Alle innlegg Sukkerforum

Feil og mangler...

Vis siste innlegg
Skjult ID med pseudonym Vilje fr. 21 jan. 16:49

Hvilken grad av feilfrihet forventer vi av en ny partner når det kommer til fysikk?
Er det realistisk å tro at et voksent menneske skal ha gått gjennom livet uten å ha fått en eneste bulk i karosseriet?
Hva kan godtas av yrkesskader, idrettsskader og resultater av uhell, sykdom og ulykker?

Jeg er voksen og søker en voksen partner. Vi vil begge være i en alder der barn oftest er unnagjort og barnebarn kan finnes. Jeg har fått en fysisk skade som jeg i fremtiden må ta hensyn til, men det vil ikke berøre partner utover at jeg må leve roligere, ikke kan trene og ikke være like aktiv som tidligere. Det har også som resultat et lavere inntektsnivå. Jeg er etablert med de eiendeler jeg trenger og ordnet økonomi, selv om det er trangt, og jeg har flere mål for fremtiden. Hvor mye må jeg opplyse om i profilen?

Jeg selv har nulltoleranse for psykiske problemer hos en partner. Likeså skyr jeg tafatthet, ansvarsløshet, giddaløshet og de som velger minste motstands vei. Om min utvalgte har et idrettsskadet kne eller en yrkesskadet rygg er mindre viktig så lenge viljen og evnene er på plass.

Jeg opplyser om min "mangellapp" når meldingene går mot videre kontakt og når yrkessituasjon og/ eller trening blir et tema. Flere ganger nå har jeg ordrett blitt satt i samme bås som de med psykiske lidelser. Er det ikke en vesentlig forskjell her? Og forsvinner virkelig hele min identitet og alt jeg kan tilby bak en fysisk "mangellapp"?

Skjult ID med pseudonym irene;) fr. 21 jan. 16:59

Nå kan vel psykiske lidelser også relateres til fysiologiske mangler og skader?

Men for min del ville du ikke ramlet ut av mitt interessefelt om du kunne være aktiv? Hva legger du i å ikke kunne trene? Om det er knee som er skadet trenger vel ikke d utelukke all fysisk aktivitet? Jeg ville nok heller vært litt skeptisk til din nulltoleranse enn din fysiske skavank...

Skjult ID med pseudonym Z fr. 21 jan. 17:03

Personlig skygger jeg mest unna store, mentale bulker :-)

Skjult ID med pseudonym irene;) fr. 21 jan. 17:06

"Inzane in the membrane" spilles på radioen hehe

Skjult ID med pseudonym vibe fr. 21 jan. 18:39

Vilje, jeg synes jo du forventer mer raushet fra andre enn du oppgir å ha selv - overfor pyskise lidelser.
Det er nok ikke uvanlig at det er det folk skygger mest. Men hva er en pyskisk lidelse?
Schizofren paranoia, ja. Hva med depresjon a la Bondevik? Hva med spiseforstyrrelser? Hva med de som går i terapi pga overgrep? Hvor mye teller historikk - har man alltid noe på rullebladet eller kan man si at "nå er du frisk igjen"? Elsker man noen kan man jo klare det sammen.

Selv kan jeg ikke så mye om sånt, men jeg har revurdert min oppfatning basert på historier jeg ser:
* Vennepar av meg der han ble psykotisk, det kom helt brått. Fikk siden konstatert en lidelse. Hun revuderte selvsagt om de kunne satse, men sto last og brast, og med riktig behandling har det gått kjempefint, de har satset og han har ikke hatt tilbakefall.
* Knausgård sin kone hadde to år på påsykatirsk, har en bipolar lidelse, dette visste han, men likevel satset han - og hennes tilstand har vært stabil; det var muligens en fase i livet hun måtte gjennom.
* Flere begavede mennesker er i grenseland eller over the top innimellom. Men de kan være veldig spennende og berikende mennesker å være sammen med.

Jeg ville ikke utelukket noen kategorisk pga pysksik lidelse, jeg er nok mer skeptisk til fysisk lidelse. Men det hele avhenger av type lidelse og hvor mye det preger livet, det samme som en fysisk mangellapp.

Forøvrig synes jeg mye av slike mangellapper kan folk få ha til man møtes og blir kjent, jeg synes ikke man er pliktig til å oppplyse om slikt til folk man aldri vet om man vil ha noen kontakt med. Selv har jeg ingen slike mangellapper, men det betyr ikke at jeg er så enkel å ha med å gjøre av den grunn ;-)

Skjult ID med pseudonym Pompel. fr. 21 jan. 18:43

Huff, nulltoleranse er et dårlig ord...

Jeg synes det er litt feil å sette dette opp mot psykiske lidelser, som også kan være både alvorlige og mindre alvorlige hindre for et bra forhold (på samme måte som fysiske lidelser kan være det).

Når det er sagt, så er det nok mye lettere å nulltolerere ut folk her inne, enn det er dersom du møter potensielle parnere i andre sosiale sammenhenger. Der får en kanskje lettere vist frem hva en har, og kanskje også vist at feil og mangler som potensielle partnere ville ha sjaltet ut på internett, kanskje ikke var så fryktelig farlige likevel. Jeg er sikker på at de fleste som har vært på sukker en stund har oversett eller avslått minst en potensiell partner, som de kunne ha funnet på å falle for i en annen sammenheng.

