Alle innlegg Sukkerforum

stress og leke gud - åssen bli kvitt faenskapen?

Vis siste innlegg
Skjult ID med pseudonym Maxe on. 1 des. 11:31

Noe har slått meg: Ingen jenter liker stressa gutter, ingen gutter liker stressa jenter og ingen liker å leve i stress, fordi stress er 100% kjipt og unødvendig og destruktivt.

Muskelspenninger, hastverk, irritasjoner, overflødige bekymringer, dveling over utallige hypotetiske scenarier og hele denne pakka: dårlig for helsa, for trivsel, for vennskap, naboskap, familieliv, kjæreste, sexliv…dårligere livskvalitet allround.

Er du stressa på jobben gjør du en dårligere jobb, gjør flere feil, mister overblikket blir mer irritabel og kaster bort VANVITTIGE MENGDER ENERGI. Stress fører til dårligere livskvalitet allround.

Så hva kommer faenskapen av og åssen blir jeg kvitt det?

Jeg har slitt lenge med dette lenge og lagt merke til et klart mønster som gjelder for min egen del: stressreaksjonene oppstår når jeg ikke aksepterer noe. Når noe skjer og jeg dømmer det som "feil", og det likevel skjer, og jeg sier "Nei!"

Altså, når jeg "leker gud". Jeg bygger et slags absurd fantasispill: "jeg vet alt som er mulig å vite om dette (egentlig vet jeg alt som er verdt å vite i hele universet), og dømmer derfor det der for å være ondskap og at det riktige her er: …."

Så skjer det ikke og jeg er: Auuuuuuu!!!!!!! (spent nakke og skuldre, brystkassa i opprør over "urettferdigheten" i verden, tankerekker og bekymringer rundt i hodet som en virvelstrøm, litt dårlig samvittighet for di jeg ikke levde opp til det og det idealet…)

…og jeg synker sammen som en sekk…

Bare fordi jeg alltid skal insistere på å leke dette meningsløse spillet: "Jeg er gud den allvitende! Jeg vet alt alt som er verdt å vite om dette! Jeg dømmer hva som er riktig og galt om dette!"

og når det ikke går sånn….AU!!!!!!! (…..synker sammen som en sekk)

Jeg har (kanskje) bare ett liv og jeg er drita drita lei av å kaste det bort med dette. Jeg ser utallige andre rundt meg vise tegn til å slite med det samme. Det ser nesten ut som en folkesykdom.

Hvordan pokker blir man kvitt dette stresset? Hvordan kan man slutte å leke "Gud: han som dømmer"?

Hvorfor er det noe inni meg som insisterer på å opprettholde illusjonen om å være allvitende og i en posisjon til å dømme, på tross av overveldende beviser på at jeg ikke er gud, at jeg ikke engang kjenner meg selv?

Hvorfor skal det være så jævla vanskelig å bare akseptere virkeligheten SOM DEN ER, bli fri fra "jeg er gud"-leken, fri fra idiotisk dømming av alt mulig, fri fra stresset og isteden bare

LEVE SÅ BRA SOM MULIG???

Skjult ID med pseudonym Pinky on. 1 des. 11:40

...og derfor står jeg på venteliste til stressmestringskurs.......

(mann 38 år fra Oslo) on. 1 des. 11:56 Privat melding

@Maxe

Tror du må lære deg å akseptere, uten at du nødvendigvis er enig. Rett og slett akseptere at ting skjer som du ikke liker, og dermed kunne ta et oppgjør med det. I tillegg må du kanskje bli flinkere til å kjenne på negative følelser (og tanker), akseptere at du har disse, for så å slippe taket i dem og gjøre plass til mer positive følelser og tanker.

Også må du leve litt mer i nuet, og litt mindre i fremtiden =) Enkelt og greit ;)

Skjult ID med pseudonym irene;) on. 1 des. 12:45

Ja dette er heldigvis på vei til å snu.. at det er litt status å være stressa. Nå er det mer i vinden å ha fritid;)
Stress kan være en god ting og, det skjerper sansene og gir litt kick når du har mestret utfordringen. Men om du ikke har kunnskapen og evnene til å takle stresset på en god måte er det kanskje på tide innse at du må gjøre noe med det. Det er når utfordringene blir større enn den iboende mestringskappasiteten at stress blir negativt....
Så enten får du finne kunnskapen til å mestre eller du må innse at du må ta et steg ned...
Litt det samme som vektspørsmålet egentlig.. du kan ikke ta inn mer enn du greier omsette til noe positivt, da ender du opp med overload som gir problemer på sikt.... møte veggen, magesår/hjerteinnfarkt,diabetes2....

Er min mening:)

Skjult ID med pseudonym Maxe on. 1 des. 13:53

Leonokoro: ditt råd er veldig bra, jeg har forsøkt det og det funker.Jeg er ikke mer stressa enn folk flest, antagelig er jeg mindre stressa. Jeg ville dele dette fordi jeg vet mange kjenner seg igjen og at det er et stort problem for mange og jeg har jobbet med det LENGE selv.

Alt stress ser ut til å komme av illusjonen "Jeg vet hva som er riktig og galt".

Når jeg tror at jeg vet dette (leke gud) så forventer jeg det som er "riktig" og blir skuffa over det som er "galt". Og jeg blir redd for at den positive forventningen ikke innfris, og skuffet når den ikke innfris (som skjer ofte)

Fordi realiteten er at jeg ikke vet, og illusjonen om at jeg vet skaper stress. Aksept fjerner stress, og gjør det mulig å påvirke ting i riktig retning.

Å akseptere ting som det er krever ydmykhet og ydmykhet er å gi opp illusjonen av at jeg skjønner alt, illusjonen om at jeg vet. Men den sitter så jævlig dypt. Noen som skjønner hva jeg mener her?

