Alle innlegg Sukkerforum
Skjult ID med pseudonym Egentlig. lø. 10 juli 2010 15:44

(innlegg i neste post)

Skjult ID med pseudonym Egentlig. lø. 10 juli 2010 15:44

Dette er jo noe jeg må bestemme meg for selv, men jeg føler jeg trenger litt input fra andre på det.

Jeg er i en alder nå der jeg vel egentlig "burde" hatt barn for lenge siden, men av forskjellige årsaker har det ikke blitt sånn.
Jeg har ikke følt behovet heller; frem til jeg var omtrent 30 var det å få barn litt fjernt for meg, men nå som jeg er noe eldre føler jeg at det er noe jeg må ta standpunkt til, og det har skjedd noe i det siste som også presser det frem.

Jeg har nemlig truffet ei dame som ikke kan få barn, rett og slett. Nå vet jeg riktignok ikke om det blir noe seriøst der ennå, men jeg må på en måte ta et oppgjør med meg selv allikevel.

Så jeg prøver å se for meg en "liste" over årsaker til at jeg ønsker meg barn, eventuelt ikke gjør det.

Så hvorfor ønsker jeg meg barn? Vel - i tillegg til det jeg mener er 'programmert' i meg fra naturens side, så ønsker jeg barn fordi jeg gjerne vil etterlate meg noe i denne verden når jeg er borte, noe positivt. Og jeg vil gjerne også bygge en familie med hun jeg er glad i og sammen med. Se et barn vokse, lære, bli voksent selv. Være glad i barnet, og det i meg. "Bli voksen" og ha ansvar for noen.

Hvorfor ønsker jeg meg eventuelt ikke barn? Vel - verden ser ikke så fantastisk ut. Selv om jeg ikke er noen tilhenger av dommedagsteorier (snarere tvert imot), vil overbefolkning, kulturelle forskjeller og forurensning i seg selv utgjøre og føre til alvorlige problemer i fremtiden.
Usikker på min egen skikkethet som forelder. Tror jeg kan være bra, men vet jo ikke? Manglende personlig frihet en del år? Mulighet for at barnet ikke er velskapt? Dette er jo ting man takler om/når det skjer, men jeg har dem allikevel på "lista".

Uansett - jeg vil gjerne ha deres mening rundt dette. Blir jeg sammen med hun som ikke kan få barn, så stopper det jo av seg selv.

Kom med deres "lister", deres meninger, etc. Hva er deres grunner til å få (ha fått) barn? Eller til ikke å få barn?

Skjult ID med pseudonym MrGrim lø. 10 juli 2010 15:49

Barn er dyrt
Du kan ikke reise og loffe rundt som du vil
Du kan ikke flytte som du vil uten at det påvirker dette barnet
Du kommer til å krangle med andre foreldre
Det er 50% sjangse for at du blir skilt. Da blir det enda dyrere og enda mer pes med den ungen.
Mange barn er rett og slett drittunger enten du vil eller ei
Barnet kommer til å dominere livet ditt de neste tyve årene
Alle ferieturer blir veldig mye dyrere (og kjipere)
Penger du bruker på barn kunne du brukt på ny cabin cruiser
Når du blir skilt blir det vanskeligere å skaffe ny dame utenfor fjerdesorteringen

ja, du ser vel tegningen....

(kvinne 54 år fra Østfold) lø. 10 juli 2010 15:53 Privat melding

Det er mange par som ikke kan få barn den naturlige måten. Alternativer finnes jo dersom ønsket og trangen til å skape en familie er tilstede. :-)

Skjult ID med pseudonym Joques lø. 10 juli 2010 16:03

Det er visst mange som føler at hvis de ikke får barn, så blir hele tilværelsen deres et blindspor. Det har jeg aldri forstått. Tilværelsen min blir fylt av den betydningen som jeg fyller den med, å videreføre min slekt er ikke noe som jeg føler meg verken forpliktet eller særlig fristet til å gjøre. I mine øyne er du bare heldig, jeg har et veldig snevert utvalg av damer (som ikke vil ha barn) selv, og å finne en knallmatch blant dem er ikke lett :o)

Skjult ID med pseudonym Tingeling lø. 10 juli 2010 16:17

Jeg har ingen konkrete lister, Egentlig. :-)
Og jeg kjenner meg igjen i det du skriver, ift alder og at den biologiske klokka tikker...