Skjult ID med pseudonym failte fr. 21 jan. 21:06

Jeg synes du går veldig hardt ut mot det å ha psykiske lidelser..

Så jeg vil si meg veldig enig i innlegget til @Vibe..

Selv har jeg vært utsatt for overgrep og det vil naturligvis følge meg resten av livet.
Jeg har tatt tak i problemene og la meg frivillig inn på en psykiatrisk institusjon.. Og i dag fungerer jeg like godt som alle andre .. Det vil oppstå situasjoner som jeg ikke kan forutse men de må jeg ta tak i når det skjer ..

Jeg håper virkelig at en fremtidig kjæreste kan tolerere meg for den jeg er. Og ikke dømme meg for noe som en voksen person utsatte meg for når jeg var liten.

Jeg synes folk skal være mer forsiktig når de snakker om psykiske lidelser .. Det er et altfor stort området og det er definitivt ikke sort eller hvitt ..

Skjult ID med pseudonym Driver fr. 21 jan. 21:17

Bodde i nitten år med ei med ei som hadde store, mentale bulker. De skulle skjules for utenverdenen for enhver pris, og jeg var sikkerhetsventilen. Orker det faktisk ikke en gang til.

Skjult ID med pseudonym failte fr. 21 jan. 21:22

@ Driver .. Forstår deg veldig godt .. for jeg vet at jeg har ikke vært enkel å leve med..
Men det skal sies at det er en vesentlig forskjell på de som tar tak i problemene og de som ikke gjør det..

Skjult ID med pseudonym Driver fr. 21 jan. 22:07

Det er en ting å forsøke å redde det du allerede er oppi, men noe ganske annet å gå inn i noe lignende med åpne øyne. Og man har jo lært seg å kjenne noen av symptomene.....

Skjult ID med pseudonym vibe fr. 21 jan. 22:23

Driver,
Jeg forstår at du ikke ønsker å repetere rollen som sikkerhetsventil, men jeg stusser over at det ikke var noen utvikling over 19 år. Det høres ut som din eks ikke fikk den hjelpen hun behøvde - den kan ikke nødvendigvis en partner gi, og hun må jo ville det selv. Men en partner kan gi støtte, og samtidig presse på for å mobilisere behandling. Men din erfaring synes jeg likevel ikke kan anvendes som forklaring for at man skal ha intoleranse for psykiske lidelser.

Karl Ove Knausgård møtte sin kone etter at hun kom ut fra 2 pr på psykatrisk, hun hadde vært suicidal, og fikk diagnose bipolar (manisk-depreesiv). Han visste om fortiden hennes, men ville ha henne likevel - og ha barn med henne, noe hun syntes var modig. I dag har de tre barn, hun har lært seg å takle sin lidelse.
Jeg har også hørt historier om personer som har kommet ut av alvorlige spiseforstyrrelser eller traumer fra vanskelig barndom fordi de har møtt en partner som ser dem og støtter dem.

Mellommenneskelige relasjoner er noe av det som påvirker vår psyke mest.
Å si at noen skal "bli frisk først" (før de kan ha et forhold) er jo å gjøre det ekstra vanskelig for dem det gjelder, ja, kanskje umulig å bli frisk.

Skjult ID med pseudonym failte fr. 21 jan. 22:54

@ Vibe .. All ære til deg .. Du skriver saklig og vel formulert ..

Skjult ID med pseudonym marini lø. 22 jan. 00:13

TS
Ditt innlegg provoserer meg. Det er nok en manglende ydmykhet som utløser det i meg. Du pøser ut uforstand i innlegget ditt, der du ser fyiske lidelser som ekte, men psykiske lidelser som noe foraktelig, noe som du ikke kan godta. Skjønner du ikke selv at du fremstår som dobbelmoralsk?

Angrep er det beste forsvar, tenker jeg når jeg leser mellom linjene dine.

Du har mye å lære!

Skjult ID med pseudonym Vilje lø. 22 jan. 01:56

Hei igjen alle! Tusen takk for svar. Det gleder meg å lese at det finnes så mye refleksjon og delte meninger der ute, og det var det jeg håpet å finne.

Marini; Jeg har ikke angrepet eller foraktet. Jeg sier at jeg ikke setter pris på å få feil merkelapp, OG jeg sier at det for min del er absolutt utelukket å ha et forhold til noen med psykiske problemer. Hva jeg kan tolerere eller ikke er opp til meg, ingen andre. Jeg fordømmer ingen, men jeg velger fritt når det gjelder mine grenser. På samme måte lar jeg selvfølgelig andre velge fritt hva de ønsker.

Og jeg vil få spesifisere; Jeg definerer problemer som problemer. Har du en diagnose du håndterer og som du aldri legger som en byrde på andre, har du i min verden ikke et faktisk problem.

Jeg mener at det handler om hva man kan tilby først og fremst.

Skjult ID med pseudonym Lasheffect lø. 22 jan. 03:45

@Vibe: Respekt. Flott innlegg. <3

Skjult ID med pseudonym Z lø. 22 jan. 09:45

Jeg synes det både er flott og overraskende at så mange synes det er greit med en psykisk lidelse. Jeg synes heller ikke det er et problem med psykiske lidelser generelt, eller om noen av mine venner skulle bli syke.
Men å innlede et forhold til en mann med psykiske lidelser hadde jeg faktisk ikke gjort.

