Alle innlegg Sukkerforum

Når skal barna involveres ?

Vis siste innlegg
Skjult ID med pseudonym what to do to. 26 aug. 10:39

Jeg har kjent en jente nå en halvannen måneds tid, og jeg stortrives i hennes selskap, vi ler og koser oss og har det kjempefint sammen både i og utenfor sengen.

Vi har tilbrakt mange helger sammen i den siste tiden, og vi har besøkt hverandre i hverdagene, og noen ganger har vi overnattet hos den andre da også.

Men nå er hverdagen kommet, skoleferien er slutt, og vi er tilbake til normal samværsordning for våre barn begge to.
Og på grunn av at vi er på forskjellige typer samværsfrekvens, så vil vi ha barnefri sammen en helg hver andre måned.
Så hennes bekymring er jo at vi vil kunne se lite til hverandre fremover hvis vi ikke involverer barna. Men jeg syns det er altfor tidlig å foreta det grepet pr i dag.
Jeg har jo foreslått at vi ordner oss barnevakt av og til, men den muligheten er ikke like enkel for henne pga div forhold. Dessuten så syns hun det blir for lite med noen timer nå og da, hun vil ha mer enn det som hun sier.
Jeg syns det er altfor tidlig å involvere barna ennå, jeg vil være sikker på hva vi har først, og jeg er redd for at når barna først er kommet inn i bildet så vil det være en fare for at man holder sammen for å ikke utsette de for et evt, brudd.
Jeg vil heller bli kjent med denne dama uten at jeg må ta hensyn til at jeg evt, skuffer en uskyldig tredjepart.

Hva mener Dere om dette temaet ?
Hvilke erfaringer har Dere gjort ?
Hva er rett og galt i denne situasjonen ?

PS: Jeg er her på sukker kun fordi jeg har et forhåndsbetalt medlemsskap, profilen min er uten tekst og uten bilder.

Skjult ID med pseudonym frk.singel to. 26 aug. 10:51

Høres ut som en god ide og vente litt siden du kjenner det er for tidlig. Det kan jo også funger som en slags test om det ikke går altfor lang tid da. Hvis dere ellers har det vedlig bra sammen, bør vel ikke litt overgansgang vansker ødelegge forholdet?
Er det helt utelukket at en av dere bytter rytme på helgene da?
Har dere ikke i alle fall en kveld i uken hvor begge har barnefri og dere kan overnatte?
Ellers tror jeg det viktigere hvordan dere inrtodusere barna. Mer som venn i begynnelsen, gå noen turer eller gjøre noe med barna, uten at dere blir for opptatt av hverandre og glemmer barna.
Da tror jeg heller ikke det er så ille for barna om dere ikke får det til å funke. Dessuten bør dere heller ikke vente altfor lenge med å se hvordan den andre omgås sine barn. KAn være at det da blir helt uaktuelt å gå videre.
Lykke til :-)

Skjult ID med pseudonym what to do to. 26 aug. 11:31

Det er en umulighet for henne å bytte om på sin samværsordning, hennes eksmann jobber utenlands og deres ordning er regulert etter hans jobb.

Du har et godt poeng ang, det å kunne se denne damen sammen med sine egne barn, og hvordan samspillet mellom de fungerer. Det vil nok kunne fortelle meg ganske mye om hvordan hun egentlig er :-)

Dette er ikke en enkel affære føler jeg, og jeg frykter at de praktiske forholdene rundt samværsavtaler skal medføre at vi ser så lite til hverandre at alt bare dør ut ........

Skjult ID med pseudonym pgmp to. 26 aug. 11:57

Er det like vanskelig å la barna møte dine venner? Om en kollega kommer innom med dokumentene du glemte å ta med fra kontoret er det da viktig for deg at barna dine ikke får vite at vedkommende var innom?

Poenget mitt er at du trenger ikke introdusere din nye flamme som barnas nye mor. Dere trenger ikke ha høylytt sex som holder barna våkne. Dere trenger ikke betjene soverommet hele dagen. Og dere trenger ikke ta soveromsaktivitetene i stua. Ta introduksjonen rolig og se an hvordan situasjonen utvikler seg. Om dere har barn på samme alder er det ikke være enn at dere arrangerer et "tilfeldig" møte i Lekeland hvor barna får møte hverandre og de voksne. Eller er det slik at du føler utroskap om du snakker med andre barn?

Skjult ID med pseudonym jallapena to. 26 aug. 12:28

Pass på å 'beskytte' barna mot dette 'forferdelige' vesenet du dater! Vær u-inkluderende ovenfor henne, og benytt muligheten til å bruke barna som påskudd for å ikke være sammen med daten din i hverdagen.
Da skal du se at en dag er du kvitt henne pga hennes utålmodighet, og da kan du legge inn bilder og tekst igjen.

pgmp har gode poenger dersom du virkelig ønsker noe med denne dama.
Du ønsker vel ikke å se deg tilbake om 20 år og tenke "jaja, barna slapp og hilse på ett- og annet damemenneske i ny og ne, -og det ville kanskje holdt med et tilfelle, men jeg fikk i alle fall vært singel mesteparten av tiden da. Hurra!!"?

