Alle innlegg Sukkerforum

Hva gjør år med nett-dating med et menneske, tro?

Vis siste innlegg
Skjult ID med pseudonym Mintur? lø. 27 mars 14:26

De siste årene har jeg virkelig lett etter kjæreste. Men med ett unntak har det ikke blitt noe ordentlig ut av det. Det har blitt mange treff, mye morsomt og lærerikt, og en sjelden gang litt romantikk. Men så sklir det ut i sanden, eller han får hetta om han skjønner at jeg mener alvor. Jeg har gledet meg til å treffe en som ikke skulle få hetta. Som enkelt og greit skulle si omtrent fra vi møttes: Deg vil jeg ha og ferdig med det.

Nå er jeg i den situasjonen. Og denne gangen er jeg som for første gang er skremt, og har lyst til å løpe. Nå først skjønner jeg betydningen av kalde føtter. Og jeg kan ikke la være å lure på om den trangen jeg har til å løpe nå, skyldes at vi er feil for hverandre, eller om jeg rett og slett har mistet evne og/eller vilje til å binde meg...

Noen tanker eller erfaringer ift. dette?

(kvinne 41 år fra Sør-Trøndelag) lø. 27 mars 15:09 Privat melding

Jeg har vært inne på tanken. Jeg møtte en mann for et par uker siden og ble litt "skremt" over hva det kunne føre til. Men, jeg tror bare man må venne seg til tanken, bli bedre kjent med hverandre, og ikke minst bruke litt tid? Dessuten er det viktig at man fysisk bruker tid på hverandre- og ikke et avstandsforhold hvor man treffes en gang i halvåret, da blir det i alle fall veldig anstrengende å holde kontakten, og ikke minst å opprettholde følelsene. Ikke minst er det krevende å følelsesmessig åpne seg for et menneske som er nytt for en....

Skjult ID med pseudonym Neida lø. 27 mars 15:15

Tror ikke det nødvendigvis er noen motsetning i det å ønske å finne noen, og det å få kalde føtter når man faktisk finner noen. :) Jeg tror det kommer av at når det blir alvor går det opp for en at det å bli sammen med denne personen er en ganske stor forandring/omveltning i tilværelsen (særlig hvis man har vært singel lenge), at man fra nå av må ta hensyn til den personen hele tiden, det er et 'endelig valg', osv.

Det KAN jo så klart være fordi det er noe som ikke stemmer et sted, men... behøver ikke å være det tror jeg.

Skjult ID med pseudonym pgmp lø. 27 mars 15:49

Har man løpt rundt på disse sidene en stund blir man både kresen, desperat og lei. Når man så omsider treffer noen man ikke finner masse feil på blir man lett forvirret. Er jeg blind? Har jeg rota bort kravlista? Blir jeg lurt? Osv. Svaret er som oftest 'ja'. Så får vi bare håpe at du kan svare ja på de rette spørsmålene før presten melder seg på i spørrekøen

Skjult ID med pseudonym yeehaw lø. 27 mars 16:14

@ TS: Kjenner meg igjen i det du beskriver. Noe mer tror jeg ikke jeg kan bidra med i dennes diskusjonen.

PS: Du kunne ikke tenke deg å spørre om noe som var enkelt å svare på?

Skjult ID med pseudonym frøkna lø. 27 mars 17:10

Det har jeg faktisk ikke sett for meg at skulle skje med meg. At jeg skulle få kalde føtter når jeg endelig treffer en som jeg tror at jeg kommer til å forelske meg i.
Men så har jeg heller ikke så langt klart å jenke på min personlige kravliste over hvordan ønskemannen skal være.

Det kan jo godt være at om jeg klarer å kvitte meg med noen av kravene mine, så vil jeg også komme til å bli litt mer usikker på om han jeg treffer på _virkelig_ er en jeg ønsker å binde meg til eller ei, fordi jeg da ser for meg at jeg må jobbe litt ekstra for å få dette til å funke.
Det var i hvertfall mine tanker om temaet :-)

Skjult ID med pseudonym yeehaw lø. 27 mars 17:24

Den som leter etter den perfekte partneren, forblir alene.