Jeg tenker ganske enkelt på slikt:
"Jeg vet hva jeg har, men ikke hva jeg får."
Og så følger jeg magefølelsen. :-)

Jeg for min del ville nok ikke valgt vekk en potensiell livspartner pga dette. Som Papou skriver...det finnes alternativer. Og jeg ville sjekket ut slike ting ganske tidlig, med tanke på ønske om barn. Altså om dette er en fellesnevner. :-)

Som du skriver...du vet ikke om dette blir seriøst enda.
Så hva er årsaken til at du føler du må ta denne beslutningen nå?
Og til syvende og sist...vil rasjonell analyse med pro/kontra være avgjørende? (Listene kan jo bli enormt lange)
:-)

Skjult ID med pseudonym Dragefrukt lø. 10 juli 2010 17:40

Jeg har vært surrogatmor to ganger for et homofilt par. Så det at man ikke kan få barn selv er definitivt ingen hindring for å bli forelder. Selv som mann.

Det er forøvrig ingenting på et mot-liste som veier opp for en for-liste, så derfor er det intet poeng for meg i å lage kriterier for noe som helst. Livet, mitt, er rikere med barn, selv om jeg til tider er drittlei og ønsker dem langtfaen i vold.

Skjult ID med pseudonym MrGrim lø. 10 juli 2010 17:48

Er det mulig.... homser skal ikke ha barn.. de er homser...

Å adoptere barn bør de selvsagt kunne gjøre da det er bedre å vokse opp hos to homser i Norge en å bo på barnehjem.. Men egne barn? syyykt....

Skjult ID med pseudonym Egentlig. lø. 10 juli 2010 17:59

Takk for svar. :)
@Dragefrukt:
Det med surrogatmor er jeg litt nysgjerrig på. Tar de da hennes egg (såfremt de kan brukes) og mannens sæd (dersom det er et heterofilt par), eller blir surrogatmoren den biologiske moren? Dumt spørsmål kanskje, men. Dersom eggcellene til hun jeg er sammen med ikke er brukbare, må det vel bli min sæd og en annens (evt. surrogatmorens) eggceller, i mitt tilfelle? He he - det er vel ikke så mage kombinasjoner av muligheter, mener jeg.

Neida, dette er ikke en avgjørelse som haster for min del. Det er en del år til jeg blir ufruktbar som mann uansett, og jeg vet som sagt ikke hvor dette jeg er inne i nå ender. Men jeg har en tendens til å tenke langt frem i tid, om ikke annet så bare for nysgjerrighetens skyld. :)

Skjult ID med pseudonym Dragefrukt lø. 10 juli 2010 18:02

Man har noe som heter Gestational surrogat, GS, der man bruker sæd og egg fra andre enn surrogaten selv. Det kan være egg og sæd fra paret som skal bli foreldre, eller donoregg og/eller sæd. Dette gjøres via IVF, eller prøverørsbefruktning.

Så har man Traditional surrogate, TS, der man bruker sæd fra forelderen, eller donorsæd, og surrogaten bruker sine egne egg. Dette gjøres via IUI, intrauterin inseminasjon, eller kunstig inseminasjon. I noen tilfeller, der surrogaten for eksempel har sterilisert seg, kan det gjøres via IVF.

Skjult ID med pseudonym nomorekids lø. 10 juli 2010 18:09

MrGrim:
Det er vel greit å gå i butikken for folk som ikke kan gå selv vel?

Skjult ID med pseudonym MrGrim lø. 10 juli 2010 18:19

@nomorekids
Beklager, men jeg ser ingen relevans.