Løsningen har du jo selv:
"og jeg frykter at de praktiske forholdene rundt samværsavtaler skal medføre at vi ser så lite til hverandre at alt bare dør ut ........" Det er årsak-konsekvens i beste eksempel. Unngå årsaken! Det VIL dø ut dersom dere kun møtes hver 6. helg og ved enkelte barnevakt-tilfeller.

(mann 41 år fra Oslo) to. 26 aug. 12:38 Privat melding

Pgmp er klok. Og barna reagerer jo på din oppførsel. Om du legger frem dette som et kjempeproblem, så blir det en stor greie. Om du tar lett på det, går det som en lek. Selv om man må ta hensyn til barna, tror jeg de trives best når de ikke blir sentrum for alle avgjørelser.

Skjult ID med pseudonym Bottox to. 26 aug. 12:53

HALLA pårrei Hakon75!!
Laget noen quizzer i Aftenpåssten.no igjen eller? ;-)

Skjult ID med pseudonym Z to. 26 aug. 13:39

Barn er ikke en homogen gruppe, og vi kan ikke behandle barn som om de er like og reagerer likt. Når Håkon75 sier at barn tar lett på det om du tar lett på det, så er det en sannhet med modifikasjoner. Barn er og blir ulike!

Ikke undervurder barna dine. Slike "tilfeldige" møter oppfattes ikke alltid som tilfeldig. Svært mange barn har sterk intuisjon, og de forstår mer enn vi voksne ofte tror eller velger å innbille oss fordi det er mest behagelig for oss.

Jeg ville ha ventet med å introdusere barn til du vet at du har et stabilt forhold. Her om dagen hørte jeg en liten gutt si: Pappa, hvorfor har du så mange kjærester? Det sier sitt for meg. Barna skal få slippe å forholde seg til vår voksenverden. Skap noe stabilt med denne kvinnen ført. Om det skal bli dere, får dere det nok til dette! :-)

Skjult ID med pseudonym Bottox to. 26 aug. 14:15

Skape et stabilt forhold ved å møtes hver 6 helg... hehehe...

Skjult ID med pseudonym Z to. 26 aug. 14:18

I steden for å kritiserer deg jeg mener, hva mener du, Bottox?

Skjult ID med pseudonym Dragefrukt to. 26 aug. 14:29

6-12 måneder. Jeg er sterk motstander av å involvere barn når forelskelsen er på sitt sterkeste.

Skjult ID med pseudonym Bottox to. 26 aug. 14:40

"..Og på grunn av at vi er på forskjellige typer samværsfrekvens, så vil vi ha barnefri sammen en helg hver andre måned..." skriver trådstarter

Sry! Felles barnefri hver 6 helg med muligheter for å treffes uten påheng var feil. Det er 8 uker...

Så; Skape et stabilt forhold ved å møtes hver 8 helg... hehehe...

Skjult ID med pseudonym Dragefrukt to. 26 aug. 14:41

Hver 8. helg? Tja, da blir det vel passende med introduksjon av barn tidligst etter et par år.

Skjult ID med pseudonym what to do to. 26 aug. 14:57

Her føler jeg kanskje at mennene tar litt lettere på denne problemstillingen enn damene, og det er som @ Z sier her at man skal ikke undervurdere barns intuisjon.
Jeg har en kompis som fikk en sms fra en dame, hun lurte på om hun kunne stikke innom på besøk etter at sønnen på 7 år hadde lagt seg.
Guttungen sitter da og ser på en tegnefilm, faren drar frem støvsugeren. Og da kommer det fra sønnen:
Får du besøk eller?
Har du fått deg kjæreste?

Disse små rakkerne har små ører, og de ser til tider fraværende ut, men jeg har hvertfall lært meg å ikke undervurdere de for det.

@ Dragefrukt
Jeg hadde nok ikke sett for meg noen barneintroduksjon på denne siden av året heller, og det har jeg signalisert til denne damen også. Hun synes det er litt i overkant, men jeg føler at vi trenger såpass med tid.

Skjult ID med pseudonym Bottox to. 26 aug. 15:07

"Guttungen sitter da og ser på en tegnefilm, faren drar frem støvsugeren. Og da kommer det fra sønnen:
Får du besøk eller?
Har du fått deg kjæreste?"

JA!!! Slike spørsmål og situasjoner må for all del unngås. Barn har IKKE godt av at foreldre er på dater'n.

