Alle innlegg Sukkerforum

Mine barn vil alltid komme foran deg!

Vis siste innlegg
Skjult ID med pseudonym jaha? sø. 28 mars 20:29

Stadig vekk leser jeg disse ordene i profiler. Nå lurer jeg på hvordan andre reagerer på samme setning, og om dere synes det er naturlig eller unaturlig å alltid komme i prioriteringsrekkefølge etter barna.

Skjult ID med pseudonym petita sø. 28 mars 20:38

For min del er dette en selvfølge til den grad at man ikke er nødt til å presisere det i en profil. Det er vel ingen som tror at du som en eventuell flørt/kjæreste/etter hvert kone og det samme om menn, kommer foran barna på noen som helst måte?

Skjult ID med pseudonym Sit-ups sø. 28 mars 20:40

For det første så skjønner jeg ikke poenget med å skrive DET i profilen sin. Ikke akkurat noe bra "line", spør du meg.

For det andre så er jeg ikke enig i at barna alltid skal komme først. Jeg mener heller at barna skal komme først veldig ofte, men noen ganger så må man også prioritere partneren og også seg selv. Ellers skjønner jeg ikke hvordan man skal fungere som menneske eller som god kjæreste. (Jeg har barn selv, for de som lurer.) Men man elsker selvfølgelig barna sine høyere enn partneren, men i en slik sammenheng så tror jeg ingen "normale" mennesker har noe i mot å komme på en god 2. plass.

Skjult ID med pseudonym snubadude sø. 28 mars 21:15

Barna kommer først hos meg, men jeg skriver ikke det i profilen min, det er jo helt naturlig at familien skal prioriteres. Når / hvis jeg finner meg ei dame å dele livet med, så er jo hun en del av min familie.....

Skjult ID med pseudonym Salander sø. 28 mars 21:50

Herregud da, @jaha? Det er da helt naturlig å drite i barna når man har fått seg kjæreste. De skal jo tross alt bli selvstendige og oppegående individer og mamma/pappa trenger litt fri. Så det å dra på date mens toåringen har litt kjeks og en flaske med saft i sengen sin går helt bra. Ingen dør av det. Og tross alt, når man ikke får barnevakt har man i hvert fall prøvd.

Skjult ID med pseudonym jaha? sø. 28 mars 21:53

Herregud da @jaha hva da? Hvilke føringer prøvde du å legge for meg nå Salander :)

Skjult ID med pseudonym Salander sø. 28 mars 21:56

Du spør så teit. Hva er liksom naturlig. Det skulle jeg trodd du visste, men noen må visst ha det inn med teskje.

Skjult ID med pseudonym jaha? sø. 28 mars 22:11

Svar meg på dette, Salander:
Hva er mitt ståsted i forhold til eget spørsmål?
Hva er det ved det jeg skriver i innlegget mitt som tilsier at jeg ikke vet mitt eget ståsted?
Hvem av oss er det egentlig som trenger teskje?

Skjult ID med pseudonym Salander sø. 28 mars 22:21

@jaha? Du er helt tydelig usikker på spørsmålet, siden du spør om det. Det betyr at du ikke har noe ståsted fordi du er så forvirret. Du vet ikke en gang hva som er naturlig, derfor må du spørre om hva andre tenker om dette.

Du kan selvfølgelig prøve å komme med en bortforklaring for denne mentale forvirringstilstanden. Det forandrer ikke noe :)

Skjult ID med pseudonym zoid77 sø. 28 mars 22:25

Selvsagt vil barna komme først. Det er nettopp derfor jeg er skeptisk til å involvere meg med en dame som har barn som ikke er mine.

Skjult ID med pseudonym jaha? sø. 28 mars 22:27

Har tanken streifet deg at noen kan være nysgjerrig på andres meninger og tanker rundt et tema selv om man har egne meninger? Om du påberoper deg å eie andres sannheter på denne måten til vanlig Salander, anbefaler jeg deg en times selvransakelse med muligheter for kursendring. For maken til båsplassering har jeg sjelden opplevd :)

Skjult ID med pseudonym yeehaw sø. 28 mars 22:29

Naturlig at typen kommer etter egne barn. Men, når man kommer ETTER katta eller bikkja spørs det om forholdet er liv laga ...

(kvinne 40 år fra Buskerud) sø. 28 mars 22:39 Privat melding

jeg har skrevet at barna har selvfølgelig en stor del av hjertet mitt men det er alltids plass til en til der.. er det teit også eller?

Skjult ID med pseudonym 1marty sø. 28 mars 22:41

En slik setning hadde skremt meg:P Det trengs ikke å spesifiseres, alle med vettet i behold skjønner det fra før.

Skjult ID med pseudonym Salander sø. 28 mars 22:41

@jaha? Du har selvfølgelig rett. Det er klart man kan høre hva andre mener om saker og ting, slik som om barna faktisk kan plasseres etter kjæresten, og sånne ting som om man kan forføre nabojenta som er fem år, eller å punktere dekkene på eksens bil.

I Tyskland var det en dame som fikk seg en kjæreste som ikke likte at hun hadde barn. Hun låste døra til leiligheten sin og flyttet til kjæresten. Etter noen uker klagde naboene på vond lukt i oppgangen og fikk politiet til å bryte døra opp. Den lille toåringen lå sammenkrøpet på gulvet. Han var død av dehydrering. Det er kanskje en slik situasjon du ser for deg som et alternativ, eller kan du utbrodere?