Psykiske lidelser er en stor samlebag for enormt mange og differensierte sykdommer. Det å slite litt med seg selv mentalt er noe helt annet. Jeg kjenner få mennesker som ikke tidvis sliter. Men da snakker vi ikke om diagnose.

Det nevnes tidligere i tråden at mange velger bort mennesker pga psykiske lidelser. Jeg er ikke helt sikker på om dette er faktaopplysninger. Mitt inntrykk er at man sjelden kommer så langt som til at slike "skavanker" avsløres fordi de fleste velger faktisk bort pga utseende, kropp, barn, røyk o.l.

Jeg mener selv jeg er både raus og storsinnet. Jeg er empatisk og forstår mye. Jeg har et stort hjerte for mange og jeg er ikke redd for å ri en real storm når det gjelder hånd i hånd med min(e) kjære. Å gå med viten og vilje inn i et forhold til en mann med en psykisk lidelse, hadde jeg likevel ikke gjort. Fortid har vi derimot alle på vår måte.

Berømmer vibe, men også HDV som jeg synes har skrevet et medmenneskelig og fint innlegg.

Skjult ID med pseudonym Z lø. 22 jan. 10:28

.....og nå så jeg at jeg ikke svarte på TS sitt startinnlegg, men på kommentarer i tråden. Beklager.
Nei, du mister ikke hele din identitet ved en fysisk mangellapp. Ikke om du ikke lar dette bli altoverskyggende selv.

Skjult ID med pseudonym Bangalter lø. 22 jan. 10:38

Må si at trådstarter kommr forferdelig dårlig ut i denne tråden. Vet ikke med andre, men jeg forventer iallefall at en med såpass mange "skavanker" som det hun har - har en litt høyere tolleranseterskel i forhold til andre. Hvis man ønsker å bli akseptert for sine feil og mangler, bør man nesten være i stand til å akseptere at andre også kan ha feil og mangler. Hvis ikke fortjener man ikke noen kjæreste.

Med tanke på nye studier som viser at 2/3 av alle damer har milde til moderate metale lidelser - sier det seg iallefall selv at man som mann må være ganke rund i kantene når det gjelder å kunne akseptere psykiske plager. Nesten alle vil på et eller annet tidspunkt i livet gjennomgå psykiske vanskeligheter. Trådstarter, med sine store fysiske skavanker, vil også være i en svært utsatte gruppe hva depresjon og til dels angst angår. Vi får vel håpe at karma ikke kommer og tar henne.

Skjult ID med pseudonym Driver lø. 22 jan. 11:19

Vibe kl.22.23.
Kan forsikre deg om at det meste ble prøvd, skulle jeg gått i detaljer hadde jeg ikke blitt ferdig i dag. Tanken på at jeg kunne gjort mer har absolutt vært til stede, men det går en grense for hva man klarer. Humørsvingninger, manipulering, perfekt utad, helvete hjemme.... Har lagt det bak meg. Og det var hun som gikk. Heldigvis.

Skjult ID med pseudonym marini lø. 22 jan. 11:52

Bangalter

Ja, hun står i fare for å utvikle både angst og depresjon, som ofte kommer i kjølvannet av fysiske lidelser.

TS
Hvis du har en fysisk lidelse, eller en mangellapp om du vil, må jo dette komme til uttrykk på kroppen din på en eller annen måte. Er det fare for at du kan bli uføretrygdet f.eks?

Med all respekt: jeg har full forståelse for at du synes det er vanskelig å forholde deg til mennesker som "dømmer" deg ut fra mangellappen du har fått, og føler med deg i sorgen., fortvilelsen eller hva du føler.

Skjult ID med pseudonym Bangalter lø. 22 jan. 11:59

Hun dømmer jo selv andre ut ifra deres "mangellapp", så sliter med å mobilisere noe særlig med sympati - må jeg innrømme.

Skjult ID med pseudonym HeltEnkelt lø. 22 jan. 15:21

Er det bare jeg som stiller meg helt uforstående til den kritikken marini og Bangalter gir TS?

Jeg leser at TS spør oss om hvilke grenser vi har når det kommer til valg av partner, og nettopp det har hverken marini eller Bangalter svart på. De bare angriper fordi TS skriver at h*n også har preferanser og kan godta mye men ikke alt. Jeg ser virkelig ikke poenget i innleggene fra dere to i denne tråden, utover deres behov for å være ufyselige. Skulle det vært relevant å krangle med alle som ikke ønsker å involvere seg med noen med personlighetsforstyrrelser, finner dere jo flere dere kan gi dere på i denne tråden, ikke sant?

Mitt svar til TS er at jeg også har stusset over "friskhetskravet" og alle ønskene om treningspartnere jeg møter her inne. Og jeg støtter deg i ditt fokus på at det man kan tilby en kjæreste handler om vesentlig mye mer enn å gå side ved side i skiløypa. Å være mentalt frisk, sunn og sterk tiltross for livserfaringer er uendelig mye viktigere enn en eller annen fysisk skavank. Der er jeg helt enig med deg. I et voksent liv handler det hele om så mye annet enn et par-tre turer på en fjelltopp. Jeg synes ikke du bør oppgi noe i din profil, og jeg synes du gjør rett i å være ærlig i meldinger. Jeg ønsker deg lykke til!

