Alle innlegg Sukkerforum

Nett - dating, kun egene betraktninger..

Vis siste innlegg
(mann 53 år fra Vestfold) lø. 7 aug. 13:49 Privat melding

Siden jeg er over middels interessert i hva som skjer på det mellom - menneskelige plan, synes jeg det er fascinerende å registrere hva som skjer på et nettsted som det her.

Jeg har skrevet i annet innlegg her, at generelt synes jeg kvinner er bedre enn menn til å kommunisere og formidle. Det er bare menn som ikke forstår det.
Enhver handling, mening eller verdisyn hos en, genererer alltid noe annet i andre. Det finnes ikke “rett” og “feil”. Den som hevder å ha fasiten, vil jeg veldig gjerne møte..

Det er jo interessant å observere at det stadig blir flere av oss “voksne ungdom” som har vært alene lenge ( 3 år eller mer ).. Hvorfor det ?
Har selv gjort noen betraktninger på det, og tror at vi er blitt så trygge i vår selvstendighet, bygget vårt sosiale nettverk, at enhver ny person i livet vårt utgjør en “trussel” mot nettopp det.
Derfor lager vi en masse “krav”, som gjør at det egentlig ikke er noen som slipper igjennom. Så er vi trygge, og slipper å risikere noe.
Vi begrenser oss selv ved å snevre inn, fremfor å utvide og åpne opp. Med den trygghet vi har opparbeidet, har vi trygghet til å våge, og evne til å våge å bli såret. ( sistnevnte et kapittel for seg selv. Det handler om ens indre trygghet, ikke hva andre mennesker gjør. )

Bilde er jo og et morsomt aspekt. Vi mennesker faller blikket først på bilde, liker vi det ikke går vi bare videre. Et bilde tatt i brøkdelen av et sekund sier ikke meg mer enn det fysiske utseendet. Man skal selvsagt like det man ser, det har med den fysiske tiltrekning, og tenning å gjøre. Nesten alltid opplever jeg at jenter er penere i virkeligheten enn på bilde.. Fascinerende.

Jeg har selv mine “illusjoner” om hva som er riktig for meg, og går stadig i fella selv, men forsøker å ha en bevissthet om at det er umulig å finne EN person som kan dekke alle mine behov, de nære fysiske ja, men ikke de intellektuelle, sosiale og aktivitetsmessige.
Derfor forsøker jeg å koke mine krav ned til ett ! Nemmelig en felles innsikt !
Er den der, er alt det andre der også.. Kommunikasjon, kjemi, tenning etc, etc..
Så dermed blir det profilteksten som vekker min nysjerrighet.. DEN spesielle . Et høyt krav i seg selv, men jeg vil heller ha EN som treffer i uka, enn 10 skivebom om dagen..
Min tro ( og erfaring ) er derfor at jo færre detalj - “krav” desto større muligheter..
Og å våge å tørre.. Man dør ikke av det..

Skjult ID med pseudonym papou lø. 7 aug. 14:35

En flott beskrevet betraktning og uten tvil er det mye riktighet eller kanskje sammenfallende refleksjoner med mine egne.

Men det vil alle være forskjeller i opplevelsene våre som igjen vil skape fargeforskjeller. Et eksempel her er spørsmålet du stiller om hvorfor mange har vært og er alene over lengre perioder, år. Er årsaken at vi har blitt så trygge i vår situasjon.

Uten tvil er det mye i dette, personlig har jeg vært alene i 7 år. Men for meg, er dette et bevist valg. De første årene trengte jeg for å komme over min sorg ( jeg ble forlatt), ringvikningene på vannet av dette ble at jeg måtte gå mange skritt tilbake i livet mitt igjen også. Jeg satt igjen men en liten bøtteknopp som ikke engang var fyllt 2 år, som alenemor betydde dette også at det ble påkrevet med en endret hverdag enn før. Fra og jobbe 40 % måtte jeg ut i 100% for å overleve.

I tillegg måtte jeg finne barnehageplass, kjøpe ny bil, osv. Ingen lett start og den kom uventet. For meg var det verken tid rom eller muligheter for nye bekjentskaper. Ufrivillig om det kan sies slik ; men ble jeg nødt til å bruke noen år på dette.