Skjult ID med pseudonym Neida lø. 27 mars 17:36

Tja. Jeg sitter ikke her fordi jeg er for kresen, ihvertfall. En stor overvekt av de jeg har vært på date med det siste året har jeg fått begynnende følelser for, eller kribling, eller i det minste lyst til å 'se hva som skjer' sammen med. Ikke at det nødvendigvis hadde blitt til et langvarig forhold med noen av dem, men det vet man jo ikke. Men... jeg har blitt 'dumpa' av alle etter kort tid, så har jo ikke fått sjansen til å finne det ut heller. Nå sist rett før helga. Kjempedigg følelse.

Skjult ID med pseudonym zoid77 lø. 27 mars 17:41

@Neida
Du er ikke alene om den...

Skjult ID med pseudonym frøkna lø. 27 mars 17:41

Neida:

Misunner deg litt den følelsen. Misunner deg ikke å oppleve å bli dumpa, selvfølgelig, men det at du ofte kan kjenne på positive følelser og småkribling når du treffer den andre. Tror det er et veldig fint personlig trekk å ha, jeg :-)

Skjult ID med pseudonym frøkna lø. 27 mars 17:57

Yeehaw:

Siden jeg opplever at din kommentar var myntet på det jeg skrev, så får jeg litt behov for å fortelle at øverst på min kravliste står "opplevelse av å ha en god kommunikasjon". Jeg tror det på en måte er min akilleshæl. Jeg må antageligvis begynne å fokusere på noe annet som det vikigste for meg.
:-)

Ellers:
Jeg synes TS sitt tema er spennende. Dersom man virkelig ønsker en kjæreste og føler at en har gjort mye for å gi andre en sjanse, så må det jo bli litt forvirrende og kanskje en nedtur å oppleve at når du endelig treffer en som også er villig til å satse, så blir du selv betenkt og motvillig.

Skjult ID med pseudonym yeehaw lø. 27 mars 19:52

@ frøkna: Kommentaren var avfødt av din kommentar. Det skal visstnok være et bulgarsk ordtak - jeg tror det kan være aktuelt for mange av oss :-)

(mann 53 år fra Akershus) lø. 27 mars 23:44 Privat melding

Hmm...etter å ha lest inleggende her,tror jeg at jeg melder meg av hele sukker greia,hehe...

Skjult ID med pseudonym jaha? sø. 28 mars 00:35

(sitat) Den som leter etter den perfekte partneren, forblir alene. (sitat slutt)
For noe vrøvl!

Den som bare nøyer seg med en fordi han vil ha seg kjæreste vil garantert bli singel igjen.
Mer fornuft i det!

Skjult ID med pseudonym jaha? sø. 28 mars 00:55

Skjønner på ingen måte at denne tråden kan tolkes eller oppfattes negativ. To ukjente mennesker kommer i snakk og avtaler et treff. Det viser seg å ikke stemme, eller det viser seg at man liker hverandre og ønsker å møtes mer enn en gang før man innser at det ikke var helt det man søkte likevel. Lett å forstå og lett å forsvare.

Så kan det skje at man _virkelig_ liker en man treffer. Tankene om fremtid sammen kommer fort. Likeså tanken om hva skjer med livet videre. Tankene om hva en føler og hvor sårbar dette kan gjøre en kommer og tanken om at dette ikke passer inn i livet mitt nå er lett å ty til. Tanken som sier at går jeg inn i dette er det ikke noe tull og det blir fort seriøst og derfor skremmende kan også komme. Ting tar tid. Også det gode noen ganger. Vi er ingen homogen gruppe og erfaringene vi bærer med oss påvirker hvordan vi forholder oss til begrepet tid, samt graden av bindingsangst. Og jo mer seriøst, jo større sjanse for å bli redd. En helt naturlig reaksjon som man trenger å kommunisere om, så blir den til slutt også ufarlig forhåpentligvis.

Slutt å tenke så jævla negativt så skal dere nok se at det går bra!!!!!