Jeg kjenner så mange flotte, ressurssterke, beundringsverdig mentalt sterke, veletablerte mennesker med meningsfulle og gledefylte liv og gode eiendommer og mange eiendeler som har en eller annen fysisk merkelapp, at jeg ikke helt ser problemene enkelte over her påpeker. Hvis du allerede har bygd deg et liv du kan beholde og tilby en kjæreste, er det etter mitt skjønn irrelevant om du er førtidspensjonert, deltidssykemeldt, eller som marini nevner, trygdet.
Jeg kjenner alvorlig MS-syke med livsvilje og psykisk styrke vi andre bare bør beundre. Jeg kjenner ryggskadde som har seilt jorden rundt. Jeg kjenner bilskadde som kjører ombygd motorsykkel og snart skal på langtur. Jeg kjenner mennesker med kols som fortsatt måker snø og går turer, men i betydelig mindre grad enn tidligere, og som har lagt løpeskoene på hylla og kjøpt båt isteden. Jeg kjenner mennesker med muskel- og skjelettskader og -sykdommer og med eller uten kunstige ledd og kroppsdeler som har lagt arbeids- og idrettskarriærer på hylla og valgt livet nær natur, dyr og mennesker isteden. To av de sistnevnte driver henholdsvis foster- og avlastningshjem og dyremottak/ hjelpesenter.

Jeg kjenner ingen med psykiske lidelser som evner å ha fullverdige liv.

Skjult ID med pseudonym HeltEnkelt lø. 22 jan. 15:25

Og for å svare TS; Nei, jeg ønsker heller ikke å gå inn i et forhold der psykiatri er en faktor. Jeg kan godta mange typer fysiske feil og mangler, men jeg tør ikke involvere meg i progressive lidelser, og jeg tror ikke jeg er sterk nok til å klare store funksjonshemninger. Jeg er ikke mer menneskelig enn som så...

Skjult ID med pseudonym Bangalter lø. 22 jan. 15:32

"Jeg kjenner ingen med psykiske lidelser som evner å ha fullverdige liv."

Og prisen for dagens mest ignorante går til.... HeltEnkelt!

Hva er det som er mindre "verdig" med det livet en med angst, depresjoner, tilknytningsforstyrrelser, adhd, klaustrofobi, tvangslidelser, etc evner å leve? Sprøtt å bli kalt ufyselig av en person som har et sånt syn på psykiske lidelser. Kvalmt å lese, rett og slett.

Skjult ID med pseudonym HeltEnkelt lø. 22 jan. 16:15

Takk for den prisen, Bangalter. Jeg gjør den til en vandrepokal, så vi kan nyttiggjøre oss den flere ganger *ler*

Du må gjerne mene hva du vil om meg, det er helt iorden. Og jeg setter stor pris på om du kan gi eksempler som motbeviser mine erfaringer. Det er ingenting som hadde vært hyggeligere enn nettopp det!

Men for å omformulere; Det er ikke bare slik at jeg ikke kjenner noen med psykiske lidelser som har fullverdige liv. Det er slik at ingen, absolutt ingen av de venner, barndommsvenner, ekskjærester, tidligere kollegaer, vennersvenner og venners partnere eller ekspartnere jeg vet at sliter med noe av det du nevner har fullverdige, realiserte liv. Her snakker vi angst, depresjoner, borderline, maniskdepressiv, det mer moderne personlighetsforstyrrelse, adhd og sikkert mer som jeg ikke vet om. Absolutt alle av disse greier ikke å skaffe seg fullverdige, selvstendige, stabile liv. De greier ikke å gjøre seg selv godt eller holde på det som er bra. De greier ikke å bygge uten å rive ned. De greier ikke å skape og holde på gode relasjoner. De greier ikke å skaffe seg eller holde på det livet de har potensiale for, fordi det de lider av kommer i veien. Jeg har utallige ganger vært inne å støttet og løftet når ting er på rett vei etter at de har fått hjelp og behandling. Og hver eneste gang går ting på trynet igjen. Noen har kortvarig lykkes, men ikke over tid. En av disse har på sitt sett fått en del suksess med en kriminell løpebane, men jeg kaller ikke det et fullverdig liv.

Dette er mine erfaringer. Derfor er det ikke for meg aktuelt å gi meg inn i et forhold med slike premisser. Jeg har andre ønsker for mitt eget liv.

Jeg håper selvfølgelig det finnes eksempler på mennesker som har greid å legge alt dette negative og destruktive bak seg, som ikke bare fungerer friskt, men har blitt friske til den grad at det aldri vil være noen risiko for alvorlige tilbakefall. Det hadde gledet meg stort å høre slike historier. Og det hadde gledet meg enda mer å kunne gi det håpet til de av mine venner som ikke hittils har sluppet fri fra sine plager.

Skjult ID med pseudonym Bangalter lø. 22 jan. 16:33

HeltEnkelt: "Du må gjerne mene hva du vil om meg, det er helt iorden. Og jeg setter stor pris på om du kan gi eksempler som motbeviser mine erfaringer. Det er ingenting som hadde vært hyggeligere enn nettopp det!"

