Alle innlegg Sukkerforum

Farleg feit og berre 15

Vis siste innlegg
Skjult ID med pseudonym 0kg sø. 28 nov. 20:30

Ser programmet på tv og si meg folkens, er fedme en sykdom eller rett og slett mangel på selvdisiplin?

(mann 29 år fra Telemark) sø. 28 nov. 20:37 Privat melding

Selv er jeg av oppfatningen at folk har ulik forbrenning uten at vi av den grunn kan kalle det en sykdom. Videre er det selvdisiplinen som du nevner som er bakgrunnen for at noen legger på seg mer enn andre. Selv er jeg relativt tynn, men jeg merker fort at hvis jeg dropper trening å spiser mye "crap" så starter jeg å legge på meg, og jeg vil ikke kalle dette noen sykdom.

Når det er sagt, så finnes det såklart folk som har visse diagnoser som gjør at de blir tjukkere enn de normalt skulle vært ved det aktivitetsnivået de er i, samt det kostholdet de har.

Jeg tør påstå at majoritetsandelen av de som har BMI som tilsier at de er overvektige, ikke har noen form for diagnose som gjør at de er overvektige.

Skjult ID med pseudonym 0kg sø. 28 nov. 20:41

Jeg ser ei jente her som veide 130 kg, hun begynte å trene og spise mindre og har derfor gått ned i vekt. Derfor mååå det jo være selvdisiplinen som er problemet for de fleste. Livsstilsendringer er cluet

(mann 42 år fra Rogaland) sø. 28 nov. 20:44 Privat melding

Vi er genetisk bygd for å samle (fettlagring) og kulturelt eksponert mot for mye mat. Mye av den maten vi spiser er feil balansert ifht næringsbehov/forbrenning.

Nå er det farlig å dra alle over en kam så det skal jeg ikke gjøre, så min påstand er nok at for de fleste av oss er vekten vår kun et resultat av valgt livvstil - ikke et resultat av sykdom. Og den eneste løsningen for de fleste av oss er "spis smartere, tren mer".

(mann 43 år fra Akershus) sø. 28 nov. 20:44 Privat melding

Det er klart folk har forskjellig forbrenning, men det er få sykdommer som gir fedme uansett hva man gjør det til. Funksjonshemmede kan ha problemer med å holde seg i form, og enkelte sykdommer krever at man bruker medisiner som gjør det enklere å legge på seg. Uansett så er det ingen ting som gjør at helt vanlige formler for forbrenning gjelder for mennesker med sykdom. Har man lav forbrenning, så må man spise mindre. Jeg har selv lett for å legge på meg, og ifølge legen kan jeg godt si at jeg har lav forbrenning. Jeg vil uansett ikke bruke det som en sovepute, og jeg nekter å tro at det er sååååå mange flere nå som har lav forbrenning enn det var før. Vi er mindre aktive og spiser mer rafinerte produkter.

Så...lik det eller ei - har man lav forbrenning trenger man mer viljestyrke for å gå ned i vekt. På samme vis er det for dem med høy forbrenning - de må jobbe hardere for å gå OPP i vekt, uten at noen kaller det for en sykdom.

Personlig, for de som ikke har gjettet det enda, så holder jeg en knapp på viljestyrke. Mat er dop - det er bevist. Men de siste årene har det blitt legitimt å skylde på lav forbrenning, men det tror jeg i 99.999999% av tilfellene bare er en sovepute og en unnskyldning.

Og ruudern: glem BMI. BMI er tull, tøys og oppspinn. Arnold var smellfeit ifølge BMI. Min BMI, med 170cm og 94kg er ikke akkurat lav den heller, men jeg tror ikke noen tør å kalle meg feit av den grunn. Det eneste BMI kan brukes til er å si at "om du er helt gjennomsnitlig, så kan det hende at du er over-/under-vektig"...Det er lettvint og billig, men US Navy har en mye bedre metode som baserer seg på omkrets av nakke og livvidde.

(kvinne 36 år fra Hordaland) sø. 28 nov. 20:46 Privat melding

Det er nok som ruudern sier at det bunner i forbrenning, eller stoffskiftet, det ene er ikke en sykdom, mens det andre kan være det.

Men i all hovedsak er det vel viljestyrke og selvdisiplin det står å faller på.

Vennene mine sier jeg er en tjukkas i en tynn kropp, for jeg spiser mer enn de fleste, og drikker cola dagen lang. Men forskjellen er at jeg slipper unna det pga ekstremt høy forbrenning, livet hadde vært kjipere uten utskeielser, men jeg hadde allikevel hatt et helt annet kosthold hvis jeg hadde hatt lett for å legge på meg.

Jeg er full av beundring for de som har gått fra å være 200 kg, til å bli 70 kg. Det er viljestyrke det, kansje litt i seneste laget, men men...

Skjult ID med pseudonym BruceW sø. 28 nov. 20:47

Det er et veldig enkelt regnestykke. Kalorier inn minus kalorier brukt = vektøkning eller ikke. At noen forbrenner mer enn andre er bare noe den enkelte må ta hensyn til. Uansett er den brutale sannheten at formelen alltid er det man må forholde seg til på individuell basis.

Skjult ID med pseudonym gutt21 sø. 28 nov. 20:49

Mangel på selvdisiplin i de fleste tilfellene, ikke alle

Kjenner en fyr som får i seg utrolig mye karbohydrater og fett, men han er alikavell den tynneste gutten jeg kjenner, de fleste med hannes kosthold ville fått en pere formet kropp.

Også finnes det en del treningsnarkomane som aldri blir helt slank, men det er alikavell selvdisiplin det går på i de fleste tilfellene.