Når denne perioden var over og jeg igjen var på en plattform som fungerte, så valgte jeg å finne trivsel for meg selv og min nye livssituasjon. Og det var også en god følelse av og finne tilbake til seg selv igjen og kvitte meg med alle fragmenter som fløt i kroppen min.

Og for å kunne både gi og motta fra en ny person, har dette vært en helt nødvendig prosess for meg å kunne finne tilbake glimtet i øyet og være mottakelig for nye endringer som dette også vil medføre..

Da denne erfaringen nå er blitt et kapitell i en histioriebok, ser jeg med meg selv her på Sukker at jeg er like mye et menneskedyr som før når det gjelder hva som trigger til nye bekjentskaper.

Om bildet tiltaler meg, hva jeg kan lese av dette bildet, dernest hva jeg leser mellom linjene i en profiltekst.
For bildet forteller meg en større sannhet enn hva profiltekstene gjør til tider.

Og jeg er her for å våge, men ettersom jeg ikke kan ta alt på sparket og bare løpe ut døren, så vil jeg gjerne at det er noe som gir meg et håp og en tro.

Skjult ID med pseudonym Moffe Pigg lø. 7 aug. 15:30

To fine innlegg, som begge var interessante å lese.

Det er klart at med mindre man er helt spesielt usosial, så burde det være mulig for (nesten alle) å finne en der ute, bare man legger lista etter hvor høyt man faktisk klarer å hoppe...

Tross alle innlegg her om at damene får bøtter med mail og blir for kresne, og at gutta er for opptatt av fotball eller hva det nå er, så er det liten tvil om at de aller fleste, menn og kvinner, velger å være her fordi de ønsker å finne noen, den ene spesielle person å ha i livet sitt.

Så hvorfor fungerer det ikke? Når praktisk talt alle er her med de samme intensjoner, nemlig å treffe noen?

Hvorfor er det så mange tilsynelatende helt ålreite og tiltrekkende mennesker av begge kjønn her som ikke finner en partner?

Er det nettet som er uegnet for dating? Oppfører vi oss anderledes her inne enn ute i det såkalt virkelige liv?
Blir vi mer eller mindre tiltrekkende på nett?

Jeg har vært i et par seriøse forhold siden jeg ble skilt for ti år siden, ingen av dem var med kvinner jeg traff via nettet. Likevel prøver jeg meg igjen her, gang på gang.
Er jeg dum eller?... :)

Moffe Pigg

Skjult ID med pseudonym papou lø. 7 aug. 15:43

Moffe Pigg

Det har ingen ting med å være dum fordi om du velger denne måten. For meg er det den eneste måten. Jeg har få valgmuligheter å stifte nye bekjentskap utenfor nettet.

Det fordi; jeg bor på et lite sted med få kulturelle muligheter. Nærmeste kino er 3 mil unna, vi har et pizzaria hvor det i vinterhalvåret har et par diskoarrangementer, der er aldersnivået i snitt som jeg kunne vært moren til de fleste.

Vi har også samme tilbud et annet sted et par ganger i året, der er aldersforskjellen blandet og jeg kan treffe noen. Problemet er at de som er enslige der er kjente, og det er også kjent grunn for hvorfor de er enslige *ler*

Så min største mulighet er derfor enten jobb eller matkøen på butikken. Problemet på jobb er at det er lite mannlige kollegaer der og det fåtall som finnes er i forhold.

Og jeg faller også ned på din tanke om at vi forandrer oss her på nettet. Vi tillater oss ikke å utvise de samme holdninger og oppfattelser som vi har og utfører i RL.

Om noen hadde snakket til meg i RL, hadde jeg bare snudd ryggen til og oversett denne personen totalt? Eller hadde jeg forsøkt å vire ut av meg noen enten verbalt eller med et kroppsspråk som viste ingen interesse men på en måte som ikke kunne oppfattes som nedlatende.