Skjult ID med pseudonym Dragefrukt to. 26 aug. 15:09

At barn vet at foreldre dater, er vel bare sunt. Det er å involvere barna med daten som ikke er bra i hytt og pine. Man vet ikke om et forhold varer etter halvannen måned.

Skjult ID med pseudonym what to do to. 26 aug. 15:22

@ bottox
Har du barn selv?
Har du et forslag, eller vil du bare kritisere andres innlegg?

@ Dragefrukt
Fornuftige ord.

Skjult ID med pseudonym Bottox to. 26 aug. 15:36

Ja, jeg har definitivt barn, og har innsett at dersom en skal ha mulighet til å bli kjent så må man omgås etterhvert. Så enkelt er det! Har dere helt kræsch med barnefrie helger så må dere velge; unngå hverandre pga ungene, eller involvere ungene tidligere enn 'normalt' pga barnesituasjonen deres, eller gi faen og takke farvel til hverandre.

Det virker som om du er mer ute etter en plausibel grunn til å ikke gå videre med henne.

Forslaget mitt er som følger:
Møt henne noen ggr til, så kan dere 'tilfeldigvis' møtes på en offentlig lekeplass eller noe. Unger har ikke vondt av å møte nye mennesker i ny og ne, og dere trenger ikke offentliggjøre at dere er kjærester med det første heller.

Hvor vanskelig skal dette egentlig være??

Skjult ID med pseudonym vibe to. 26 aug. 17:40

Hadde barnet/barna savnet en mor, ville barnet/barna vært mer sårbar/e - det å få en stemor ville bety mer, og fallhøyden større om det ikke gikk, og da ville jeg brukt mer tid på å bli mer sikker.
Men siden TS ikke skriver noe om at barna ikke har en fungerende mor, antar jeg at de har det.
Og da er jeg i hovedsak enig med Bottox her.

Barna har vært gjennom et samlivsbrudd, men det er noen timer lange møter med en venninne og hennes barn, som setter sår på deres sjel? Jeg tror barna blir mer skadet av gjentatte samlivsbrudd, enn om det passerer noen venninner over årenes løp. Det går an å begynne i det små. Gå tur eller på et eller annet arrangement, som man kunne gjort med andre foreldre.

Det virker ikke som du egentlig er klar for denne damen.
Hvis det er for å bli bedre kjent, så tror jeg ikke du blir mye klokere med stevnemøte hver 6. eller 8. uke uten å se henne i hennes daglige liv.

Skjult ID med pseudonym what to do to. 26 aug. 18:03

@ bottox

Det var mer konstruktivt ja :-)
Forslaget ditt er faktisk helt i tråd med mine ønsker, JEG vil møte henne flere ganger, og jeg ønsker å tilbringe så mye tid som mulig med henne. Men jeg vil prøve å få tid til å bli kjent med henne før jeg drar både mine egne, og hennes unger inn i bildet.
Ellers så liker jeg forslaget om å tilfeldigvis møtes i parken/ marka/ eller en lekeplass sammen med alle barna før vi forteller barna hva dette dreier seg om.
Men som tidligere nevnt, så er muligheten for å kunne tilbringe tid sammen begrenset for hennes del, og derfor er jeg villig til å heller bruke tid på bli-kjent-fasen.
Så om det går 6 eller 12 måneder før vi drar inn ungene, ja det vet jeg vel ikke på det nåværende tidspunkt.

Men jeg skjønner egentlig ikke hvorfor du og Vibe kan konkludere med at jeg ikke er klar for denne damen utifra hva jeg har skrevet her.
Jeg er klar for å bli bedre kjent med henne, men jeg er villig til å bruke mer tid enn hva det hun er.......

Skjult ID med pseudonym Dragefrukt to. 26 aug. 18:28

Vibe; jeg er barn av en mor, med fungerende (dengang iallfall) far tilstede, som hadde et visst trekk av "venner". Jeg husker godt det store ubehaget jeg følte ved at jeg egentlig aldri visste hvor lenge han ble, hvor lenge det ble til nestemann og i det hele tatt. Dette var ikke mange engang, men en håndfull menn som var innom i mindre eller lengre tid over noen år. Som kom innom på middag og tok oss med på ting og sånt som foreslås i tråden her. Arr på sjelen? Nei, egentlig ikke. Men jeg erindrer det ubehaget så godt at jeg har ingen intensjoner om å utsette mine barn for noe lignende.

Så jeg tror egentlig ikke det har en skit å gjøre med om man er klar for noen eller ikke. Det jeg leser av TS er bekymring for å presses inn i et forhold som introduserer barn altfor kjapt og heller ønsker å være kjærester over tid fremfor å leke liksomforeldre for hverandres barn. Og det er lett, det ser jeg på mange, mange andre, at når barna først er involvert, så blir de det ganske kjapt i mye større grad.