Jeg tror de aller fleste friske menneskene vil mene at det er helt naturlig at barna kommer foran alt, også en ny kjæreste. Det jeg i tillegg mener er at hvis man ikke greier å kombinere kjæresteliv og rollen som mor/far skal man droppe kjærestelivet. Så det er helt adekvat og ærlig at man skriver i profilen at barna kommer først, for å om mulig forberede kjæresten på at man har lite kjærestetid.

Skjult ID med pseudonym 1marty sø. 28 mars 22:43

@Cruella76: overhodet ikke :) Du lar det være en klar åpning i det du skriver

Skjult ID med pseudonym jaha? sø. 28 mars 22:44

Takk for din mening, Salander. Nei, jeg gidder ikke å utbrodere overfor deg. Sett meg heller i idiotbåsen igjen. Dette gidder jeg ikke.

Skjult ID med pseudonym Salander sø. 28 mars 22:44

@Klart det er teit, Cruella. Hva hvis fireåringen begynner å gråte om natta mens kjæresten knuller deg? Dum situasjon, ikke sant. Slå ungen med noe hardt i hodet. (NOT)

Det er bare synd at man faktisk har nødt til å skrive slike ting i profilen sin, fordi det hender man møter på mennesker som er sjalu på kjærestens barn.

Skjult ID med pseudonym 1marty sø. 28 mars 23:02

@Salander: Hvis noen ikke tåler det som står i profilteksten, slik som du skriver, så er det ingen vits for dem å treffe hverandre. Hvis noen er sjalu på noens barn er vedkommende ikke rett for denne personen.

Skjult ID med pseudonym Tulla sø. 28 mars 23:03

For en usakelig og teit diskusjon. TS var bare nysgjerrig på hva andre tenkte om dett e emnet, og blir meiet ned av diverse kverulanter. Tror noen kjeder seg jeg.

For meg vil mine barn komme først, og jeg vil at min framtidige kjæreste helt klart prioriterer sine barn foran meg. Har ikke noe problem med det i det hele tatt.

Skjult ID med pseudonym petita sø. 28 mars 23:06

Nå syns jeg du er ekstremt useriøs salander. Å sammenlikne Ts sitt utsagn med en mor som dreper sitt barn er idiotisk. Vi ser faktisk hva du mener når du forklarer det helt normalt uten eder og galle

Skjult ID med pseudonym Salander sø. 28 mars 23:09

@1marty - du har fattet poenget mitt.

@tulla: For meg er dette et utrolig dumt spørsmål. Men jeg er åpen for at det er jeg som er dum. For all del, det kan jo være noe man burde lure på.

Skjult ID med pseudonym cruella76 sø. 28 mars 23:11

ja- ha.. da får det bare vært teit... ;-) skjer det knulling med barna i huset er det på alvor.. :-og om han ikke klarer å vente til det gråtende barnet er trøsta og sover igjen... er han vel ikke verdt det ;-P

Skjult ID med pseudonym Salander sø. 28 mars 23:13

@petita, alt jeg ber om er å forstå hvordan man i det hele tatt tenker seg at en situasjon der man setter kjæresten foran barna, faktisk ser ut. Det eneste eksempelet jeg kommer på, er den situasjonen i Tyskland for noen år siden. Men for alt jeg vet, ok, det finnes nok også de som forlater toåringen i sprinkelsenga mens de går på date. Hvis det finnes bedre eksempler på situasjoner der det faktisk er forståelig og vanlig å sette kjæresten foran barna, er jeg veldig mottakelig for å få forklart dette med teskje, for jeg er nemlig ikke så sikker på at jeg er den klokeste, slik som mange andre her er.

Skjult ID med pseudonym petita sø. 28 mars 23:14

Ser bare ikke helt vitsen med å krangle med en som tydeligvis mener ( omtrentlig) det samme som deg

Skjult ID med pseudonym frøkna sø. 28 mars 23:28

Jeg håper på å komme på delt førsteplass sammen med barna dersom jeg blir sammen med en som har barn. Det bør kunne fungere det også? Det er overhode ingen sexy frase å komme med at "mine barn vil alltid komme foran deg".
Er man heldig, så blir dynamikken mellom barn, barnefar/mor og ny kjæreste så pass bra at ingen trenger å føle at man kommer på andre plass, men at det er et frodig, fint, kreativt og fruktbart kaos der oppe på førsteplassen... ofte kanskje til og med noen stille og lune perioder.

Dersom jeg som kjæreste til en mann med barn stadig opplever at jeg kommer på andreplass uten å få en følelse av at jeg kan bli tatt med som en naturlig del av denne familien, så vil jeg heller ikke føle meg trygg nok til å la denne mannen få førsteprioritet i livet mitt. Jeg tipper at jeg kommer til å ta snippsekken min og vandret min vei.

Jeg tror at jeg bør la slike menn date kvinner som også har barn, så er prioriteringen lik... barna på førsteplass, partneren på andreplass. Jeg ønsker meg en mann som ser at det er god plass på førstepallen og at han ser at han har plass til en til der!

Skjult ID med pseudonym petita sø. 28 mars 23:33

For min del ser jeg det som et "hvem ville du ha reddet av disse to"-type spørsmål, hvor jeg ville ha valgt barnet mitt uansett. I hverdagen er det dog ikke akkurat en vanlig situasjon, så der må det være mulig å ha en delt førsteplass. Man skal ikke sette sin partner til side, selv om i hjertet er det min lille som har førsteplassen. Jeg føler likevel ikke at jeg må poengtere dette for en fremtidig partner, det holder at jeg vet det selv.

