Alle innlegg Sukkerforum

Forhold med en som sliter med deprisjon/psykiske plager?

Vis siste innlegg
Skjult ID med pseudonym wondring sø. 22 aug. 19:25

Som tittelen sier så lurer jeg på hva din holdning til å begynne å date en som sliter med depresjon o.l.

La oss si du har møtt en her på sukker og når du begynner å bli bedre kjent så forteller personen at visse ting har skjedd i livet hennes/hans som har påvirket personen til de grader at de er psykisk skadet eller er deprimert veldig ofte.

** Du liker personen men hva ville du ha gjort?
** Ville du ha tenkt at dette blir for mye for meg og gått din vei?

Kan vel nevne at jeg sliter med deprisjon og vegrer meg litt med å faktis gå så langt, som å gå ut på date med noen for å så komme til det punkte hvor jeg går litt dypere inn i meg selv og forteller ting som har skjedd (selvfølgelig ikke på første date).
Er en mann på 27 år.

Var vel egentlig bare det jeg lurte på. Tror eg ;p

Skjult ID med pseudonym lur sø. 22 aug. 19:28

Det er ikke akkurat oppmuntrende å være sammen med noen som er deprimerte.
Men det er naturlig at vi alle har nedturer iblant. Kommer litt an på hvor heavy deprimert og hvor alvorlig plagene er... medisinering og alt...

(mann 43 år fra Oslo) sø. 22 aug. 19:34 Privat melding

Du bør komme deg ut på date.
Ikke vær redd for den dagen som må komme og som vil gjøre vondt.
Noen damer vil trekke seg den dagen du forteller dem om det og det kan gjøre vondt men en dag treffer du ei som ikke blir redd av å måtte forholde seg til en med depresjon. Den tiden du får etter det er verdt det.
Min ex er manisk depressiv men samtidig den mest fantastiske personen jeg har møtt og bare mitt egen idioti gjør at jeg er her på sukker.
Men ikke fortell de om depresjone på de første datene vent til du ser at det kan bli noe mer noe mer ekte.
Lykke til og håper du ikke får så mange vonde dager.

(mann 34 år fra Oslo) sø. 22 aug. 19:41 Privat melding

har vært sammen ei med tunge depresjoner og angst tidligere. det var svært tungt og ødeleggende for meg. så med den erfaringen er jeg svært kritisk med å innvolvere meg med noen med psykiske lidelser. vil ikke utlukke det men det skal svært mye til.

Skjult ID med pseudonym Tazoslo sø. 22 aug. 19:44

Jeg ser at Wolfie7 har tatt min historie her, egen idioti og alt det der ;-)

Min ex hadde depresjoner, gikk på antidepressiva og hadde problemer med forskjellige situasjoner. Ikke sånn å forstå at det gikk utover hennes daglige liv, men innemellom kom man i situasjoner som ble litt vanskelig. Hun var et slikt fantastisk menneske at det kom man glatt over. Etter 6 måneder så sluttet hun faktisk med medisineringen som en følge av tryggheten og kjærligheten hun fant i forholdet.

Det er ikke noe jeg ville ha sagt med engang, men hvis det det blir følelser inne i bildet så bør det selvsagt komme frem.

.....som en fotnote kan jeg jo nevne at 3-4 måneder før det ble slutt mellom oss så begynte hun på antidepresiva igjen. Det er DA man skal ta hintet og spørre om hvordan hun har det og hvordan vi har det ;-p

Skjult ID med pseudonym SnakkSant sø. 22 aug. 22:37

@wolfie7: Tenker du på at du kanskje outer eksen din her når du står fram med bilde?

(mann 43 år fra Oslo) sø. 22 aug. 22:47 Privat melding

Nei hun er ikke norsk og bor ikke i Norge dessuten er hun helt åpen om det.

Skjult ID med pseudonym vibe ma. 23 aug. 00:27

Det ville ikke umiddelbart vært en dealbreaker for meg.
For det første er det ikke uvanlig, det er bare skjult på overflaten.
Dessuten; folk utvikler seg gjennom hele livet og selv om man ikke kan basere seg på at "det går over" så har folk ulike faser, og man har aldri noen garanti for at ikke en moroklump kan bli deprimert på et senere stadium.

Jeg kan forstå at det i lengden kan ta knekken på et forhold, hvis det alltid er svart, men jeg ville vært villig til å prøve å jobbe gjennom det, hvis vi ellers klaffet bra. Og TS, du er så ung - at du er i en fase der du bearbeider ting som har vært vanskelige i denne alderen er en naturlig prosess.
Kanskje du ikke klarer å legge det bak deg, men det er også godt mulig - med tiden. (Digresjon: Når psykologer skal forske på barndom blant voksne folk, er intverjuobjektene som regel i slutten av 30-årene eller eldre, fordi man regner at først da har man fått den tilstrekkelige distansen til egen barndom.)