Det eneste jeg egentlig vet, er at jeg ikke vet noe sikkert. Absolutt NADA. Og likevel TROR jeg at jeg vet ALT. Denne absurditeten lever jeg i, og jeg ser andre rundt meg leve i det samme. Og resultatet: man klarer aldri slappe helt av, er alltid stressa eller bekymra, vil alltid et annet sted, er aldri helt til stede, klarer ikke nyte øyeblikket.

Så jeg vender tilbake til: "Jeg vet ikke noe om dette!" igjen og igjen. Det er herlig avslappende. Men det går liksom aldri helt inn, og plutselig dukker "leke gud-leken" opp igjen. Fortsatt er det noe i meg som tror at det vet, selv om det vet at det er tull! lol

Det er en gal verden vi lever i.

Skjult ID med pseudonym Even on. 1 des. 16:35

Kjenner meg jævlig godt igjen i det du skriver Maxe! F.eks i starten av et forhold med en jente så vet jeg jo EGENTLIG null og niks noe om hva som vil skje. Men istedenfor å bare holde det åpent begynner man å forvente ditt og datt, og håper å ikke bli skuffa, blir redd for å miste hu osv... og da er det plutselig masse stress i hele greia. Bare leve i nuet og ta ting som det uten å dømme noe ja...hmmm. Lettere sagt enn gjort.

Skjult ID med pseudonym leonokoro on. 1 des. 20:58

@Maxe

Det er da ikke feil av deg å ha et indre kompass som forteller deg forskjellen mellom "rett" og "galt". Problemet oppstår når du ikke aksepterer at det som er "galt" av og til skjer. For min egen del så hjelper kunnskap meg til å forstå hvorfor ting jeg mener er galt, urettferdig, osv. skjer, og da kan jeg også akseptere dette og gå videre.

Spesielt hemmende blir det når man begynner å blande inn tanker om fremtiden. Selvfølgelig, alt har konsekvenser, og enkelte handlinger nå kan man lett se at ikke fører noe godt med seg i nærmeste fremtid. Men når man blir pasifisert i nuet av ting som KAN skje i fremtiden, som man mener er galt og urettferdig, da er man inne i feil spor. Hvis man ikke tar kontakt med den søte jenta/kjekke gutten fordi man tror man kanskje kan bli såra en gang i fremtiden, pga. negative dømmende tanker basert kun på fantasi, så burde man tenke seg litt om. Hvorfor være ulykkelig nå, for noe som kanskje, men sannsynligvis ikke, kan skje i fremtiden?

Og skulle noe negativt faktisk hende, så aksepter at det har skjedd, og bearbeid det. Da blir det plutselig viktig å ikke stoppe opp i fortiden og la den pasifisere deg, men å se på situasjonen du er i nå og gjøre det beste ut av den :)

Skjult ID med pseudonym Driver on. 1 des. 21:44

Den mest meningsfylte tråden i min tid på Sukker.

(mann 38 år fra Oslo) to. 2 des. 12:39 Privat melding

Slik jeg oppfatter Maxe så mener han ikke at problemet er å ha et kompass for rett og galt i det man selv gjør, men at det fører til stress å dømme "rett" og "galt" hos andre og i hvordan ting er med ting rundt seg. Dette er jeg så utrolig enig i!:)

Fordi da bruker du krefter på dette istedenfor hva du selv kan gjøre ut av situasjonen. Å dømme andre er å bruke krefter på å dømme/vurdere kvaliteten på status quo, istedenfor å bare akseptere status quo som det er, og fokusere på hvordan du selv kan innrette deg etter situasjonen best mulig.

Det virker rart å mene at å prøve å handle samvittighetsfullt med hensyn til seg selv/omverden/livet generelt er å "leke gud". Da er jo fokuset bare på dine egne handlinger, det du selv kan påvirke. Dette er bare å prøve å oppføre seg så bra du kan, ut fra en mer eller mindre begrensede forståelse, i livssituasjonen du er i. Men bruker den forståelsen man har etter beste evne, og prøver rett og slett å gjøre det beste ut av tingenes nåværende tilstand. Dette er en praktisk og pragmatisk holdning og ikke en dømmende holdning.

Å dømme "rett og galt" hos alle andre rundt deg og med omverden er egentlig stikk motsatte ting.

For eksempel: Tenk deg at du har en nabo som bygger et gjerde på din eiendom uten å spørre deg. Hvis du "bedømmer" og "vurderer" hans handlinger til å være "jævlig dårlig oppførsel", så kaster du bort krefter du isteden kunne brukt på å planlegge en effektiv respons. Hvis naboen f.eks ser ut til å ha gjort dette uten å tenke seg om, kan kanskje litt hyggelig prat gjøre susen - du vurderer så bra du kan utfra magefølelse og erfaring. Hvis naboen derimot er en notorisk kraglefant, er det kanskje bedre å gå til søksmål, kraftige trusler eller sende hundene dine etter han. Selvfølgelig gjortmed kjærlighet for å hjelpe ham på rett vei, tough love fordi det er den eneste han forstår.

I begge tilfeller taper du på å dømme ham eller være sint på ham, og vinner på å være likegyldig, forståelsesfull og aksepterende. Da kan du heller bruke kreftene på å vurdere hvilken respons som i denne situasjonen vil være mest i tråd med dine interesser. Og unngå unødvendig stress.

"Bra og dårlig": Veldig greit for å vurdere hva JEG SKAL GJØRE NÅ.

"Bra og dårlig": Bortkasta tid og krefter når det gjelder ANDRE MENNESKERS VALG.