Skjult ID med pseudonym Tingeling lø. 10 juli 2010 18:26

@Egentlig
Jeg kom til å tenke på en ting til...etter en dusj og en pils...*ler*

Sett du treffer dama i ditt liv. Altså...DAMA! Der finnes ingen tvil.
Dere bestemmer dere for å få barn, og det viser seg å ikke bli helt enkelt. Og årsaken viser seg å være henne.
Hva gjør du da?
Velger henne vekk?
:-)

*Tingeling i dilemma-tanke-modus av slike tråder*

(mann 45 år fra Østfold) lø. 10 juli 2010 18:27 Privat melding

Det fins vel ingen enkelt fasit men det fins alternativ til å få egen barn adopsjon er et eksempel for en mann tror jeg det blir likeverdig i det lange løp da man egentlig ikke har så mye glede av et svangerskap.

Skjult ID med pseudonym Malinka lø. 10 juli 2010 19:14

Jeg fikk barn fordi jeg alltid har tenkt at jeg skulle ha det. Tror kanskje jeg er et utpreget omsorgsmenneske på en rar måte. Mange som treffer meg blir overrasket når jeg forteller at jeg har barn, så jeg er vel ingen typisk trebarnsmor.

Skjult ID med pseudonym Papou lø. 10 juli 2010 19:56

En ting som slår meg i denne nettverden, eller kanskje i dagens samfunn - er litt usikker.
Men den gangen jeg giftet meg så ingen av oss to den minste anelse om vi var fruktbare eller ikke. Vi ble foreldre etterhvert på naturlig måte.

Men det var aldri snakk om dersom at viss om atte, det var noe som tiden bare kunne svare på.

Er det blitt slik idag at vi skal vite til minste detalj om alt før vi våger eller ønsker kontakt?

Som litt off topic, så er det jo vanskelig nok å komme igjen nåløyet - for det er jo en hel smørbrødliste av spørsmål eller krav som først må være til stede. Får helt prestasjonsangst etter bare knappe tre uker her på forumet :-)

Skjult ID med pseudonym hotmum lø. 10 juli 2010 23:07

Papou's betraktninger 19:56 er interessante.

Har de samme erfaringene. Ante ikke om vi var fruktbare når vi giftet oss, 3 måneder bare satt førstemann der, og nr 2 satt der etter ytterligere 15 måneder. Var heller ikke noe tema om vi skulle ha barn eller ikke.
Barna er selvfølgelig en berikelse i mitt liv, men tror ikke det hadde vært noe big issue om vi ikke hadde blitt foreldre heller.

Noen har jo seff et meget høyt ønske om å få egne barn allerede i et tidlig stadium i livet, og vil oppleve det som et savn dersom så ikke skjer, men hvis det brennende ønsket ikke er der, ville jeg vel la forholdet utvikle seg og ta ting som de kommer uten å la muligheten til å få barn være det avgjørende.

Skjult ID med pseudonym kameleonen lø. 10 juli 2010 23:08

@Egentlig
Jeg lurer på om dette kan være lettere å finne ut av etter å ha tilbringt litt tid sammen med barn?
Du har kanskje forsøkt det.
Da er det lettere å lage en "liste" og.
Tror ikke at det er slik at man "føler behovet" for barn, og dermed begynner å lage dem. Det er bare en naturlig utvikling. Eller ikke. Man vet sjelden hva man går til uansett.
Men om man først velger å få barn, må man ikke tenke begrensninger. Er det noe sted ett barn ikke kan bli med?

(mann 42 år fra Akershus) sø. 11 juli 2010 00:36 Privat melding

Okidoki: Till trådstartare.

Ser inte helt problemet, men det kan ha något med att jag själv inte stressar speciellt att få barn.

Om det klaffar med damen du skriver om så är väl det bra? Att hon inte kan få barn borde inte vara ett stort problem.

Har hon funktionella ägg? då kan man använda sig av en surrogat mor (tror jag).
Annars kan man använda dina spermier till att skaffa dig ett barn med i alla fall dina gener.