Skjult ID med pseudonym kvinne-10 sø. 28 mars 23:36

Hvem har ikke møtt denne problemstillingen.For meg er det en selvfølge at voksne går foran barn i rang. I praktiske situasjoner vil det da være naturlig for forelder å vurdere med en voksen sine øyne hvem som skal prioriteres av kjæreste eller barn.

Skjult ID med pseudonym Tulla sø. 28 mars 23:42

kvinne-10 så du prioriterer voksne foran barna dine?

Skjult ID med pseudonym The One ma. 29 mars 00:06

@Salander

Svaret ditt er helt på jordet: TS spør om det er alltid naturlig å prioritere barn foran kjæreste. Dersom min svigermor var på besøk og hun fikk hjertestans mens jeg lå å knullet på datteren hennes som du så vakkert sier det, ville jeg selvfølgelig tatt en pause for å hjelpe henne. Det er ikke dermed sagt at jeg alltid ville prioritere svigermor foran kjæreste fordet.
Det er flere settinger det er mulig og naturlig å sette kjæreste likt eller foran på prioriteringslisten. Ikke for alle kanskje, men for de som vil pleie kjæresten også så er det mulig. Et eksempel er tidsbruk. Dersom man hele tiden legger opp livet etter barna vil det være stor fare for at kjæresteforholdet ryker. Et annet eksempel så banalt som valg av middag. Skal alt være på barnas premisser hele tiden eller skal det veksles på!
TS sitt spørsmål er i høyeste grad legitimt spør du meg.

Skjult ID med pseudonym kvinne-10 ma. 29 mars 00:08

Les den en gang til,tulla.Jeg kan ikke si det klarere enn der.

Skjult ID med pseudonym vibe ma. 29 mars 00:50

jaha?
Stusser over det samme; hva er hensikten med å understreke dette i en profil? Snakk om å sperre folk ute og konstrure en konkurransesituasjon.

The One,
veldig fornuftig svar! Det vil være en rekke episoder der barna ikke vil komme først, uten at de tar skade på sin sjel.

Salander,
litt drøyt at du påtar deg retten til å definere hva som er dumme spørsmål. Da må jeg jo si at å vise til en kriminalsak fra Tyskland, er et veldig dumt svar. Og å definere jaha som forvirret eller usikker... makan. Her fremstår du som en foreldre som overhodet ikke har hørt om begrep grensesetting, skrekk og gru.
At foreldres kjærlighet til sine barn er ubetinget, men at den sjelden er det mellom kjærester (feks er det gjerne betinget av trofasthet)- betyr ikke at barna i enhver sammenheng kommer som nr 2. At det er litt symptomatisk for noen foreldre (som du?) at barna styrer alt, betyr ikke at det verken er en selvfølge for alle, eller at det er det beste. Om barna en helg plustelig heller vil være hos far (fordi det skjer noe i hans nabolag el.l.), selv om det er mor sin helg, betyr vel ikke det at både mor og far - og nye partnere - skal skrinlegge sine planer og føye barna?
At barna ikke får dra til EuroDisney i ferien, fordi økonomien setter begrensinger og mor og far må også få øk. mulighet til å ta ferie på egenhånd, er kanskje heller ikke noe barna lider noen direkte nød av.
Vet ikke om dette var liten nok teskje...?

Skjult ID med pseudonym HøfligDame ma. 29 mars 09:21

Det er faktisk en måte til å lese formuleringen TS tar opp.
" Jeg vil ha en dame i senga, men det er kun når jeg ikke skal ha barna mine, eller gjøre noe annet norsomt."
"Hun bør gjerne ha egne barn, men jeg blir sur om hun ikke stiller opp i de fem minuttenene i uka jeg har tid til henne"
Har forøvrig stor sans for Salanders formuleringer, selv om hun har satt saken veldig langt ute på spissen denne gangen.
Selv har jeg opplevd kontakt med menn som er villig til å skyve barna til side for et forhold og det er ikke tiltrekkende.
Det er for meg (som ikke har barn) en selvfølge at barna har et stort fokus, men ønsker en mann ikke å ha kjæresten involvert i familien etter en tid så er han rett og slett ikke interessert nok.

(mann 50 år fra Oslo) ma. 29 mars 10:28 Privat melding

@HøfligDame. Fanden leser også bibelen. Det er ikke gitt at det er rette måten å lese boka.

Hvorfor tror du TS er en mann? Fordi det passer inn i dine fordommer om menn som uegnede omsorg personer?

Skjult ID med pseudonym HøfligDame ma. 29 mars 11:35

Hei kit,
Jeg har nok uttrykt meg usedvanlig klossete, eller ?
Jeg er kvinne og leser kun manneprofiler, jeg tror TS er en kvinne (spiller ingen rolle, denne diskusjonen kan godt være kjønnsnøytral.
Jeg prøver igjen: For meg er det naturlig at barna kommer først og syntes dette er viktig hos en mann jeg møter som er far.
Tror de fleste fedre er godeomsorgspersoner.
Men, tekst har en betydning, og skriver man en slik selvfølgelighet i kravtekst vil jeg kunne tolke det som om vedkommende ikke har tenkt i legge veldig mye i forholdet til en han treffer her inne.
Skal aldri prøve å være ironisk mer ;(

