Alle innlegg Sukkerforum

Den EGENTLIG "Hvem liker egentlig en soldat?" tråden

Vis siste innlegg
(mann 30 år fra Hedmark) on. 5 jan. 23:15 Privat melding

Siden den forige sporet helt ut "restarter" jeg tråden her.....on topic please ;)

Siden jeg jobber i Forsvaret har jeg fått et inntrykk av at vi forsvarsansatte ikke akkurat troner top 10 lista hos det motsatte kjønn. Og derfor lurer jeg veldig på hva dere jenter faktisk syns? ;)

Merker jo at lokalbefolkningen som bor i tilknyttning til militærleirene rundt omkring i landet (gjerne de større leirene som Rena eller Setermoen) ikke er så veldig overbegeistret for soldater. Jeg antar jo at dette har noe med at hundrevis av sprengkåte 18 - 20 åringer med flokk og alfamale mentalitet ikke er så veldig sjarmerende i fylla når de skal skryte om at de er de hardeste jævelene i kongeriket og kjører push-ups på dansegulvet.

Dette er jo noe som plager oss som er ferdig med dette for lenge siden, har uniformen som levebrød og bor i tilknyttning til leiren. Vi blir fort alle sammen dratt under den berømte kammen...selv om det til tider stemmer også da. Gutter er og blir gutter får man vel si ;)

Men tilbake til poenget:

Hvor mange er det som egentlig kunne tenkt seg å dele livet med noen som jobber i Forsvaret? Og er det da noen forskjell på om dette er noen som drar ut på internasjonale operasjoner eller bare holder seg hjemme i Norge?

Skjult ID med pseudonym noel to. 6 jan. 18:57

Jeg vil velge med hjertet, ikke med hodet - og da har yrke lite å si. Jeg kan (og har tidligere) likt en som jobber i Forsvaret, og ville vært stolt av jobben han gjør. Men jeg ser for meg at internasjonale oppdrag ville vært utfordrende både for forholdet og for hver av partene. For min del tror jeg ikke avstanden hadde vært det største problemet, men at jeg ville vært urolig for kjæreste/mann mer eller mindre konstant. Hva tror du, er dette noe man blir vant til og kan legge fra seg?

(mann 30 år fra Hedmark) to. 6 jan. 23:28 Privat melding

Har hatt kjæreste under en kontigent på tre månder i Afghanistan. For min del var det en god støtte, men det var selvfølgelig noen problemer også. Største problemet er savn. Det andre problemet var at min hverdag var så ekstremt forskjellig fra en hverdag hjemme i Norge at jeg klarte ikke relatere meg til de daglige problemene hun møtte i hverdagen. Og alt jeg kunne fortelle om var de samme trøtt greiene om at "ja det er varmt og jeg har nå trent litt. fant en stor camelspider i boteltet. savner deg" osv igjen og igjen. Selvfølgelig kunne jeg ikke fortelle om operasjonene vi hadde drevet med så det ble ganske fargeløse samtaler. Dette gjorde dem noen anspent etter hvert og da blei d lettere for å krangle over telefonen. Så kan vel oppsummere med at å ikke kunne sette seg inn i hverandres hverdag og forstå den er det største problemet for et forhold. Men dette er min egen erfaring.

Når det kommer til hvordan hun hadde d så var hun veldig urolig. Spesielt etter vi hadde vært i stridskontakter og det var kommet hjem i nyhetene før jeg hadde fått ringt hjem for å fortelle at jeg var ok. Da var det utrolig godt å høre stemmen hennes :)

Skjult ID med pseudonym noel to. 6 jan. 23:51

Jeg ser den, at det blir vanskelig å relatere seg til hverandres hverdag og opplevelser og at det byr på utfordringer. Da vil naturligvis kommunikasjon være viktig, noe som sannsynligvis ikke er like lett i et slikt tilfelle? Så da er spørsmålet hvordan unngår eller overkommer man det?

For hva det er verdt gjør dere en viktig jobb der borte, selv om jeg helst skulle sett at det ikke var nødvendig. Jeg ble litt provosert av at du (i den andre tråden) måtte forsvare deg og yrket ditt når det over hode ikke var temaet. Kan tenke meg at det uansett er vanskelig å diskutere temaet med resten av oss som ikke har kjent på kroppen hva det hele handler om.