Skjult ID med pseudonym X-Reveur to. 26 aug. 19:43

Hadde med yngste barnet på en tredje date, med ei dame som også hadde barn. Daten var konsentrert om aktiviteter for barna - og fokuset vårt var at de skulle kunne få leke.... Så møttes vi selv bare som venner.... Funket som bare det. Ikke noe stress. Og mitt barn har aldri tatt skade av å møte fremmede mennesker, og skal heller ikke bli overbeskyttet..... Men det er smart å tenke over hvordan man introduserer barn i noe slikt.... Nå er jo mitt yngste barn bare to år..... og han som meg synes det er morsomt å snakke med masse folk....

Vi droppet å være for fysiske da..... noe som var relativt greit for det ble jo tredje og siste date.... hehe Men tror nok begge ungene hadde det storartet..... Alder på barnet har veldig mye å si på hvordan man preseterer en ny partner...

Skjult ID med pseudonym X-Reveur to. 26 aug. 19:44

btw. vi var på lekeland..... Jeg storkoste meg der til jeg ble avvist...... :)

(mann 44 år fra Møre og Romsdal) to. 26 aug. 19:55 Privat melding

Jeg har lest gjennom denne tråden, og jeg syns at innlegget til Z og spesiellt det siste til Dragefrukt er gode.

Jeg har selv litt erfaring med det her temaet, og jeg har mine klare tanker om hvordan jeg vil gjøre det i neste runde.

Jeg ble sammen med en dame ca ett år etter at jeg og barnas mor flyttet fra hverandre. Hun hadde en datter som den gangen var 2 år gammel, og faren til jenta var i perioder totalt fraværende hvertfall den første tiden av dette forholdet. Det medførte igjen at ungen så på meg som sin far, og jeg ble da hennes farserstatning.
Og når det kommer til en sånn situasjon, så blir det også en medvirkende faktor til at man forblir i et forhold som egentlig skulle vært avsluttet lenge før den endelige avslutningen.

Jeg vil også nevne at jeg holdt igjen den gangen, og jeg syntes at vi skulle bruke god tid for å bli sikker på at vi passet sammen før ungene ble involvert.
Min daværende fikk ikke møte ungene ( på tross av mye masing) før vi hadde kjent hverandre i ca 6 måneder, og det møtet skjedde på en lekeplass og var selvfølgelig "tilfeldig".
Og disse tilfeldige møtene fortsatte, og etter en stund så ble det til besøk hjemme hos hverandre.
Og det gikk sikkert enda en 3 måneders tid før hun overnattet hjemme hos meg med ungene tilstede.

Men nå i etterpåklokskapens lys, så ser jeg helst at jeg hadde brukt ennå bedre tid før vi gikk til det skrittet. For etter at ungene var kommet inn i bildet, så ble det vanskeligere å avslutte det som etterhvert viste seg å være en feiltakelse.....

Skjult ID med pseudonym buddha to. 26 aug. 20:04

@ X reveur

Stikkordet her er nok alderen på barna ja.....

Det er stor forskjell på min 9 åring og 13 åring, i forhold til din 2 åring.

Min 13 åring er umulig å lure :-)

Skjult ID med pseudonym megvel to. 26 aug. 20:08

Har ikke grunnlag for å uttale meg akkurat her, småen har såvidt hilst på (3 gng) en av de jeg datet i 6 mnd, men han gjorde såpass inntrykk at hun nevner ham ennå...selv om vi bare var "venner". Så jeg er litt usikker på når jeg ville presentert en "kjæreste" ja.

Men ellers ville jeg bare si at det som små unger sier, ikke alltid må vektlegges så mye. Jeg hadde småen med på polet som kanskje var SISTE NOENSINNE av 4-5 ganger totalt og hun sa: Hvorfor må vi ALLTID kjøpe vin?? heldigvis så lo de bare de som hørte det, men likevel hehe

Skjult ID med pseudonym pgmp to. 26 aug. 20:11

Jeg ser jeg har mye å lære. Barn har egentlig ikke godt av å vite at foreldrene er single. Foreldre bør fortelle barna at de har en usynlig kjæreste i skapet slik at de blir trygge. Deltidsforeldre kan ikke ha noen menneskelige relasjoner på nivå mellom fiende og samboer, og skulle de finne på å ha noe slikt gjelder det å nekte og lyve. Løgner er som kjent den beste måten å skape tillit, men krisemaksimering som en god nummer to.

Noe mer jeg burde lære av dere som har barn?

Egentlig tok livet deres slutt ved samlivsbruddet. Dere burde sette frem nok mat til at ungen(e) kan klare seg til de fyller 18 og dø på dere!