(mann 54 år fra Oppland) ma. 29 mars 12:35 Privat melding

Stiller meg bak @TheOne's innlegg her. Føler TS bringer opp et intr tema, i den grad at her også vil d være store variasjoner hos den enkelte familie i hvor mye tid faktisk aleneforeldren bruker i hverdagen på sine barn. Alderen og antall små eller store barn skaper ulike variasjoner i tidsbruken på barna. Ytterpkt er en mor/far som stiller opp på alt mulig og lystrer d minste vink fra barna/ungdommen. Man bor kanskje litt i utkant, hvor mor/far eks kjører hit og dit i alle mulig ærend for barna. I andre enden av skalaen bor de sentralt hvor barn/ungdom sykler eller bruker kollektiv kommer seg rundt selv på aktiviteter. Disse barna/ungdommen er kanskje også såpass sjølstendige at de greier mye hjemme selv, alt etter hva de er opplært til. Noen mor/far er som hønemor og skal alltid være til stede som en service-institusjon. For en ny kjærest kan d faktisk være greit å vite hvordan hverdagen blir og hvor mye tid de kan regne med å tilbringe sammen. Blir man samboere handler d om å organisere hverdagen på en smart måte, slik at alle føler de blir ivaretatt og hensyntatt. Mine, dine og våre barn kan helt klart være en utfordring, men de som får d til å funke er ment for hverandre og har den rette kjemi og kommunikasjon. D handler om å gi og ta for alle parter i en familie, så blir d tilstrekkelig tid til alle og man blir fornøyd.

(mann 42 år fra Oslo) ma. 29 mars 13:21 Privat melding

kjerringa kan være mamma om dagen,sånn at jeg kan slappe av å gjøre mine ting,om kvelden er det rett i seng,vi har voksen stund,natten er på lånt tid enten sover de eller lager helvete,uansett er det jo vi som person med viten og vilje har valgt å involvere oss med alene foreldre,,,,,,,,,,,faen ass jeg er så singel,har ikke barn ,like jævlig må jeg se på at alle dem som er baby fabrikker finner andre med seken full,bytte tannkrem merke og slenge flyers på trikken,nå skal kjeppen tas i en annen hånd

(kvinne 49 år fra Telemark) ma. 29 mars 13:47 Privat melding

Hva innebærer det å sette barna først?

Det innebærer ikke at man skal sitte vakt over barna hele tiden
Det innebærer ikke at de skal få bestemme alt, for det er de for inkompetente til å ha ansvar for, men man skal høre på dem
Det innebærer ikke at man skal gjøre barna avhengige av deg selv ved at de ikke får lov å knytte seg til andre voksenpersoner som kan ta omsorg overfor dem
Det innebærer ikke at i en krangel mellom ny partner og barn, skal man automatisk ta barnas parti, men heller lære barna voksenhet (dessverre må man en sjelden gang også lære partneren det) og å snakke på en rolig måte
Det innebærer at man lærer barnet nyanser, ikke maler ting svart hvitt eller i enten/eller. Fordi det er voksent å se nyanser og ikke dele opp alt i rett og galt.
Men det innebærer også at det går an å føye seg etter barna når ingenting annet skulle tilsi det motsatte, det vil situasjoner der det vil være dårlig oppdragelse å la barna bestemme selv
Det innebærer også at barna skal ha litt å si i forhold til hvem man velger som partner. Ikke på den måten at de ikke liker trynet på han, fordi de kan også være sjalu, men hvis det er et dårlig samspill så må det tas på alvor. Og det hender faktisk at den nye partneren heller ikke egner seg til å være i en voksenrolle i forhold til barna, og da må barna gå først.
Det innebærer at hvis barnet har feber, er syk og redd, så er det likevel slik at selv om det er irrasjonelt at bare mamma/pappa kan ta omsorg for barnet i en slik situasjon, er det naturlig at man er tilstede hos barnet. Selv om man egentlig skulle på date.

Jeg kan ikke forstå hvordan det vil være normalt å ikke sette barna først. Jeg ser altså at det kan være bra å la barna dra på en opplevelseferie med trygge voksenpersoner hvis det gir etterlengtet avlastning for foreldrene, men så lenge det ikke er skadelig for barnas utvikling osv... Familien er som en bedrift, et arbeidsfelleskap, der barna er produktet vi leverer. Vår første prioritet er å lære barna våre å bli voksne på en sunn og tilstedeværende måte, men det er mye som kan være tilstedeværelse uten at man trenger å være fysisk tilstede hele tiden.

I forhold til TS sitt tema så er det faktisk slik at mange nye partnere er sjalu på kjærestens barn. Jeg har selv opplevd det. Jeg ser ikke noe problem med å skrive slik man gjør, om at barna kommer først. Hvis en partner ikke er enig, kan han gå til neste profil

(mann 42 år fra Oslo) ma. 29 mars 14:32 Privat melding

sjalusi er jo noe sykt som må behandles,en person som er sjalu pga at du bruker tid på barn bikkja legeromanen eller gressklipperen,er jo ikke stort å samle på,men det rare vi forsvarer skavankene til snedige partnere,å det fører bare til mer helvete,er kjemien eller noe annet feil få dem ut av livet,skal være harmoni i stua,og storm på kjøkken bad og soverom

(mann 54 år fra Oppland) ma. 29 mars 16:14 Privat melding

@Calandiva
Ufattelig godt skrevet, støtter deg 100 % i det du redegjør. D trengs sikkert en innkjøringsperiode/"innlæring" for alle parter i "den nye" familesammensetningen, for å lære litt om hverandres forventninger og behov, slik at d ender opp i en "gi og ta"-situasjon som alle kan leve med. Og jeg kan godt tenke meg at det er enkelte voksne som har vansker for å takle mor eller fars behov for å gi tilstrekkelig tid og omsorg, blir sjalu og frustrerte. Mor velger da ofte å presisere i sin profil, at barna kommer foran, og at hun ikke ønsker å komme i slike situasjoner m den nye kjæresten. Da kan man som @Calandiva skriver, gå videre til neste profil.