På nettet blir det samme sak, med alle som skriver om meldinger de sender men som aldri blir besvart. Følelsene dette kan gi i kroppen vil mest trolig være ganske like. Men dog så er også nettspillet slik at vi bør og skal skru av dette for ikke å bli oppfattet som sytete og beklagende.

For meg er den enten å lære meg spillet eller velge å forsøke hvem jeg er på godt og vondt og ta både erfaringene og konsekvensene som de kommer.

Skjult ID med pseudonym Moffe Pigg lø. 7 aug. 15:58

papou,

takk for svar, jeg er langt på vei enig, og jeg ser klart problemet når man bor ute i distriktet. Jeg bor rett ved Oslo og opplever noe av samme problemene, bare midt inni folkemengden :-)

Men når det gjelder å bruke nettet, synes jeg ikke vi bare skal "forsøke å lære oss spillet", vi kan også påvirke selv hvordan spillet spilles.

Jeg føler meg faktisk ganske kjip når jeg en sjelden gang ikke besvarer en melding eller bare lar noen " fade ut".
Jeg tror det sier noe om de som konsekvent ikke svarer på mail (annet enn de få som frister), noe som ikke gjelder bare her inne, men også om hvordan de er der ute IRL.

Man velger selv å være her inne, de fleste har vel en god forståelse av at det sitter et menneske av kjøtt og blod i andre enden, og da burde man kanskje ha nok dannelse / empati / ta bryderiet, med å svare når noen sender en seriøs mail? Selv om man selv "ikke syns", eller vedkommende "ikke vet hvem du er", slik at det å oppføre seg uhøflige ikke får noen direkte konsekvenser for en?

Kanskje det er dette som gjør nettet så vanskelig? Det at vi kan kommuniserre, ha interraksjon uten ansvar?

Jeg ser at det blir en del arbeid for dem med mange mottatte meldinger, men det koster ikke mye å sende et kjapt svar, når man først har lagt seg ut her.

Ved å tenke sånn, kan vi kanskje påvirke spillereglene her inne?

Moffe Pigg

Skjult ID med pseudonym papou lø. 7 aug. 16:09

Moffe pigg

Jeg ser jeg har noen skriveleifer her og der som er ødeleggende for innlegget mitt *s*

Det jeg forsøkte å si var som du nevner, hvor mye og hvordan vil jeg påvirke dette. Nå er jeg bare " meg" så den eneste endringen jeg kan gjøre, er å velge hva som føles best for meg.

Og jeg mener heller ikke at de som velger i ny og ne og overse en melding, eller også bare kommer ikke på noe glupt der og da - så går det i glemmeboken. Eller også at det blir for mye og for mange til slutt.

Men mer om holdningen. Jeg selv merker at det er mye letter å bare la noe som ikke er av interesse passere her enn i RL, det jeg må tenke på er om jeg ønsker for min egen del og være på lik linje med det som er et hett tema på nettet. Hvorfor gidder ikke folk svare meg? For som jeg for min del tror, så er det ikke bare å skru av disse følelsene selv om vi nå er i nettform. Jeg forsøker iallefall så godt jeg kan og svare tilbake for ikke å være annerledes her enn det jeg er i RL. Og kun fordi jeg føler meg mest komfortabel med dette for egen del.

(mann 29 år fra Rogaland) lø. 7 aug. 16:25 Privat melding

Jeg sitter ikke inne med inntrykket av at alle her er inne av den samme hensikt. Det baserer jeg på ting jeg har lest på forumet og hva jeg har sett på forskjellige profiler. Men jeg tar nå for meg de som er her inne for å finne en partner;

Tror nok at de fleste legger lista et par hakk høyere enn de ville gjort om de var ute på byen. Jeg tror nok at jeg selv også er mer kresen når det gjelder hvem jeg skriver til osv, men jeg det er vel fordi utvalget her er mye større enn når man f. eks. er på byen og alle er bare et par tastetrykk unna, og ettersom vi ikke møter hverandre ansikt til ansikt er det jo desto lettere å ignorere den som sender mail uten engang å bruke den ferdigskrevne avslagsmalen til sukker.