(mann 29 år fra Telemark) sø. 28 nov. 20:53 Privat melding

@WYSIWYG73

Når du først sier det, så gir jeg meg på det med BMI. Det var egentlig bare for å finne en pen måte å få frem meninga på. Jeg ser i ettertid at det ble feil bruk av ord.

(mann 43 år fra Akershus) sø. 28 nov. 21:02 Privat melding

ruudern: ikke noe å gi seg med eller ikke. Jeg er bare ekstremt motstander av hele det ¤#%#¤ BMI-greiene som selv leger bruker. :)

For de som lurer på om fedme er en sykdom eller ikke er det nok mer snakk om leptin og grehlin enn forbrenning. En fin måte å se på folk om de har lav forbrenning på eller ikke er å se hvor aktive de er. Er de trege i bevegelsene er det veldig ofte forbrenning. Men her er det også snakk om tyroksin-produksjon, og ikke minst effektivitet i tyroksin->liotyronin-konvertering. For folk med lav forbrenning er det rett og slett snakk om å forbrenne flere kalorier, eller å spise færre. Noen slipper unna med kokosboller og cola hele dagen, mens andre av oss må innse at vi ikke kan det.

For folk flest tror jeg det er mer snakk om leptin-sensitivitet og grehlin enn noe som helst annet. Grehlin produseres av magen/tarmene, og er stort sett et sult-signal som er innlært. Om magen og tarmene er tommere enn vanlig på et gitt tidspunkt, så produseres grehlin. Leptin er et annet signal-hormon, og det er her viljestyrke kommer inn.

Skjult ID med pseudonym qwerty sø. 28 nov. 21:33

Når det gjelder det programmet hadde det jo ganske spesielle årsaker, med en far som døde da hun var liten og en mor som ble invalidisert ikke lenge etter og som, såvidt jeg forsto, nærmest brukte henne som sykepleier, psykolog og pragelknübe. I et slikt tilfelle burde helt åpenbart barnevernet vært inne, når de ikke gjorde det, ble hun bare sittende hjemme og trøstespise.

Faktisk syntes jeg det virket som hun hadde stor selvdisiplin, jeg, ikke bare tok hun seg av en krevende mor, men hun bestemte seg også på et tidspunkt for å ta seg sammen, og selv om hun fortsatt var ganske så diger, var det noe helt annet enn da programmet begynte.

Likevel tenkte jeg - ville ikke gastrisk bypass vært en god idé her?

Skjult ID med pseudonym 0kg sø. 28 nov. 22:33

Hun gikk da ned, og gjør det fremdeles. Hvorfor risikere en livstruende operasjon da? Det er ikke bare bare å ta gastrisk bypass :)

Skjult ID med pseudonym Streken sø. 28 nov. 23:07

Matavhengighet er en sykdom på samme måte som anoreksia er det. Når hjernen sier de " gale tingene". Når hjernen til personen i programmet forteller henne at hun er sulten døgnet rundt, også rett etter et stort måltid, så er denne avhengigheten å anse som en sykdom, i alle fall en alvorlig dysfunksjonalitet.

Men for de av oss som bare skeier ut litt for mye, men har et normalt regulert sult-senter i hjernen, så er det ikke en sykdom. Men det er riktig av mange av fysiske grunner ikke KAN trene og da er det ttøft å gå ned. Men alt går om man vil det nok.

I begge tilfeller kreves omlegging av livsstil, vaner og tenkemønstre - så "kuren" er den samme.

Skjult ID med pseudonym vibe sø. 28 nov. 23:14

Her synes jeg Qwerty og streken har noen gode poenger.
Det er et enkelt regnestykke, kalorier inn og ut, men på samme måte som anorexi er en sykdom, og bulimi, så er jo overspising ofte også psykisk betinget. Men vi andre spiser fordi vi er sultne, og litt fordi det er godt også, men lar sult/metthetsfølelsen regulere inntaket, så er det jo andre som spiser for å komme bort fra vanskelige følelser. (Derfor syntes jeg Kari Jaquessons uttalelser var direkte lavpannet; til og med jeg som ikke jobber med kropp og mennesker, vet jo dette).

Ellers har jo rudern et poeng også; jeg tror det er forskjell på magesekkesn dimensjoner; tynne folk har relativt mindre magesekk, får metthetsfølelsle raskere, mens runde folk uten spiseforstyrrelser, gjerne har en magesekk som kan ta i mot litt mer enn det kroppen faktisk forbrenner.

Jeg ser for meg at det må være dritvanskelig å snu, hvis man først er blitt stor og må holde på i månedsvis før de kan komme inn i normale størrelser. Og har veldig respekt for de som klarer det.

Skjult ID med pseudonym Kvinne81 ma. 29 nov. 11:37

Ergo, fedme forårsaket av overspising som det i omtrent alle tilfeller er, er en psyisk sykdom, men den psykiske sykdommen ved å overspise kan komme av andre sykdommer eller psykologiske tilfeller.

Så det er ikke alltid latskap eller mangel på selvdisiplin som kan gjøre enkelte skikkelig store. Man vet ikke hva livet dems og oppveksten har gitt dem av inntrykk for fører til denne lidelsen. Så man må tenke det er alltid en grunn til at noen ikke greier å la være å overspise, på samme måte som de som må kaste opp maten, enn hvor dyr og fin og sunn den er, eller bare lar være, for dem som røyker seg ihjel, for dem som doper seg..

Det er avhengighet, kontroll og evnen til å slippe kontroll som gjør at folk havner i disse situasjonene.
Been there done that. Og det var noe enkelt som tenåringsstress innfor kropp og ideal som gjorde det. Overspiste en mnd, sultet meg og overtrente den andre.. Heldigvis var det hormonelt styrt, gikk over så fort værste fjortissyndromene forsvant ;)