Skjult ID med pseudonym frøkna ma. 29 mars 16:53

Siden det er barna som er de sårbare i en slik setting og som egentlig ikke har noen annen påvirkningskraft eller makt annet enn å være barna til en pappa eller mamma, så ville jo det ideelle være at også den nye kjæresten ser at det er barna som skal komme først i forhold til viktige behov og viktig omsorg.

Men for å komme dit, så tror jeg nok at barnamamman/pappan må signalisere i stor, stor grad at kjæresten er viktig og verdigfull og blir plassert på førstepallen sammen med barna.
Altså, den nye kjæresten bør bli tatt i mot med åpne armer av barnepappan/mamman, og ikke få beskjed om at barna alltid vil komme først. Å føle at man jobber sammen om en sak, er veldig mye bedre enn å føle at man er en tolererbar tilskuer som blir satt til side så fort noe annet blir mer viktig.
:-)

Skjult ID med pseudonym wintermute ma. 29 mars 18:48

Å skrive at "Barna vil alltid komme foran deg", og at "Barna vil alltid ha høyeste prioritet", i profilen er særdeles uklokt, og dersom du faktisk mener det, så fortjener du ikke noe bedre enn en tilværelse som aleneforelder for resten av livet.

Ikke misforstå. Mine barn er hele mitt liv, og jeg hadde gitt de begge nyrene mine om det hadde vært nødvendig. Dette betyr dog ikke at barna alltid skal prioriteres høyest, at de alltid kommer først i en hver sammenheng, og at de alltid får viljen sin.

I en familie hvor barnas foreldre holder sammen, er det ikke naturlig å gjøre denne distinksjonen. Setter man sine barn høyere enn barnas mor eller far, dvs sin egen ektefelle eller samboer? Hvorfor er det nødvendig å innføre en slik, fullstendig unødvendig rangering, når man finner seg ny kjæreste?

I de fleste forhold er det perioder hvor man prioriterer barna høyere enn forholdet (som regel rett etter fødselen), og resultatet er som oftest en større samlivskrise, nettopp fordi man har nedprioritert kjæresteforholdet over tid. Hvorfor skal man da gå i samme fella, om man skulle være så heldig å finne seg en ny kjæreste?

Se for deg en situasjon hvor barna og din kjæreste kommer i konflikt. De nekter f.eks å gå og legge seg, og sier at hun ikke har noe hun skulle ha sagt fordi hun ikke er deres mor. Hvis man virkelig mener at barna alltid kommer først, vil man i slike og liknende tilfeller alltid støtte barna, og dermed fullstendig undergrave kjærestens autoritet og verdi i familien.

Et annet tilfelle kan være når man har prioritert barna lenge, og kjæresten ønsker litt alene tid med deg for seg selv. Dette vil jo da være umulig, ettersom barna alltid kommer først, ikke sant? Hvem er det som orker å leve i en slik familie?

Jeg ville *aldri* prioritert så ensidig (det er dog en selvfølge at man ikke forsaker eller driver vanskjøtsel av sine barn til fordel for noen man nettopp har truffet). Jeg sier ikke "Barna kommer alltid først", men heller at "Hun kan med tiden få en like stor plass i hjertet mitt, som mine egne barn". Med tiden så blir det ikke snakk om å prioritere barna *eller* kjæresten, man prioriterer ut i fra hva som er best for familien, som helhet.

Skjult ID med pseudonym frøkna ma. 29 mars 19:36

I dag der samlivsbrudd er veldig vanlig, samt at det er vanlig å ha delt omsorg ovenfor barna, så tenker jeg at mammaer og pappaer bør fokusere mer på den positive siden ved å innføre en ny kjæreste ovenfor barna, enn den negative siden.

En gang i ikke alt for fjern fortid klarte vi faktisk å forholde oss til en storfamilie også. Folk hadde ganske enkelt ikke noe valg... dersom jeg giftet meg med en spesiell mann, var jeg også pina død nødt til å forholde meg til bestemora hans selv om jeg avskydde henne som pesten, og jeg var sannsynligvis nødt til å klare å forholde meg til andres barn også, dersom det var slik at jeg ble giftet inn i en stor bondeslekt med en stor og levedyktig bondegård der flere generasjoner levde side om side.

Vi er nå i ferd med å skape andre former for storfamilier, i form av dine og mine barn, samt dine og mine ekser siden de også er fedre og mødre til de barna vi prøver å skape et fint oppvekstsamfunn for.
Det er jo bare en gedigen nedtur dersom vi ikke klarer å gjøre det slekter før oss i mange genererasjoner har klart å gjøre? Nemlig å få til en ganske så fungerende storfamilie, der de fleste forhåpentligvis på sikt føler at de får bidratt med noe verdifult?

Og i en slik setting er det fint å slippe å bli vudert som second best :p Eller om noen faktisk mener det, så er det fint å slippe å vite at man blir vurdert som det...

Skjult ID ma. 29 mars 19:59

Tragisk å se slike angrep som Salander kommer med i denne tråden, og er glad for at andre har vesentlig mer vett i skallen!

Skjult ID med pseudonym Driver ma. 29 mars 20:07

Ta dere litt Sukkerfri

Skjult ID med pseudonym ? ma. 29 mars 21:01

Kanskje man skulle spørre folk hva de legger i et setning i stedet for å lage en tråd ?
Det finnes like mange tolkninger som mennesker og alle leser tekst ut fra sitt ståsted som ofte ikke er hva skriver har ment å uttrykke.