Er dette virkelig nødvendig? Bare bruken av uttrykket "fullverdig liv" er jo borderline ufyselig. De har da ofte et like fullverdig som deg, selv om de har en del andre problemer enn de du er vant til. Jeg har for eksempel en datter med en diagnosert psykisk lidelse (post-traumatisk stress disorder), og hvis du forteller meg at hun ikke lever et fullverdig liv - så vil jeg invitere deg på besøk hos oss, så skal vi se hva du mener etterpå. Hun er det gladeste mennesket jeg kjenner, fungerer alldeles strålende på skolen og i alle sosiale sammenhenger. Forteller du henne at hun ikke lever et fullverdig liv, tror jeg hun blir dypt fornærmet.

Og dette var bare et veldig nærliggende eksempel. Kjenner også flere som har downs syndrom (gjennom tidligere jobb), og det er alldeles herlige mennesker med svært høy livskvalitet. Det er kanskje ikke så lett å se dette fra et distansert perspektiv, for de har jo noen problemer som er utenkelige for oss friske, men deres liv er ikke mindreverdige. Helt vanvittig å hevde noe sånt.

Skjult ID med pseudonym Bangalter lø. 22 jan. 17:10

Og bare for å presisere; det over her var ikke noe forsøk på å sammenligne downs syndrom med milde psykiske lidelser. Det var bare for å trekke et ytterpunkt. De fleste psykiske lidelser er naturligvis helt usynlige.

Skjult ID med pseudonym marini lø. 22 jan. 17:30

Godt å være enig med bangalter for en gangs skyld! :-)

Skjult ID med pseudonym HeltEnkelt lø. 22 jan. 17:47

Men kjære deg, Bangalter. Du må jo ikke utlevere datteren din på nett! Og ettersom du skriver i en annen tråd her som omhandler damer på 30 eller yngre, går jeg ut fra at du ikke er gamle karen selv? Og at din datter bare er et barn? Jeg tror jeg begynner å se hvor frustrasjonen din kommer fra. Du er kanskje redd for at din datter skal bli dømt eller komme galt ut senere i livet, og det er jo fullt ut forståelig. Jeg tviler ikke på at din datter har det helt fint!

Men her skriver vi i en grønn tråd som omhandler voksne mennesker (sit.) "i en alder der barnebarn kan finnes" og hvilke feil og mangler vi kan godta/ ikke akseptere at en potensiell voksen partner har. TS har ikke nevnt noen form for funksjons- eller utviklingshemming.

Det er stor forskjell på hva som med forskjellig utgangspunkt kan kalles fullverdig liv. Men som jeg skrev; Jeg definerer ordet ved bl.a. realisering av potensial, og jeg snakker om voksne menn og damer i den aldersgruppen jeg tror TS mener.

Jeg har svart TS på det h*n spør om etter beste evne. I tillegg har jeg forsøkt å svare deg på dine utfall mot meg hva gjelder mine erfaringer og følgekonklusjoner når det gjelder å si neitakk til en kjæreste som ikke håndterer en psykisk lidelse. Noe som ligger i en fortid og ikke lenger er relevant er ingenting jeg vil se grunn til å velge bort.

Hvorfor angriper du meg ikke på samme måte når jeg skriver at jeg også velger bort progressive lidelser og store fuksjonshinder etter skade/ ulykke/ sykdom? Jeg må jo være minst like uopplyst om hvor flott en slik kjæreste kan være for meg, synes du ikke?

Og både jeg og TS og flere her over svarer på hva vi kan akseptere. Vi reflekterer på hva som er viktigst å kunne tilby i et forhold og hva vi mener er en (for stor) belatning. I tillegg svarer vi TS på spørsmålet om det ikke rent praktisk er en vesentlig forskjell mellom det å ha " fysiske bulker" og "mentale bulker".

Takk for at du forsøkte å gi meg et par eksempler, Bangalter, men jeg må nok høre flere solskinnshistorier før jeg tør revurdere det standpunktet jeg har basert på egen erfaring.

Og nå når du har produsert så mye i denne tråden, Bangalter, er det ikke snart på tide at du svarer TS på spørsmålene h*n har stilt oss alle, også deg? Hva kan du akseptere at din fremtidige kjæreste har av "mangellapper", Bangalter?

Skjult ID med pseudonym HeltEnkelt lø. 22 jan. 17:50

Belastning skulle det stå et sted der over.

Skjult ID med pseudonym Bangalter lø. 22 jan. 18:03

"Men kjære deg, Bangalter. Du må jo ikke utlevere datteren din på nett! Og ettersom du skriver i en annen tråd her som omhandler damer på 30 eller yngre, går jeg ut fra at du ikke er gamle karen selv? Og at din datter bare er et barn? Jeg tror jeg begynner å se hvor frustrasjonen din kommer fra. Du er kanskje redd for at din datter skal bli dømt eller komme galt ut senere i livet, og det er jo fullt ut forståelig. Jeg tviler ikke på at din datter har det helt fint!"

-- Hun er ti år, og dette er noe vi har vært helt åpne om hele tiden. Alle på stedet vi bor, på skole og i omgangskretser kjenner til dette. Verken jeg eller hun skammer seg over at hun har en psykisk lidelse. Heldigvis har vi ikke møtt noen enda som påstår at hun har et mindreverdig liv.