Eller om du, som jag, har insett att det där med gener är inte så viktigt egentligen... då finns det bokstavligt talat millioner med barn där ute i världen som är i desperat behov av nya föräldrar - go nuts!

Eller så bestämmer du dig för att barn kanske inte är så viktigt i alla fall, man kan vara happy ändå och skulle det sen inte fungera så blir allt också så mycket lättare då.

Skjult ID med pseudonym Dragefrukt sø. 11 juli 2010 00:40

Det er fullstendig mangel på adoptivbarn her i verden. Selv om det er mange barn som trenger et hjem, så er det ikke ensbetydende med at disse adopteres ut av hjemlandet. Dette ser ut til å være en vanlig misoppfatning. Det er opp til 5 års ventetid på barn. Det er OM man blir godkjent. Og da gjelder det ikke å ha vært deprimert som 20-åring, for da ryker du. Det er et langt og tungt og vanskelig "svangerskap" og det at det er så altfor mange adoptivforeldre i forhold til adoptivbarn gjør det ikke akkurat lettere.

(mann 39 år fra Oslo) sø. 11 juli 2010 01:52 Privat melding

@Dragefrukt: Synes du svartmaler situasjonen litt når det gjelder adopsjon....

Juli 2005: Jeg og ekskone har siden starten av forholdet (1999) snakket om at adopsjon er en mulighet. Denne mnd. er vi på en tre uker tur i Romania, og vi bestemmer oss for å starte med adopsjonen..

September 2005: Vi tar kontakt med Verdens Barn, og forhører oss litt om adopsjonsprosess og muligheter..

12. januar 2006: Første møtet med barnevernet (de som gjorde første vurderingen)

April 2006: Vi blir godkjente som adoptivforeldre lokalt.

Juni 2006: BUFETAT-Nord gir oss en endelig godkjenning.

Juli 2006: Vi sender presentasjonen av oss til Verdens Barn...

17. november 2006: Vi får beskjed fra Verdens Barn om at vi har fått en sønn, som er født 12. januar 2006 (samme dag vi hadde det første evalueringsmøtet med barnevernet!)

30. november 2006: Reiser til Sør-Afrika.

2. desember 2006: Møter sønnen min for første gang...

4. desember 2006: Vi er i retten i Pretoria og overtar foreldreansvaret for gutten.

Ja, det å adoptere har nok mange usikkerhetsfaktorer med seg.... blant annet tidsaspektet... men det er SÅ verdt det!

Skjult ID med pseudonym Dragefrukt sø. 11 juli 2010 02:10

Det er fire år siden 2006 og situasjonen har forverret seg betraktelig når det gjelder tidsaspektet.

Og siden du har adoptert så er du vel godt bekjent med at det er adoptivforeldre som står i kø, ikke barna.

Skjult ID med pseudonym rotte ma. 12 juli 2010 22:26

Hente "frø" i Danmark?

Skjult ID med pseudonym Dragefrukt ti. 13 juli 2010 00:03

Takk, Loveless. Noen må jo trakke de første fotsporene her oppe på bjerget også. ;-)

(mann 29 år fra Oslo) ti. 13 juli 2010 15:22 Privat melding

Åpenbart må du få barn - når det passer! Med mindre du har lyst til å ha rundet ett halvt århundre før din førstefødte fullfører ungdomsskolen?

Skjult ID med pseudonym In10se ti. 13 juli 2010 15:34

Min far fylte 50 omtrent samtidig som jeg gikk ut av ungdomsskolen. Han var 34 da de fikk meg, min mor et par år yngre, og jeg var nummer to i rekken. For min del har jeg aldri synes det er noe merkelig med å få barn når man er i 30-årene. Det har fungert helt fint i familien min i hvertfall, og begge foreldrene mine er forsatt yrkesaktive i dag når vi barna er i 30-årene, selv om de nå er veldig nærme pensjonsalderen.