(mann 53 år fra Akershus) ma. 29 mars 21:27 Privat melding

Dette var interesannt,om en gidder å lese nedover,de første inlegga fremsto for meg som en privat krangel.
Alle vet vel at en kvinne elsker sine barn høyest av alt i verden. Kan ikke se at det er noe galt i at noen opplyser om det på forhånd,om det er mann eller kvinne som skriver det. Det er vel en forutsetning at vi skal være ærlige i det vi skriver i profilene våre.
Har bodd sammen med en i 10 år som hadde det mottoet,og det ble en del problemer av det,ang.mine og dine barn,og det sier mamma at jeg kan gjøre og ikke du...Da ble jeg den tapende part,seff..Jeg synes derfor at det er knallfint å si fra om sånt på forhånd,slik at en eventuell partner vet hva den går til... Helt ærlig og likefrem,og er det ikke sånn det skal være her?
Ha ei super påske!

Skjult ID med pseudonym petita ma. 29 mars 21:37

Det er jo ikke snakk om å utbrodere hva barna får lov og ikke lov til hjemme, i forhold til hvem som sier hva. Det er frasen "barna mine vil alltid komme foran deg". Er vel selvsagt. Det er vel ihvertfall ikke normalt at du som en kjæreste, som man ikke har kjent så veldig lenge en gang, kommer foran barna på noe som helst vis. Og jeg mener ikke hvem som bestemmer hva det skal være til middag. Jeg tenker følelsesmessig.

(mann 53 år fra Akershus) ma. 29 mars 21:41 Privat melding

Helt enig med deg. Og det er jo det som står i di linjene der.... Skjøner ikke at det kan være så vanskelig...

Skjult ID med pseudonym petita ma. 29 mars 21:52

Det har noe å gjøre med at man ikke behøver å poengtere alt som er selvsagt. Noen ganger er det verre å se ordene skrevet eller uttalt, selv om man faktisk er klar over det. På den måten indikerer man at dette er noe nettopp DU bør være klar overog ha i minne og fremhever det - for noen negativt, når den andre parten jo faktisk uansett skjønner det...skjønner ikke at DET kan være så vanskelig

Skjult ID med pseudonym frøkna ma. 29 mars 22:00

petita:

Jeg er ikke helt sikker på om jeg har lest innlegget ditt riktig, men slik jeg har lest det, så tenker jeg at det skal mye til for at jeg skal orke å involvere meg i en småbarnspappa, siden jeg så veldig tydlig blir plassert på andreplass i forhold til hva du skriver

Det jeg grubler litt på nå, er at de fleste mennesker ser da at barn trenger positiv fokus og konstruktiv kjærlighet i løpet av oppveksten. Kanskje ikke presisert på den måten jeg beskriver det, kanskje man ikke bruker de ordene jeg bruker, men de fleste skjønner intuitivt eller intellektuelt at barn trenger støtte og omsorg, uavhengig om det er ens eget barn eller ei.

Dersom jeg som en voksenperson uten mammaerfaring måtte velge å prioritere noe som var bra for en voksen, eller noe som var bra for et barn, så ville jeg selvfølgelig valgt det som var bra for et barn! Det sier seg selv! Jeg ville helt klart valgt et barns velbefinnende fram for mitt eget dersom jeg opplevde at det var noe som var genuint viktig for det barnets utvikling. For jeg klarer å ta vare på meg selv, mens et barn er avhengig av en voksen.

Men dersom fedre (for min del) ikke er i stand til å forstå at dette for de fleste er et naturlig valg, men fortstatt instendig velger å fokuserere på at barna er viktigst, og at en kjæreste kommer dernest, så mister jeg nok engasjemanget. Jeg kan bli med på å sette barn først, men kun dersom jeg opplever at jeg er et viktig medmenneske for denne pappan.

Skjult ID med pseudonym petita ma. 29 mars 22:06

Ja og det er nettopp det som er poenget mitt. Alle vet at barna kommer først, man trenger ikke å påpeke dette.

Jeg sier ikke at du kommer på en andreplass i hverdagen. Jeg sier at du kommer ikke dansende rett inn på en førsteplass, noe som jeg er sikker på at du er klar over.
Likevel elsker en barna sine mer enn noe annet. Og da mener jeg mer enn noe annet. Så på sett og vis, så er det slik at andreplassen er din, for om man måtte velge mellom et forhold og barn, så gir man ikke fra seg barna for at et forhold skal fungere.
Det jeg mener er at normale mennesker ikke lar barna diktere det som skjer i hverdagen, så det er fullt mulig å leve med denne "andreplassen" så dermed er det ikke nødvendig å påpeke dette for en eventuell partner, og på den måten sette dem på andreplass ved automatisk å si det.

Skjult ID med pseudonym frøkna ma. 29 mars 22:24

petita:

De fleste gode mødre og fedre føler vel ikke at det er et valg de tar, å sette barna sine høyest ;-P Det er ikke et valg, det bare er slik...

Men det er likevel mange alenemødre og alenefedre som veldig gjerne og inderlig ønsker seg en livsledsager, og det er en viss forskjell på den kjærligheten man føler ovenfor sine barn og den kjærligheten man kan føle ovenfor en voksen.
Det får bli opp til den enkelte hvor viktig kjærligheten ovenfor en voksen skal være.
Altså hvilket behovet man egentlig har for å få en ny livsledsager, i forhold til å ta vare på sine barn på en riktig og fin måte. Men det burde ikke være umulig å få til begge deler.
:-)

Skjult ID med pseudonym petita ma. 29 mars 22:31

Nemlig, så derfor er det ikke nødvendig å fremheve dette

Skjult ID med pseudonym wintermute ma. 29 mars 22:32

Når to unge mennesker møtes og blir kjærester, er det da naturlig å erklære "hvis vi en dag får barn sammen så vil jeg sette de høyere enn deg!"?

