra. Men trusler som vil gå utover ungene blir alltid feil.

Skjult ID med pseudonym jubalong to. 18 feb. 18:45

Jeg har ungene mine 50% og tjener betydelig mer enn min eks. Det kommer ikke på tale å betale noe bidrag til henne. Vi deler felles utgifter (bhage, sfo, tannlege osv.) mellom oss ut fra hvor mye vi har de, dvs. 50% hver. Jeg skal da ikke måtte betale for hennes karrierevalg! Og ikke kom med "jenter tjener mindre fordi vi får barn". Man er sin egen lykkes smed, og er istand til å påvirke egen inntekt. Om hun skulle havne i den situasjonen at hun ikke klarer å forsørge barna får de heller være mer hos meg, ettersom jeg er istand til å forsørge de!

Skjult ID med pseudonym Mea culpa? to. 18 feb. 19:01

@Eks, i mitt tilfelle var jeg også så langt nede, at jeg skrev over huset på min eks. Hadde bare 2 bagger med klær ut av det ekteskapet. Og jeg betaler barnebidrag hver mnd. selv om jeg knapt til mat hver mnd. Bedre å betale frivillig enn å ha trekk i lønn.

Skjult ID med pseudonym flow to. 18 feb. 19:05

jubalong: merkelig holdning. Trodde poenget var å bidra etter evne til beste for barna.