Jeg tror nok at grunnen til at nettdating for mange ikke fungerer er fordi det er vanskelig og få fram personligheten sin i en profil og mail. Kroppspråk har jo mye og si når to personer møtes. Dermed har man ennå en ting som må klemmes inn i profilen og mailen for å vekke interesse. Kanskje får man ikke understreket de småmorsomme kommentarene sine når det bare er skriftlig og jeg kan forstå om det ikke er så lett å tolke det riktig dersom jeg skriver "Jeg er drømmemannen", for hun får jo ikke med seg det nødvendige kroppspråket som følger med kommentaren som viser at kommentaren er proppfull av ironi.

Teksten gjør at vi mer eller mindre utelukkende lager våre egne bilder av personen basert på de få linjene vi har tilgjengelig. Dermed kan bildet fort bli forvrengt og galt. Samtidig er det ikke alle som er like gode til å sette ord på ting og dermed kan interessante og spennede personer virke kjedelige og "normale".

(mann 53 år fra Vestfold) lø. 7 aug. 19:56 Privat melding

Herlig å oppleve at innlegget mitt, generer mange gode perspektiver og synspunkter. Vi er alle forskjellige, og betrakter våre omgivelser ut fra engne erfaringer , personlighet og verdier.. Dermed blir også det skrevne "språk" forskjellig..

Kommer sterkere tilbake i morgen..

Skjult ID med pseudonym Marihøne lø. 7 aug. 22:13

Mange interessante innlegg. Herlig at man kan få litt refleksjon her på forumet :o)

Skjult ID med pseudonym lurerlitt sø. 8 aug. 03:23

For en herlig tråd, med masse flotte refleksjoner slik jeg oppfatter.

Jeg likt andre (mange/få) har i mange å bevisst valgt å være alene med meg. Ikke ensom men alene.
Jeg var i et forhold som holdt på å ende katastrofalt...og da jeg endelig kom meg ut av dette hadde jeg lært en del sannheter om meg selv. Jeg hadde vært villig til i dette forhold og tidligere til å være der, selv om det var 90 % dårlig å 10 % godt. Dette førte til at jeg tok meg selv på alvor og begynte på en vei å finne ut hvem jeg var. Hva like jeg? Hva tolererer jeg? hva aksepterer jeg? Hva kan jeg trives med ? Hvilke grenser har jeg?

Ja listen var lang, et fullstendig byggeprosjekt, der jeg først måtte velge rett tomt. :)

Sammen med meg hadde jeg et barn som skulle ivaretaes på en trygg og respektfull måte.
Plus husholdningen da ;)

Ingen enkel vei, men idag sitter jeg tilbake og trives med meg selv og mitt liv.
Jeg mener at jeg har noe å tilby en partner...og da snakker jeg ikke om gods og gull, men i form av meg selv som menneske.

Men det er vel også her det kommer inn "krav" på hva jeg ønsker. Er ikke helt glad i ordet krav, men la gå...jeg er blitt meget bevisst, samtidig som jeg ikke lever etter en enten eller metode...har et utrolig stort hjerte og et åpent sinn for at vi alle har våre forskjelligheter...og søker like meget her inne som der ute i verden, etter hvordan man er som menneske..

Så var det dette med å formidle meg som person på ett nettsted som dette, finne mannen
Alt annet enn enkelt.
Noen før meg var inne på dette med kroppspråk og stemme....for hvor lett er det ikke å misforstå det skrevne ord?
En annen ting jeg tenker på er at de "fleste" jeg etablerer kontakt med, har som meg et etablert liv med nettverk og alt det innebærer...er grodd litt fast kanskje om jeg kan bruke det ordet. Utfordringene med å inkludere blir straks litt større enn da jeg var 18 (er snart nærmere 40 nå)
Forøvrig måtte jeg lære meg å lene meg litt tilbake i forhold til slike datingsider, ha et avslappet forhold til dette. Til det daglige tåler jeg at fremmede ikke snakker med meg, ikke svarer på et hei, eller et blunk osv..og tar det så godt jeg kan med meg inn hit også.....

Har mange tanker rundt dette, og her var noen av dem :)