I min verden fungerer det ikke slik. Barna kommer faktisk ikke alltid foran partneren, men det betyr ikke at jeg elsker dem noe mindre av den grunn. Jeg har sterke følelser og uløselige bånd til mine barn, men det hindrer ikke at jeg kan få like sterke, men da romantiske følelser for en annen person. Disse båndene er kanskje ikke like uløselige, men man setter ikke personen i andre rekke av den grunn.

Selvsagt får man ikke umiddelbart så sterke følelser, for en person man nettopp har truffet. Følelser, bånd og kjærlighet krever tid for å utvikles, men hvis budskapet fra første stund, er at du alltid vil havne i andre rekke, da har man ikke gjort seg fortjent til den andres kjærlighet.

Man kan faktisk elske flere mennesker uten at det er nødvendig å rangere kjærligheten. Jeg elsker mine barn, mine foreldre, mine søsken, og jeg kommer til å elske den personen som vil dele resten av livet sitt med meg.

Jeg tror dessverre at det er flere aleneforeldre som ikke har erfaring fra lengre forhold, som har bodd så lenge alene med sine barn, at de har dette behovet for å distansere potensielle kjærester og skape et kunstig skille. De lar dem aldri oppnå status som en del av familien. De er kanskje greie å ha der og da, men når det kommer til stykket, blir de inntrengere uten stemmerett. Hvordan kan man bygge livsvarig kjærlighet på et slikt fundament? Slik vil ikke jeg ha det.

Skjult ID ma. 29 mars 22:34

Ble glad i en mann som prioriterte barna sine enormt høyt. Lurer på om jeg noen gang ville kunne fått noen likeverdig plass i hjertet hans om han hadde turt å satse på meg.

Skjult ID med pseudonym frøkna ma. 29 mars 22:37

petita:

enig :-)

Skjult ID med pseudonym petita ma. 29 mars 22:44

fjas og vas. Ingen blir enige om dette uansett. Så det er vel slik TS, at vi mener forskjellige ting med det vi sier. Jeg mener at barnet mitt alltid uansett kommer først, men føler ikke at jeg behøver å skrive dette i min profil.
I praksis vil dette si at ja, jeg setter barnet mitt foran en partner, hvilket ikke vil si at jeg neglisjerer den andre, og ei heller at jeg ikke lar dem (ham og dattera mi) utvikle en realsjon seg imellom. Styr unna meg de som vil pga det.

Skjult ID med pseudonym petita ma. 29 mars 22:45

*relasjon

Skjult ID med pseudonym petita ma. 29 mars 23:29

"Å tilfredsstille alle barnas innfall og lyster" er ikke det samme som å sette dem først.

Skjult ID med pseudonym wintermute ma. 29 mars 23:40

@petita: Du føler at du ikke behøver å skrive at partnere kommer i andre rekke i profilen din, men du føler tydeligvis at du må understreke det faktum her på forum, opptil 4-5 ganger til og med.

Jeg liker faktisk vinklingen på profilteksten din, men det du skriver på forum ville gjort meg skeptisk til hvor klar du egentlig er for å fokusere på et forhold. Du konstruerer et tenkt scenario, hvor du sier at om du måtte velge mellom en partner og barnet ditt i en liv og død situasjon, så ville du alltid valgt barnet ditt. En selvfølge, som du sier. Som enslig, ung mor har du svært tette bånd til barnet ditt, det vil jo alle forstå. Som utenforstående er det desto vanskeligere å blande seg inn i dette forholdet. Du har allerede utviklet en "oss to mot verden" mentalitet, som er vanskelig å trenge gjennom.

I virkeligheten er det aldri snakk om å gjøre et valg på liv og død. I verste fall er det barnet eller forholdet, men for at det skal gå så langt må det være snakk om en person som er direkte skadelig for barnet. Dette er vel ikke akkurat kjærlighet, og da er vel valget uansett ganske enkelt? Man velger ikke mellom to personer man elsker. Jeg har to barn, og jeg rangerer ikke hvem av de jeg elsker høyest, prioriterer mest eller setter høyest, på samme måte som jeg ikke rangerer mitt livs kjærlighet i forhold til mine barn.

Skjult ID med pseudonym petita ma. 29 mars 23:47

Om du har lest nøyere hva jeg har skrevet så har jeg påpekt nettopp det. At jeg ikke vil la dette affektere hverdagen noe særlig.
For øvrig driter jeg i hva du måtte mene angående å blande deg inn i forholdet mellom meg og mitt barn.
Jeg ytrer som alle andre et synspunkt. Som blant annet er at om man skriver noe slikt i sin profil så kan man legge opp til en situasjon der partneren blir sjalu på barnet, og hva er nå vitsen med det. Ellers mener jeg også at som forelder så skal man sette barnet sitt høyere enn noe annet i verden helt til det blir stort nok til å se sin verdi med sine øyne. Om ikke jeg gjør det, hvem skal da gjøre det?
Mitt håp er at en gang noen vil sette mitt barn like høyt som det jeg gjør. Jeg ser det ikke som en konkurranse mellom en partner og barn. Man elsker dem på forskjellige måter og begge kan ha en plass i ditt hjerte. For meg er det bare selvsagt at den jeg elsker aller høyest er dattera mi.

