Kameraten min ble skilt for en del år siden, og de påfølgende par år var han helt desperat etter noen å være sammen med, søkte overalt, datet den og var sammen med damer noen uker så ble det slutt.....så ut som han prøvde han å tette lekasjen og utryggheten i eget liv med å få "rammene" på plass.....( en å være sammen med, gå på kino, reise med, kos og klemmer, spise sammen med, turer osv) han takla rett og slett ikke og bli alene og savnet nok "noen der"....jeg sa til han at du blir ikke lykkelig og finner ikke den rette dama selv om du får "de gamle rammene" på plass... slipp det , slapp av mann så kommer det av seg selv.......ok, sånn holdt han på ca 2 år men blei ikke noe lykkelig.....etter hvert så begynte han å slappe av og "denne desperasjonen" slapp taket.....plutselig en dag treffer han ei dame, de forelsker seg og nå er de gift og har en sønn på 5......nordpå kalte vi det at folk var "giftesyk"....kanskje det er noe med at man fremstår som stressa og kunstig da, og andre skygger lett unna ? en slags selvoppfyllende profeti eller ? ....andre erfaringer her. ??