Skjult ID med pseudonym pgmp to. 26 aug. 20:12

Buddah
Tar du med 13åringen til lekeland fortsatt? Det burde være på tide nå å la ham slippe. Han har blitt så gammel nå at far kan dra på lekeland alene

Skjult ID med pseudonym buddha to. 26 aug. 20:17

Jeg tror at det er like ille om en "venn" slutter å komme på besøk, som at en kjæreste skulle slutte å komme på besøk.
Kanskje til og med verre, for en "venn" er kanskje en person de føler seg mindre truet av enn en kjæreste.
Og av den grunn vil barna knytte seg til "vennen" mye lettere enn den kjærestefyren/dama.
For en "venn" vil ikke være en trussel på samme måte som en kjæreste.....

@megvel

Hvorfor MÅ du alltid kjøpe vin da ?

Skjult ID med pseudonym buddha to. 26 aug. 20:25

@ pgmp

Ja jeg tar med 13 åringen min på lekeland ennå, her i byen er Lekeland og Bowlinghallen i samme lokalet.

BTW min 13 åring er en hun :-)

Livet har ikke tatt slutt for oss som har barn..... men vi må heller bruke litt lengre tid på bli kjent-fasen enn de som er barnløse.....

Skjult ID med pseudonym pgmp to. 26 aug. 20:29

Ah. Barneforeldre kan heller ikke bytte jobb. Det ville jo vært forferdelig om en av de kollegaene som pleide å komme innom noen ganger i året slutta med det.

Skjult ID med pseudonym buddha to. 26 aug. 20:38

@ pgmp

HAHA.....Har du spist en kranglepille i dag eller ?

BTW så får jeg fortsatt besøk av kollegaene fra gamlejobben, så den problemstillingen klarer jeg hvertfall ikke se :-)

Skjult ID med pseudonym megvel to. 26 aug. 20:46

magefølese er en god ting og barna skal ikke skjermes for alt og alle får velge den løsningen som passer dem best, uansett hva andre egentlig mener. Så får man bare håpe den man dater har de samme meningene eller tørre ta en sjangse innimellom:)) Har foressten en kompis som bare er kompis, men merker jeg likevel føler på d å la småen være for mye med ham selv om han oftest har guttungen med... og det alene for at han er gutt..og at småen deler ABSOLUTT ALT med barnehagen og min kjære stort sett hyggelige x.. og for at jente/gutt bare venner relasjon ofte viser seg ikke være det likevel!

Hvorfor jeg drikker vin? Hehe for jeg forstår nå jeg er dømt til å leve ensom og alene med en haug med katter.. og jeg liker ikke katter så godt...

Skjult ID med pseudonym Dragefrukt to. 26 aug. 20:47

Han har sikkert mansen.

Skjult ID med pseudonym pgmp to. 26 aug. 20:49

Buddha
Godt gamlekollegaene dine stiller opp slik og redder barna dine fra mentalt sammenbrudd.

Jeg ser virkelig ikke hva som er så ille med at barn møter et nytt menneske. Siden det dreier seg om et menneske som er til vurdering for et langvarig forhold dreier det seg sansynligvis ikke om et troll. En tuss kanskje.

Situasjonen som diskuteres er ikke at man drar med seg først og beste heks hjem i fylla, holder barna våkne med høylytt sex og gjentar prosessen med en ny heks neste natt. Dog er det mulig at X, Bollox og jeg er de eneste som ser nøyansene som skiller disse situasjonene fra den TS presenterer.

(mann 44 år fra Møre og Romsdal) to. 26 aug. 20:59 Privat melding

@ pgmp

Det er mulig at du som er barnløs selv, er mye flinkere til å se nyansene her.

Og det er meget mulig at jeg som far er litt for trangsynt og er fullstendig på viddene mange ganger i min vurdering av hva som er best for mine barn.
Men en ting er hvertfall sikkert, og det er at jeg heller velger bort en situasjon enn å eksperimentere med mine barns følelser.

Ellers så er det som @megvel sier her: Magefølelse er en fin greie, og da får man krysse fingrene for at begge parter har samme agenda.......

Skjult ID med pseudonym megvel to. 26 aug. 21:07

Glimrende sagt Buddha:) Vi må innrømme muligheten for at vi blir "trangsynte" innimellom når det kommer til ungene våre...Men er ofte en grunn til at man holder bremsen inne... Og som i Dragefrukts tilfelle...Det er for mye slikt rundt om og det er min intensjon å unngå utsette min for slikt!

Og tenkt hvor sykt kjedelig om verden var svart/hvit...

Skjult ID med pseudonym buddha to. 26 aug. 21:12

@ megvel

Helt enig med deg..... Jeg var 7 år den gangen vi fikk Fargetv i huset, og da ble verden litt bedre lissom :-))

Skjult ID med pseudonym Dragefrukt to. 26 aug. 21:16

Helt riktig som du sier, Buddha. Vi som oppegående foreldre er heller mer forsiktig med våre barns følelser enn uforsiktige. Dermed ikke sagt at de verken er pakket inn i bomull eller ikke klar over livets realiteter.