(kvinne 37 år fra Vest-Agder) ti. 24 aug. 23:29 Privat melding

Jeg jobbet selv i psykiaterisk poliklinikk som respesjon i en liten periode og har sett en del folk med psykiske plager og deprimerte folk som går til terapier. Og har sett selv om de blir frisk går de fremdeles til terapien sin. Det fikk meg til å lure og tenke mye på det .
Jeg spurte en av de gang om hvorfor de fremdeles kommer hos psykologen sin og vet dere hva hun sa. Hun sa: " Det gir meg kjempe god følelse å komme hit hos psykologen min hver eneste gang og bryr meg ikke hva andre tenker om meg som kommer hit. Jeg vet at jeg er frisk og har ikke de gamle problemene lenger. Men av å komme hit får jeg utrolig mye styrker av ting som jeg lærer hos psykologen min. Du vet jo problemer kommer i alle våres liv. Det kommer an på hvordan vi kan takle, tåle og hvor lett å komme over de. Men en slik person som meg som kommer hit stadig kan takle og tåle problemene lettere i forhold til de som ikke går hos noen terapier og synes psykologer er bare for de som har psykiske plager. "

(mann 43 år fra Oslo) on. 25 aug. 00:01 Privat melding

Wise jobber antagelig på resepsjonen men avga en del ting hun ike burd gjort hvis hun var i den situasjonen at hun er respsjnist hos en psykolog. En resepsjonist har jo så mye erfaring av å omgås folks osm føer de trengert å oppskøe en psykolog eller en psykiater at hun er antagelig mulig kvalifisert til å utale seg. ø wrong.
Du er ansatt til å ta telefon ikke inbill deg mer. De som har behov for en psykolog trenger merrespekt en en dølråpner/telefonvakt.

(kvinne 37 år fra Vest-Agder) on. 25 aug. 00:25 Privat melding

Jeg har ikke behov og trenger ikke å innbille meg mer enn det som var jobben min der,kjære wolfie7. Jeg ville gi frem hennes mening om psykkologer Og en støtte for ledetråden. du fikk ikke poenget mitt i der. Du bare la merke til jobben min men ikke klientens prat. Du bør nok lese det nøye en gang til, kjære deg..

Skjult ID med pseudonym }Ï{ on. 25 aug. 21:35

Det jeg vil frem til er at depresjon er et veldig vidt begrep, som omhandler alt mulig rart. Det er også veldig ulike grader av depresjon, og de som virkelig er dypt, dypt deprimerte tror jeg (les: min mening) ikke finnes her inne - i hvert fall ikke om de er bevisste sin depresjon.

Skjult ID med pseudonym Minney on. 25 aug. 22:01

Det er helt greit med en som er i en depresjon dersom det bevisst jobbes med å komme seg ut av den. Og at vedkommende går inn for å lære seg teknikker for å forebygge nye depresjoner. Ikke at man aldri mer skal være deprimert i livet, for nedturer man ikke kan forutse kan brått komme. Som feks ved brått og uventet dødsfall i familien, eller andre store uforutsigbare omveltninger i livet.
Men utover det, bør en som er deprimert lære seg faresignalene mht til at ting begynner å gå nedover, og ta tak i det bevisst for å snu det igjen.

Svært mange av oss vil oppleve depresjon en eller flere ganger i livet. Men det finnes hjelp å få.....og hjelp til forebygging og selvhjelp er det beste på sikt.

Skjult ID med pseudonym snupp on. 25 aug. 23:13

Ikke lett å gi et enkelt svar på det du spør om.
Jeg har en sønn som er dypt depressiv og har til tider selvmordstanker.
Hverdagen min er veldig tung pga.dette og jeg går så og si konstant rundt og er redd for hva som kan skje.
Han kan ha "bedre" perioder, som varer alt fra et par uker, til noen dager, for plutselig å gå helt ned i "kjeller'n" igjen. Når man endelig har begynt å puste ut og slappe litt av, så er det på'n igjen. Jeg har som følge av alt dette hatt mye hodepine, smerter i nakken pga anspenthet og søvnløse netter.
Ut i fra min erfaring når det gjelder han, så tror jeg ikke at jeg hadde orket den belastningen i et forhold.
Så hvis en jeg datet hadde fortalt meg etterhvert at han var depressiv, så hadde jeg nok dessverre trukket meg.