Hvor kresen bør man være?

Idag tenkte jeg på et spørsmål mens jeg satt på en bar i oslo og kikket på det som gikk forbi: Hva er en fornuftig holdning med hensyn til hvor kresen man bør være ovenfor potensielle kvinnelige objekter? Som vanlig når jeg stiller meg slike spørsmål ender jeg opp på en slags "JA OG NEI" konklusjon. Uansett, noen momenter kan nevnes, og kanskje vurderingen av disse bidra til at motsigelsens grunnlag kan klargjøres.

På den ene siden er det viktig å være kresen og sikte seg inn mot det mest interessante i forhold til sin egen smak, fordi det er viktig for selvtilliten og dermed for signalene man subkommuniserer. Når jeg i min tid leste "pornopung" og "pornopung:håndboka", der det ble beskrevet en "svartebok", og der de seksuelle erobringene ble ført opp som et tall i rekken, og målet var at dette tallet skulle bli høyest mulig uten hensyn til kvalitet, var det vanskelig å unngå tanken på at et interessant alternativ til dette kunne være å skaffe seg et liv.

Og naturligvis kan nok mange argumenter anføres for at ved å sikte seg inn på mest mulig interessante objekter vil man helhetlig sett oppnå mest mulig interessant; å ha sex med en jente jeg ikke interesserer meg for på en eller annen måte, vil nok i mange tilfeller kun bli å regne som bortkasta tid, kanskje også med en ganske gusten ettersmak.

På den annen side kan dette synet kanskje inneholde en del skjulte sperrer. For hva gjør en jente interessant, og hvilket grunnlag har jeg for å fastslå at en viss jente ikke er interessant? Når jeg spør meg selv dette, blir plutselig saken langt mer uklar. Hvis jeg skal være ærlig, og det bør man vel av og til, så tilsier all min sunne fornuft at de tingene i livet jeg oppfatter som uinteressante kun er ting jeg IKKE HAR KLART Å INTERESSERE MEG FOR ENNÅ, men som i teorien naturligvis er like interessant som alt annet, fordi: Alt henger sammen, og alt er en del av den samme universelle smørja.

Dette har altså vesentlig å gjøre med holdningen; hvis man har den innstillingen at noe er kjedelig, BLIR det kjedelig, hvis man vil gjøre det spennende er det forbausende ofte at spenningen viser seg å ha vært tilgjengelig hele tiden, hvis man bare hadde giddet å engasjere seg med en positiv holdning. Slik er det vel også med andre mennesker, jenter inkludert; skapninger som tross alt må regnes som vanvittig kompliserte og gåtefulle, der hver enkelt person er som et mikrounivers som også gjenspeiler både det ene og det andre av den virkeligheten de lever i, og de innflytelser fra nærmiljøet de er påvirket av.

Selv om mange ikke alltid føler det sånn om de ulike menneskene man treffer, så er vel dette en ganske naturlig svakhet, og jeg er ikke annerledes selv. Men selv om jeg ikke alltid klarer dette i praksis, virker selve MULIGHETEN for å klare det, med de åpenbare fordeler det ville innebære, tross alt å være for lovende til at det helt kan ignoreres. Vi må vel i alle tilfeller være modne nok til å innrømme at vi ennå ikke er totalt herre i eget kammer(det gjelder i hver fall for de fleste av oss), at mye ennå er ukjent for oss, og at spennende muligheter og ressurser kan ligge der vi minst aner det. Ikke minst å innrømme at vi på alle områder har så godt som et ubegrenset forbedringspotensiale, og at dette ikke bare gjelder evnen til å få tak i de fine tingene, men også evnen til i større grad å verdsette de tingene vi har tilgjengelig.

Så langt, så godt...men dette er likevel bare nok et teoretisk "mulighetsrom", spennende nok såklart, men kanskje det også er lurt å få beina litt ned på jorda og se litt på de harde fakta...altså, hva kan dette ha av relevans i praksis?

Praksis...altså ikke bare hva ting KAN BLI dersom vi hadde utnyttet alle våre muligheter maksimalt, men også hva det faktsisk ER, og hva det SANNSYNLIGVIS vil bli i morgen, med den manglende evnen til utnyttelse av muligheter vi utfra erfaring må kunne forvente av oss selv.

Her slår det meg at to ting er særlig relevante:

Hvis jeg klarer å interessere meg for flere jenter som jeg idag oppfatter som kjedelige/stygge/usympatiske etc, og klarer å anse dem som personer jeg kan få mye utbytte av å ha en interaksjon med, eventuellt sex, så vil naturligvis det "gamet" jeg driver med gi både langt flere og langt mer varierte erfaringer. Om jeg kanskje ikke klarer å ha glede av sex(eller vennskap etc...) med en UG fra helvete, men dog klarer å få utbytte av sex med en jeg tidligere syns var litt for lubben eller dum eller whatever, så vil helheten av mine erfaringer være over et større og mer variert spekter; jeg vil kunne oppleve gleder av ulik art, med jenter av ulikt "materiale". Med det vil også følge gleden med å få en bredere forståelse av kvinner generelt, en bedret evne til å forstå situasjonene til venner, naboer og andre i diverse forhold og situasjoner, og for eksempel også forstå litt mer av den sosiale interaksjonen på jobben blandt sekretærkjerringene, kvinner som i yngre år antagelig var ganske normale jenter av variabel støpning, ofte langt fra det perfekte, men likevel en del av folket, likevel en basisingrediens i det samfunnet vi hver dag lever i.