Så få barn når du er 25 du JarlH, hvis du føler for å unngå å havne i den situasjonen du beskriver, og legg mulighetene til utenlandsstudier og jorden-rundt-reiser på hylla. For andre av oss er 30-årene bedre.

Skjult ID med pseudonym petita ti. 13 juli 2010 19:00

PS. Utenlandsstuider og jorden-rundt-reiser kan gjennomføres med barn også. Krever i så tilfelle kun en smule mer planlegging.

Skjult ID med pseudonym vibe ti. 13 juli 2010 20:38

Egentlig, den der er ikke lett.
Vil du klare å slappe av og nyte forholdet, eller vil det ligge i bakhodet? Da synes jeg du skal diskutere med henne om hun har tenkt på, og ønsker seg barn, selv om hun ikke kan få sel.v og har tenkt på alternativer.

Dragefrukt!
Nå fikk jeg meg vip! en måned til kun for å skrive dette: Jeg bøyer meg i støvet. At noen orker å gå gjennom to å bane graviditeter for å hjelpe andre, er fantastisk. Nye familieformer er kommet for å bli, og den beste forsikring for hele den fremtidige generasjoner er at flest mulig av de som blir født er ønsket.

Ang adopsjon er det etter det jeg er blitt fortalt av vennepar i løypen, i alle fall MINST 3 års ventetid - og den er stigende. Flere land er blitt mye mer restriktive. Utrolig synd mtp hvor mange foreldreløse barn som finnes.
Og når man ser superstjerne få ordnet adopsjon på noen uker, skjønner man at det et spørsmål om (enda mer) penger - forkastelig.

Skjult ID med pseudonym Dragefrukt ti. 13 juli 2010 20:59

Takk, Vibe. Dog undres jeg på om dette medfører høyere gærn-faktor blant en del andre her inne, å dele noe sånt. Tross alt ble jeg just nu i kveld diagnostisert med psykose i PM. :ler:

Men ja. Nye familieformer er kommet for å bli. Det er slik at folk må opplyses og bli vant med ting får å akseptere det. Men når man ser på da IVF ble innført på 1980-tallet, så tok det bare noen få år fra første barnet ble født i 1983 til loven var på plass i 1987. Men når det gjelder surrgati så er det brått helt utenkelig at det skal gå an og mannfolk sitter på tinget og bestemmer at dette ikke skal på dagsorden, og i så fall kun for å forbys. Jeg syns det er merkelig at folk uten kunnskap om emnet skal sitte og uttale seg om hvordan jeg skal bruke min kropp. Tross alt gir de katten om jeg er smellfeit eller spiser femten kilo sjokoladepudding hver dag. Men å bruke kroppen min til det jeg er helt enormt god til, nemlig å bære frem et barn og ikke minst å føde det, nei Deeeet får jeg ikke lov til. Jeg har hatt to hjemmefødsler og jordmoren min har fått på pukkelen fordi hun deltok i dette. Hvorfor? Fordi jeg etter boken skal ha skumle, fæle fødsler som ender i snitt og styrtblødninger og hva har du. At jeg smeller ut unger på en time eller tre, det er ikke så nøye.

Men nå maser jeg meg bort her. Poenget er at surrogati må frem og ut i lyset, ikke bare tragediehistorier om unger som sitter fast i India og i det hele tatt. Det er en fin ting, om det gjøres riktig. :-)

(kvinne 44 år fra Oslo) ti. 13 juli 2010 21:03 Privat melding

Jeg har bestemt meg for å ikke få barn,-på tross av barne-press&masing fra familie&gynekolog m.m..
Kjempe-irriterende faktisk at alle liksom skal ha en mening om dette i mitt tilfelle,-mange av mine venninder har det på samme måte..de får også tredd masse barnegnåling fra kolleger,og alle andre"vel-menende"tullinger som liksom skal ha sitt&si liksom...