"Hvorfor angriper du meg ikke på samme måte når jeg skriver at jeg også velger bort progressive lidelser og store fuksjonshinder etter skade/ ulykke/ sykdom? Jeg må jo være minst like uopplyst om hvor flott en slik kjæreste kan være for meg, synes du ikke?"

-- Jeg angriper deg deg ikke fordi du har preferanser og velger bort personer på grunn av det. Det er da en helt ærlig sak, og vi har alle preferanser. Jeg angriper deg for å insinuerer at folk med psykiske lidelser ikke lever et fullverdig liv. Det er en mentalitet jeg trodde døde ut samtidig med nazismen. Hvordan kan du sitte der og gjøre deg til en slags dommer over hvem som lever et verdig liv og ikke? Problemet ditt er ikke at psykisk syke ikke lever et verdig liv, men at du ikke tror du kan klare å ha et verdig liv sammen med noen som har en psykisk sykdom. Det er isåfall et issue som hviler ene og alene på dine skuldre og da bør du bare si det - fremfor å rakke ned på livene til andre.

Smak litt på det; "de lever ikke et fullverdig liv". Hvis man ikke føler noe avsky mot en sånn påstand, vil jeg påstå at manselv tenderer til å være en sosiopat. Kanskje du har psykiske lidelser du også?

Skjult ID med pseudonym HeltEnkelt lø. 22 jan. 18:47

Hvis jeg nok en gang omformulerer og skriver at alle de jeg har hatt nært innpå meg som har de psykiske lidelser vi nevner over har selv gitt uttrykk for at de ønsker og savner og sørger over det de definerer som et fullverdig liv, er vi da på samme linje, Bangalter? Det er nemlig ikke bare jeg som synes begrepet du her krangler med meg om er en god samlebetegnelse for alt hva som mangler og er utenfor rekkevidde for den som sliter med en psykisk diagnose de gjerne vil bli kvitt.

Og jeg brukte begrepet i relasjon til de med en rekke fysiske skader som, fordi de ikke har en psyke som hindrer dem i å gjøre og oppnå det de vil, realiserer og mestrer både sine liv og sine drømmer.

Og vi hadde ikke hatt denne diskusjonen hvis du hadde akseptert og latt vær å krangle om at først TS, deretter flere andre og til slutt jeg var tydelige på at vi ikke ønsket å være sammen med noen som har en psykisk lidelse. Uten videre begrunnelse.

Jeg er selvstendig nok til å ha mitt liv uavhengig av min partner, så mitt liv vil være fullverdig uansett. Men jeg ønsker ikke den følelsesmessige belastningen det er å være glad i en ustabil person. For de som vil dele ett og alt med sin partner er det nok riktig som du sier at de selv ikke vil få det fullverdige livet de ønsker å ha, fordi de alltid må ta hensyn til partnerens psykiske sykdom.

Nå anser jeg meg ferdig med ordkløyveriet med deg.
Jeg finner deg fortsatt svært ufin og, som tidligere skrevet, ufyselig i de personangrep du kaster ut i denne tråden.
Og ettersom du ikke bryr deg om å bidra med noe TS ønsker svar på og dessuten er tjue til førti år for ung til å være innenfor målgruppen i tråden, foreslår jeg at du også pakker sammen for denne gang.
Takk for meg!

Skjult ID med pseudonym :))) lø. 22 jan. 18:48

Jeg hadde en "alvorlig" depresjon for flere år siden, dvs at det innebar medisin for meg. Var ikke ustabil, hørte stemmer i hodet eller var sinnsyk på noen måte. Tror nok at mange her i tråden har forskjellig definisjon av psykisk lidelse.
Uansett så er det flere år siden jeg kom "opp av kjelleren". At jeg ikke kunne bli frisk eller ha fullverdig liv, - det må jeg bare le av. Hvor uvitende går det an å bli??
Tror og håper at det er ulik definisjonn og ulik oppfattelse av grad/ type psykisk lidelse som gjør dette til et tema.

Skjult ID med pseudonym HeltEnkelt lø. 22 jan. 19:01

TS skrev i sitt siste innlegg i tråden; "Jeg definerer problemer som problemer. Har du en diagnose du håndterer og som du aldri legger som en byrde på andre, har du i min verden ikke et faktisk problem."

Jeg skrev kl 17.47; "Noe som ligger i en fortid og ikke lenger er relevant er ingenting jeg vil se grunn til å velge bort."

Og andre har sikkert levert liknende gullkorn.

Du da :))) hvilke "mangellapper" kan du akseptere hos din neste kjæreste?

(Og nå håper jeg ts snart kommer tilbake og styrer oss bort fra alt dette psykiatripratet!...