(mann 30 år fra Hedmark) fr. 7 jan. 00:04 Privat melding

Man må være veldig flink til å kommunisere ja. Første gangen man drar ut er man nok ikke klar over dissen tingene, men andre gang er man klar over det og kan prate om det på forhånd. Da vil det nok gå bedre. I tillegg har vi en fantastisk flink familiekordinator som kan bidra med å støtte de pårørende som sitter igjen hjemme. Hun har hjulpet mange med problemer som har dukket opp i forbindelse med tjenesten både ute og hjemme :)

Takk, men er vant til det. Har blitt spyttet på av blitzere i Oslo og fått tilrop og kommentarer fra folk på gata. Som oftest avviser jeg dem for idioter og konspirasjonsteoretikere for de har ikke vært der og sett ting med egne øyne. Folk har forskjellige meninger og det er forsåvidt greit. Vanligvis holder jeg meg milevis unna slike diskusjoner, men av og til renner det bare over. Yrkesstolthet er stolthet det også :P

Skjult ID med pseudonym Gry fr. 7 jan. 08:02

Jeg var ei jente som kunne tenkt meg å delt livet mitt med en yrkessoldat.. Det medfører jo mye arbeid, enda mer hvis de reiser utenlands. Det blir mye urolige og vonde følelser da.. En blir veldig redd for den en er glad i, om det skal skje noe osv. Kommer han hjem denne gang? Tenk hvis han blir skadet? Men er en glad i en person, så gjør en det enn kan for å støtte tenker jeg. Dere trenger jo også mye forståelse for det dere arbeider med. Det er ikke en dans på roser akkurat.

Så er det jo mye annet som følger med en slik jobb også. Dere opplever jo saker og situasjoner som ingen sivile kan prøve å sette seg inn i en gang, og mangen av dere får ettervirkninger av det. Frynsete nerver, mareritt, PTSD er jo vanlig. Men det også varierer fra person til person selvfølgelig..

MEN, desverre er det også som du sier, at de fleste jenter har dårlig inntrykk av gutta som jobber med dette. Grunnen er vel fordi de fleste er veldig glad i damer, og mangen vil ikke/har problemer med å knytte seg pga jobbsituasjon eller bare liker å suse rundt fra dame til dame ;) Være MANN rett og slett. Men det gjelder jo også andre, både kvinner og menn uansett hvilken jobb de har! Men dere har jo et miljø der det synes litt mer.

Jeg datet en yrkessoldat, og var faktisk beredt til å gjøre alt det jeg kunne for ham. Hadde ikke vært så betatt av en kar på mangfoldige år faktisk. Det var gjensidig (Virket iallefall slik), og vi hadde til og med tanker om flytting, reising og alt det som følger med i begynnelsen. Men en dag hørte jeg plutselig ikke mer fra ham. Da hadde han sikker gått lei eller fått kalde føtter. Vi hadde god kommunikasjon til å begynne med, før det ga seg på dagen og han kom bare med masse rare unnskyldninger.

Synes det var rart egentlig.. Han kunne face det verste en kan tenke seg i krig, men kunne ikke en gang skrive en sms om at han ikke ville fortsette mer.. DA ble jeg utrolig lei, skuffet å sint! Tenkte han var sikker bare ute for å leke seg litt før han skulle utenlands igjen. Men fikk inntrykk av at han var en skikkelig god kar, men har tydeligvis da problemer med følelser og hvordan takle hverdagslige ting :( Nå får jeg bare vondt av ham, og håper han kan få ordnet opp i det han sliter med, slik at han kan gå ut i hverdagen når den kommer, å takle den bra.

Så, jeg kommer til å tenke meg om to ganger før jeg dater yrkessoldat igjen tror jeg.. Såklart, alle er ikke like da. Jeg var uheldig som valgte å tro på en masse prat som det ikke var

Skjult ID med pseudonym Gry fr. 7 jan. 08:06

Fortsettelse:

Jeg var uheldig som valgte å tro på en masse prat som det ikke var noe mening med egentlig, og ble dumpa på en feig måte.. Om han bare var ute for å leke seg, får være..

Shit happens!

Håper du treffer ei skikkelig jente som vil støtte deg igjennom alt og ta deg som du er :) Da er det også viktig at du er ærlig om alt i forhold til jobb, og veilede henne i hvordan hun kan støtte deg på best mulig måte.


Lykke til!:)