Det andre som slår meg er mine egne mer eller mindre egoistiske målsetninger (ikke ment negativt), og hvordan disse står i forhold til omgivelsene som påvirker meg.
Kort sagt: hvis jeg er særiøs med hensyn til målsetningene jeg vil oppnå, så må jeg ta særiøst effekten av de påvirkningene jeg utsetter meg for. Dette innebærer også at jeg må være selektiv med hensyn til hvilke mennesker jeg omgås, i hvert fall hvilke mennesker jeg investerer masse av min tid og oppmerksomhet til. Dette kan kanskje virke kynisk, men enda mer er det bare sunn fornuft og selvoppholdelsesdrift. Fordi dette er faktisk mennesker som påvirker meg, enten jeg vil det eller ikke.

Selvfølgeligheter, men likevel kanskje viktig å tenke på når man skal definere grensen for hvor mye man er villig til å "interessere seg for" når det gjelder sjekking av damer.

Bakgrunnen for at jeg oppfatter dette som viktig å tenke på er følgende: I praksis, og det er det som faktisk teller her, så er det min generelle oppfatning(som kanskje er feilaktig, men jeg tviler sterkt) at "stygge" jenter, eller jenter som av majoriteten oppfattes som av "lav verdi", typisk har en tendens til å OPPFATTE SEG SELV som av lav verdi også. Vi snakker altså om "selvtillit som en banka kjøter", med de "delikatessene" det gjerne fører med seg.

Hvis jeg tenker over de menneskene jeg har truffet opp gjennom livet som har svært lav selvtillit, og den påvirkningen de har gjort på meg, og spør meg selv om dette er mennesker jeg vil tilbringe mye av min tid sammen med, og hvorvidt dette vil være en hensiktsmessig påvirkning å utsette meg for med hensyn til de målene jeg har satt meg selv personlig, så er nok svaret på dette spørsmålet ganske enkelt; livet er for kort.

Hvilke slutninger kan trekkes av dette? Hvis en jente har en akseptabel grad av positivitet og selvrespekt, så kan hun i teorien være så stygg som nøkken og likevel interessant for meg å investere en VISS TID på (hvis jeg også i praksis klarer finne noe spesiellt og interessant ved henne, uten å utsette meg for for mye dårlige innflytelser). Samtidig vil forekomstene av slike kvinner nok være endel "magrere" dersom man f.eks leter i +100 kg klassen. Fordelen med å likevel ikke ekskludere slike grupperinger helt fra mulighetsrommet, er at man da har muligheten til å fange opp de spesielle unntakene, unntak som naturligvis også trolig vil være mye lettere å "få has på", altså kreve en mindre grad av investering for å få til sengs eller bli venn med(alt utfra hva man sikter etter), på grunn av jentas "lavere verdi" i majoritetens øyne, med de begrensningene dette vil innebære for henne med hensyn til "hvilken hylle hun kan velge fra", både på romantiske og vennskapelige plan (og ærlig talt også på arbeidsmarkedet).

Når jeg skal vurdere alle disse momentene i forhold til hverandre, vil jeg inntil videre konkludere med det følgende: Et åpent sinn ovenfor et bredere spekter av kvinnelige objekter, både på det utseendemessige og det personlighetsmessige plan, vil kunne gi såpass store fordeler at en viss raushet nok er å anbefale, særlig dersom formålet er interessante erfaringer. Men rausheten bør ikke være ubegrenset. Man bør erkjenne sin egen begrensning når det gjelder evnen til å få noe positivt ut av en interaksjon med alle og enhver, og ikke undervurdere verdien av utseendet og intuitivt førsteinntrykk som vurderingskriterium. Klart overvektige og usunne kvinner bør unngås, klart negative, nevrotiske og selvforaktende kvinner likeså. Hvorvidt en gitt kvinne er verdig en videre investering bør vurderes utfra en spesifikk helhetsvurdering, der intuisjon og magefølelse må utgjøre en avgjørende del av beslutningsgrunnlaget.

Når jeg på slutten av skrivingen av dette essayet, leste høyt det jeg har skrevet for min litt beduggede far for å få en sindig kommentar, svarte han kort og konsist følgende:

"Dess dårligere kroppen er, dess mindre verdi har mennesket."

...dette tenkte du altså på mens du satt på bar i Oslo en onsdag formiddag...

@qwerty

Klarte du å lese deg igjennom alt dette ....?

@ Boywonder
Øl og stengetid gjør alle kvinner vakre.
Svaret er forøvrig 42

PUH!!! halveis....jobber meg videre igjennom den...hardt..

Takk for god lesning, Boywonder. :-)
Jeg setter pris på å få ta del i din selvinnsikt og refleksjon, og det at du har gjort dette selvstudiet fikk meg til å både nikke og riste litt på hodet. Jeg likte formuleringene dine, og balansen i hele den indre debatten din.
Og jeg så for meg en maskulin varant av Sex & The City-gjengen. *smiler*
Det kunne vært interessant å se hvordan vektskålen tipper, og hvordan valgene _egentlig_ gjøres - sånn innerst inne. Hvordan det alt henger sammen...og resten av den universelle smørja. (Som sikkert de fleste har fått med seg at jeg er ganske opptatt av.)
:-)

*Så vil jeg da virkelig håpe og tro at det er noen flere som greier å lese mer enn 500 bokstaver...ellers ligger nok endel profiler her inne dårlig an også, altså. ;-)*