Skjult ID med pseudonym jaha? sø. 28 mars 01:02

Om du ikke gidder å være positiv er jo saken grei. Det blir ikke noe på deg om du sitter her til det gror mose på deg. Ditt valg :)

Skjult ID med pseudonym jaha? sø. 28 mars 01:07

Du kan leve i sukkersus og sukkerdus alt du orker år ut og år inn, men at du skal finne deg et godt forhold når du velger å sitte med leppa langt nedenfor knærne kan du bare glemme. Det er det jeg mener! :)

Skjult ID med pseudonym jaha? sø. 28 mars 01:19

Det er ikke meg du skal overbevise, det er deg selv. Så kan du sprudle deg inn på en profil og få snøret dønn i bånn på livstid! :)

Skjult ID med pseudonym Mintur? sø. 28 mars 10:01

Jeg tror det handler om balanse. De fleste jeg møter er ute etter en ting (hvis noe i det hele tatt) og vil holde alle dører åpne så lenge som mulig... Men her møtte jeg en som sletttet seg etter første treff, og var bombesikker fra dag 1. For lite engasjemnet er ikke bra og for mye er heller ikke bra. Ting må få gå litt gradvis. Hinting om dette går ikke inn. Derfor er jeg fortsattt iskald på føttene, og må dessverre trekke meg. Synd men sant.

Skjult ID med pseudonym snuppa sø. 28 mars 10:55

@Mintur???
Trist å høre, men er enig meg deg at ting må få gå litt gradvis. Ser det selv her etter noen år alene, man trenger litt tid til å bli kjent og det er ikke alltid de skjønner det desverre. Lykke til videre.

(kvinne 49 år fra Telemark) sø. 28 mars 11:30 Privat melding

TS, jeg vet ikke om dette handler så mye om nett-dating i seg selv, men heller kanskje et spørsmål om to andre ting? Det ene er at når man går inn for å date noen for å finne en livspartner, blir det i utgangspunktet kunstig og "tvunget". Det blir fort for intenst. Alternativet er jo som vanlige folk gjør, å treffes på måter der man gradvis blir mer kjent, eksempelvis på jobb, via felles venner osv... Da kan man bruke all tid i verden på å bli kjent før man slipper følelser løs. Og er det ikke naturlig da? Selv om man har skrevet intenst sammen i to uker eller to måneder, så er det likevel slik at man ikke kjenner vedkommende så godt som om man hadde blitt kjent real life.

Det andre tror jeg er et spørsmål om alder og modenhet. Nettdating fungerer sikkert bedre for de unge enn for oss i 30-40 årene (mulig jeg tar feil, og jeg vet ikke hvor gammel du er). I denne alderen tror jeg ikke vi hopper inn i forhold like lett som da vi var rundt tyve år. Da må vi i så fall være rimelig forelsket, og det skjer vel ikke så ofte i denne alderen som før?

Skjult ID med pseudonym Mintur? sø. 28 mars 12:00

Takk for mange fine innlegg.

Selv om nettdating har sine merkelige sider, Calandiva, så tenker jeg at kanskje er noe av grunnen til at han er så satsevillig og jeg blir skremt, det at han var ny på nett, mens jeg er gammel traver. Jeg vet ikke. Eller kanskje det bare betyr at jeg er mer realistisk og reservert fordi jeg vet at man ikke ser alle sider ved et menneske på en kveld. Det er riktig at det fort blir intenst når man treffes på denne måten, ettersom de seriøse av oss ikke blir kjent uten å ha ordet "livspartner" hengende over seg...

Skjult ID sø. 28 mars 12:31

Det man søker kan jo være en livspartner, uten at den første og beste man treffer kvalifiserer seg som det ;)
Men jeg er enig, han trenger kanskje litt tid på seg til å bygge opp en tlsvarende dose kynisme slik at han bedre kan tøyle sine forhåpninger. personlig tenker jeg som så at de jeg treffer kan bli en eventuell livspartner, men de starter opp som eventuelle venner. Dette går selvsagt motsatt vei også.
Har visst kalde føtter selv og det er ikke få jeg har trukket meg bort ifra etter at de etter noen få dater har begynt å forestille seg familie med det ene og det andre.
Tålmodighet er en dyd. Er for øvrig en av de "unge" her inne på forumet, så hvor raskt man forelsker seg er gjerne heller mer individuelt :)

Skjult ID med pseudonym zoid77 sø. 28 mars 13:46

Mulig dette med "tempoforskjeller" er mer avgjørende enn vi liker å tro?

Var for øvrig borti en morsom greie sånn. Hun begynte på 3. eller 4. date å snakke om hva hun ville kalle barna sine, men da jeg begynte å snakke om ferien som nærmet seg, da fikk hun kalde føtter...