Skjult ID med pseudonym Driver lø. 22 jan. 19:01

Synest det har tatt litt av her nå. Kanskje vi alle har psykiske lidelser i større eller mindre grad en eller gang i løpet av livet, det kommer litt an på hvordan begrepet blir definert. Men det er forskjell på det å se litt svart på det i en vanskelig periode, og det å gjøre en partners liv til et mareritt. Jeg kjenner solide arbeidsfolk som har trengt hjelp i en periode, og deretter klarer seg veldig bra selv. Og jeg kjenner folk som ganske eplekjekt har hevdet at de aldri har hatt problemer med nervene og aldri kommer til å få det, for senere å gå i "kjelleren" og bli der. Atter andre får problemer i alderdommen , f.eks. krigsveteraner som gjenopplever grusomme hendelser.
Et kjennetegn på mange folk med psykiske problemer, er at tilstanden går opp og ned, og når de er ovenpå, så er det noen som vil så veldig høyt opp, og helst tråkke noen andre ned samtidig. Derfor er det ofte like mye synd på familien som det er på pasienten. Regner med å få på pukkelen nå hvis noen gidder å lese dette, men jeg tør påstå at mange psykiske problemer bunner i egoisme.
Det handler mye om å erkjenne problemet og ta imot hjelp, og at familien eller andre nære forlanger at pasienten fortsetter å ta i mot hjelp når humøret snur.
Å påstå at folk med psykiske problemer generelt ikke har et fullverdig liv, blir bare sprøyt..

Skjult ID med pseudonym Z lø. 22 jan. 19:13

Driver
Jeg gadd å lese. Men jeg er ikke bombesikker på at jeg er enig med deg i alt du skriver.

Du tør å påstå at mange psykiske problemer bunner i egosime.
Jeg tror jeg tør å påstå at psykiske problemer bunner i det motsatte. Man ikke er i nærheten av å ta vare på seg.
Men forklar gjerne hva du mener :-)

For slik jeg tolker deg, mener du at man må søke hjelp når man allerede har problemer? Jeg mener derimot at man må ta vare på seg for å ikke bli syk. Og da mener jeg mentalt å ta vare på seg og kjenne sine egne behov.

Mentale problemer.....stooort tema med stoooore variasjoner. Ja, man har jo mentale problemer om man er utbrent etter å ha jobbet mye. Man har mentale problemer om man har hatt et nært dødsfall i familien, osv. Med andre ord er det svært mange "mentale problemer" som er helt naturlig for omverdenen og ikke vanskelige å forstå, begrunne og støtte.

Videre påstår jeg at "mentale problemer" som en diagnose også kan være, har med det samme å gjøre:
Neglisjering av seg og sitt fra seg selv og andre over lang tid, evt. ubalanse i fysiske ting kroppslig osv.

Vanskelig tema å snakke om så lenge man ikke helt vet hva man snakker om, synes jeg :-)

Skjult ID med pseudonym vibe lø. 22 jan. 19:20

Jeg vet og kan for lite om dette, men jeg tror at for folk som er slik du beskriver, Driver, så er det endel av sykdomsbildet - de klarer ikke se ting i perspektiv.

Det som jeg tenker endel på, er at vi er blitt kvitt mange tabuer etterhvert - før snakket man ikke en gang om kreft eller handicappede barn, det var forbundet med skam. Men her har det skjedd en utvikling, med langt større åpenhet - som kommer oss/samfunnet til gode. Men det gjelder ikke psykisk helse!
Det gjedler både i holdnigner og mulighet for å få hjelp - får man psyksiske problemer er det et svært dårlig behandlignsapprat for det, brekker du foten står legevakten parat.

Tabuene og fordommene rundt psykiske problemer er store og reflekterer på ingen måte kunnskapsnivået som burde finnes nåre vi vet så mye. Det er flere menn som skriver i profilen at damen må være pysisk stabil (sikkert erfaring med ustabiltet, tenker jeg da). Og vi kvinner har sikkert samme type reservasjoner.
Men selv kjepphøye folk med lav toleranse for slikt, kan ende opp med diagnoser. Jeg har observert ressurssterke "vinnere" bli så deprimerte at de har endt opp med å ta selvmord, det sier seg selv at når man velger døden fremfor livet og man har små barn. så er man syk.
Som du skriver, så vet man ikke hvem det kan ramme. Og alle tilfeller er ikke like, og alle pysksike lidende er ikke "ubrukelige partnere".

Skjult ID med pseudonym Driver lø. 22 jan. 19:25

Selvfølgelig hadde det vært bedre å forebygge, @Z, det gjelder vel alle lidelser. Men er det mulig, og blir det gjort?
Og mange jeg kjenner/kjenner til med psykiske problemer, er egoister innerst inne og fokuserer veldig mye på oppmerksom/mangel på oppmerksomhet rundt sin person. Det betyr ikke at alle har det sånn, og det har jeg heller ikke påstått.
At vi ikke er enige er bare sunt, så lenge vi er saklige:o)

Skjult ID med pseudonym Z lø. 22 jan. 19:40

Jeg er ikke engang sikker på at vi er uenige jeg, Driver :-)
Kanskje det har med evne til å skrive det jeg faktisk mener å gjøre? Jeg er ikke fokusert i språket mitt i dag. Derfor mener jeg å stille åpne spørsmål akkurat nå. Særlig fordi dette er et tema jeg burde vite mer om for å uttale meg kategorisk om. Jeg har rett og slett ikke kompetanse innen dette feltet.

Men hva menes med "egoisme"? Hva legger du i ordet, og hva legger jeg i ordet?

Når jeg snakker om egoisme i denne sammenhengen, handler det om å være lydhør overfor seg selv. Ta seg tid til å være kjent med egne behov og ha forståelse for disse. Det høres muligens navlebeskuende ut, og kanskje er det det. Men ikke desto mer "livsviktig". Altså egoistisk overfor sine egne, ekte og menneskelige behov.