Selv har jeg bestemt meg for ikke å få barn selv av mange grunner.. Noen av disse grunnene er at etter min mening krever det helvetes mye av deg som forelder idag,-unger som skal kjøres overallt osv.. Forhold er ikke så stabile nå for tiden syns jeg,-og det frister ikke veldig å ende opp som alenemor/delt foreldrerett,-og nei,-jeg syns heller ikke at det er så lyse fremtidsutsikter mht globalisering,overbefolkning,osv
Den avgjørende grunnen er vel at jeg rett og slett ikke har så veeeldig lyst,egentlig-er vel heldig jeg da som har en stor vennegjeng hvor antakelig nesten ingen kommer til å reprodusere seg sjøl...det er jo helt greit egentlig,-tenker jeg.. massevis av fordeler med å ikke få barn(ingen bekymringer,masse fritid&reisemuligheter,tid til å pleie kjæresteforholdet,tid til venner&hobbyer),-og jeg har studert barn-løse par,-og det virker som om de har det helt greit med det....Når det er sagt liker jeg barn,-og har ikke noe imot at en kjæreste har barn,-altså....tvert imot jeg tror at å ha kontakt med barn er sunt&veldig hyggelig,-om det er tantebarn,stebarn eller andre barn spiller ingen rolle for meg..jeg har også vært aktiv tante i mange år nå,-og har et kjempebra forhold til tante-unga mine.. poenget mitt er at det finns så mange alternativer idag,-og det er ikke gitt at alle vil det samme,-og at det må være lov å mene noe annet enn majoriteten av befolkningen..

Jeg har hørt mange rare grunner til at folk vil ha barn,-og for min del,må jeg si at jeg alldri kunne ha satt et barn til verden hvis jeg ikke hadde veeeldig lyst på det barnet..... det er et stort ansvar iallefall...lykke til :D

Skjult ID med pseudonym Mr.Pusten ti. 13 juli 2010 21:29

Tyril...
Stående applaus til deg! Veldig bra sagt!
Og dette er ikke smiske,smiske folkens :-)

Skjult ID med pseudonym vibe ti. 13 juli 2010 21:29

Dragefrukt,
ja, norske myndigheter er veldig feige og også dobbeltmoralske og tar ikke innover seg at dette er noe folk kan ordne seg imellom uansett, og at vi lever i en global verden. Det betyr at det man ikke får gjort her uten å byråkrati og manglende foreldrerettigheter eller man man/de som har penger får fikset ting ute - gjerne hos vår tvilsomme lillesøster Danmark. Eller for surrogati og drar enda lenger bort, og da oppstår en ny problemstilling; om bruk av surogatkvinner i u-land er utnyttelse av fattige (og kanskje helsemssig svakere) mennesker.

Tyril,
jeg synes det er modig gjort av deg å ta et slikt valg før klokken tikker ut, men du virker svært bevisst.
Og jeg kjenner igjen endel av refleksjonene dine mht barnløse par versus par med barn. Mens flesteparten ser ut til å kose seg med barna, selv om de er mye slitne, så er det også endel som tilsynelatende ikke synes det er så stas - det er selvsagt tabu å si at man angrer, man er jo uansett glad i barna sine, men når jeg ser hvordan endel prioriterer, eller hvordan noen parforhold går fløyten, eller andre igjen bare klager, så kan det vel tenkes at noen kanskje valgte som resultat av press fremfor et egen indre ønske. Å skulle ha barn kun for å ha noen etter seg, i steden for en bauta eller noe:), synes jeg virker som en litt svak motivasjon - selv ville jeg da hatt hovefokuset på den tiden jeg skal være der med dem; at den bør være bra.

Skjult ID med pseudonym Dragefrukt ti. 13 juli 2010 21:32

Frivillig barnløshet er et ganskje ukjent tema. Jeg vet at det er en på høyskolen her ved meg som skriver doktorgrad om emnet. Personlig, så involvert i kreering av barn som jeg er, så syns jeg det er litt rart. Men det er definitivt ikke noe jeg ville stilt spørsmål ved. Folk har sine grunner for alt og det betyr jo ikke at de som er i mindretall trenger å stå til rette for sine valg. Føles det riktig, Tyril, så er det nok riktig for deg. :)