Jeg har spurt mine rett ut hva de hadde syns om jeg hadde en kjæreste. Minste på 5 er dønn klar, med sine fantasier og meninger som ikke alltid er helt med grep på virkeligheten. 12-åringen, derimot, sier klart nei. Det er tydelig at jeg må ta hensyn til min pubertale jentunge her og ikke føre på henne noe hun ikke er klar for. Uansett hvor mye "barn tåler"!

Skjult ID med pseudonym buddha to. 26 aug. 21:37

Der har vi igjen et veldig godt eksempel på forskjellene mellom et barns alder, og hvilke utfordringer det vil medføre.
Et yngre barn vil sannsynligvis ha en mere åpen innstilling til mor/fars kjæreste enn en tenåring, nå sier jeg ikke at dette er en regel, men det stemmer ganske bra ihht mine egne erfaringer hvertfall.

Vi som er barneforeldre er ikke like risikovillige som andre single, og det tror jeg nok at de fleste mennesker både skjønner og har forståelse for. Og jeg tror nok at sjansen for at barna vil ta skade av at foreldrene finner seg en ny kjæreste er heller marginale, sannsynligvis vil det i de fleste tilfeller være både sunt og givende for barna at mor/far finner seg en å dele livet med. Det kan også hende at barna syns at det er en positiv ting, kanskje de ser at mor/far blomstrer opp, at de får bedre tid pga av at det blir flere til å fordele arbeidsoppgavene på, og at økonomien blir bedre pga to inntekter......

Så i de fleste tilfellene er jeg overbevist om at barna kan få det bedre, men vi som er barneforeldre har flere vurderingsfaktorer enn barnløse single, og vi har behov for lengre bli kjent tid enn barnløse.

Og det er meget mulig single småbarnsforeldre kan være troende til å bruke barna som skjold de gangene de har behov for å komme seg ut av en situasjon.
Jeg gjør ikke det da selvfølgelig * kremt*

Skjult ID med pseudonym Lilleulv to. 26 aug. 22:27

Ja, barn er forskjellige, og relasjoner er forskjellige. Jeg har lovet min datter å aldri lyve overfor henne. Det betyr ikke at jeg må fortelle alt. Men det betyr at det jeg sier til henne skal hun være trygg på at er sannhet. Det betyr at jeg aldri ville sagt at det bare var en kompis jeg møtte tilfeldig hvis det var en kjæreste. Kanskje får hun med seg et blikk, litt rødming, et sekunds kjærtegn på den "tilfeldige" lekeplassen? Og jeg ville vært "avslørt". Barn er skremmende observante i blant! Og hvor troverdig vil det jeg sier da være for henne etter det? Den tillitten ville jeg aldri risikert å miste. Datteren min får beskjed om å alltid snakke sant til meg. Da bør hun vel kunne forvente det samme av meg?

Skjult ID med pseudonym Z to. 26 aug. 22:29

Jeg forstår at denne "tilfeldige løsningen" er bra for mange.
Men ikke få dere selv til å tro at ikke svært mange barn ser forskjell på en du liker som kvinne og en vanlig venn.

Dette har jeg snakket med mange barn om. Og når det er "ugler i mosen", vet barna det som regel.
Selv fortalte jeg mine foreldre om deres voksne venners nye kjærester lenge før de skjønte noe...fra ca. 5 år

Skjult ID med pseudonym vibe to. 26 aug. 23:07

TS,
at du er reservert for å treffes med barn, men ikke denne damen, tyder jo på at hun er mer "sikker" på deg enn du på henne. Eller tar hun mindre hensyn til barna sine (ut fra flere av innleggene her)?

Dragefrukt, tror du ikke uebhaget har noe å gjøre med hvordan man introduserer barna til noen - og at de får vite hva de har å forholde seg til - om gjesten er på middag, om han er med på tur eller fornøyelsespark etc? Jeg ville som sagt begynt i det små, og da er ikke overnatting noe tema.

Nå har jeg vært i situasjon der jeg ble introdusert for hans barn. Jeg holdt igjen, fordi jeg ikke selv var sikker og fordi jeg visste at om forholdet føltes galt og jeg var blitt knyttet til barna (og de til meg) ville det vært enda vanskeligere å gå ut. Barna var ivrige på at han skulle få seg kjæreste, og spurte om jeg var kjæreste, vi svarte at det fikk vi se, det slo de seg til ro med. Det er selvsagt individuelt, noen barn er veldig opptatt av slikt, mens andre barn sysler med sitt. Min ex vurderte at barna fint tålte dette, og han var en meget omsorgsfull far. Hans eneste svakhet var bare for sikker på meg.... :'-(

Lilleulv, jeg synes du er litt sort-hvitt når du snakker om løgn - det er jo mange faser i et forhold, og når man kaller seg kjærester kan de voksne definere. Man kan fint si til barnet at jeg liker ham veldig godt, men at man alltid må bli kjent og at det er fint å ha venner også. Jeg ble introdusert som venninne som kanskje kunne bli en kjæreste - og det var ingen løgn. Og barna har ikke vondt av å se at vokse kan være venner og at det kan ta tid å finne ut om man skal bli kjærester.