Begrepet kan også brukes på andre måter. Et menneske som ikke bryr seg om andre, kalles ofte egoist.
En mann som er konstant overarbeidet er ikke egoistisk for meg. Han er bare litt dum som ikke tar vare på seg.
En kvinne som aldri virkelig kjenner etter hvor sliten hun er, men vier seg helt for andre er like "dum".
Og jeg er dum som bruker ordet dum. I know. Og mange vil si at man ikke har et valg. Det vet jeg også.

Poenget mitt er at egoisme ikke handler om å bruke all tid til egne prosjekter, men til å "kjenne seg selv".
I så måte er jeg mer egoist enn svært mange. Derfor er jeg empatisk, lyttende og den jeg er utover det.

Hmm.....var dette overhodet forståelig?

Skjult ID med pseudonym Driver lø. 22 jan. 19:57

Tror ikke vi er uenige @Z, kanskje vi snakker litt forbi hverandre. Tror kanskje tolkningen din av egoisme er litt sjelden, men så lenge det følger forklaring med så er det vel greit ;-). Tror ikke hodet mitt takler så mye mer ikveld, kompliserte saker dette her

Skjult ID med pseudonym Driver lø. 22 jan. 19:58

P.S. Men du har iallefall respekt for andres syn, og det er ganske sjeldent på Sukkerforumet. Nå må jeg lage mat til smårampen her:o)

Skjult ID med pseudonym Z lø. 22 jan. 20:00

Ja, jeg er nok litt annerledes når jeg bruker ordet egoisme. Du får være egoistisk å ta vare på deg i kveld, Driver!
(Jeg føler meg ikke truet av andres mening. Da er det lettere å lytte og eventuelt lære....tror jeg)

:-)

Skjult ID med pseudonym marini sø. 23 jan. 12:30

Jeg ville aldri med åpne øyne ha gått inn i et forhold til en mann med alvorlige diagnoser som f.eks shizofreni, bio-polar lidelse (manisk depressiv) eller personlighetsforstyrrelser. Dette er diagnoser man ikke blir kvitt og som vil prege livet til den syke og alle mennesker i hans/hennes omgangskrets. Det finnes medisiner som kan holde noen av sykdommene i sjakk, men lidelsene vil være der i noen grad fordet.

Hvis vi snakker om depresjon og angst, er dette helt vanlige psykiske lidelser, de fleste av oss har opplevd minst en periode i livet. Depresjon kan komme som følge av at man blir utbrent f.eks, og kommer som en helt naturlig følge av at man har blitt tappet for krefter. Psyken sier fra, nå er det nok, akkurat slik kroppen sier fra hvis man bruker den feil. Når et deprimert mennsker finner årsaken til depresjonen og gjør noe med livssitusajonen sin, blir de fleste helt friske igjen, og kanskje de aldri mer blir deprimert.

Det å si at man har nulltoleranse for psykiske lidelelser er like dumt som å si at man har nulltoleranse for mennesker med skjellett- og muskelplager, der diagnosene sprer seg fra MS til stive skuldre.... TS er full av fordommer og har lite kunnskaper om psykiske lidelser.

Skjult ID med pseudonym vibe sø. 23 jan. 14:54

marini,
bipolar lidelse er ikke én type diagnose, det er en skala. Og det kan mange folk leve med med riktig håndtering. Som nevnt som Knausgård kone, Yngvar AMbjørnsen har vel også denne diagnsoe. I tillegg har jeg sett på nært hold det som førte til at mannen til en venninne av meg diagnostisert med dette, men etter riktig behandling har ikke hatt tilbakefall, og at ting har falt på plass i livet hans, preger det ikke hverdagen deres, han har ikke hatt tilbakefall utover det som er normale svininger.

Jeg ville ikke taklet livet med en som hadde gjentatte sterke maniske perioder og depressive perioder, og det er kanskje det du tenker på, men jeg vet altså om mer moderate former eller at for noen demper sviningene seg emd alderen.

Skjult ID med pseudonym marini ma. 24 jan. 19:14

Vibe

Jada, jeg vet at biopolar lidelse kan få forholdsvis normale liv, men sjansen for det motsatte er også der. Jeg er ikke sikker på om jeg hadde tatt sjansen på å gifte meg og få barn med en mann med bioplar lidelse. Nå har jeg fått de barna jeg ønsker meg, og er i en helt annen livssituasjon, der jeg kan ta flere sjanser. Men jeg er absolutt skaptisk ja, til å gå inn i et forhold med et mennesker med tunge psykiatriske diagnoser. Men å gå så langt som å si at man har nulltoleranse for psykiske lidelser, forteller meg utrolig mye om den personen som har ytret en slik mening.

Ps
Noen få blir kvitt biopolar lidelse og shizofreni, men personlighetsforstyrrelse finnes det ingen behandling for, selv om man aldri skal si aldri, og at noen kanskje blir feildiagnostisert eller kanskje har overglidende diagnoser. Arnhild Laueng skrev en bok som heter "I morgen var jeg en løve", en utrolig spennede bok om paranoid shizofreni. Hun var inn og ut av institusjoner i en ti-årsperiode. Laueng tok artium mens hun var syk, psykologiutdanning i en overgangsfase mellom frisk og syk, og ble forfatter og foredragsholder etter at hun ble frisk. Boken hennes har blitt dramatisert.