Skjult ID med pseudonym wintermute ti. 30 mars 00:05

....og hvis du treffer en fantastisk mann, og får et nytt barn med ham, hvem elsker du aller aller høyest da? Poenget mitt er at du ikke engang er mottakelig for slike fremtidige scenarier. Det er kun deg og barnet ditt, noe som er høyst forståelig.

Skjult ID med pseudonym petita ti. 30 mars 00:07

Jeg skriver ut ifra dagens situasjon ja. Kan godt skrive "barnA" om jeg eventuelt får flere, ser ikke noe problem med det. Barn kommer først for meg.

Skjult ID med pseudonym wintermute ti. 30 mars 00:19

ok, hypotetisk: du får to barn sammen med denne mannen, i tillegg til barnet du har fra før. Du skriver at barna alltid kommer først. I hvor stor grad? Er det virkelig ingen situasjoner hvor du kan se for deg at det kan være nødvendig å sette denne mannen foran barna?

Skjult ID med pseudonym petita ti. 30 mars 00:27

Jeg snakker ikke om at barna skal bestemme hvordan jeg legger opp dagen, eller hvilke klær jeg skal ha på eller at jeg ikke får gå ut fordi de ikke vil være hos mormor den kvelden (med midre de er syke eller noe) eller hva det nå måtte være. Selvsagt elsker jeg den jeg velger å tilbringe resten av livet med. Men om ikke jeg får elske og sette min datter høyest av alle på jorden, hvem er det da som skal det? Det er forskjell på morskjærlighet og kjærlighet. Syns det er et kompliment at man en gang kan nå opp til å bli elsket slik jeg elsker min datter, for det er høyt det.
Jeg vil jo selvsagt at mannen min skal være med på å ta avgjørelser og at han får være med i oppdragelsen av mitt barn. Jeg kommer jo ikke til å velge en mann som behandler barnet/barna mitt/mine/sine stygt. Og selvsagt vil jeg elske ham også.
Det jeg egentlig mener her, er at slike situasjoner der man må velge mellom at mannen din eller barnet ditt får leve (for å være litt dramatisk) er relativt sjeldne.
Og er det ikke nok med en plass i hjertet mitt, hvorfor må "du" absolutt være på førsteplass om jeg allerede elsker "deg" umåtelig høyt?

Skjult ID med pseudonym petita ti. 30 mars 00:29

Og hvorfor må dette presiseres i en profil? For å være sikker på at den andre "vet sin plass"?
Syns det er helt okei å føle på den kjærligheten jeg har for mitt barn (og eventuelle fremtidige andre) uten å tenke at nå må hele resten av verden passe seg.

Skjult ID med pseudonym wintermute ti. 30 mars 00:38

Jeg spør litt av egen interesse og nysgjerrighet. Jeg dater ofte jenter som har små barn, men det har aldri gått så langt at vi har introdusert barna for hverandre. Jeg har nemlig illusjoner om at når jeg treffer den rette så vil jeg elske hennes barn, som hun vil elske mine, og kjærligheten mellom oss vil være betingelsesløs. Jeg har ikke sett for meg realiteten, at man kanskje i steden bevisst eller ubevisst rangerer familiemedlemmene etter hvor mye de betyr for en. Kanskje jeg bare er naiv og dum...

Skjult ID med pseudonym petita ti. 30 mars 00:45

Eller kanskje det bare er slik at mennesker er forskjellige :)
Vet at jeg høres ut som om jeg tror at min måte er den rette, det er fordi den er rett for meg, og helt sikkert feil for mange andre.
Det eneste man kan er å gjøre sitt beste og det får være godt nok.
Ellers innrømmer jeg at det kan være jeg er veldig påvirket av fortiden mht temaet barn. Og foruten det er jeg også av den oppfatning at man har lov til å ombestemme seg. Folk forandrer seg med tiden. Det kalles livet visstnok :)

Skjult ID med pseudonym vibe ti. 30 mars 00:58

Jeg synes jo det er mye klokt som er bltit sagt her. Deler frøknas synspunkter, er i samme situasjon - uten barn, men med innsikt og følelsesliv nok til å både bli glad i andres barn og forstå behovet for omsorg og trygghet.

Wintermute, veldig godt å lese det du skriver - hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg trodd du var eksen min;)
Han var (og er) en veldig god og dedikert far, men fikk meg alltid til å føle meg elsket. Jeg følte aldri at det var noen konkurranse med barna når det gjaldt følelser - det han gav var av to ulike kilder følte jeg nesten, og han trengte noe av meg - kjærlighet fra en voksen, jevnbyrdig partner - som han ikke fikk fra barna. (Det var andre ting enn følelser og prioriteringer som dessverre til slutt gjorde at det ikke fungerte mellom oss.) Jeg har også vært sammen med en mann som dro den linjen der veldig tidlig, om barnas viktighet.

Det store paradokset er at han var en helt ok far men på ingen måte en like tilstedeværende far, bodde langt unna, glemte avtaler og bursdager. Jeg lurer nesten på om det var seg selv han ville overbevise med den setningen, fordi han kanskje egt hadde litt dårlig samvittighet eller ville gi inntrykk av å være med dedikert far enn han var...

Skjult ID med pseudonym kvinne-10 ti. 30 mars 03:58

Mye fine og viktige synspunkter å lese.Vibe har vært heldig å oppleve en flott far og kjæreste,men også uheldig med ny partner som ikke hadde de egenskapene.Jeg spør da når går kjærligheten til barn over til en sykelig form,både for barnet og forelder selv?