Skjult ID med pseudonym Dragefrukt to. 26 aug. 23:11

Vibe; Mer sikker? Etter halvannen måned? Jeg vil påstå det er ren og skjær idioti og dårlig foreldreskap å introdusere barn etter halvannen måned. Og det er der min greie også ligger. Det har ikke noe med hvordan. Det har med når. At vi som barn ble en stor del av hele bli-kjent-som-kjærester-prosessen, som bør være paret imellom alene. Barn er ikke dumme, de fortjener langt, langt mer enn å bli introdusert for potensielle kjærestekandidater FØR begge parter er sikre. Selv ble jeg dumpet etter et halvt år her for en stund tilbake. Hvorfor? Fordi det aldri var nok "tid" og jeg ikke ville ha med unger. Verken hans eller mine. Han påsto at det halve året var mer enn nok. Jeg påpekte at et halvt år er ingenting når man treffes hver tredje helg og har mer timer på telefonen enn hva man har live. So be it. Jeg har det ikke travelt.

Skjult ID med pseudonym Lilleulv to. 26 aug. 23:26

@ vibe: Om det var sant at dere var venner som kanskje kunne bli kjærester og det var det dere formidlet til barna er vi jo helt på linje her, er vi ikke?

Det var bare så mange som snakket om å "liksom møtes tilfeldig" mens man tar med barna. Eller si til barna at "vi er bare venner" når så ikke er tilfelle. Og DET ville jeg ikke gjort. Barn ( i alle fall en del av dem over en viss alder) senser lett at det er noe i luften.

At jeg har et mer konsekvent (kall det gjerne sort-hvitt) forhold til løgn og sannhet enn majoriteten er jeg veldig klar over. Det er faktisk noe av det jeg er mest fornøyd med ved meg selv... :)

Skjult ID med pseudonym Lilleulv to. 26 aug. 23:44

@ Ts:

Jeg synes 1.5 mnd. med så lav treff-frekvens er veldig lite. Jeg har aldri introdusert min datter (6) for noen. Selv ikke den gangen da datingen varte i 8 mnd. (Både han og jeg var enige om at vi holdt barn utenfor fram til vi følte oss trygge på at det evt. ville bli oss for all overskuelig framtid).

Men det er ingen hemmelighet hva jeg håper på for framtiden. Jeg forteller henne åpent at jeg i blant møter noen og at jeg leter etter kjæreste. Hun heier på meg og sier i blant -Hva med han da? (Sist var det riktignok bilde av Ronan Keating, men pytt... hehe.. )

Men jeg ønsker ikke at hun skal skape nære relasjoner med noen som risikerer å være borte uken etter.... Så langt har jeg bare unntaksvis møtt på noen som ville introdusere barna med en gang. Og de har i alle fall forsvunnet raskt. Det er min erfaring. (Andre kan selvfølgelig ha helt andre erfaringer... )

Man kjenner uansett egne barn best. Derfor skal du gjøre det som føles rett for deg og for din situasjon. Om hun ikke har forståelse for det, tenker jeg at hun ikke helt viser deg respekt for deg og dine valg. Er det noe godt utgangspunkt da?

Skjult ID med pseudonym vibe to. 26 aug. 23:51

Lilleulv,
nei, vi er ikke på linje, for i følge deg så fór vi med løgn. Vi hadde jo et intimt forhold og traff hverandre "eksklusivt" - så vi var jo kjærester blant våre venner. Men om vi kom til å fortsette å være det, det avhengte jo nettopp av hvordan det ble med barna og i mitt forsøk på å passe inn i hans liv - jeg måtte jo komme på hans banehalvdel, siden han ikke kunne komme på min.
Det var på en måte en slags hønen og egget; vi håpet å finne ut av det før jeg møtte barna, men det var jo umulig å virkelig vite om forholdet ville funke før vi hadde prøvd the real thing - hverdagsliknende situasjoner.
Men barn har et veldig konkret bilde av hva kjærester er, og å starte med det, for å så erfare at det ikke funket, anså vi som mer opprørende for barna enn om jeg var en venninne som Pappa tenkte kanskje kunne bli en kjæreste, men som det var for tidlig å vite. De slo seg i alle fall til ro med det, og betraktet meg nok etterhvert som Pappas kjæreste, men da var det en veldig glidende og udramatisk overgang. De var stort sett opptatt av seg selv og av å fortelle om hva de hadde fått, gjort osv.

(At det ble brudd, skyldes kombinasjon av flere ting men bl.a. følte jeg at vi hadde ulikt syn på barneoppdragelse - disse tingene var det ikke mulig å kjenne på før vi hadde vært sammen i hverdagssetting.)