Skjult ID med pseudonym elene_40 sø. 28 mars 14:19

Tempoforskjeller kan også ha sitt utspring i hvor man befinner seg i livet. Noen er nettopp ferdig med et forhold og ønsker å se seg rundt, - andre har hatt tid til og se og har kanskje erfart at man må gå helhjertet inn for en kandidat om gangen dersom et forhold skal utvikle seg.... Dette behøver ikke bety at man ønsker å gifte seg med det samme, men mer et oppriktig ønske om å se om dette er noe som kan utvikle seg til å bli noe varig.... Mange forveksler dette med et kontrollbehov eller sjalusi... Jeg tror oppriktig og ærlig at dette ikke er mine beveggrunner for å begrense sukkringen etter 3-4 dater med en lovende kandidat... I min verden er tiden en knapphetsfakor, og dersom jeg har møtt noen jeg liker svært godt vil jeg jo kanalisere tiden og oppmerksomhet til denne personen.... Trist når/om dette gir kandidaten kalde føtter....

Skjult ID med pseudonym zoid77 sø. 28 mars 14:42

@elene_40
Kunne ikke sagt det bedre selv! Skulle bare ønske folk flest kunne være litt mer åpne og ærlige om dette sånn at man selv vet hvilket tempo man bør legge til grunn.

Skjult ID med pseudonym Mintur? sø. 28 mars 17:37

Jeg er klar for et forhold. Men jeg er ikke klar for å starte et kjæresteforhold med en person jeg såvidt har møtt! Hvor ble det av flørten på veien dit? I blant kommer man aldri lenger flørt, og det kan være irriterende nok, men man kan vel ikke bare hoppe over den bli kjent-og flørte-fasen heller?

Skjult ID med pseudonym zoid77 sø. 28 mars 17:52

@Mintur
Selvsagt, tredje date er ikke hos presten eller byfogden, men det er forskjell på flørt og skuespill.

Skjult ID med pseudonym Mintur? sø. 28 mars 18:38

Det har du helt rett i, zoid. Skuespill er det nok mye av. Dette var ikke skuespill. Dette er noe av det mest ekte og ærlige jeg har opplevd i hele mitt liv. Men å bli kalt kjæreste på date 2 midt på lyse dagen, er i overkant. Jeg klarer i alle fall ikke å ta i mot noens hjerte så raskt.

Skjult ID med pseudonym Mintur? sø. 28 mars 19:24

Med ønske om at vi alle skal klare å posjonere ut flørt og kjærlighet, og kunne ta i mot i passe doser. Uten å bli kyniske. Jeg feller en tåre nå etter å ha gitt ham beskjeden.

Skjult ID med pseudonym jaha? sø. 28 mars 19:47

Beskjed om hva? Sa du beklager, men du liker meg for godt for fort så vi må kutte kontakten? Så sitter du og gråter? Jaha?

(mann 28 år fra Oslo) sø. 28 mars 20:05 Privat melding

Haha. Nice.

(mann 41 år fra Oslo) sø. 28 mars 21:15 Privat melding

Timing er omtrent umulig å koordinere. Det er (dessverre?) slik at ens egne følelser/grenser er det du må sette standaren etter, hvis den andre personen har så anderledes følelse etter 1-2-3-4 dater så har du ærlig talt ikke noe annet valg enn å si dette til h*n(ne). Er jo fullt mulig å vinkle det til at man selv ønsker mere tid / ønsker at det skal gå langsommere, men man må da også akseptere at den andre personen ser sine egne behov og stikker...
Vi ahr alle krav og lister, noen av dem ere relevante, andre er ting vi lurer oss selv med. Det er faktisk ikke relevant om h*n ikke liker ditt favorittband eller syns bukse du kjøpte er stygg, det er relevant om h*n ønsker å leve tre år som misjonær i Sudan...

Skjult ID med pseudonym Mintur? ma. 29 mars 00:03

jaha?
Du synes det jeg sier er rart? Om du leser hovedinnlegget mitt, så er jo det noe av det jeg lurer på: Om jeg har blitt litt rar, litt ødelagt, og blasert av at alt skal være lek og gøy, rett og slett av å være på nett og på dater i årevis. Slik at når noe skiller seg så drastisk fra det jeg er vant til, vet jeg ikke hvordan jeg skal takle det, jeg blir skremt og får hetta. Og ja, det synes jeg det må være lov å være litt lei seg for. Jeg kan ikke handle annerledes enn magefølelsen sier at jeg skal gjøre. Selv om jeg på en måte objektivt sett gjerne ville valgt det.