Alle innlegg Sukkerforum

Dating med alenemor/far?

Vis siste innlegg
Skjult ID med pseudonym betatt ti. 28 nov. 00:06

Jeg lurer på om noen kan hjelpe meg litt. Jeg har falt pladask for en person som er bor alene sammen med barnet sitt. Jeg som ikke har barn merker at jeg nok er altfor egoistisk i tankegangen til alltid forstå hvordan foreldre, og da særlig aleneforeldre, tenker.

Hvordan skal jeg gå fram, og hva bør jeg forberede meg på? Hva betyr det å møte noen du liker, når man har en man må sette foran seg selv? Er det virkelig plass til en partner?

Skjult ID ti. 28 nov. 01:16

det kommer VELDIG an på hvordan man har lagt opp hverdagen. jeg for eksempel har en veldig selvstendig sønn, vi har ingen nazirutiner som må følges slavisk og jeg har barnevakter i bøttevis. da betyr det at jeg er fleksibel både til en kino midt i uka og en helgetur til london på kort varsel. men jeg ser at min sønn har venner som aldri kan sove andre steder enn hjemme, må være i seng til nøyaktig samme tidspunkt hver kveld osv osv. da tror jeg det hadde blitt vanskelig å komme inn som ny partner.
i tilegg må man lære barna sine og ta hensyn til et evt nytt menneske. hvis dere skulle flyttet sammen for eksempel mener jeg at barna skal ta til etterretning dine regler i heimen. gnåling om at slik gjør aldri mamma er uaktuelt. ellers blir det helt uutholdelig for deg. men jeg vet at mange gir seg ut for å være en helt annen type foreldre enn det man er. har kompiser som tilfeldig har begynt å date mødre til barn jeg kjenner og de damene later som de er så fleksible også vet vi andre foreldrene at det ikke er faktum. men man sier det man tror den andre ønsker å høre når men er in love vet du. men et stalltips er å se hvordan personene oppfører seg når de er sliten og stressa sammen med deg og kidsa. da får du virkeligheten.

Skjult ID med pseudonym Mor-til-1 ti. 28 nov. 02:02

For å ta det siste spørsmålet først. Ja, om man er klar for det, og har de rette følelsene er det helt klart plass til en partner i aleneforeldres liv.

Det er klart, fleksibiliteten er jo ikke den samme som for dem uten barn. Det krever litt mer planlegging for å få hverdagen til å gå opp, men man blir etterhvert ganske god til å planlegge så man får utnyttet tiden som best man kan.

Jeg har selv erfaring både som å være den single som kommer inn i livet til en mann med barn, og som alenemamma, så jeg har sett dette fra begge sider. Jeg sier ikke at det er bare lett å være hverken på den ene eller andre siden. Men min erfaring er at tar man tiden til hjelp og har den rette innstillingen så kan det gå veldig bra. :-)

Skjult ID med pseudonym betatt lø. 2 des. 17:01

Tolmodighet er en dyd, med andre ord... da er det jo bare å vente å se. Takk for svar.