Dragefrukt, enig mht at halvannen måned er for kort, synes jeg. Men det er også berenset hvor godt man blir kjent når det blir taktskifte hver 8. uke; da snakker vi om samme utfordringer et avstandsforhold har, og det er jo sjelden noen gidder i årevis i voksen alder.
Det har vært diskutert før, dette med småbarnsforeldre som ikke får datekalenderne til å matche. Konklusjonen er jo da egentlig at så lenge man har barn, så bør man ikke ha store forhåpninger om å etablere noe forhold utover en date i ny og ne, med mindre man har flaks og har matchende kalendere. Burde nesten være et eget valg i matchkortet for småbarnsforeldre - har man barna like eller ulike uker...

Skjult ID med pseudonym pgmp to. 26 aug. 23:53

Lilleulv
Du må sende den unge ut for å sjekke opp Chris for deg :)

Skjult ID med pseudonym vibe fr. 27 aug. 00:01

PS Lileulv og Dragefrukt, vi hadde vært sammen over ett år da jeg møtte barna hans. Men likevel var vi ikke sikre (jeg var ikke sikker). Fordi det er så forskjell på det å date og å leve parliv som barnløse og det å være en integrert familie under samme tak.

Skjult ID med pseudonym Dragefrukt fr. 27 aug. 00:04

Vibe; selvsagt. Det er umulig å være 100 % sikker. Men jeg tror at man kan bli sikrere. Og når man tror man er ganske sikker, så kan man jo observere. Type i setting med mange flere involverte. Bare det å se hvordan folk oppfører seg i forhold til barna kan jo kanskje si en del.

Skjult ID med pseudonym Miyata fr. 27 aug. 00:09

@Ts
Å blande inn barn etter så kort tid er ikke en god løsning, snakker om erfaring fra min x. Har dere funnet tonen og har hatt det fint mens dere har hatt barnefri så synes jeg dere som voksne kan vente med å ta barna inn i et forhold der dere er i innkjøringsfasen og hvor dere begge er sinsyke i forelskelsens rus. Har dere tid til hverandre utenom barna så finner dere etter hvert en tid som dere kan fortelle deres barn at noe er på gang. Barna har ofte en sorg over at foreldrene skiller lag og det er ikke alltid det er klokeste å komme med en ny "venn" når savnet etter mor/far er der. Barn er i en periode veldig opptatt på å få mor og far sammen igjen sånn som det var før og vil alltid sammenligne nytt medlem i familien med m/f og det er ikke alltid det går i det nye medlemmets favør.
Mitt råd er å vente så lenge dere klarer, selvfølgelig ikke evig men et 1/2 års tid kanskje, så vet dere også hvor sterkt forholdet er mellom dere. I allefall - lykke til

Skjult ID med pseudonym Lilleulv fr. 27 aug. 00:26

Vibe
I følge meg var det løgn? Skjønner ikke. Jeg forholder meg bare til det du skriver:

"Jeg ble introdusert som venninne som kanskje kunne bli en kjæreste - og det var ingen løgn".

Om det EGENTLIG var sant eller ikke, vet bare du. Ikke jeg. Jeg forholder meg til det noen har sagt - inntil de sier det motsatte. :)

Skjult ID med pseudonym vibe fr. 27 aug. 17:26

Ok Lilleulv, jeg ser at jeg har uttrykt meg inkonsistent.

Men det etter min erfaring ikke èn jevn kurve for et forhold, og klar cut off for når man er venner og kjærster.
Vi var kjærester som oss to, på den måten at vi hadde sex og ikke traff andre. Men som familie, og far og stemor, var vi ikke noe etablert par. Jeg er ikke et sekund i tvil om at dette var en vellykket tilnærming i denne sammenhengen, og også ville vært det om det hadde vart. Hadde vi sagt at vi var kjærester, tror jeg både forventningene ville vært større til oss, og skuffelsen også da det ikke holdt, og barna ville vært mer skeptiske til neste kvinne.

Men jeg ser jo at du er fornøyd med at det ikke finnes gråsoner i livet ditt. Det trodde jeg hørte ungdommen til, selv føler jeg at jo lenger jeg lever og jo mer jeg ser og utsettes for desto flere gråsoner er det.

Skjult ID med pseudonym The One fr. 27 aug. 18:00

Det jeg har erfart i forhold til dette er at det er ikke noe problem for barna å treffe den nye voksne som kommer inn i livet deres. Problemet oppstod når vi skilte lag, fordi barna hadde rukket å bli glad i/ha følelser for den nye voksne, så de mistet et person de var glad i.

Dette har gjort at jeg vil vite at det er følelser hos begge før barn blir introdisert. Barna er jo en viktig del av forholdet, men målet må jo være å skåne dem for "unødige" nye mennesker